Omtale fra forlaget
Det finnes noen få norske romaner som alle bør lese, og dette er en av dem. Roy Jacobsen fikk sitt store gjennombrudd i 1991 med Seierherrene, boka ble folkelesning, og den ble tildelt Bokhandlerprisen og nominert til Nordisk råds litteraturpris. Seierherrene følger Marta og hennes familie fra Helgelandskysten sommeren 1927 til Oslo våren 1990. Med Rogern fra Årvoll som forteller i romanens andre del, får vi innblikk i landet og historien fra en annen innfallsvinkel. Roy Jacobsen skildrer dette store tidsspennet med en imponerende innsikt og kunnskap, på en måte som har satt spor i norsk skjønnlitteratur. Resultatet er en generasjonsroman av de sjeldne, og et rikt epos om vår egen tid, om det ufattelige spranget Norge som samfunn gjorde i løpet av et halvt århundre. Seierherrene bærer også bud om mye av det som vil komme senere i forfatterskapet, som serien om Ingrid Barrøy og Vidunderbarn fra 2009. Staffan Söderbloms nyskrevne etterord gir en dypere forståelse av en moderne klassiker, 30 år etter at den utkom for første gang. «Stort bedre har det ikke vært fortalt på denne siden av Hamsun.» Tinic Talén, VG Staffan söderblom (f. 1947) er en svensk forfatter, oversetter og kritiker. Han har utgitt en rekke bøker og mottatt flere priser for sitt arbeid. Söderblom oversatte Seierherrene til svensk i 1993.
Forlag Cappelen Damm
Utgivelsesår 2021
Format Innbundet
ISBN13 9788202729714
EAN 9788202729714
Omtalt tid 1945-1999 1939-1945 1918-1939
Språk Bokmål
Sider 675
Utgave 1
Tildelt litteraturpris Bokhandlerprisen 1991
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Dette er en slektsroman som starter på Helgelandskysten i 1927. Vi følger Marta som vokser opp på 30-tallet, og som blir sendt til Oslo som 14-åring for å arbeide som hushjelp i et pent Oslo-hjem. Der blir hun nektet å snakke nordlandsk, fordi fruen i huset er livredd for at ungene skal bli påvirket av dialekten.
Etter hvert treffer Marta Frank, og de får tre sønner, blant annet Rogern. Han og brødrene vokser opp i Grorud-dalen på 50- og 60-tallet. Det går ikke like bra med alle kameratene til Rogern, men Marta og Franks sønner skikker seg vel etter noen feilskjær i oppveksten. Gradvis jobber familien seg opp fra fattigdom, og Rogern er blant de første i slekta som begynner på universitetet. Faren er riktig svært skeptisk til at det kan kalles skikkelig arbeid å leve av hva andre produserer, samtidig som han forundres over eldstesønnens valg om å flytte tilbake til Nord-Norge for å leve mer i pakt med naturen.
Denne boka bergtok meg fullstendig. Jeg vil tro at det er svært mange annengenerasjons nordlendinger som kjenner seg igjen i mye av det som skjer med familien til Rogern. Dette er et solid stykke etterkrigs-historie, og om hvordan arbeiderklassen jobbet seg opp og inn i middelklassen. Og hvem andre enn Bjørn Sundquist kunne ha lest nettopp denne boka!? Jeg gir toppkarakter!
Veldig god bok, spesielt språket. Er i 2 deler, den første delen beskrivende og edruelig om livet i Nord-Norge, den andre deler fra Oslo, der språket er lekent, saftig og livlig. Nydelige setningskonstruksjoner, fiffige, som får deg til le. Glimt i øyet;) Absolutt verdt å lese!
Dette er nesten ubegripelig. Jeg har bare lest god omtale av Seierherrene, den ble nominert til Nordisk Råds litteraturpris og har fått et snitt på 4,93 på 378 terningkast her på Bokelskere. Så det var med store forventninger jeg startet å lese boken. Jeg reagerte straks på en merkelig fortellerteknikk som jeg først trodde var en slags kunstnerisk vri som skulle lede til den egentlige fortellingen. Etter noen kapitler skjønte jeg at det er slik boken er skrevet. Usammenhengende setninger med komma etter komma i det uendelige. Eksempelet her er illustrerende: «De kryper oppover en serpentin av en vei som han og brødrene har satt sammen som et puslespill av mange små timer, en nå, en da, under opphold i onnene, fisket eller anlegget, en halv time bare kanskje, som adderer seg og blir et spor av tålmodighet, litt bredere for hvert år, litt fastere, en ny skjæring, en klopp og en fylling i et for bratt lende, ikke noe hurrarop av et grunnarbeid akkurat av den typen han kjente fra anlegget i Namdalen, men så er det da heller ikke Nordlandsbanen som skal gå her, men hest og vogn, tom oppover, med lass nedover, torv fra myrene på den andre siden av åsen, ris, rå bjerk, høy fra myrslottene, kanskje også med et lite menneske på toppen, uten at det skulle stå om livet.» Etter litt over 20 sider ga jeg opp. Jeg vet ikke hvordan reglene for terningkast er her, men tillot meg som førstemann å kaste 1 på terningen etter å ha gitt opp på side 31.
Femordsomtale: Historie om Norge i familieformat
Litt lengre omtale:
Ei lang og god bok som på mange måter fortel norsk historie frå mellomkrigsåra fram til omlag 1990. Det er også ein familiesaga, som tek utgangspunkt i ein familie på Helgelandskysten der enkelte av medlemmane flytter til Oslo for å skape seg ei betre framtid. Forfattaren set også fokus på klasseskilja i samfunnet, og på dei sosiale tilhøva såvel i små kystsamfunn som i drabantbyane i Oslo.
Boka er delt i to bolkar, den første handlar i hovudsak om oppveksten til ungjenta Marta og om familien hennar på eit lite småbruk på Helgeland i mellomkrigstida. Faren er fiskarbonde, blir enkemann medan Marta og dei to søskena er små, og gifter seg på nytt med ei passande enke som også har tre barn. Etter kvart kjem det også fleire ungar. Det er eit blodslit for familien å skaffe nok mat og pengar til å halde svolt og naud unna døra, og fleire av jentene i slekta reiser til Oslo for å finne arbeid der.
Den andre delen av boka, som er den lengste, handlar om Rogern, sonen til Marta. Her fortel Rogern i første person om oppveksten på Årvoll, ein drabantby i Oslo, om tilhøva i skulen, om ungdomstid og populærkultur, om kameratskap og kjærleik, men framfor alt om samhaldet mellom han sjølv og dei to eldre brødrene hans og med resten av familien.
Det er mange som roser Jacobsen for språket i bøkene hans. Sjølv får eg det ikkje alltid heilt til å stemme i denne boka. Innimellom er det knakande godt, med flotte skildringar, gode bilete og skarpe observasjonar, men andre gangar blir setningane krøkkete og vrange. Ved enkelte høve sleit eg faktisk med å forstå kva forfattaren meiner. Dette seier nok meir om meg enn om Jacobsen, men er likevel hovudgrunnen til at eg ikkje trilla høgaste terningkast på boka.
Men sjølvsagt vil eg anbefale boka på det varmaste. For den er god, og det var givande å lese den.
En stor roman. Den er egentlig to bøker i ett, fra to historiske miljøer, begge skrevet sånn at en føler en kjenner personene, noe som gjør at tidsbildet føles helt autentisk.
Det finnes til og med dem som den dag i dag som ikke vet hvem de er, kameleoner som gikk fra Beatles til Doors til Bowie til Roxy Music til Sex Pistols til reggae til synthpop og New Age og nå ser ut som en blanding av Magne Raundalen og brødrene Blystad, digger country og Sinatra uten å skjønne noen av delene, naturlige svikere vil jeg kalle dem, mennesker uten kjerne
Men gutten er blitt stor og vet at det finnes verken hemmeligheter eller mirakler, bare forklaringer, og de er som regel ubehagelige.
At Jotun som femtenåring, som atten-tjueåring aldri røpet den, skyldes kanskje at han var den første som forsto at det vesentlige med en historie ikke er at den er sann, men at den overlater til leseren å fylle ut de tomme rubrikkene.
-- Vi lever og lever, og det tar faen meg aldri slutt.
Byen har en egen evne til å gjøre en fattig igjen straks en får lønning. Jo mer kjent og innlevd en blir, desto raskere merker en at det mangler noe i klesveien; standarden forandrer seg hele tiden og må til en viss grad følges, enten man ønsker å være fin eller usynlig.
Høsten 2010 fikk jeg en liten folder fra bokhandelen libris; "Våre 101 favoritter, stemt frem av bokelskere for bokelskere" Listen inneholder noe for enhver smak og er oppført alfabetisk med romaner fra 1-80, deretter krim.
Fordi en liste ikke kan inneholde mer enn 100 bøker, så kom ikke Skumringstimen med Johan Theorin som nr 101 med.
Inspirert av Bokprogrammet i P2 sine anbefalinger i mars 2020 av tjukke bøker som egner seg å lese når man har mye innetid, har jeg satt opp min egen liste over gode bøker jeg har lest og som er fra ca. 450 sider og oppover.
Jeg har lagt inn kommentarer på de jeg tidligere har skrevet noe om, og de som jeg har såpass ferskt i minnet at jeg kan gi noen stikkord om min leseopplevelse. Så er det noen bøker som det begynner å bli såpass lenge siden jeg leste at det bare er minnet om en god bok som sitter igjen, og de får stå ukommentert.
Leseliste for sommeren. Varme dager på stranden. Sol på båten. Med lommelykt i teltet. Jeg skal lese mange fine bøker.