Bokelskere.no

Dette er nesten ubegripelig. Jeg har bare lest god omtale av Seierherrene, den ble nominert til Nordisk Råds litteraturpris og har fått et snitt på 4,93 på 378 terningkast her på Bokelskere. Så det var med store forventninger jeg startet å lese boken. Jeg reagerte straks på en merkelig fortellerteknikk som jeg først trodde var en slags kunstnerisk vri som skulle lede til den egentlige fortellingen. Etter noen kapitler skjønte jeg at det er slik boken er skrevet. Usammenhengende setninger med komma etter komma i det uendelige. Eksempelet her er illustrerende: «De kryper oppover en serpentin av en vei som han og brødrene har satt sammen som et puslespill av mange små timer, en nå, en da, under opphold i onnene, fisket eller anlegget, en halv time bare kanskje, som adderer seg og blir et spor av tålmodighet, litt bredere for hvert år, litt fastere, en ny skjæring, en klopp og en fylling i et for bratt lende, ikke noe hurrarop av et grunnarbeid akkurat av den typen han kjente fra anlegget i Namdalen, men så er det da heller ikke Nordlandsbanen som skal gå her, men hest og vogn, tom oppover, med lass nedover, torv fra myrene på den andre siden av åsen, ris, rå bjerk, høy fra myrslottene, kanskje også med et lite menneske på toppen, uten at det skulle stå om livet.» Etter litt over 20 sider ga jeg opp. Jeg vet ikke hvordan reglene for terningkast er her, men tillot meg som førstemann å kaste 1 på terningen etter å ha gitt opp på side 31.

Det er ingen regler for terningkast her. Reglene bestemmer du sjøl. Men etter bare 31 sider av ei bok tror jeg nok heller jeg ville droppet hele terningkastet.

Ausann! For meg blei det en sidevrenger uten like. Må ha vært en av bøkene jeg har lest raskest - for mange år sida, må sies - foruten Hardyguttene og Hjortefot i min spede barndom. Beatles blir også nevnt av andre her, og det var samme opplevelsen. Språk og handling, en viss gjenkjennelseseffekt, og der satt jeg i saksa. Begge er 6`ere for min del. Begge skal leses om igjen i løpet av det neste året, og det gjelder også Vidunderbarn.

Jeg ser at det trekkes paralleller mellom Beatles og Seierherrene, og jeg kan til dels si meg enig i det, om man konsentrerer seg om del to i boka. Forøvrig likte jeg denne delen bedre også, da den historien som blir fortalt her, det miljøet som blir skildret, nok er mer gjenkjennelig og engasjerende for majoriteten av leserne. Jeg personlig vokste verken opp i Oslo, eller på 50,-60,-eller 70-tallet, men likevel engasjerer denne tidsepoken i norsk historie meg, både her og i Beatles. Like viktig er nok også Jacobsen og Saabyes fortellerstemme, og ikke minst karakterene, i disse to bøkene.

Det jeg synes er litt synd med Seierherrene, er at til tross for den lineære strukturen og åpenlyse sammenhengen mellom de to delene, føler jeg nesten at boka kan leses som to separate deler. Jeg skjønner så godt hva Jacobsen "prøver" å få til og han lykkes nå også i det, men likevel tror jeg han mister en del lesere grunnet bokas første del, og det er synd. Jeg tror nødvendigvis ikke at man må ha lest del 1 for å forstå del 2. Og nettopp derfor synes jeg Beatles er et godt alternativ; her konsentrerer man seg om èn historie og tidsspennet og karakterer er betydelig innsnevret. Dette bidrar igjen til at forfatteren kan gå dypere inn i karakterene, miljøskildringene og historien generelt. Betales er jo også en trilogi(om de to siste bøkene er like gode kan dog diskuteres), men dette er også et godt stykke arbeid som virkelig skildrer en sentral epoke i norsk historie.

Du skriver godt, Emilie :-) Nå er det som sagt lenge siden disse bøkene fòr forbi mine øyne blå i et stort tempo, så jeg husker ganske lite av innholdet. Og oppbyggingen husker jeg null av. Frykter vel for at jeg var sånn passelig interessert i oppbyggingen den gangen :-D Men repriselesing blir det i løpet av høsten og vinteren. Pluss Vidunderbarn!

Denne fortellerteknikken du beskriver er nettopp det jeg jeg liker så godt ved boka, og Roy Jacobsen generelt. Det muntlige språket og dialekten setter sitt preg på historien og gjør at forfatteren skiller seg ut fra andre forfattere(og bøker) jeg har lest. Skal likevel innrømme at jeg også begynte på denne en gang tidligere, og som hos deg ble den avbrutt etter relativt få sider. Jeg syntes ikke det var noe driv i historien, jeg var ikke spent på hva som ville skje senere, jeg mistet oversikten over hvem alle de forskjellig personene var og jeg synes språket var tungt.

Nå, et par år senere, har jeg derimot gitt boka en ny sjanse, og selv om jeg heller ikke nå følte det helt store gjennom hele første del(dette kan kanskje ha noe med at jeg personlig ikke har noen direkte tilknytning verken til dette stedet eller denne epoken i norsk historie). Men, da jeg kom til bokas andre del løsnet det virkelig. Her er den Roy Jakobsen jeg kjenner igjen fra "Vidunderbarn". Grunnen til at jeg likte denne bedre er at vi nå blir kjent med annengenrasjonen; vi bytter synsvinkel og fortelleren snakker nå direkte til leseren, det likte jeg. Språket er enklere, men fortsatt denne muntlige fortellierstilen med innslag av "lokale" ord, men jeg synes alt dette fungerte mye bedre her. Det er også mye mer humor og action i denne andre delen av boka.

Jeg mener ikke med dette at du på død og liv skal lese boka, som for med alt annet er jo ikke alt for alle. Jeg vil bare si at den blir bedre. Og om du likevel bestemmer deg for å ikke lese den, så les "Vidunderbarn", om du ikke allerede har gjort det. Den er fantastisk!

Uff, det var dumt at språket skulle øydelegge slik for leseopplevinga di. Eg kommenterte også språket i min omtale av boka, men eg synest for min del at det innimellom er bra også. Sjølve historia fekk meg til å trille eit betydeleg høgare terningkast.

Apropos terningkast, eg har ikkje observert nokon reglar for dette, og gjeng ut frå at i den grad det finnast slike så er det at ein er ærleg mot seg sjølv når ein trillar, og ikkje tenker for mykje på kva andre meiner. Og det ser det ut for at du har gjort.

Sjølv les eg Beatles av Lars Saabye Christensen nett no. Eg såg tilfeldigvis på profilsida di at du også har lest denne, og trilla 6 på denne. Det slår meg at det er mange likskapar mellom del 2 i Seierherrene og Beatles, i alle fall dei 100 sidene eg har lest så langt, så eg våger å påstå at dersom du på eit seinare tidspunkt skulle bli meir fortruleg med Jacobsen sin språkføring så vil du også like Seierherrene, i det minste andre halvdelen av den.