Ingen lesetilstand
Ingen hylle
Ingen lesedato
Ingen favoritt
Ingen terningkast
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
Elling 20 år etter vi forlot ham i Elsk meg i morgen, like sår og morsom som alltid. Han har flyttet inn i en sokkelleilighet hos enkefru Annelore Frimann-Clausen på Grefsen i Oslo. Dette er Ingvar Ambjørnsens femte bok om Elling. Den står ikke tilbake for noen av de andre, tvert imot er det en helt nydelig og gripende skildring av et ensomt menneske, som svært mange vil kjenne seg igjen i.
Forlag Cappelen Damm
Utgivelsesår 2019
Format Innbundet
ISBN13 9788202625139
EAN 9788202625139
Språk Bokmål
Sider 313
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Boken er en studie i ensomhet. Den er trist, men samtidig full av håp. Språket i boken er fantastisk, og Ambjørnsen klarer virkelig å gjøre historien levende for meg. Man blir veldig opphengt i Elling og hans verden, og jeg brukte flere dager på å lese boken. For jeg leste sakte for å få med meg alt. Og jeg lo, og jeg gråt (nesten) ✨
Jeg har ikke lest noen av de andre Elling-bøkene, men blir her kjent med en mann i 50-årene som har en hel verden i hodet. Denne verdenen blir enda større og enda mer utfordrende når den plutselig også inkluderer en helt ny verden: Facebook.
Vi ser det hele gjennom Ellings øyne og tanker, og hjernen hans spinner for fullt rundt store og små ting.
Nettopp lest ut boka. Ambjørnsen skriver strålende, som alltid. Men jeg sitter her og griner. Over min venn Elling. Som er så begavet og interessant, men så ensom, så ensom og utrolig, utrolig syk. For det er det han er. Ikke "en artig liten kar som vi alle kan kjenne oss litt igjen i". Nei! Elling er syk. Hadde vi alle kunnet kjenne oss igjen i ham, hadde Norge hatt flere psykiatriske institusjoner enn boligblokker. Hva Ambjørnsen vil, tenker jeg? Det er å få oss lesere til å leve oss inn i hvordan det er å ha en alvorlig psykisk sykdom. At det er levende, begavete, men bunnløst plagete mennesker. Ikke sirkusklovner. Ambjørnsen vil få oss til å le, joda. Men også å grine. Og ta stilling. Til å innlemme mennesker i nød, ta dem i vår favn, klappe dem mykt på hodet og si: Jeg liker deg akkurat sånn som du er. Kom inn i varmen, da vel! Det er plass til deg her.
Et vakkert gjensyn med Elling. Har savnet ham.
Enda en helt fantastisk bok om vår kjære Elling! Har ikke planer om å røpe noe. Les den.
Dette var et gledelig gjensyn!
Selv om Elling på mange måter kan oppfattes som eksentrisk sammenlignet med mange andre, får han meg til å reflektere over hvordan vi tenker om oss selv - hvordan vi liker å fremstå -, og hvordan andre oppfatter oss. Når Elling tar i bruk Facebook blir denne kontrasten forsterket. Ellers synes jeg at boken gir et godt bilde av ensomhet, noe Elling egentlig ser ut til å ha akseptert og tilpasset seg.
Jeg var så usikker på denne boka. Så lang tid etter siste Elling-bok.. Også Elling på Facebook.. Jeg orker det ikke, tenkte jeg. Men så måtte jeg bare høre den, da jeg så at Sven Nordin er innleser. Det funket! Dagdrømmeren Elling prøver seg på samfunnet igjen. Både IRL og på det store internettet. Jeg elsker Elling sitt reflekterte og skarpe blikk på verden, til tider blottet for selvinnsikt. Jeg beundrer hans enestående selvtillit og føler med ham i den etterfølgende bunnløse angsten. Jeg ble ikke skuffet, det ble et gledelig gjensyn.
Morsom bok med filosofiske betraktninger om hvordan livet kan være om man skal ta hensyn til alle tankene som farer gjennom et menneskesinn. Elling selv har nok en i overkant slitsom tankerekke, men samtidig er det umulig å ikke kjenne seg igjen i noen av hans syn på livet.
God til tider, endel muntre og underfundige tanker fra Elling, men også langdryg og kjedelig, så den når ikke helt opp hos meg.
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verketOg bak disken: De evig smilende bibliotekarene. Viktige bestanddeler av nasjonens ryggrad Erstatningsmødre for ilanddrevne sjeler. Jo her er det virkelig bare å slappe av. Dessuten ganske lett å orientere seg for oss som har funnet det bryet verdt å lære seg alfabetet.
Hører dere det, gutter? Begynn med alfabetet, så unngår dere både avdeling A og B nede på det gamle botsfengselet nede på Grønlandsleiret.
Timene går. Facebook er et farlig narkotikum for svake sjeler
Alt i alt synes jeg at jeg har det riktig så greit. Det er bare å bla om på utenriks, så skjønner man det.
Det er lettere enn jeg trodde. Logisk nok. Verden er full av idioter, og de aller fleste av dem er på Facebook. Da kan ikke veien inn være av det kompliserte slaget
På nettet er det ikke bare skinnet som kan bedra, men en god del annet også.
Vi var brødskivenes og blingsenes generasjon. Før oss hadde foreldrene våre vokst opp med krig og knapphet på varer. Men da nazistenes åk først var tilintetgjort, ble både frihet og lykke demonstrert og tydeliggjort gjennom maten. I helgene samlet man seg rundt kake og smørbrødfatene utenom de faste middagsmåltidene, og i hverdagen var det brødskiven, gjerne belagt med pålegg, midt i lek og alvor. Jo flere brødskiver utenom de obligatoriske måltidene, desto større var gleden og lykken. Slik så i det minste mødrene på saken, og det var jo de som talte i en tid da mennene ikke befattet seg med slikt, men så og si alt annet. Å styrte inn til mor og forlange en blings, for så å løpe ut og videre med den samme i hånden, var en daglig øvelse i etterkrigsvelstand.
Tja. Er det noe livet har lært meg, er det å la være å besvare slike spørsmål. Selv når det er jeg som spør.
Og jeg tror nok jeg tør si med en viss autoritet: Den som aldri har spart til noe, som aldri har lagt krone til krone med det for øye å erverve seg opplevelse eller objekt, ja han lider i sannhet et tap som han heldigvis ikke er klar over.
"- Jeg ville la den trekke et par minutter til, sier Elisabeth.
Ja vel, tenker jeg. Så det ville du. Dersom du var meg, ville du la teen trekke et par minutter til. Ikke et kvarter, men et par minutter. Men, tenker jeg videre, dersom du plutselig hadde oppdaget at du var meg, og ikke lenger deg selv, kan jeg nesten garantere at du ville fått annet å tenke på enn a nice cup of tea."
Blåtrikken passerer forbi der ute, og i vinduet en liten pike som vinker så iherdig til en, som om Vårherre selv har pålagt henne det. Man vinker tilbake. Man gjør jo det, ellers ville man ha vært et dyr, og ikke et menneske.
03.10.2020 ble det lånt første bok på bokstav A på biblioteket.
Jeg hopper over bøker jeg har lest før og husmorporno