– Denne tillatelsen er falsk, sa han.

– Det er mulig, svarte jeg. – Men jeg har betalt for den. Og hvis man ikke kan stole på kongolesiske myndigheter, hvem kan man stole på da?

Noen av historiene fra Mobutu-tiden er blitt "klassikere" innenfor korrupsjonshistorien. Da eiendomsprisene skjøt i været i Japan, solgte den zairiske ambassadøren ambassadebygningen i Tokyo, og stakk pengene i lomma. Sjefene for luftforsvaret solgte hele flåten av Mirage-jagerfly til utlandet, og forsøkte å skjule det ved å si at flyene var på service i Frankrike. Når de aldri kom tilbake, ble det sagt at de skulle byttes i en helikopterflåte - som aldri dukket opp. Tre kilometer av høyspentledningen inn til landets største fabrikkområde ble stjålet om natten for å selges som skrapjern (noen på innsiden, i ledelsen, hadde samarbeidet med tyvene for å slå av strømmen). Da økonomien begynte å bryte fullstendig sammen, ble pengetrykking løsningen - utført i Brasil med libanesiske gangstere som mellommenn. De fikk trykket to eksemplarer av hver seddel. Ett sett ble gitt til sentralbanken. Det ande beholdt de selv.

Det var 35 grader og ekstrem fuktighet. Eller regn. Når det braker løs, var det så kraftig at det nesten gjorde vondt på kroppen. Perspektivene vred og vendte på seg, som min egen kropp når jeg lå våken og forsøkte å sove om natten. Det jeg trodde var fakta om kvelden, fordampet ofte når sola kom opp, uten å etterlate seg den minste flekk. Sannheten syntes ikke lenger å være en fast størrelse, men noe som fløt rundt, nesten umerkelig, men aldri befant seg på samme sted, som den magnetiske nordpolen. Det var som å ha spindelvev ovee øynene.

Frihet føles kanskje aldri mer virkelig enn når man sitter i et fengsel.

En jobb i det offentlige i Kongo innebærer ikke at man utfører visse arbeidsoppgaver mot lønn. Den gir en rett til å presse penger av borgerne. Riktig galt går det når selv ikke soldatene får betalt. Da går de løs på folket og plyndrer for å overleve, noe som har skjedd en rekke ganger.

Like før jul kom det fram at opptakene var gjort med utstyr som var utlånt til Moland og French av TV2. Kanalen hadde lånt dem utstyret etter at de to hadde banket på TV2s dør og fortalt at de skulle opprette et sikkerhetsselskap i Uganda. I den forbindelse ønsket de å forsøke å lage en dokumentar. TV2 lånte bort videoutstyret for å se hva Moland og French kom tilbake med. Dette kom ikke fram via TV2, heller ikke i Fredrik Græsvigs dokumentarfilm om Moland og French fra Kongo, men i VG, etter at TV 2-dokumentaren var sendt. TV2 nevnte heller aldri kontakten med Moland og French i noen av de mange hundre reportasjene de hadde hatt om saken.
Om video-opptakene fra "treningsleiren" fra Bussi Island.

Det kommer alltid en neger på sykkel som ikke skal være der, slik er Afrika.

Moland og French symboliserte guttedrømmen som gikk til helvete så det sang. Det var et element av gammel gresk hybris i prosjektet deres. Mangel på ydmykhet, men kanskje ikke kunnskap og ferdigheter. Stolthet som gjorde blind, overvurdering av egne evner og fortreffelighet - i de gamle tragediene pådro slikt gudenes vrede og fikk menn til å falle.

Afrikanske soldater og opprørere synes å være eksperter på plyndring i rus...Soldatene kjemper ikke for å vinne en krig, men for å opprettholde muligheten for å plyndre. Styrkende er dermed ikke noe stor trussel for hverandre, men har ofte en frapperende evne til å drepe og voldta ubeskyttede sivile.

Menn og kvinner gikk til hver sin kokende kilde og ofret. Ofringene skulle blidgjøre forfedrene i tider med krig, flom og tørke. De ofret ennå; geiter, hvite haner og gin, eller Tonto, som de kalte det. Jeg hadde akevitt, og helte en klunk ned fjellet. Ben spurte hva jeg ofret til.
Jeg måtte bestemme meg raskt.
Første slump gikk til Kongo. Den var liten, men for det landet kunne det heller aldri bli nok. Jeg helte en ny slant sprit ned fjellet. Den var for Augustin og hans nære. Jeg helte ut litt mer. Det var for familiene til Moland og French, for kjærestene og deres sorg.
En klunk gikk til Moland og French. De var ennå unge. Når de en dag skulle oppsummere sine liv, kunne det hende de hadde funnet sin plass i Afrika, Norge eller hvor som helst. Stedet betydde ingenting. Kanskje de så tilbake på skapende og rike liv, med noen mørke parenteser. Det var opp til dem selv. Under våre samtaler på cella hadde vi vært enige om at man ikke skal skylde på andre.
Et arktisk gufs gikk over fjellet. Jeg tømte ut resten av flasken for Abedi Kasongo og hans familie. Uten noen spesiell grunn ble han utsatt for et mord i Kongo.