Klikk på en bok for å skrive en omtale.

Viser 1 til 20 av 23 bokomtaler

Erlend Loes siste framstår som en Thure Erik Lund/muntlig Thor Gotaas-hybrid i stilen, og inneholder en rekke helsprøe fortellinger om slektene Giæver og Iunker og annet ting og tang. Loe har skrevet mange morsomme og gode bøker, men denne er verken god eller morsom etter min mening, og jeg sliter litt med å se poenget med den. Jeg ser ingen grunn til å lese denne, annet enn at det er Erlend Loe som har skrevet den.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Enda ei bok der Sæterbakken viser sitt enorme format som forfatter. Jevnt og tett kommer de, formuleringene og betraktningene som gjør at jeg sitter og rister på hodet og tenker at dette er eliteserien, noe utover det vanlige. Jeg får lyst til å sitere alt! Samtidig må jeg innrømme at nesten halve boka er for høytsvevende og vanskelig for meg. Jeg behersker simpelthen ikke språket som benyttes, og er ikke nok innsatt i temaene. Det kan også være, naturlig nok, at enkelte av essayene ikke vekker tilstrekkelig interesse til at jeg makter å lese oppmerksomt nok. Det var essayene i første halvdel av boka som traff meg best. Det er vel riktig å si at essaysamlinga først og fremst handler om litteratur.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

"Den tidligere spesialsoldaten Even Stubberud søker en ny tilværelse i Kenya. Med et ønske om å gjøre bot for den brutaliteten han gjennom sin tidligere karriere har stått bak, skal han bidra i opplæringen av viltvoktere på savannen, for å stanse den nådeløse nedslaktingen av elefanter og annet dyreliv."

Og med dette oppdraget starter boka ganske bra. Men så "tar det av" litt over halvveis, og resten av boka blir litt for heseblesende action. For meg blir det da bare om å gjørra å bli ferdig med boka kjappest mulig. Skumlesing resten, med en del hurtigspoling, terningkast 3.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

"Herregud, Gabriel. Dette er for mye...", utbryter kripos-etterforsker Aida Ibrahim til politioverbetjent Gabriel Fjell på side 336 av 383. Og det kan vel også værra en helt grei oppsummering av denna romanen. Grei underholdning i noen timer er det jo, men historien henger ikke helt på greip, det blir rett og slett litt for mye. Lav troverdighet, men ganske høy underholdningsverdi. Skulle jeg rulla terningen ville det nok blitt en firer.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Lekent og fargerikt fortalt om kreft, om livet, døden, tiden, og om den mentale prosessen en person som er rammet av kreft gjennomgår. Kanskje litt for fargerikt, etter min smak, men det er heller ikke vanskelig å forestille seg at den litt "rotete" framstillinga av hovedpersonen Vilde gjenspeiler det som foregår i hodet til et menneske som lider av alvorlig kreftsykdom. Slikt sett fungerer det, spesielt i bokas siste halvdel, men jeg kunne ønsket meg at denne romanen var halvparten så lang. Det blir litt for mye ord, og jeg syns ikke sekvensene med reven og rotta tilfører romanen noe spesielt. Det blir fire øyne på terningen fra meg.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Kort roman, 155 sider, men ord skal veies, ikke telles, og denne veier en del. Ikke noe hokus pokus her, bare rett og slett en god roman om døden, og dermed også om livet. Min første bok av denne forfatteren, ser med spenning fram mot den neste.

Godt sagt! (4) Varsle Svar

Gjennomsnittskrim, dvs. litt for pratsom, og litt for lite troverdig. Beste islandske krimroman 2014, står det på smussomslaget. Jaja, tenker jeg, da er det vel en god del lesere som har en annen smak enn meg, eller så må det ha vært et litt stusslig krimår på sagaøya. Jeg gir karakter istedenfor terningkast: 3,5.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Dette er rett og slett en meget god kriminalroman. Kanskje ikke like mye heseblesende action som vi er vant til i mye av dagens krimlitteratur, men velskrevet, humoristisk og spennende. Kort og godt: god underholdning.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Denne boka har dessverre det litt skolestilaktige preget som ofte kjennetegner en middels kriminalroman helt på det jevne, og som du ikke kan unngå å irritere deg over, selv om du lar deg underholde til en viss grad. Det blir for mye hoppogsprettogtjooghei, for heseblesende, hektisk, overlesset og overfladisk. Handlinga virker derfor lite troverdig og dårlig planlagt. Her skjer det litt for mye litt for fort, og nesten alle personene som er involvert i historien er enten pillemisbrukere eller sinnslidende. Og på toppen av det hele oppdager selvsagt hovedpersonen en kul i det ene brystet. 3 +

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Peter Mays andre bok i Lewis-trilogien falt ikke i smak hos meg. Romanen mangler handlingsdrivet jeg forventer av en god krim, og handlinga og personskildringene framstår ikke som spesielt troverdige. Så dersom boka leses som en kriminalroman, er den ikke spennende og interessant nok, og hvis den leses som noe annet enn en kriminalroman, er den heller ikke spennende og interessant nok.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Dette er ei bok med høy "kultfaktor", noe som gjør at boka får en god del omtale, og tiltrekker seg ganske mange nysgjerrige lesere. Men det at forfatteren slenger om seg med transer, fitter og pikker, kola, lesber, pornoskuespillere, rockesangere som begår sjølmord og blakke platesjappeeiere som røyker sigaretter som er rulla av sneiper finni på gata, gjør ikke dette til ei god bok. Her skjer det altfor mye, hele tida, og resultatet blir en usammenhengende, anstrengende og lite troverdig historie som det, i hvert fall for meg, blir vanskelig å henge med i og engasjere seg i. Nå skal det riktignok sies til bokas forsvar at jeg bare er litt over halvveis, og jeg leser alltid bøkene ut, så vi får se, men foreløpig blir dette litt for kult etter min smak. Det blir nok litt hurtigspoling.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Når kriminalkommissarie Evert Bäckström igjen drar fram supersalamien og lille Sigge, leveres det som vanlig krim i særklasse. Kanskje noe mindre bestialitet enn det som er vanlig i dagens kriminalromaner, men med spenning og humor så det holder. Dessuten en god slump med «riktigt polisarbete».

Godt sagt! (1) Varsle Svar

En av årsakene til at jeg stadig leser en god del litteratur er «forventningen» om en stor opplevelse, eller «oppdagelse». Jo mer jeg leiter og leser, desto større er sjansen for at opplevelsene kommer. Som oftest går det noen tusen sider mellom hver gang. Da takker jeg høyere makter for at jeg IKKE gikk glipp av nettopp DENNE boka, eller DISSE bøkene. Ekstra pirrende er det gjerne når bøkene er relativt ukjente, eller av en type jeg sjøl sjelden leser. Lengselen etter slike gullklumper driver meg videre i bøkenes verden. :)

I 2009 fant jeg en slik gullklump, eller egentlig tre, da jeg etter tips fra en kompis leste «Lushons plater», «Anubis» og «Evercity», også kalt Evv Lushon- eller Anubistrilogien. Historien om hybriden Evv Lushon er en framtidsvisjon, der handlinga er lagt til etter tredje verdenskrig. Verden ligger i ruiner, og samfunnet slik vi kjenner det eksisterer ikke lenge. Jeg oppfatter bøkene som svært visuelle og "filmatiske", og det kunne vært svært interessant å se disse bøkene filmatisert. Kan jo håpe...

NB! Tåler gjenles! :)

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Lett originale Doppler er tilbake i sivilisasjonen. Det setter selvfølgelig sine spor både på Doppler selv og menneskene rundt ham. Ubalanse og stress vender tilbake i livet hans. Doppler filosoferer over alle de idiotiske tinga vi mennesker holder på med og er opptatt av, og blant annet finner han endetidstegn overalt:
"Ta bilde av seg selv mens man ringer sin mann for å si god natt - og så legge ut bildet av seg selv der man ringte til sin mann for å si god natt sammen med teksten: Ringer min fine mann og ønsker han god natt!" - bunnsolid endetidstegn, i følge Doppler.

Som vanlig fornøyelig lesning fra Erlend Loe.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Det ække ofte jeg leser dikt, men alikkavæl nokså regelmessig. Mange ganger har jeg null utbytte av det, kort og godt. Dikta gir meg ingenting, fordi jeg i min enkelhet ikke fatter dem. Men en gang iblant er det et eller annet uhåndgripelig i diktet som fanger oppmerksomheten, som gjør at jeg leser det igjen, eller det hender også at diktet går rett i fletta på meg helt umiddelbart. Jeg får følelsen av at jeg har sett noe vakkert, og leser på nytt, og på nytt. Det vakre trer enda klarere fram, og et vell av tanker og assosiasjoner settes i gang.

Og min sikreste vei til suksess i lyrikkens verden er Hans Børli. Derfor går det aldri veldig lang tid mellom hver gang jeg blar i Børlis samlede. Den har jeg holdt på med i tjue år, og det blir nok minst tjue til, om jeg ikke har takka for meg før dét.

Godt sagt! (5) Varsle Svar

Denne boka har fått voldsomt med positiv omtale. Det kan godt hende at rosen er fortjent, men jeg klarer ikke å se hva som skiller denne boka fra "gjennomsnittslitteraturen". Jeg syns de tre fortellingene blei uinteressante, stillestående og kjedelige.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Denne boka omhandler saken som du sikkert har hørt om, som ligger baki harddisken et sted, men når du tenker etter, sliter du med å gjenkalle det som skjedde.

Og det som skjedde var at det den 5. november 1962 smalt nederst i Estergruva i Ny-Ålesund på Svalbard. Gruva tilhørte statseide Kings Bay Kull Compani. 21 gruvearbeidere døde i ulykka, 11 ligger fremdeles igjen i dypet. Hendelsen var i seg selv svært alvorlig, men også tidligere hadde det skjedd ulykker av samme alvorlighetsgrad på Svalbard. Det var det politiske etterspillet som gjorde tragedien i 1962 spesiell. Blant annet ledet ulykka til at Einar Gerhardsens regjering ble felt i 1963.

"Kings Bay-saken" er ingen kriminalroman, men boka er svært spennende lesning. Ønsker du en spennende historieleksjon? Løp til biblioteket og lån denne!

Monica Kristensen debuterte som skjønnlitterær forfatter i 2007 med kriminalromanen "Hollendergraven". Siden fulgte ytterligere tre kriminalromaner: "Kullunge" (2008), "Operasjon Fritham" (2009) og "Den døde i Barentsburg" (2011). Handlinga er i alle fire bøkene lagt til Svalbard, og holder en standard over gjennomsnittet for sjangeren. «Ekspedisjonen» (2014) var kanskje et lite kvalitetsmessig tilbakeskritt.

Monica Kristensen Solås (f. 1950) er kjent som både polfarer, glasiolog, meteorolog og forfatter. Hun assosieres kanskje mest med (typisk nok) hendelser med negativt fortegn: Under en ekspedisjon i Antarktis i 1993 omkom en av hennes medarbeidere etter å ha falt ned i en bresprekk, og i 2005 ble hun suspendert fra sin stilling som generalsekretær i Redningsselskapet (suspensjonen ble seinere trukket tilbake).

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Jeg har av og tel (ikke for ofte såklart) fundert på åffår jeg ikke har bedre drag på damene. I Erlend Loes roman "Slutten på verden slik vi kjenner den" finner jeg kanskje (??) en del av svaret.

Etter ei stønn i skauen (noen år!) vender Doppler tilbake for å gjenoppta livet med kona Solveig og ungane. Han oppdager (kanskje ikke helt urimelig?) at det har skjedd en del endringer på hjemmebane. Blant annet står et nytt navn på postkassa: Egil Hegel! Åssen kunne Solveig falle for et slikt motbydelig veltrent hannkjønnsvesen, med godt betalt jobb og barnetekke?

"Egil Hegel var, dessverre, det som vel må kalles en pen mann, konstaterte Doppler. Han hadde irriterende jevne ansiktstrekk. Han var helt symmetrisk. Alt som fantes på den ene siden av ham fantes også på den andre. Kvinners hjerner henger seg opp i symmetri, husket Doppler å ha lest. De er programmert for å oppsøke det. Det ujevne vil de ikke ha. Det regelmessige gir dem eggløsning."

Som jeg alltid har sagt: Å lesa skjønnlitteratur er både underholdende og lærerikt! :)

Godt sagt! (4) Varsle Svar

Jeg må si at jeg var meget spent før jeg begynte å lese denne boka. Det er fordi jeg syns Bjørn Andreas Bull-Hansens forfatterskap har variert mye i kvalitet, fra helt topp til bånn i bøtta. Toppen regner jeg for å være «Anubistrilogien»: «Lushons plater» (2004), «Anubis» (2006) og «Evercity» (2007).

Denne boka er heldigvis på høyden kvalitetsmessig. Hovedpersonen, Torstein Tormodson, er en karakter som ser ut til å ligge forfatterens hjerte nær. En blanding av kriger og Isak Sellanrå-type, en overlever som fikser det meste, og som overvinner fryktinngytende fiender på slagmarken, så vel som indre demoner. Lignende typer finner vi også i flere av Bull-Hansens romaner.

Vikingtida er det ingen tvil om at forfatteren behersker! Masse handlingsdriv og språkdriv, fin flyt i fortellinga, underholdende!

Godt sagt! (8) Varsle Svar

Denne karen kan mer enn å fiske med fluestang og spille musikk. Du blir kanskje ikke veldig mye klokere etter å ha lest denne, men du har sannsynligvis hatt det temmelig morsomt i et par timer- He-he!

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Annonsér hos bokelskere.no


Sist sett

AnneWangJohn LarsenSiljeMonica CarlsenMangosaft45leser42Torill RevheimMarianne_Readninggirl30NorahMaikenSiv ÅrdalHanne MidtsundRufsetufsaBjørg  FrøysaaConnieLailaSigrid NygaardEivind  VaksvikAnn EkerhovdmgeAnniken RøilTone Maria JonassenTorHarald KKaren RamsvikMarielleIngeborg GBjørn SturødAstrid PedersenRandiAAnette SVibekeGrete AmundsenHeleneBerit RMcHempettritaolineingar hOdd Hebæk