Om fattigdommens ulekre sider

Edouard Louis (f. 1992) debuterte som romanforfatter i 2014 med "Farvel til Eddy Bellegueule". Det oppsiktsvekkende med boka - i tillegg til at han skrev den da han bare var 22 år samt at boka er et litterært mesterverk - er at den er selvbiografisk og handler om temmelig rystende opplevelser.

Å vokse opp i arbeiderklassen, og særlig i det nedre skiktet av denne, hvor man på ett eller flere plan skiller seg kraftig ut, har aldri vært enkelt. Og dersom vi i Norge tror at vi har eneretten på Janteloven, så er altså dét feil ... I tillegg er forfatteren homofil, og det å komme ut av skapet i et machosamfunn, der det å være "mann" er å være voldelig og tukte sine kvinner, er nesten en umulighet. Det klarte han derfor først etter å ha flyktet hjemmefra. Jeg vil imidlertid understreke at jeg ikke først og fremst har oppfattet denne boka som en komme-ut-av-skapet-roman. Derimot opplevde jeg den som en roman om det å være annerledes - og intellektuell - i et arbeidersamfunn. Forfatteren er mer enn sin homofili, for å si det sånn. Dessuten - fordi han knapt klarte å erkjenne sin homofili selv i oppveksten, bare aner vi at dette ligger der som et slags bakteppe, uten at temaet som sådan får særlig stor plass.

Edouard Louis het Eddy Bellegueule i oppveksten, men byttet navn da han var 20 år. Etter dette har livet gått mer hans vei, idet han har tatt seg høyere utdannelse og for tiden holder på med en doktorgradsavhandling om klassereiser i litteraturen. Han har redigert en antologi om sosiologen Pierre Bourdieus påvirkning av ettertidens politiske tenkning, og han "er redaktør for serien "Les Mots" ("Ordene"), som omfatter filosofiske og sosiologiske tekster, og som han har bygget opp hos forlaget Presses Universitaires de France". "Farvel til Bellegueule" er blitt en bestselger i Frankrike, og er oversatt til mer enn 20 språk. Louis er tildelt Pierre Guénin-prisen mot homofobi og for like rettigheter. (Kilde: Aschehougs nettsider)

"Jeg har ingen lykkelige minner fra barndommen. Jeg mener ikke at jeg aldri i løpet av disse årene har følt lykke eller glede. Men smerten er totalitær: Alt som ikke passer inn i dens system, luker den vekk.

I korridoren dukker det opp to gutter, den ene høy og rødhåret, den andre liten og lutrygget. Den høye rødluggen spytter meg i fleisen. Her! ta imot!

Spyttklysen rant langsomt nedover ansiktet mitt, gul og tyktflytende, lik det surklende slimet som tetter igjen strupen på gamle eller syke mennesker, med en sterk og kvalmende lukt. Den skingrende latteren til de to guttene, Se, horungen har trynet fullt. Den renner fra øyet og ned til leppene, og helt inn i munnen. Jeg tør ikke tørke det bort. Jeg kunne ha gjort det, det hadde bare vært å bruke ermet. Brøkdelen av et sekund, en ørliten håndbevegelse, ville vært nok til å hindre spyttklysen i å nå leppene, men jeg gjør det ikke, av frykt for at de skal bli fornærmet, hisse seg enda mer opp." (side 11)

Det er et brutalt samfunn som skildres i denne romanen. Men om man tenker at brutaliteten blant barna og etter hvert ungdommene er det verste, så blir denne romanen en påminnelse om at de verste faktisk er foreldrene selv ... Foreldre som ser at sønnen deres er annerledes, som er flau over hans annerledeshet og som forsøker å mobbe det vekk i håp om at det skal forsvinne av seg selv ... forsvinne for at sønnen skal bli som de andre guttene. En som spiller fotball og gjør typiske gutteting, som drikker seg full når han er gammel nok, og som kommer hjem med kjærester som han tukter med vold når dét måtte trengs ... Her er det ikke rom for intellektuelle sysler. Det er nemlig for pingler, for folk som tror de er noe, for dem som ikke passer inn ...

De knallharde forventningene til å passe inn og være som alle de andre, gjelder imidlertid ikke bare mennene, men også kvinnene.

"Det er nesten som om kvinnene i landsbyen lager barn for å bli kvinner, ellers er de ikke ordentlige kvinner. Da blir de sett på som lesbiske, frigide.

De andre kvinnene utenfor skoleporten begynner å lure, Hu har ikke fått unger ennå, i hennes alder, hu kan ikke være helt normal, hu må være flatbanker, eller frigid, det har blitt for lite puling på´a." (side 48)

Eddys mor er en sint kvinne.

"Hun var en kvinne som ofte var sint. Hun protesterte så snart hun fikk sjansen, hele dagen protesterte hun mot politikerne, reformene som kuttet ned sosialhjelpen, mot makten, som hun hatet av hele sitt hjerte. Men denne makten som hun hatet, var det hun satte sin lit til når det var snakk om å reagere på noe: mot araberne, mot alkohol og narkotika, mot seksuell adferd hun betraktet som skammelig. Ofte sa hun: Vi trenger orden i detta landet.

Flere år senere, da jeg leste Stefan Zweigs biografi om Marie Antoinette, skulle jeg tenke på innbyggerne i min barndoms landsby, og særlig moren min, når Zweig snakket om disse rasende kvinnene som, tynget av sult og armod, dro til Versailles i 1789 for å protestere, og som utbrøt "leve kongen!" da de fikk øye på monarken - det var kroppene deres som snakket for dem. De var revet mellom den totale underkastelse for makten og det evige opprør.

Hun var en sint kvinne, men hun visste ikke hva hun skulle gjøre med dette hatet som aldri slapp henne. Hun protesterte alene foran tv-en eller sammen med de andre mødrene utenfor skoleporten." (side 50)

Umuligheten av å kunne vise hvem han egentlig var, førte til at Eddy levde et dobbeltliv gjennom hele ungdomstiden sin. Angsten for hva som for alvor kunne skje dersom han erkjente at det var gutter og menn han først og fremst følte seg tiltrukket av, og ikke kvinner, var lammende. Dette gjorde at han knapt turte å erkjenne det hele for seg selv.

Det er en meget sterk historie som fortelles i "Farvel til Eddy Bellegueule", og mange er dem som har stilt spørsmål ved om den klassereisen Edouard Louis har foretatt i det hele tatt er mulig. Er det mulig å vokse opp i et så dysfunksjonelt samfunn som han gjorde, og å kunne forløse så mye intellektuelt i så ung alder? Diskusjonen er påtakelig lik den som fulgte etter at Jeanette Walls kom ut med sin selvbiografiske roman "Krystallslottet" i 2005 (linken fører til min omtale av aktuelle bok). Så må det selvsagt sies at der "Krystallslottet" er svært deskriptiv og ikke fullt så litterær, der tar "Farvel til Eddy Bellegueule" dette igjen i mangfold. Det presise språket og mangelen på klisjéer og overdrivelser i denne boka, gjør historien på et vis mye sterkere. Et nakent språk der leseren må tenke selv, er et sterkere virkemiddel enn allverdens detaljer, synes jeg.

Dette er en roman som blir sittende fastborret i sjelen lenge etter at man har sluttført den. Og slutten - den er emminent! Den vitner nemlig om at det er håp, og at humoren er redningen.

Dette er en slik bok man må få med seg! I all sin enkelhet er den et lite mesterverk!

Helt til slutt må jeg nevne at oversettelsen er meget god!

«I landsbyen var det ikke bare viktig å ha vært en hardhaus, det var også viktig å kunne gjøre hardhauser av sønnene sine. En mann forsterket sin maskuline identitet gjennom sønnene, som det var hans plikt å overføre sine maskuline verdier til, og faren min aktet å gjøre nettopp det, han skulle gjøre en hardhaus av meg, det var hans stolthet som mann som sto på spill.» Farvel til Eddy Bellegueule, s. 20

Det er en nærmest vedtatt sannhet (til og med i dag) at små steder, uansett hvilket land de ligger i, er et hjemsted for det meste som ikke passer inn i dannede moderne kretser: overstadig drikking, bakstreverske tanker om likestilling, hudfarge og seksuell identitet, og ikke minst- trafikal forståelse og atferd som både utfordrer skjebnen og setter i fare livet til verdifulle turister og viktigere; livet til Oslostanere på vei til eller fra millionhytta.

Det franske vidunderbarnet Edouard Louis? litterære selvbiografi «Farvel til Eddy Bellegueule», handler ikke om Norge eller Oslo. Men ståstedet hvorfra Louis skriver fra, leksende, overlegen og forbanna, speiler litt av skepsisen, irritasjonen og den noen ganger oppgitte fiendtligheten som eksisterer mellom de som bor i et lands sentrum og de ikke gjør det. Sinnet og bitterheten skjønner en etter å ha lest boka, men overlegenheten og nedlatenheten som stikker ut huet nå da, får meg- som bygdeboer- til å automatisk komme ut med klørne. Det er ikke spesielt behagelig (se Wolverine).

Les mer her: skriv lenkebeskrivelse her

Dette synes jeg var en sterk oppvekstskildring om vold, fattigdom, idenditet. Nakent, direkte og burtalt ærlig skrevet. Modig gjort av den ungen forfatteren, siden dette er selvbiografisk. MItt blogginnlegg om boka finner du HER

Sannhetens opprør

Da forfatteren fylte 20 år forandret han navnet sitt fra Eddy Bellegueule til Edouard Louis.

Vanskelig oppvekst
Han hadde vel sine grunner til å forandre navnet sitt for oppveksten hans var alt annet enn enkel. Hans selvbiografi blir fortalt som en roman, hvor han beskriver hvor annerledes han var i forhold til de andre han vokste opp med. Han ble oppfattet som mer feminin enn andre og ble derfor sett på som "det svakeste ledd". På skolen ble han kraftig mobbet og hjemme skjemtes foreldrene over ham. De beskriver han som en annen når de snakker om ham med andre. De vil ikke innrømme for hverandre eller seg selv at sønnen deres er annerledes. Foreldrene hans er begge i jobb, men de tjener ikke all verdens og må ofte berge seg med det de har. Likevel holder Eddy hodet høyt hevet til tross for all motgang, fordi han vil ike at andre skal se ham "svak". En dag gjør han et opprør mot foreldrene og drar på flukt.

Dette er en bok som har vekket mye oppsikt, spesielt i hjemlandet hans Frankrike siden oppveksten hans har vært ekstremt vanskelig på mange måter, og måten han beskriver fattigdommen på. Han er en fyr med mye guts også med tanke på at han har skrevet bok om sine opplevelser. Samtidig lar han være å tenke på hva andre mener om det. Til tross for at han er en modig fyr som virker svært uredd, og dette er en sterk bok var det noe med fortellermåten som ikke rørte helt, fordi selvbiografien ble opplevd ofte underveis mer som oppramsende enn fortellende. Fortelleren grep ikke nok tak og utfordret ikke like mye som forventet. Man klarer ikke helt å føle det som står der. Det er ikke noe i følelsesregisteret som beveger på seg mens man leser. Noe som er synd med tanke på alvoret i innholdet.

Å stå opp for seg selv
Dog er det noe befriende å lese om noen som står opp for seg selv, gjør det som føles rett uten å tenke på hva andre måtte mene om det. Å vite hvem man er og hva man vil er ofte ikke enkelt og da er det bra at de som vet hvem de er og vet hva de vil med livet, gjør noe med det og viser hvem de er. Mange er jo en smule redd for å bli dømt av andre av en eller annen grunn, men av og til må man bare slutte å bry seg om det, og Farvel til Eddy Bellegueule er et godt eksempel på det. Man trenger selvfølgelig ikke å gå så langt som å bytte navn, men det er sunt å gi blaffen i hva andre tenker om seg selv og være seg selv uansett.

Det er ikke lett å skrive om en slik bok med tanke på alt det foratteren har opplevd, og det forfatteren er god på er beskrivelsene av hvor nedlatende folk rundt ham var og hva han følte da han var svært ung. Det er både realistisk og lett å forestille seg. Men utover boka mister innholdet det preget, å beholde tyngden og holde leseren fast. For den delen ble fortalt fortellende og ikke oppramsende, som resten av boka føltes. Vanskelig å forklare dette, men den første delen om de yngre årene ble fortalt med dybde, mens resten føltes oppramsende og ikke like personlig til tross for at det er det. Det er bare det at den dybden fra tidligere i innholdet manglet. Den forsvinner underveis. Denne boka får meg til å tenke på filmen Billy Elliot siden han og Eddy er noe like. Jeg har sett filmen og den var på en måte mer opprørende og hadde mer råskap i seg. Den krøp mer under huden, det var det jeg savnet i Farvel til Eddy Bellegueule. Billy Elliot og Eddy er både like og ulike, men de er begge ikke redd for å gjøre et opprør og vise verden hva de står for.

Farvel til Eddy Bellegueule er er en ærlig liten bok på bare 173 sider, men det er mye som skjer på de få sidene, altså. Selv om boka ikke traff meg helt i hjerterota, i forhold til mange andre,er dette likevel en god bok. Det hadde heller ikke skadet om den hadde vært enda mer provoserende. Det er tålelig fordi boka er for tynn til å bli ordentlig provosert og ekstra godt kjent med både Eddy og familietilværelsen. Man vil jo bare vite mer om Eddy og alt etter å ha lest boka.

Et krasst oppgjør med en oppvekst i en landsby i Nord-Frankrike i vår tid.Her er klassemotsetningene akkurat som for 100 år siden.Er du født i enf abrikkarbeiderfamilie vil diu som 14-åeing begynne som fabrikkarbeider på en helsefarlig fabrikk og bli uføretrygda før du er 50.ER du homo eller transe eller som Eddy ei jente i en guttekropp,,har du ingen sjanser i havet til å få en normal oppvekst. Du vil bli mobba hjemme, på skolen og i landsbyen.Du er anormal.Er faren din rusbruker, mora di heimeværende med stor barneflokk og utallige aborter bak seg, har du tapt. Heldigvis foretar Edouard en gedigen klassereise. Ypperlig skildret av en debutant.

Det meste er skrevet om denne romanen som er selvbiografisk. Det var godt å vite at hovedpersonen Eddy etterhvert kommer seg bort fra det destruktive miljøet han vokser opp i. Link til et blogginnlegg

Oppveksroman om mobbing og homofili, falt ikke helt i smak hos meg

Dette er forfatterens selvbiografi om hans klassereise fra fattigdom og voldelige omgivelser til den akademiske verden.
Det er sterke beskrivelser om et usunt samfunn, og i starten er det interessant, men mot slutten går piffen litt ut av ballongen for min del.

Innholdsmessig god og trist. Utrolig at sånt skjer. Språklig kunne den vært bedre. Skole, sosiologi, kulturell kapital, homofili...

Eddy Bellegueule vokser opp i en landsby i Nord-Frankrike. Her er det de maskuline verdier som gjelder. Mennene hadde alltid retten på sin side, og det var ikke uvanlig at en mann dengte opp kona si når han fant det nødvendig. Ved siden av skolen ligger det bokstavlig talt en fabrikk. Det normale her er at det etter endt skolegang venter et livslangt arbeid i fabrikken. Eddy har fire søsken, en halvbror og en halvsøster og to mindre tvillinger, gutt og jente. Eddy er ikke helt som andre gutter. Han har en nærmest pipende stemme, og når han snakker, gjør armene de underligste gester. Fra tidlig alder må han vende seg til å bli kalt homo. Alt dette står i sterk kontrast til navnet hans –Eddy Bellegueule- et ordentlig hardhausnavn. Familien er fattig. Huset de bor i er trekkfullt og rått og mangler dører innvendig. Barna går ofte omkring uten nok mat i magen selv om moren strever til det ytterste med å få alt til å rekke til. Faren er alkoholiker og sløser bort mye av familiens penger på barer.
Da Eddy begynner på ungdomsskolen, blir han et mobbeoffer. To gutter er til stadighet etter ham. Eddy lærer å gjemme seg bort, å gjøre seg usynlig. Han har gode evner og liker skolen godt, men arbeidsforholdene hjemme er lite egnet til lekselesing. Eddy føler seg tvunget til å late som om han er en annen enn den han i virkeligheten er. Han prøver å gjøre stemmen dypere og slutte å gestikulere og vie seg til bare maskuline sysler. Eddy innser at for å bli en ordentlig gutt, må han skaffe seg en kjæreste. En ny jente, Laura, dukker opp. Hun kommer fra byen og har et dårlig rykte. Eddy mener at dette må være noe for ham. Han skriver brev, de møtes og kysser. Eddy håper at så mange som mulig ser det. Men i lengden blir også Laura innhentet av forakten for en soper. Gjennom storesøsteren sin blir Eddy presentert for Sabrina som er noe eldre enn ham selv. Hun er en jente med et stort ambisjonsnivå, hun vil studere medisin, men dette målet blir hun etter hvert nødt til å nedjustere til det å bli pleier. Eddy interesserer seg for Sabrina fordi det føles som om også han er eslet til å bli noe mer enn de andre guttene i landsbyen. Men forsøket på å nærme seg Sabrina fysisk vekker bare vemmelse hos Eddy. Da han takket være et komplott, som også hans søster er delaktig i, havner i samme seng som Sabrina, ender det med at han stikker av. Eddy gjør et tafatt forsøk på å rømme hjemmefra, men han er for ubesluttsom og blir lett innhentet.
Eddy blir introdusert for scenekunsten. Han opptrer i teatergruppe og høster stor hyllest. Gymnaset i en større by har dramalinje. Eddy oppmuntres til å søke om å bli opptatt der. Han består opptaksprøven. For Eddy betyr dette også å få sjansen til å få nye venner, virkelige venner, og ikke minst oppdager han her at guttene fra middelklassen ikke er som guttene hjemme i landsbyen. For dem er mandighet ikke det samme som for Eddys far og mennene på fabrikken.

Oppveksthistorier fra virkeligheten.

Gode innganger til fransk litteratur, ifølge Sølvbergets Yngve B. Anda og NRKs Jostein Gjertsen. (Podcast fra Sølvberget)

Hvor hører du til?
Hva vil det si å høre til? Hva betyr det for deg?
Hva er det som binder deg og flokken din sammen?
Hva skjer med et menneske som faller utenfor og ikke finner noen tilhørighet?

Uthevet tekst

Her er en kronologisk oversikt over bøker jeg har lest i år.

Litteraturfestivalen Kapittel går av stabelen her i Stavanger 14. - 18. september. Årets tema er vandring. Vi på biblioteket har laget en liste med over hundre aktuelle bøker til festivalen.

Bøker jeg har lest i 2016

Etter å ha studert ved siden av full jobb i flere år, håper jeg å ha mer tid til å lese igjen. Jeg leser både faglitteratur og skjønnlitteratur. I tillegg leser jeg en del i jobben som ikke kommer med her.

Målet er minst 75 bøker