2018
Ingen favoritt
Ingen terningkast
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
Vi er i den nære fremtid og den middelaldrende akademikeren François ser sitt liv sakte men sikkert virke mer og mer meningsløst. Han sexlyst er avtagende, foreldrene døde og hans livslange arbeid med ideene til den pessimistiske forfatteren Joris-Karl Huysmans leder ham ingensteds. I det sen-kapitalistiske samfunnet hvor konsum er den nye religionen, kjenner François seg sjelelig lunken og søker etter noe å fylle tilværelsen med. Og han ikke alene. Presidentvalget i 2022 nærmer seg og sosialisten Hollande taper første runde. Dermed står kampen mellom høyreekstreme Marine Le Pen og Det muslimske brorskap og deres kandidat Mohammed Ben Abbes. De andre partiene foretrekker den moderate Ben Abbes, fremfor LePen og dermed får Frankrike sin første muslimske president. Over natten endrer landet seg: Kvinner får ikke lenger gå med skjørt offentlig og utestenges fra arbeidslivet, hundretusener av menn får jobb og arbeidsledigheten faller dramatisk. Sorbonne universitetet finansieres av en saudisk prins, polygami innføres og for François får livet en ny retning. "En av årets mest omdiskuterte utgivelser, er den ond eller god? Ingen av delene. Den er en morsom, lettlest og uforpliktende roman som henter energi fra islamdebatten - uten å ta stilling. Les og døm selv." Geir Ramnefjell, Dagbladet
Forlag Cappelen Damm
Utgivelsesår 2016
Format Heftet
ISBN13 9788202509101
EAN 9788202509101
Serie Cappelen Damms bestselgerromaner
Omtalt tid 2020-2029
Språk Bokmål
Sider 263
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Michel Houellebecq (f. 1956) er en fransk forfatter, poet og filmregissør. Houellebecq debuterte som forfatter i 1991. Han har i årenes løp vært meget produktiv, men kun syv av hans bøker er så langt oversatt til norsk. Selv hadde jeg kun lest én bok av ham, og det var "Lanzarote" (2000). Den ga meg nesten fullstendig avsmak på hele forfatterskapet. Mange er imidlertid dem som har sagt at jeg må gi forfatterskapet en ny sjanse. Da den svært kritikerroste boka "Underkastelse" (2015) nylig utkom på norsk, var jeg klar. Boka utkom for øvrig på fransk tidligere i år - rett etter Charlie Hebdo-saken, og den vakte ikke rent lite oppsikt i den konteksten.
"I alle mine triste ungdomsår var Huysmans en følgesvenn, en trofast venn; aldri opplevde jeg tvil, aldri var jeg fristet til å gi opp eller se meg om etter et annet emne; så en ettermiddag i juni 2007, etter å ha ventet lenge, etter å ha nølt så lenge som, eller endog litt lenger enn, tillatelig, disputerte jeg ved universitetet Paris IV - Sorbonne med min doktoravhandling: Joris-Karl Huysmans eller enden av tunnelen. Allerede neste morgen (eller kanskje allerede samme kveld, det kan jeg ikke si for sikkert, kvelden etter disputasen var ensom, og sterkt alkoholisert) forsto jeg at det var en del av livet mitt som var forbi, og at det sannsynligvis var den beste delen." (side 9)
Bokas jeg-person er François, som er en middelaldrende akademiker. Han er en temmelig ensom mann, og det har ikke lyktes ham å finne en dypere mening med tilværelsen. Livet ved universitetet har for en stor del bestått i å innlede seksuelle forbindelser med unge studiner, som gjennomgående dumper ham etter en viss tid. Er den vestens meningsløse konsumfikserte samfunn vi ser avtegne seg på år etter år i hans stadig tommere tilværelse? Dette samfunnet hvor gud på et vis er avskaffet, og hvor det er opp til hver enkelt å finne meningen med livet? Da hans jødiske venninne reiser til Israel, går François nesten til grunne i sin ensomhet. For hva er igjen? Noe i det hele tatt?
Vi befinner oss i 2022 og i forbindelse med det franske presidentvalget står plutselig valget mellom et høyreekstremistisk parti og Det muslimske brorskapet. Overraskende nok ender valget med at muslimene vinner valget, og dermed får Frankrike sin første muslimske president.
Endringene etter valget er merkbar. Plutselig forsvinner kvinnene ut av arbeidslivet, og arbeidsledigheten stuper. Kleskodene endres, flerkoneri innføres og det er karrierefremmende å konvertere til islam. Mannssamfunnet blomstrer, og selv den mest "håpløse" mann kan nå få seg en kone gjennom arrangert ekteskap. Og François, som med ett ble arbeidsledig fordi han hadde feil religion ... hva gjør han? Er alt som skjer en ulykkelig utvikling, eller kan et islamisert samfunn også ha sine fordeler?
Noe av det jeg underveis ble sittende og fundere på, var; Hva vil Houellebecq egentlig med denne romanen? Forsøker han å tegne et skremmebilde over hvordan det kan gå med vårt vestlige samfunn dersom vi mister alt det åndelige og religiøse ved tilværelsen? At det dermed skapes et tomrom som blir altfor lett å fylle når muslimene kommer med alle sine religiøse verdier? Forsøker han å skremme oss til å skjønne at det går mot et islamisert Europa? Bare det blir mange nok av muslimene?
Jeg tror ikke Houellebecq mener noe av dette, og det er heller ikke slik han blir tolket, selv om boka vakte et visst raseri i Frankrike da den utkom. Samtidig er det ikke til å komme forbi at når han leker seg med å gjette seg inn i fremtiden, så setter han våre vestlige verdier opp mot noe som er større. For vi har jo nesten mistet alt som har vært samfunnsoppbyggende i vårt samfunn. Hva blir igjen når alt som betyr noe er konsum og enda mer konsum? Når de eneste som faktisk tror på noe er de ekstreme, og da helst høyreekstremistene? Mens resten av oss er nokså likegyldige i vår søken etter minst mulig motstand i tilværelsen? Selv de lite åndfulle tar avstand fra høyreekstremisme, og i den konteksten vil selv det fiktive partiet Muslimsk Brorskap fremstå som mer humant og rettskaffent. Men pass opp, for før vi aner det, kan dette ende med en ensretting ingen hadde sett for seg ... synes å være budskapet mellom linjene. Eller?
Jeg sitter igjen med et inntrykk av at Houellebecq leker med oss. Han har selv i et intervju påpekt at han ikke tror på det fremtidsscenariet han har tegnet opp i sin roman. Dersom noe slikt skulle slå til, måtte flertallet av alle muslimer i Europa ønske å innføre sharia-lovgivning. Det er svært lite sannsynlig. Tvert i mot er flertallet av Europas muslimer sekulære, og ser på sin religion som en privatsak. Noe av det morsomme med Houellebecqs bok er at han faktisk viser Vestens menn fordelene med verdiene som islam er fundert på. Og de biter på, alle som en, får vi inntrykk av. Særlig gjelder dette forholdet til kvinner, mens de hopper bukk over alle pliktene man har som muslim.
Men hvor blir det av kvinnene? Hvorfor protesterer de ikke? Hvorfor gjør de ikke opprør? Det sier soga intet om. Akkurat her opplevde jeg at boka haltet, og at jeg ikke helt klarte å leve meg inn i det houellebecqske univers. For jeg tror ikke på det, samtidig som boka ble såvidt alvorstung at det var litt vanskelig å få øye på humoren og satiren - med mindre man tenker seg at denne er ramsvart.
Houellebecq er etter mitt skjønn morsomst når han beskriver universitetsmiljøet før Muslimsk Brorskap kommer til makten. Mang en gang ble jeg sittende og humre. Underveis opplevde jeg historien som noe slapp og uengasjerende, før den igjen tok seg opp. Slutten på boka er dessuten så pass underfundig at en oppfølger virkelig hadde vært på sin plass!
Min konklusjon er at dette absolutt er en bok det er viktig å få med seg. Houellebecq skriver godt og min interesse for å dypdykke litt mer i hans forfatterskap er vekket!
Dette var mitt første møte med Michel Houellebecq. Definitivt ikke det siste, for dette var en satire som provoserte, og som hadde en brodd. Dette er historien om en fortapt mann i et utmattet samfunn. Ensomhet og fortvilelse går igjen i historien. Han raljerer med tradisjonelle politikere, universitetet og det sosiale forfallet. Det er bare å ta av seg hatten for hans skildringer av vestlig moralsk forfall. Jeg humret godt flere ganger. Det er en historie om et politisk system fullstendig frakoblet virkeligheten.
For de som kan se satiren og smake på nihilismen, så kom boka ut i perioden med angrepene på Charlie Hebdo. Svaret fra mange franskmenn var at de ikke ville gi avkall på tankefrihet og toleranse. På den andre side skaper Houellebecq en historie om at franskmenn gir etter for lover som tvinger kvinner til å gå med slør og holde seg hjemme etter at muslimene vant valget. Ektemenn kan ha opptil fire koner, Sharialoven er på plass. Provoserende og uvirkelig. Så fransk som det bare kan bli. Er du ute etter en politisk satire som er morsom og provoserende - da er denne boka midt i blinken. God fornøyelse :)
Det franske presidentvalget 2017 gikk omtrent som Houllebecq forutser i denne romanen fra 2015. Høyresidens kandidat ble igjen slått av det moderate venstre. Men hva med valget om fem år, det vil si 2022? Houllebecq påpeker at et moderat muslimsk parti har gode muligheter for å finne alliansepartnere blant andre grupper, for eksempel konservative katolikker, med å lokke med tiltak som kontantstøtte (!) til hjemmeværende mødre. I mellomtiden følger vi også det stagnerte livet til akademikeren Francois. Det går faktisk 200 sider før de to historiene sammenveves på en overbevisende måte. Som i sine tidligere bøker har Houllebecq mange vittige observasjoner til fenomener i samtida. Særlig får universitetsmiljøet i Paris gjennomgå. Her er det tydeligvis nok av personer som vet å tilpasse seg nye omstendigheter, også krav om islamisering når bare den økonomiske belønningen blir raus nok.
Etter ca 100 sider orket jeg ikke mer av jeg-fortelleren, Francois, og hans frastøtende sexliv samt uinteressante refleksjoner om litteratur og politikk. Jeg skumleste meg gjennom resten og slo fast at det var ingenting som fristet meg til fordypelse på en eneste side.
Men på side 14 la jeg inn et bokmerke til dette:
"Universitetsstudier i humanistiske fag fører som alle vet til nærmest ingenting, bortsett fra for de flinkeste studentene som kan gjøre karriere som universitetslærere i humanistiske fag - vi har kort oppsummert den ganske snodige situasjon der et system ikke har noe annet siktemål enn å reprodusere seg selv, med en tilhørende grad av svinn på over 95%."
Det er ondskapsfullt sagt, men jeg tror dessverre at det er mer enn et korn av sannhet i det, slik fagene har utviklet seg i de senere (ti-?) år.
Jeg oppfatter boken som en sivilisasjonskritikk der et av symptomene er ensomhet. Dette er satire som treffer godt, og som noen ganger fikk meg til å le høyt.
Mitt første møte med Houellebecq var en åpenbaring. Og det sies at dette ikke engang er hans beste bok! Det blir i hvert fall ikke den siste boken hans jeg har lest. Dette er et betydelig forfatterskap som jeg anbefaler til alle.
I likhet med folk flest, antagelig, hoppet jeg over kapitlene om de religiøse pliktene, om islams søyler og fasten, for å komme rett til kapittel 7: «Hvorfor polygami?»
Men det er bare litteraturen som kan gi deg denne følelsen av kontakt med et annet menneskesinn, med dette sinnet i dets helhet, med dets storhet og svakheter, dets begrensninger og småligheter, fikse ideer og overbevisninger; med alt som beveger det, interesserer det, opphisser det eller frastøter det.
...nostalgien er ingen estetisk følelse, den er heller ikke bundet til minner om lykke, man er nostalgisk overfor et sted rett og slett fordi man har levd der, godt eller dårlig spiller ingen rolle, fortiden er alltid vakker, og fremtiden også, forresten, det er bare nåtiden som gjør vondt, som man bærer med seg som en verkebyll som er med deg hele tiden mellom to uendeligheter av fredelig lykke.
Ja, universets skjønnhet er slående, og de enorme dimensjonene er ufattelige. Hundrevis av milliarder av galakser, som hver består av hundrevis av milliarder av stjerner, hvorav mange befinner seg flere milliarder lysår unna. Og når man kommer opp i avstander på flere milliarder lysår, begynner det å danne seg en synlig orden: Galaksehopene samler seg i et mønster med form som en labyrintisk graf. Prøv å konfronere hundre tilfeldig utvalgte mennesker på gata med slike vitenskapelige fakta; hvor mange tror du våger å påstå at alt dette har oppstått helt tilfeldig?
(...)
Du har rett i at ateismen min ikke har noe særlig solid fundament, (...) det ville være overmodig av meg å hevde det.
Ja, overmodig er ordet; til grunn for den humanistiske ateismen ligger et ufattelig hovmod, en helt usannsynlig selvgodhet.
De som kommer så langt som til å undervise på universitetet, kan ikke engang forestille seg at en politisk utvikling kan ha noe å si for karrieren deres, de føler seg absolutt urørbare.
Jeg hadde ingen plan, ikke noe bestemt mål, bare en svært vag følelse av at jeg ville gjøre klokt i å bevege meg mot sørvest; at hvis det skulle bryte ut borgerkrig i Frankrike, ville det ta lang tid før den nådde det sørvestre hjørnet av landet. Jeg visste så godt som ingenting om det sørvestlige Frankrike, bortsett fra at det er en region der man spiser syltet and; og syltet and forekommer meg å være lite forenlig med borgerkrig.
Universitetsstudier i humanistiske fag fører som alle vet til nærmest ingenting, bortsett fra for de flinkeste studentene som kan gjøre karriere som universitetslærere i humanistiske fag
Hele den intellektuelle debatten i det 20. århundre kan oppsummeres som en strid mellom kommunismen, som vi kan kalle hardcore-versjonen av humanismen, og det liberale demokratiet, som er den softe varianten; det var tross alt veldig innskrenkende. Det religiøses tilbakekomst, som vi bare så vidt har begynt å snakke om, var noe jeg for min egen del visste var uunngåelig allerede da jeg var femten år, tror jeg.
Humøret mitt surnet, og prosaen til dom Jean-Pierre Longeat, som sikkert var en fremragende munk, fylt av kjærlighet og gode hensikter, irriterte meg mer og mer. "Livet burde være en konstant utveksling av kjærliget, hva enten man er hardt prøvet eller lever i glede", skrev denne broderen, "benytt derfor disse dagene for å opparbeide evnen til å elske og bli elsket i ord og gjerninger." Du er helt på jordet, din kødd, jeg er alene på rommet, innvendte jeg spottende, "Du er her for å sette fra deg bagasjen og foreta en reise i deg selv, i dette utspringets sted der din hug viser sin styrke", skrev han videre. Min hug er innlysende, raste jeg, min hug er å få meg en røyk, der har du meg, din kødd, der har du mitt utsprings sted. Jeg følte kanskje ikke, til forskjell fra Hyusmans, at hjertet var "hedret og innrøkt av svir", men lungene herdet og innrøkt av tobakk, ja, det var det nok ingen tvil om.
Mannens kjærlighet er ikke annet enn takknemlighet for gitte nytelser, og aldri har noen gitt meg mer nytelse enn Myriam. Hun var i stand til å klemme sammen fitta på kommando (snart mildt med langsomme, uimotståelige trykk, snart med kjappe, skjelmske små rykninger); hun vrikket så uendelig yndefullt på rompa før hun bød meg på den. Hva sugninger angår hadde jeg aldri vært med på maken, hun tok fatt på hver sugning som om det var den første, og som det skulle bli den siste her i livet. Hver enkelt av sugningene hennes kunne vært nok til å rettferdiggjøre et helt manneliv.
Her er det litt av hvert! Bøkene kommer litt hulter til bulter, og er ikke rangert. Det er vanskelig å gjenkalle i detalj hva som er årsaken til at jeg husker akkurat disse titlene som leseopplevelser utenom det vanlige. Det hadde absolutt vært plass til flere bøker på lista, og mange av titlene kunne utvilsomt vært bytta ut med andre, jeg ser blant annet at det er altfor få Dag Solstad-titler her. Dette er ikke et forsøk på å lage ei liste over tidenes beste bøker. Hadde jeg prøvd å lage ei slik liste, ville den sett annerledes ut.
I løpet av 2015 har jeg lest disse bøkene som jeg har plukket ut fra kriterier i en liste jeg fant her på bokelskere.no.
Disse punktene rakk jeg ikke å hake av: En bok på bunnen av leselisten din, en bok som utkom det året du ble født, en bok med dårlige kritikker, en bok fra din barndom, en bok som foregår i din hjemby.
Gode innganger til fransk litteratur, ifølge Sølvbergets Yngve B. Anda og NRKs Jostein Gjertsen. (Podcast fra Sølvberget)
Bøker jeg har lest sammen med Litteraturhusets "Lesesirkel for samtidslitteratur"?