Denne korte romanen var brutal, og alt annet enn et vintereventyr.
Historien utspiller seg i en dyster arbeidsleir, et slags konsentrasjonsleirlignende miljø der pipene spyr grå røyk fra menneskebrennende ovner. Det er gjerder, fangevoktere og snauskaller som jeg-personen omtaler dem som. Midt i denne brutale virkeligheten finner vi en hovedperson som lengter etter kjærlighet, en umulig kjærlighet til en annen, heterofil mann, Hans. I tillegg liker han små gutter, ja han går så langt som å stjele til seg en gutt i leiren. Jenter liker han ikke, men omtales av de andre i leiren som jenta og kvinnen.
Leikvoll tør å dykke ned i de mørkeste og mest forstyrrende sidene ved mennesket som galskap, avmakt og kanskje litt perversitet. Det er rått og nådeløst, men han finner likevel rom for kjærlighet, selv om den må strekkes langt for å passe inn i dette håpløse landskapet. Handlingen er intens, og miljøet er så dystert at det nesten føles som om håpet kveles, og kan være vanskelig å fordøye, og jeg-personen er noe av det sykeste jeg har lest. Noen ganger følte jeg avsky, andre ganger tja, sympati, men språket er vakkert.

"Dei som ikkje hadde arbeidd her så lenge som eg og Hans, kunne stundom brekke seg, dei hadde fremleis ikkje vent seg til luktene i leiren. Nokon sa at her fanst ingen andre fargar og lukter enn daue og róte, men for meg fanst det like mange lukter som i ein eng, like mange fargar og variasjoner. Det kom an på korleis ein såg det".

Selv om det er en fryd å lese Leikvoll, og hans vakre språk og formuleringer, så er dette slett ingen frydefull historie å få servert.
Denne orket jeg ikke lese på sengen, for å si det sånn.
Handlingen er direkte fra en av nazitysklands arbeidsleire, og om en "stakkar" som måtte takle å være ansatt der. En som i tillegg var homofil pedofil. Ja, du skjønner ... Men hva man ikke skjønner, er hvordan Leikvoll klarte å fortelle denne groteske historien på en sånn måte at man får sympati for dette mennesket.
Anbefales ikke til sarte sjeler!

Mørk, rå, alvorlig og ganske opprørende bok med handling fra en dyster arbeidsleir eller konsentrasjonsleir. Konsentrasjonsleiren har ikke noe navn, men da jeg har besøkt Auschwitz to ganger selv, ble likheten åpenbar. Jeg hadde en en sterk reaksjon da jeg var i Auschwitz, da jeg med egne øyne så alt håret, skoene og klærne som ligger der sortert i store hauger. Derfor ble det rått og trykkende å lese hvordan hovedpersonen i denne roman sorterte sko og lekte med håret til ofrene i konsentrasjonsleiren. Det opplevdes som helligbrøde. Helvete skildret med skjønnhet, skriver Aftenposten om Leikvolls litteratur, og jeg kan se hva de mener med det. Leikvoll har sterke, rå skildringer, og her får vi komme inn i sjelen på en følsom og nokså ynkelig person.

Jeg leste denne fordi den ble valgt ut i en lesesirkel jeg er med i på Litteraturhuset. Jeg hadde nok ikke valgt denne boken selv. Nå har jeg lest den og er på en måte opprørt. Nesten mot min egen vilje begynte jeg å få sympati for denne ynkelige og naive hovedpersonen, men kan ikke la være å tenke på hvordan i all verden man kan være så likegyldig til utryddelse og fornedrelse.
Aftenpostens anmelder kommenterer
"Det er noe dypt menneskelig med hans vilje til å stenge ondskapen ute".
Dette spørsmålet stilte jeg meg selv da jeg gikk rundt i Auschwitz for et par år siden.
"Hvordan kunne dette foregå?".
Kanskje det er noe av det Leikvoll prøver å problematisere. Det er litt vanskelig å gripe denne romanen.

Leikvoll døde ung. Han ble bare førti år, men forfatterskapet vil bli stående som noe av det særeste, råeste og vakreste i nyere norsk litteratur (Aftenposten 2014)

For de som ønsker å lese nynorsk

Bøker eg har lese i 2024

Bøker jeg har lest sammen med Litteraturhusets "Lesesirkel for samtidslitteratur"?