Wow, for en historie!
Hva kan jeg si som vil gi rettferdighet til denne boka?
Jeg klarer ikke å gi den negativ kritikk. Vil heller ikke si for mye om handlingen.
Dette er en svært personlig, dypfølt og gripende historie om et ungt liv.
Forfatteren er fortsatt ung, og jeg ønsker ham alt det beste for framtida.
Han fortjener det!

Er denne boka inspirerende? Ja, på noen måter. Er boka skremmende? Ja på flere måter. Kan man lære noe av den? Utvilsomt. Helt klart!
- Er det håp i denne historien? Ja. Det er håp. Det er masse håp.

Å leve i de Palestinske områdene under Hamas' terrorvelde er utvilsomt forferdelig ødeleggende. Mosab Hassam Yousef så alle ødeleggelsene, vokste opp med alle blodsutgytelsene, all volden og krigshandlingene. Som eldste sønn av en av Hamas' ledere var han midt i sentrum for begivenhetene. Han trodde at han var nødt til å hate. Barn vokser opp med et inngrodd hat i denne regionen, ved siden av den dype troen på islam og det som står skrevet i koranen, om at jødene skal utryddes.
Men omstendighetene ville at Mosab skulle gå en annen vei. For det første fikk han mer og mer tvil om troen islam. Han så hvor mange destruktive handlinger som kom ut av troen på en tyrannisk gud for det palestinske folket. For det andre ble han arrestert av israelerne, og opplevde at Hamas torturerte sine egne i fengselet. Han gikk gjennom en lang prosess, der han begynte å jobbe for Shin Bet, den israelske etterretningen, og han begynte å lese i det nye testamentet, om Jesus, som i sitt liv var så totalt annerledes og så mye fredeligere enn Muhammed.

Hans personlige skildringer av hvordan han jobbet i 10 år som personlig assistent ved sin fars side i Hamas, en far han elsket og beundret, samtidig som han også var spion for Shin Bet, - er enestående og innsiktsfullt skildret. Han elsker folket sitt, palestinerne, men han ser at islam bare ødelegger for dem. Han mener at de må forlate islam for at det skal bli fred.

Stigen til islam er høy. På det nederste trinnet står de tradisjonelle muslimene. Mange av dem lever med skyldfølelse, fordi de ikke praktiserer islam. Å be og prise Allah er det første trinnet på stigen. Fundamentalistene er på toppen av stigen. Det øverste trinnet er jihad. Midt imellom er alle de moderate. Mosab sier at de moderate muslimene er de farligste. Selvmordsbombere var alle en gang moderate muslimer.
Slik beskriver Mosab hvordan det er å leve med islam.
Mosabs far var en gang på det nederste trinnet, og et trinn høyere, der man viser kjærlighet og nåde og hjelper andre som trenger det.

Sitat fra kapitel 2, side 27:
Den dagen min far for første gang satte sin fot på stigen, kunne han aldri ha forestilt seg hvor langt bort fra sine opprinnelige idealer han skulle komme til å klatre. Og 35 år senere vil jeg gjerne spørre ham: Husker du hvor du startet? Du så alle de fortapte menneskene, ditt hjerte blødde for dem, og du ville at de skulle komme til Allah og bli trygge. Og nå dreier det seg altså om selvmordsbombere og uskyldig blod? Er dette hva du ønsket? Men å snakke med sin far om slike ting, er uhørt i vår kultur.
Og slik gikk min far videre i skremmende retning.

En biografi full av smerte og håp.

Anbefales, for alle som vil sette seg litt mer inn i situasjonen mellom israel og Palestina.

Det finnes også en film som er laget, med Mosab selv og hans faste kontakt i Shin Bet, basert på boka, her.

Jeg var på foredrag om Katti Anker Møller med Hege Duckert 4.mars i år, og bare måtte ha denne boka. Foredraget var fantastisk godt, inspirerende og engasjerende. Da ender man opp med å kjøpe bok ...
Jeg angrer ikke, selv om bokhyllene mine er mer enn nok overlesset fra før.
Boka er minst like god, inspirerende og engasjerende som foredraget. Enda mer. Det er en vakker bok.
Boka er et viktig bidrag til en særdeles viktig tid i Norges historie. Katti Anker Møller var en foregangskvinne, sammen med flere andre viktige personer, som var med på å forandre Norge til et bedre samfunn.
Flere bilder her og der i teksten fra den tida gjør boka enda mer interessant.

Crazy og småmorsom krimkomedie fra Zahid Ali.
Leser gjerne flere!

Nadia Ansar har skrevet ei viktig og interessant bok om oppvekst, frigjøring og vekst.
Håpet må være at boka hennes kan være med på å hjelpe flere til å frigjøre seg fra patriarkalske og undertrykkende miljøer.
Håper at Nadia til slutt greier å lære seg å svømme,
og at det kan komme mer lesestoff fra henne.

Hogne Hongset skrev denne boka i 2016.
Den er helt rå og avslørende når det gjelder kraftbransjens manipulerende lobbyvirksomhet. Vi merker de sørgelige virkningene av denne kyniske lobbyvirksomheten i dag, med de høye strømprisene vi nå har fått.
Det har gått akkurat slik som han beskriver det, etter at kraftmafiaen har fått det som de ville, de lurte politikerne trill rundt med strømkrisemaksimeringen, med påstander om de "nødvendige" utenlandskablene,
som nettopp har ført til mye høyere strømpriser i Norge, for det er vi strømkundene her i landet som betaler dyrt for dette gildet ...
Det viktigste med denne boka er nettopp de avsløringene av kraftbransjen, alle løgnene og fortielsene om nødvendigheten/utførelsen/resultatene av kabelutbyggingen og vindkraften, politikernes udugelighet og den samfunnskritikken som boka egentlig handler om.

Etterordet bakerst i boka er egentlig den viktigste teksten i hele boka, og den vil jeg ta med her, til ettertanke,
sitat:

Energi er en fundamental forutsetning for moderne samfunn. God tilgang på energi, og også prisen på energi, er helt avgjørende for et lands konkurransekraft. All næringsvirksomhet er avhengig av energi, ikke minst industrien. Og en velfungerende industri er et lands sikreste basis for verdiskapning og utvikling av arbeidsplasser.
Vannkraften vår er evigvarende, kanskje også den enkeltfaktoren som har vært mest avgjørende for at vårt land er utviklet til et verlferdssamfunn.

I 1990 ble norsk energipolitikk lagt drastisk om. Men hvordan begynte det hele? Og når? I et historisk perspektiv er det ikke veldig lenge siden.
Det første kommersielle vannkraftverket i Norge ble bygd i 1885. Hundre år senere var elektrisk energi en selvsagt del av hverdagen for alle, hjemme og på jobb. Ble strømmen borte, stoppet alt. Det ble kaldt og mørkt, radioen ble taus og TV-skjermen svart.
De siste tre tiårene har så forbrukerelektronikken tatt oss for alvor. I dag er det selvsagt at PC-en, lesebrettet og smarttelefonen fungerer, internett gir oss tilgang til verdens kunnskap og at vi kan strømme og laste ned musikk og filmer. Men PC-en kom ikke før i 1985, internett i 1995 og Steve Jobs første iPhone kom i 2007.
Uten elektrisiteten ville vår tilværelse vært svært annerledes.

Det begynte i Skien. Og det begynte med Gunnar Knudsen, den senere legendariske statsminister Gunnar Knudsen. I 1885 etablerte han et vannkraftverk på Laugstol Brug, som han hadde vært med på å starte året i forveien. Som statsmninister i to perioder (1908-10 og 1913-20) ble Gunnar Knudsen den viktigste pådriveren til å sikre offentlig eierskap til vannkraftressursene, gjennom konsesjonslovene. Disse lovene sikret at samfunnet overtok eiendomsretten til kraftverkene gjennom hjemfallsordningen. Det innebærer at kraftverk som ble bygd av private aktører, blir overtatt vederlagsfritt av staten etter konsesjonsperiodens utløp. Denne perioden var opprinnelig 50 år, er senere utvidet til 60, og i 2007 til 75 år. Slik ble fellesskapets eierskap til vannkraften sikret. Bakgrunnen for konsesjonslovene var at utlendinger, først og fremst tyske interesser, tidlig hadde startet oppkjøp av norske fallrettigheter i stor skala. Under siste krig fulgte naziregimet opp arbeidet med å få norsk vannkraft til Tyskland, for å bidra til den tyske krigsindustrien. Rikskommisær Josef Terboven var en ivrig forkjemper for dette. Så arbeidet med å sende norsk vannkraft ut av landet, har lange tradisjoner.

Kraftbransjen har i løpet av 25 år tatt godt vare på de mulighetene energiloven av 1990 åpnet opp for bransjen. Erling Diesen sier det treffende på slutten av kapittel 55:

"-Vannkraften var fram til 1990 et fundamentalt fellesgode for folk flest i dette landet. Med Kvarmes energilov ble vannkraften over natten en kommersiell handelsvare, på linje med pizza, sydenturer, poteter og biler."

La meg her takke Erling Diesen. Han er en særdeles velorientert 84-årig pensjonist, tidligere direktør i Buskerud Energiverk og mangeårig NVE-sjef. Siden han forlot NTH som fersk sivilingeniør i 1956, det er 60 år siden(!), har han samlet mer kunnskap enn de aller fleste om norsk vannkrafts utvikling, fram til det den er i dag. Han har gjennom flere samtaler gitt mer førstehånds innsikt i det som skjedde da energiloven ble vedtatt. Han har selvsagt lest gjennom og har godkjent det han er sitert på i denne boken. Så takk til deg, Diesen! Så er det riktig å legge til følgende: I vår samtale sa ikke Erling Diesen Kvarmes energilov, han brukte det reelle navnet på den energiministeren som fikk loven vedtatt.

Det er utrolig kortsiktig av oss som nasjon, dersom vi lar kraftbransjen skusle bort den åpenbare konkurransefordelen rimelig vannkraft er. For det er det som vil skje, om vi bygger flere utenlandsforbindelser enn nødvendig for å sikre oss tilstrekkelig energi i tørrår. Til dette formålet har vi allerede lenge hatt langt mer utvekslingskapasitet enn det som trengs.
Når kraftbransjen vil ha flere kabler til utlandet, er det dessverre en kynisk strategi for at vi skal importere høyere strømpriser. Forslaget til endring av energiloven som Tord Lien la fram 15.april 2016, skal åpne for nettopp det. For det er her i landet bortimot all el-kraft selges. Når kraftselskapene er spesielt ivrige etter å få bygge kabler til Storbritannia, er det fordi prisene er betydelig høyere enn både her og på kontinentet. De prisene vil kraftselskapene importere.

Stortinget arrangerte en åpen høring om regjeringens forslag fredag 10.juni 2016. I denne høringen opptrådte blant andre administrerende direktør i Energi Norge, Oluf Ulseth. Han uttalte blant annet at regjeringens lovforslag

"- - legger til rette for å utvikle verdiskapingspotensialet i den regulerbare norske vannkraften, og er til fordel for konsumentene i Norge i forhold til forsyningssikkerhet".

Det han ikke sa, er at den økte verdiskapningen han snakket om, ikke vil komme fra økt krafteksport, men i all hovedsak fordi flere kabler vil presse strømprisene opp, i Norge. For deg, meg og alle andre private forbrukere. Og for all næringsvirksomhet. Det som blir eksportert i de nye kablene, vil først og fremst være konkuransekraft og arbeidsplasser.
Ulseths påstand om at nye kabler er en fordel med hensyn til forsyningssikkerhet, er godt over grensen til manipulerende bruk av fakta. Selv uten de to kablene som er under prosjektering/bygging, har vi allerede mer enn tilstrekkelig utvekslingskapasitet for å sikre oss strøm nok i tørrår. At vi skulle trenge flere kabler av hensyn til forsyningssikkerhet, er faktisk en ren løgn.
Ulseth og andre som ønsker seg flere kabler, påpeker ofte at nye kabler har en positiv miljøeffekt, fordi vi bidrar med ren energi inn i fossilbasert energimarked. Dette er også en høyst tvilsom påstand. For det første har vi ikke mye overskudd å eksportere. Økt produksjon av fornybar energi i Norge betyr også i praksis i all hovedsak mer vindkraft. Denne kraftproduksjonen er dessuten svært kostbar, og det er snorme kostnader forbundet med å frakte den til for eksempel Tyskland. En stor del av energien tapes underveis. Og hvis det trengs mer vindkraft i Tyskland, hvorfor skal de vindmøllene bygges i Norge?

Samme dag som høringen om lovendringen fant sted i Stortinget, hadde konsernsjefen i Agder Energi, Tom Nysted, en artikkel i Dagens Næringsliv. Der formante han Stortinget om at adgangen til å bygge private kabler må åpnes så raskt som overhodet mulig. (Agder Energi er sammen med Lyse Energi klar med søknad om konsesjon!) Også Nysted brukte miljøargumentet for alt det er verdt. Hans hovedargument er at våre vannmagasiner kan bli back up for utlandets vind- og solkraft, vi kan bli Europas "grønne batteri". For å få til dette vil Nysted ha mange flere kabler, og han vil ha det fort.
Våre vannmagasiner er riktignok store i vår lokale målestokk, men som balansekraft i europeisk energisammenheng betyr de svært lite. Dette vet Nysted, men nevner det ikke. At flere kabler primært vil drive strømprisene opp for alle her i landet, nevner han selvsagt heller ikke. Nærmere direkte løgn er det vanskelig å komme.

I tillegg til kraftselskapenes politiske råkjør for å få presset strømprisene opp her i landet, går det en parallell prosess. Den er også interessant å følge. I arbeidet med Høyres valgprogram for neste fireårsperiode, har Nikolai Astrup foreslått at det skal programfestes å åpne for delprivatisering av Statkraft, som i dag er helstatlig. Regjeringens plan har altså to ledd. Nye kabler til utlandet skal få kraftprisene opp. I neste runde skal så kapitalsterke private aktører, i og utenfor Stortinget, få anledning til å forsyne seg av de økte inntektene.
En delprivatisering av Statkraft vil dessuten i realiteten redusere den offentlige kontrollen av kraftbransjen, slik den tilsvarende prosessen i Statoil har svekket myndighetenes kontroll med oljebransjen.

Gunnar Knudsen var venstremann, og en politiker vi alle bør prise oss lykkelige for at landet fostret i en avgjørende tid. Vi står nå overfor et nytt, og like avgjørende valg på energiområdet. Hvis regjeringen skal få flertall for å åpne for private kabler til utlandet, og for å la private aktører få forsyne seg av vårt felles arvesølv, må den få flertall ved hjelp av minst ett av støttepartiene i Stortinget. Det blir spennende å se om dagens venstreleder, Trine Skei Grande, skal gi regjeringen flertall for å rive ned det Gunnar Knudsen sto i spissen for å bygge opp.
August 2016
forfatteren

Dette var dystert og deprimerende lesestoff.
Jeg innrømmer at jeg slet meg gjennom alle de 255 sidene. Her var det ikke mange lyspunkter, egentlig ingen, etter min mening ...

Fantastisk!
Helt utrolig fantastisk!
Jonathan Frantzen er en fabelaktig forfatter, han skildrer menneskelige relasjoner som en gud, nesten litt John Irving-ish i stilen.
En skrivestil jeg elsker. John Irving var i mange år min yndlingsforfatter, og står fremdeles høyt hos meg, men han har ikke kommet med noen ny bok på ei stund.
Jeg har nå fått meg en ny yndlingsforfatter.

En meget interessant bok fra virkelighetens verden, godt og levende fortalt av Eva B. Ragde og Trude Teige.
Kriminalteknikere og politifolk møter stadig grusomme, tøffe og blodige situasjoner i jobben sin. De er ofte nødt til å sette til side egne liv, egne følelser og egen sorg, i møte med andre menneskers skjebner.
Jeg er imponert over Eva B. Ragdes beskrivelser, og hennes evne til å klare å kombinere jobbliv og privatliv, der jobblivet ofte overstyrer privatlivet.
Vel verdt å lese.

Jeg måtte tvinge meg selv gjennom denne boka.
Det gjorde jeg fordi jeg ville vite hva denne religionen/ideologien/livsstilen egentlig handler om, og hva budskapet virkelig er.
Noen sier de ler av å lese disse koranversene, noen til og med sier de ler så de gråter... når de leser alle disse vanvittige påbudene og forbudene, som liksom skal være gitt til menneskene på jorda av en "evig og allmektig ørkengud".
Jeg lo ikke så mye, og kan ikke si at jeg har grått av latter over denne boka. Ikke en eneste gang, faktisk.
I stedet har jeg sukket og stønnet av oppgitthet og kvalme mange steder. Det er helt utrolig og ubegripelig at noen kan ta dette alvorlig til seg som en tro (jeg kaller det overtro) hvis man først leser det som voksen.
For maken til stadig gjentagende hatefulle, truende og utfordrende ytringer til ikketroende (vantro) og frafalne og jøder samlet i ei bok, tror jeg man skal lete lenge etter... Her brukes frykt for alt det den er verdt for å få folk til å omvende seg og konvertere til islam. Her er det ingen nåde. Vil du ikke konvertere og tro på denne guden, så er du nådeløst fortapt, og skal havne i helvete, der du skal brenne, ikke bare en gang, men mange ganger, uendelige ganger skal du brennes, og få ny hud hver gang du er blitt brent, slik at du kan brennes på nytt og på nytt, og på nytt igjen... Det er også mange oppfordringer til de "rettroende" om å forfølge, straffe og drepe fiendene, de som ikke vil tro på islam.
Mens selvsagt de "rettroende" (mennene, selvsagt, for det er dem dette er skrevet for) skal havne i et fantastisk paradis, der alt er herlig, og det skal finnes uberørte jomfruer som de kan få ubegrensa tilgang til...
Gjentagelsene er mange, og det er lett å forstå at hvis man vokser opp mens man hele tida blir tutet ørene fulle av dette stoffet, så er det dessverre lett å bli hjernevasket.
Dette er rett og slett klassisk hjernevasking.
Jeg har lyst til å være politisk ukorrekt her nå, og vil si noe jeg sjelden sier om bøker, jeg vil nemlig påstå at dette er ei skikkelig møkkabok, og at den passer aller best i søppelkassa, - eller aller helst på bålet!
Den får ikke et eneste terningkast av meg.

Ved nærmere ettertanke får boka terningkast en. Siden det er det laveste man kan gi.
For maken til dogmatisk og gjentagende møl skal man antagelig lete lenge etter.

Tore Kvæven skriver knakende godt!
Fantastisk levende skildringer av mennesker, dyr og natur på Grønland.
Jeg måtte holde igjen og leste så sakte som mulig, for at boka skulle vare så lenge som mulig.
Ble anbefalt denne forfatteren av en venn (husker ikke hvem i farta) og er kjempeglad for at jeg fulgte anbefalingen.
Så jeg anbefaler her boka videre til alle som vil ha en knakende flott leseopplevelse.

Her skriver Lars Saabye Christensen ganske finurlig om vårt samfunnsklima, og mange vil nok mene at han slett ikke er helt politisk korrekt;
det er sterk samfunnskritikk og politikk i denne teksten som handler om den tilfeldige nordmannen Gordon Mo,
og det handler om det vi har vært igjennom, ikke bare i det siste året, med koronapandemien, men mye av det som har skjedd i de siste årene, om det betente debattklimaet og ytringsfriheten,
både i Norge og i verden ellers.
Noen vil kanskje synes at boka er drepende kjedelig,
men her er det faktisk mange gullkorn mellom permene.
Mange samfunnstopper får seg noen sleivspark,
særlig i notene bakerst i boka, som f.eks. i denne om å hente hjem IS-kvinnen med to barn fra flyktningleiren Al-Hol i Syria,
note 13 om statsministeren:
"Statsministeren uttalte nemlig at hun fulgte sin moralske overbevisning, noe som måtte bety at de som var uenige med henne var umoralske. Hun snakket altså ikke om god eller dårlig politikk, men gode eller dårlige mennesker. Hvem kan leve med en slik etikett? Hvem kan samarbeide med noen som synes du er ond? Vi har altså forlatt den politiske samtalen, og taler i stedet i tunger. Dette er forøvrig helt i tråd med den amerikanske språkbruken. Vi snakker ikke lenger med hverandre, knapt nok til hverandre. Vi snakker derimot mye om hverandre, som regel stygt."

Dette er absolutt en viktig del av krigshistorien.
Hege Kofstad har i denne boka fulgt en god del navngitte personers innsats med å hjelpe folk i sikkerhet under andre verdenskrig.
Grenselosene gjorde en kjempeviktig jobb med å hjelpe flyktninger over grensa til Sverige, men også ut av landet sjøveien.
Mange av losene var fattigfolk i bygdene som selv ikke hadde stort mer enn det de selv gikk og sto i, men de delte ofte hus, seng og mat med flyktningene, som måtte ut av landet, fordi de hadde deltatt i motstandsbevegelsen.
Motstandsbevegelsen og losarbeidet var enormt farefullt, særlig fordi tyskerne vervet folk og satte i gang infiltrasjonsgrupper med falske flyktninger som skulle avsløre dette viktige arbeidet. Rinnanbanden var en slik gruppe, som klarte å avsløre mange motstandsfolk. Man visste ofte ikke hvem man kunne stole på.
Losene jobbet ofte hardt, med stor fare for både liv og helse, ofte for hele familien. Både barn og voksne deltok.
Mange lange og slitsomme turer, mange tøffe tak, gjennom norske skoger, over elver og innsjøer, over fjell og daler, i streng vinterkulde, snøstorm og regnvær, på beina og på ski, reddet grenselosene mange mennesker i sikkerhet i løpet av krigen.
Det er i dag mulig å gå noen av flyktningerutene, som f.eks. denne, Historisk vandrerute.
Kanskje et alternativ til meningsfull, opplevelsesrik og lærerik ferie?

Denne boka gjorde veldig inntrykk, og det er flott at Hege Kofstad har skrevet om dette temaet.

Fay Weldon har virkelig boltret seg med humor, vidd og ironi i denne historien, dette var den tredje boka etter Huset Dilberne og Leve kongen!, - og jeg har slukt alle tre på ganske få dager.
Dette er god underholdning, med drama, forviklinger og selvsagt romantikk.
Men det er også kvinnehistorie og politikk, og en underliggende og dyp snert i handlingen.

Fay Weldon skuffer ikke her heller, i den andre boka etter Huset Dilberne.
Her handler det litt mer om politikk og de kongelige, og kongelige personer bør man nok helst omgås med forsiktighet, men det humoristiske skråblikket er her fremdeles, og forviklingene er mange, både for herskap og tjenere.
Morsomt og underholdende.
Jeg har småhumret meg gjennom to bøker på få dager, og det er bare å glede seg til den tredje, En ny grevinne.

Fay Weldon skuffer sjelden sine lesere.
Jeg har kost meg gjennom boka, som er fornøyelig fra flere forskjellige perspektiver om både herskap og tjenere. Alle de medvirkende personene blir særdeles levende under hennes skarpe penn. Her er mange humoristiske skråblikk på livets mange viderverdigheter, både til hverdags og fest, og selvsagt gjelder det å finne den rette ektemaken til oppvoksende barn, - og noen ganger fører det til både kjærlighet og arvinger.
Sidesprangene snakker vi ikke så høyt om ...
Handlingene i denne første boka starter i oktober 1899.
Det er bare å glede seg til fortsettelsen i bok nummer to, Leve kongen.

Lars Mytting skriver så jeg ønsker at boka aldri skal ta slutt. Han har virkelig ordene i sin makt og er en fabelaktig god historieforteller, menneskene han skriver om blir så levende, og han fletter inn virkelige historiske begivenheter på en svært overbevisende måte.
Denne gangen ble det en sekser fra meg, etter at jeg vakla mye og nesten gikk opp på en sekser for Søsterklokkene, som kom før denne.
Her handler det mye om reinsdyrjakt, fiske og friluftsliv, - og første verdenskrig, men mest om livet blant menneskene på Butangen i Gudbrandsdalen,
- med tilbakeblikk på de myteomspunnende Heknesøstrene og Søsterklokkene som fremdeles befinner seg hver for seg, den ene i Norge og den andre i Dresden i Tyskland.
Presten Kai Schweigaard står fram som en mer og mer reflektert, innsiktsfull og klokere mann jo eldre han blir.
- Og klarer presten Kai Schweigaard å finne Hekneveven?
Det røper jeg ikke.
Kunne ha skrevet mange superlativer her, men nøyer meg med å si:
Gleder meg til neste bok og fortsettelsen. Håper på mange flere bøker fra Lars Mytting.
Les! Les! Les!

Terje Bjøranger har skrevet en meget troverdig historie om hvordan det kan være for en god del jenter i et visst miljø å vokse opp i Norge.
Gruelig spennende!
Nadia skulle vært død. Hennes to søstre blir brutalt slakta ned.
Æresdrap?
Ja, det er det politiet må finne ut av... - Men ingen tør å si noe. Alle holder tett om hva som foregår i familien.
Nadia forsvinner fra Norge og skolen hun går på. Hun blir holdt innestengt i familiens hus i en liten fillelandsby i Pakistan. Hun får ikke ta kontakt med noen, og føler at hun er i fengsel. Så oppdager hun at familien planlegger å drepe henne, fordi de har oppdaget at hun hadde en norsk (hemmelig) kjæreste.

Forfatteren er en norsk politimann, som har hatt mange slike saker å jobbe med i virkeligheten, så han vet dessverre meget godt hva han skriver om.

Spennende så det holder.
Fremdeles mange gode replikker, både fra Rose, Carl, Assad og til og med den lange stengelen Gordon.
Temaet er terrorisme, og det handler mye om Assad og hans familie og fortid.

Fire til dels mørke noveller, med potensiale, der innholdet er slikt at jeg godt kan tenke meg at Lars Saabye Christensen sikkert kunne ha fått til ei hel og spennende bok ut av hver novelle.

Leste 'Brev fra en vantro' i mars 2011, mens jeg var på Filippinene, et område i verden som er fullt av mange religiøse bevegelser og motsetninger, og der svært mange mennesker tradisjonelt er svært overtroiske.
Vil anta at den er minst like aktuell i dag, da verden fremdeles er full av mange forskjellige religiøse motsetninger.
Jeg vil anbefale denne boka på det varmeste til både unge og eldre som vil filosofere over tro, overtro og vandrehistorier, og som gjerne stiller kritiske spørsmål til alle påståtte "sannheter", og som setter en del spørsmålstegn ved alle våre trosretninger. Særlig vil jeg anbefale boka til yngre mennesker, som ennå "ikke har funnet seg selv", som kanskje vakler mellom tro/ikketro, og som tviler på den troen de har vokst opp med.
Jeg syns boka er meget godt skrevet. Den er både lettlest og interessant.
Det er mange personlige refleksjoner forfatteren kommer med, og det er mange gode refleksjoner også. Det aller meste av det teksten i boka stiller spørsmålstegn ved og de konklusjonene forfatteren kommer med når det gjelder religioner og dogmatiske uttalelser og læresetninger, samstemmer så godt med mine egne refleksjoner når det gjelder disse temaene.
Jeg er av den oppfatning at denne boka med fordel burde kunne brukes i skolesammenheng, som et tankevekkende stoff til diskusjoner og drøfting i f.eks. livssynsundervisninga eller samfunnsfag.