Klikk på en bok for å skrive en omtale.

Viser 41 til 60 av 148 bokomtaler

Mye spenning her, fra Eirik Jensen og Thomas Winje Øijord, - og fra maktkampen i Oslos underverden.

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Grotesk, makaber, spennende og skremmende bra framtidsvisjon fra Jean Raspail.
En stor flåte med rustne, gamle skip, med en million mennesker fra India, legger ut på havet. Flåten har kurs for Europa.
Han skrev denne dystopiske romanen i 1972, og i dag i 2018 kan denne romanen assosieres med situasjonen vi nå har mange steder i Europa.
Han beskriver Europas undergang.
Hva skjer med menneskene i Europa når store mengder med mennesker fra andre verdensdeler går i land, i dette tilfellet i Frankrike?
I boka skjer ilandstigningen av en stor menneskemasse i løpet av et døgn. Fiksjonen beskriver hva som har foregått i mange land i Europa i flere tiår, der vi har fått store folkemasser inn fra andre verdensdeler, med helt andre kulturer og levevis.
Noen få advarer mot at man skal ta imot så mange mennesker, men de blir ikke hørt.

Godt sagt! (5) Varsle Svar

Det handler om Groruddalen.
I denne dokumentaren kommer vi på innsida av stovnerpolitiets daglige arbeid.
Groruddalen består av ca. 150 000 mennesker fordelt på fire bydeler, som er Alna, Grorud, Bjerke og Stovner, et ganske stort område å fare over.
Det handler om store utfordringer: kriminelle gjengmiljøer, familie- og æresvold, radikalisering og hatkriminalitet.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

En nyttig og svært interessant bok om afghanske som går inn i tolkejobb for de norske styrkene i Afghanistan. Afghanske tolker for utenlandske styrker er i en utsatt posisjon fordi de ofte blir sett på som forrædere av sine egne, og da særlig av talibanerne, som har sine spioner overalt. De risikerer trusler både mot seg selv og sin familie, og må prøve å holde hemmelig hva slags jobb de driver med. Men tolkejobber er godt betalt, og er fristende å gå inn i for unge menn i Afghanistan, som snakker engelsk.
Qais Wahidi fikk mistanke om at det blant tolkene befant seg en spion for talibanerne. Hans historie gir et sjeldent innblikk i hvordan tolkelivet er for afghanerne som tar slike jobber for det norske forsvaret og koalisjonsstyrkene. Her kommer vi helt på innsida av militærlivet og militære operasjoner i utlandet, hvor det også forekom korrupsjon.
Jeg anbefaler også Ingen bror får bli igjen av Faizullah Muradi , som også er en afghansk tolk sin historie om arbeidet for de norske styrkene.
Begge disse tolkene har fått opphold i Norge.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Jeg leste først boka Solgt av Zana Muhsen, der de to britiske søstrene blir solgt til hver sin "ektemann" i Jemen, av sin egen far.
Zana klarer å komme seg hjem til England etter 8 år. Men Nadia blir igjen, som fange, slave og fødemaskin for den familien hun er giftet bort til, mens helsa hennes blir dårligere og dårligere, og hun blir utsatt for vold og hjernevasking.
Zana lovte at hun skulle gjøre alt hun kunne for å få også Nadia hjem til England, og det er det denne boka handler om.
I Yemen styrer mennene alt med hard hånd. Kvinner eies av mennene og har ingen frihet til å bestemme over sine egne liv. Landet er gjennomkorrupt og lovløst, særlig i de mer eller mindre utilgjengelige landsbyene.
Zana og moren kjemper i årevis en innbitt, utmattende og håpløs kamp for å få hjelp til å få Nadia hjem, men de stanger stadig hodet mot systemet i England. De møter altfor mange stengte dører overalt, der de underveis oppdager at korrupsjon og maktkamp også er en del av systemet politikere og embetsmenn i England har med systemet i Yemen.
Dette er en vond historie som England har mange gode grunner til å skamme seg over.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Dansk-kurdiske Sara Omar har bodd i Danmark siden 2001. Hun vokste opp i Kurdistan.
Hennes romandebut er en grusom, vond og nådeløst skildret historie om kvinnelivet i Kurdistan, under islam. Det handler om kvinneundertrykkelse, sosial kontroll, æresdrap, vold og voldtekt. Kvinner har ingen rettigheter i patriarkalske samfunn.
Hovedpersonen Frmesk i Dødevaskeren kan ligne mye på forfatteren selv, og Sara Omar har fortalt at hun opplevde så mye forferdelig i oppveksten at hun hjemsøkes av vonde minner og traumer, og flere ganger har hun forsøkt å ta sitt eget liv.

Kvinner som lever under bokstavtro islam har ingen frihet, og det er det denne boka handler om.
Hun beskriver det slik på side 46 og 47:
«Nettopp, Koranen bør tolkes mildere og mindre bokstavelig,» sa Frmesk. «Men det blir den dessverre ikke. Ta kvinnene, for eksempel.» Hun lukket øynene: «Menn er kvinners formyndere på grunn av det som Gud har utstyrt dere med fremfor andre, står det i fjerde sure, vers 34. I samme sure, vers 11: En mannlig arving tilkommer to kvinneliges andel. Og om kvinnenes status står det i andre sure, vers 228: Dog har mennene et fortrinn fremfor dem.» Hun åpnet øynene igjen. «Sånn kunne jeg ha fortsatt. Koranen gir menn lov til å behandle kvinner akkurat sånn som de har lyst til. Hva med andre sure, vers 223? Deres kvinner er en åker for dere, så gå til deres åker slik dere ønsker. Dette er legalisering av vold og voldtekt. Det er mannens rett, og mange steder betyr den vestlige verdens lover ikke noe sett opp mot Koranens ord.»

Sara Omar vil reformere islam og mener at det går an å reformere islam. Ja, at det er tvingende nødvendig med en islamsk reformasjon.
Hun måtte ha politibeskyttelse etter å ha utgitt denne romanen ...

Godt sagt! (10) Varsle Svar

Irshad Manji er en frisk vind, et opplyst og kreativt menneske fra den muslimske verden, hun er en av flere nytenkende og kreative muslimer som mener at det skal kunne gå an å reformere islam.
Hun skrev denne boka etter terrorhandlingene 11.september 2001.
Hun stiller mange gode og direkte spørsmål om islam i denne boka. Spørsmålene stiller hun til alle trosfeller. Hun vil at alle muslimer skal stille kritiske spørsmål til sin egen tro. Hun oppdaget tidlig at (bokstav)troende muslimer ofte var styrt av frykt, tvangstanker og tvangshandlinger, og levde i undertrykkende muslimske miljøer.

Selv stilte Irshad Manji allerede så mange kritiske spørsmål den gangen hun som ungdom gikk på koranskole, at hun ble kastet ut derfra - for alltid ... For på en koranskole, selv i Canada, skal man ikke stille kritiske spørsmål til den islamske tro ...
Hvorfor er det slik at så mange muslimer alltid skylder på alle andre for det som er galt med islam?
Hun mener at muslimene selv må ta ansvar for det som har gått galt i den muslimske verden (og når muslimene bosetter seg i vestlige land), og alt som fortsatt går galt. Hun utfordrer hele den muslimske verden til å begynne å tenke selv, uten å følge islam og koranen slavisk og bokstavtro. Hvorfor kommer det hele tida så mange bortforklaringer og løgner når terror blir utført i islams navn?

Hun holder fortsatt fast på troen hun vokste opp med, men under tvil.
Som hun skriver mot slutten av boka:
Greier vi å bryte ut av våre ritualer og bruke fantasien til å befri muslimer fra frykt, sult og analfabetisme verden over? Greier vi å kvitte oss med overtroen om at vi ikke kan utfordre Koranen? Vi krenker ikke noe annet enn totalitær stammetenkning når vi spør hvor versene kommer fra, hvorfor de er selvmotsigende og hvordan de kan tolkes annerledes. Hvis jeg tar feil i min analyse, kan da du forklare hvorfor ingen annen religion i Guds navn produserer like mange terrorister og menneskerettighetsbrudd? Og greier du å gjøre det uten å peke på alle andre enn muslimene?
Forslag kan sendes til www.muslim-refusnik.com. Jeg ser fram til en ærlig diskusjon.

Deres trofaste (en stund til),
Irshad

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Tja, hva skal man si om denne historien?
På omslaget står det: "Den er skarp, intelligent og fengslende."
Men det er ikke ord jeg vil bruke. I stedet vil jeg si at den er nokså platt, enspora og til og med litt dum, med overfladiske og urealistiske personskildringer. Jeg likte ikke språket. Men jeg forbannet meg på at når jeg først hadde begynt på boka, så skulle jeg fullføre, og det var ganske fort gjort å lese den ut på en (sol)dag.
Det er nesten så jeg vil si at jeg har kasta bort en dag på denne boka. Men de formildende omstendighetene er at det var en fantastisk flott og solrik vårdag, som jeg nøt til fulle i solveggen, - sovna faktisk et par ganger underveis også.
Så som tidtrøyte hvis du ikke har noe annet å lese på mens du slapper av i sola, så kan den kanskje til nød gå an ...

Godt sagt! (3) Varsle Svar

To unge engelske jenter, to søstre, som ennå ikke har fylt 15 og 16 år, blir sendt på "sommerferie" til farens hjemland, Yemen, i 1980.
De vet ikke at faren deres har solgt dem til hver sin "ektemann" i en liten landsby som ligger øde til i Yemen, der de gamle klan- og stammelovene fremdeles gjelder, og kvinner blir brukt som slaver og fødemaskiner og er menns eiendom.
Det er en opprørende og vond historie Zana forteller. Hun klarte å komme seg hjem til moren i Birmingham etter 8 års slaveri for "ektemannen" og familien hun ble solgt til. Hun var den mest opprørske av de to søstrene, og var så "heldig" at hun bare fødte en sønn mens hun var i Yemen i de 8 årene.
Nadia var ikke like heldig. Hun føder flere barn.
Zana reiste fra sønnen sin, for barna som kvinnen føder er mannens eiendom i et islamsk land som Yemen. Hun lover Nadia å kjempe for at også hun skal få komme hjem til England, med barna sine, for Nadia klarer ikke å reise fra dem.
Det blir en vond og vanskelig kamp å få Nadia hjem. Zana møter mye motgang i systemet og overalt hvor hun henvender seg for å få hjelp.
Og imens sleper Nadia seg rundt som slave i Yemen og føder barn, og blir mer og mer utslitt og nedbrutt.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Maktkamp. Stormannsgalskap. Galskap.
Når maktbegjærlige mennesker slåss om makta, ikke for å gjøre forholdene bedre for deg og meg og alle som kommer etter oss, men for å berike, belønne og oppløfte seg selv, - og korrupsjon og kriminalitet gjennomsyrer alle deler av samfunnet; når de fleste rundt deg kan kjøpes, når trusler om hevn og attentat mot familiemedlemmer henger over deg på grunn av noe du en gang har gjort, - hvem kan du til slutt stole på da?
I Jo Nesbøs siste bok tar stormannsgalskapen fullstendig av.

Jeg likte ikke det jeg leste. Men så er det noe å like likevel. Innimellom.

Godt sagt! (6) Varsle Svar

Klaustrofobisk.
Ikke helt overbevisende plott, og litt vel mye omstendelig og langtekkelig i perioder, mange personer å holde styr på, og med litt for mye plapring om sminke og klær. Skrivestilen var ikke helt min greie.
Litt spenning før slutten, den mest klaustrofobiske delen.
Jada, jeg leste den ferdig, - omsider.

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Boka Med jaguarens kraft er både tankevekkende og interessant.
Lenge sida jeg leste denne boka nå, men kom til å tenke på den igjen da jeg leste om en annen tur inn i Amazonasjungelen, som foregår akkurat nå i disse dager.

Reisen inn i Amazonasjungelen for å leite etter de siste uoppdagede indianerstammene som ennå ikke er blitt ødelagt av vår stressende sivilisasjon, sammen med forfatteren Anders C. Krogh, fenget meg og ga meg mange tanker omkring vår måte å leve på i kontrast til disse "ville" menneskene.
Forfatteren gjennomgår en viktig personlig utvikling i løpet av sin reise og i den tiden han levde sammen med indianerne i regnskogen, og det er vel noe av det som gjør boka vel verdt å lese.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Gretne, gamle gubber har mye å irritere seg over.

Er du en gretten, gammel gubbe eller kjenner du en gretten, gammel gubbe? Har du en gretten, gammel gubbe i familien, - eller er du på vei til å bli en gretten, gammel gubbe?
Da er dette boka for deg.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

En virkelig herlig bok, som jeg er glad for at jeg endelig fikk lest.
Harry, håpløse, klønete og tafatte Harry, som greier å kludre det til for seg hele tida.
Han har nettopp blitt enkemann, - og sjokket er så stort at han ikke klarer å føle noe. Derfor setter han i stedet i gang med en hel serie handlinger, som etter hvert får ganske katastrofale følger.
- Og hvorfor har han så vanskelig for å finne fram til følelsene sine, og hvorfor klarer han ikke å sørge over kona si? - Det får vi litt etter litt svar på.
Harrys ubehjelpelige tanker og påfunn er så innmari godt beskrevet, og jeg fikk litt sånn assosiasjoner til skrivestilen til Fredrik Backman og hans bok En mann ved navn Ove.
Les den!

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Oj!
Bjørnstad er et lite fillested inni skogen, med store drømmer om å få til elitelag i hockeysporten, en sport som er ekstra full av aggressivitet og vold.
Jeg er ikke filla interessert i hockey. Men denne boka fenger fra første øyeblikk, - jeg ble dratt inn i Bjørnstad og alt som skjer der, med hele meg.
Spennende og engasjerende, og fryktelig opprivende og vondt, om menneskers drømmer og håp og kamp for tilværelsen. Om samhold, vennskap og gruppepress. Om familier, om ungdommer og barn, alle er mennesker som Backman maler med pensler som er overbevisende virkelige, med sine gode og mindre gode sider.
Det er vanskelig å finne superlativer som dekker hans skrivestil ...
Fredrik Backman skriver bare bedre og bedre. Han skriver ikke mindre enn helt fantastisk godt!
Vanvittig godt!

Godt sagt! (5) Varsle Svar

Vondt og trist om å vokse opp med grusomme seksuelle overgrep og grov vold i nærmeste familie.
Tor Halstvedt skriver om et tema som har vært lite belyst. Hans historie gjør dypt inntrykk. Det er hjerteskjærende opplevelser han hadde i barndommen og oppveksten. Under slike forhold skal ingen barn vokse opp.
Vi må bli flinkere til å se de barna som har det vanskelig, og vi må bli flinkere til å ta vare på dem og redde dem i tide.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Jada, Jussi Adler-Olsen, dette var massevis med spenning på høyt og internasjonalt nivå.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

God underholdning fra mafiamiljø

Denne thrilleren likte jeg.
En ung gutt roter seg inn i en mafiafamilie fordi besteforeldrene hans ble drept, og deretter skjer det mye ...
Selv om det skjedde mange fæle ting her, så ble det fortalt på en både humoristisk og overbevisende måte, og hovedpersonen, eksgangsteren, får man sympati med.
En fin avveksling fra andre mer seriøse bøker.
Handlingen rev meg med, og jeg kunne godt tenke meg å lese ei bok til fra Josh Bazell.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Det tok Lene Wold fire år å skrive denne dokumentarboka.
Det handler om æreskulturen. Hva får en far til å drepe sitt eget barn, sin egen datter?
I Jordan er det ikke lett å komme noen vei for en utenlandsk kvinnelig journalist, med søknader til myndighetene for å prøve å komme til bunns i hvordan rettssystemet fungerer for såkalte "æresdrap", der mennene som utfører slikt, ikke blir straffet. I stedet blir mange kvinner fengslet for å være "trygge".
En fengselsleder sier (sitat side 108):
"Vi setter kvinner i fengsel for å unngå at noe kriminelt finner sted. Ja, vi fengsler dem. Det er forebyggende arbeid. Hvis du spør meg hvorfor vi fengsler kvinner når det er de som er truet, vel, så er det jo åpenbart. Det er de som provoserer frem den kriminelle handlingen."

  • Og mennene ser på seg selv som offer for omstendighetene, tradisjonene og kulturen, der det å opprette og beholde sin egen ære, betyr drap av en eller flere av familiens kvinner, som på en eller annen måte ikke har oppført seg ærbart nok.
    Denne faren hadde to døtre. Han skulle drepe begge. Den ene ble drept, den andre overlevde så vidt.
    Historien til den datteren som overlevde, havnet i fengsel, og som resten av livet må leve i skjul på et hemmelig sted i ørkenen, er sterke saker.
    Som Lene Wold skriver til slutt (side 171):
    "Æresdrap er for meg en handling som er like motstridende som begrepet i seg selv. Som om "ære" noen gang kan rettferdiggjøre "drap"."
    En virkelig sterk dokumentarbok.
Godt sagt! (6) Varsle Svar

Ikke den store leseopplevelsen dette her, må jeg nok si. Mange karakterer man ikke blir ordentlig kjent med og ikke kommer under huden på. Rett og slett for overfladisk, når det er med så mange personer i handlingen. Temmelig usmakelig og brutalt opplegg, som ikke ble overbevisende nok, etter min mening.
Dessuten er det ikke mulig å overleve i opp til 2 uker uten tilgang på vann. Når ofrene i boka var innestengt uten mat og drikke i ca. 2 uker og overlevde (og til og med klarer å vakle på sine egne bein ut av fangenskapet), blir det temmelig urealistisk. Det man først og fremst trenger er væske.
Ofrene drømmer om mat, like mye som de drømmer om noe å drikke etter ei uke innestengt uten tilgang på noen av delene. I virkeligheten går sulten fortere over enn tørsten. Man blir ganske fort uttørket/dehydrert etter 2-3 døgn uten væske. Det er mye viktigere å få i seg væske enn å få i seg mat for et normalt utrustet menneske. I krisetider tærer kroppen på opplagret fett og næringsstoffer. Uten vann er vi mye fortere ille ute.
Det ble altså en del ting jeg irriterte meg litt over i Elle melle, og jeg vet ikke om jeg gidder å trille terningen.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Sist sett

siljehusmorInger-LiseMonica CarlsenGrete AmundsenKjell F TislevollTorill RevheimLisbeth Marie UvaagMarianne MTor Arne DahlHilde VrangsagenWilliam BillisonSraDevoralibrosBeathe ArnesenReidun SvensliMarit AamdalTor-Arne JensenNora FjelliBjørg RistvedtSolBookiacVibekeSigrid NygaardTone Maria JonassenLailamgeDolly DuckKetilDemeterEvaJulie StensethTove Obrestad WøienedgeofawordKirsten LundAnn ChristinmarithcBerit RHilde H HelsethTone HHarald KRune U. Furberg