Omtale fra forlaget
Forlag Cappelen Damm
Utgivelsesår 2017
Format Innbundet
ISBN13 9788202488246
EAN 9788202488246
Genre Biografisk litteratur
Omtalt sted Afghanistan
Omtalt person Qais Wahidi
Språk Bokmål
Sider 238
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
En nyttig og svært interessant bok om afghanske som går inn i tolkejobb for de norske styrkene i Afghanistan. Afghanske tolker for utenlandske styrker er i en utsatt posisjon fordi de ofte blir sett på som forrædere av sine egne, og da særlig av talibanerne, som har sine spioner overalt. De risikerer trusler både mot seg selv og sin familie, og må prøve å holde hemmelig hva slags jobb de driver med. Men tolkejobber er godt betalt, og er fristende å gå inn i for unge menn i Afghanistan, som snakker engelsk.
Qais Wahidi fikk mistanke om at det blant tolkene befant seg en spion for talibanerne. Hans historie gir et sjeldent innblikk i hvordan tolkelivet er for afghanerne som tar slike jobber for det norske forsvaret og koalisjonsstyrkene. Her kommer vi helt på innsida av militærlivet og militære operasjoner i utlandet, hvor det også forekom korrupsjon.
Jeg anbefaler også Ingen bror får bli igjen av Faizullah Muradi , som også er en afghansk tolk sin historie om arbeidet for de norske styrkene.
Begge disse tolkene har fått opphold i Norge.
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verketVi i ISAF reiste ut i landsbyene med gaver, og folk samlet seg rundt oss mens vi delte ut sjokolade, skolemateriell, medisiner og klær. Jeg husker et barnehjem vi var på. Vi kom overraskende. De fattige, underernærte guttene samlet seg rundt oss, en av dem kunne verken høre eller snakke. Vi stod foran dem og delte ut klær, sko og sjokolade, og i bilen på vei hjem ble jeg sittende og tenke på dem, hvor fattige de var, foreldreløse, og hvor heldig jeg selv hadde vært i livet. Uten at noen la merke til det, felte jeg en tåre.
Min egen oppgave, slik jeg så den, var å balansere relasjonene. Jeg måtte få dem til å forstå hverandre. Jeg hadde studert dette spillet fra første dag på jobben, og forsøkt å se hva som skilte vestlig og afghansk kultur. Å være tolk var mer enn å oversette setninger og ord, det var å lese situasjoner, forutse neste trekk og tolke subtile uttrykk og koder. Jeg var en kulturell bro.
Dette med tillit er kanskje et poeng her. Jeg husker at jeg ble fortalt at nordmenn stoler på deg fra første gang de møter dem, og gir deg tillit inntil du skuffer dem. Kanskje tenkte de slik også når det gjaldt tolkene sine?
Mangel på kulturell forståelse er også et poeng. Hvis nordmennene hadde forstått afghansk kultur bedre, tror jeg at de hadde stilt flere spørsmål (...)
Å holde ISAF-jobben hemmelig hadde blitt en alvorlig ting. Vi hørte stadig om tolker som ble truet eller kidnappet. Taliban gikk rett på dem og krevde at de skulle si opp jobbene sine. Om de ikke gjorde det, satte de press på familiene deres.
En tolk vi kjente bodde rett ved leiren vår i Mazar-e Sharif. En dag ringte talibanere ham opp og sa at faren hans var kidnappet. "Si opp jobben din og overgi deg, hvis ikke dreper vi faren din", sa stemmen i telefonen. Da tolken i stedet gikk til politiet med saken, ble faren hans drept.
Man visste aldri hvor fienden var, det var problemet. En gjeter, en soldat, en mann som solgte epler på gaten - alle kunne være Taliban-informanter. Jeg hørte snakk om at 85-90 prosent av alle butikkeiere rapporterte til dem. Når vi ba om hjelp, snakket de oss etter munnen. Straks vi var ute, anga de oss.