Det tok Lene Wold fire år å skrive denne dokumentarboka.
Det handler om æreskulturen. Hva får en far til å drepe sitt eget barn, sin egen datter?
I Jordan er det ikke lett å komme noen vei for en utenlandsk kvinnelig journalist, med søknader til myndighetene for å prøve å komme til bunns i hvordan rettssystemet fungerer for såkalte "æresdrap", der mennene som utfører slikt, ikke blir straffet. I stedet blir mange kvinner fengslet for å være "trygge".
En fengselsleder sier (sitat side 108):
"Vi setter kvinner i fengsel for å unngå at noe kriminelt finner sted. Ja, vi fengsler dem. Det er forebyggende arbeid. Hvis du spør meg hvorfor vi fengsler kvinner når det er de som er truet, vel, så er det jo åpenbart. Det er de som provoserer frem den kriminelle handlingen."

• Og mennene ser på seg selv som offer for omstendighetene, tradisjonene og kulturen, der det å opprette og beholde sin egen ære, betyr drap av en eller flere av familiens kvinner, som på en eller annen måte ikke har oppført seg ærbart nok.
  Denne faren hadde to døtre. Han skulle drepe begge. Den ene ble drept, den andre overlevde så vidt.
  Historien til den datteren som overlevde, havnet i fengsel, og som resten av livet må leve i skjul på et hemmelig sted i ørkenen, er sterke saker.
  Som Lene Wold skriver til slutt (side 171):
  "Æresdrap er for meg en handling som er like motstridende som begrepet i seg selv. Som om "ære" noen gang kan rettferdiggjøre "drap"."
  En virkelig sterk dokumentarbok.

Ikke den store leseopplevelsen dette her, må jeg nok si. Mange karakterer man ikke blir ordentlig kjent med og ikke kommer under huden på. Rett og slett for overfladisk, når det er med så mange personer i handlingen. Temmelig usmakelig og brutalt opplegg, som ikke ble overbevisende nok, etter min mening.
Dessuten er det ikke mulig å overleve i opp til 2 uker uten tilgang på vann. Når ofrene i boka var innestengt uten mat og drikke i ca. 2 uker og overlevde (og til og med klarer å vakle på sine egne bein ut av fangenskapet), blir det temmelig urealistisk. Det man først og fremst trenger er væske.
Ofrene drømmer om mat, like mye som de drømmer om noe å drikke etter ei uke innestengt uten tilgang på noen av delene. I virkeligheten går sulten fortere over enn tørsten. Man blir ganske fort uttørket/dehydrert etter 2-3 døgn uten væske. Det er mye viktigere å få i seg væske enn å få i seg mat for et normalt utrustet menneske. I krisetider tærer kroppen på opplagret fett og næringsstoffer. Uten vann er vi mye fortere ille ute.
Det ble altså en del ting jeg irriterte meg litt over i Elle melle, og jeg vet ikke om jeg gidder å trille terningen.

En velskrevet og innholdsrik dokumentar og sakprosabok fra Åsne Seierstad.
Hun veksler mellom å fortelle om de to norsksomaliske søstrene som plutselig og tilsynelatende uten forvarsel reiste til Syria for å leve i kalifatet til IS, - og om hvordan resten av familien og en del venner og miljøet rundt dem reagerte på dette. Så fletter hun inn dokumentariske faktaopplysninger om utviklingen i Syria.
Åsne har gjort god research. Hun har et dokumentarisk overblikk som er imponerende.

Vi får følge både broren, moren og faren i bestrebelsene for å få søstrene hjem igjen. Særlig farens mange forsøk blir utførlig beskrevet. Han reiser flere ganger til Tyrkia, og tar seg noen ganger inn i Syria for å prøve å redde døtrene.
Beskrivelsene om hvordan søstrene ble radikalisert, med koranundervisning og koranbesøk, med etterfølgende reaksjoner som å bli svært strengt religiøse og begynne å gå tildekket i niqab burde jo fått noen til å reagere, men ingen tenkte seg tankene om at de skulle finne på å reise fra Norge for å leve ut drømmen om et shariastyrt kalifat.
Søstrene vil ikke hjem igjen til Norge. De har reist for å dø i jihad. De mener at de "redder" alle i familien sin hvis de dør som martyrer i Syria.

Boka er spennende som en thriller.
Anbefales.

Vitne til vanvidd

Peder Jensen har skrevet ei bok som er absolutt lesverdig, etter min mening.
Det er ganske bemerkelsesverdig at boka Vitne til vanvidd stort sett er blitt fortiet og neglisjert siden den kom ut.
Ingen forlag i Norge torde å utgi boka hans. Peder Jensen måtte dra til Danmark for å få den utgitt.

Her forteller Peder Jensen om hvordan han opplevde det som skjedde 22.juli 2011. Hendelsen kom like overraskende og uventet på ham som på alle oss andre som opplevde den dagen.

Men så skulle det vise seg at "alle" (journalister, politikere, politiet - ja - hele folket) ville ha en syndebukk og hoggestabbe, noen å legge all skyld på for det som skjedde. For teorien var at ABB (jeg orker ikke å nevne den fyren ved hans fulle navn) ikke kunne være alene om de grusomme og bestialske handlingene han utførte på norsk jord den dagen. Derfor ble Peder Fjordman Jensen jaktet på, fordømt og regelrett forfulgt i en vanvittig heksejakt på grunn av sine islamkritiske skriverier på nettet, som man mente at gjerningsmannen ABB hadde som "oppskrift" og forbilde.
Så hvorfor ble han jaktet på og forfulgt, hvorfor ble han hetset, hatet, stemplet som muslimhater, fascist og ekstremist?
Jo, fordi Peder Fjordman Jensen advarte mot islam. Han mener at Europa må beskytte seg mot denne fundamentalistiske ideologien.
Han argumenterer godt og ryddig for sine synspunkter i denne boka. Og selvfølgelig er dette også et forsvar; et ryddig forsvar for sine synspunkter og det faktum at han ikke hadde noe med ABB å gjøre, hverken før eller etter 22.juli 2011. Tvert imot avviste han ABB da han prøvde å ta kontakt med Peder Jensen.
I boka gjør forfatteren rede for massemorderens kompendium, der han viser til mange forskjellige forbilder og skrifter, ikke bare de som kom fra «Fjordman». Blant annet beundret ABB Osama bin Laden og hans måte å drive terrorkrig på. Kompendiumet er en sammensauset fanatisk ideologisk «drømmeverden», der ABB helt tydelig lever i sitt eget surrealistiske univers, og galskapen hans «blomstrer». Hvordan kunne han til slutt ende opp til å bli dømt tilregnelig etter at han så åpenbart levde i sin egen vanvittige fantasiverden? Hans Knight Templar-verden fantes bare inni hans eget hode ...

Likevel, det er ikke lett å bli kvitt de fordømmende stemplene man en gang har fått på seg.
Jeg kan ikke si noe annet enn at det kan være nyttig å lese denne boka, og dermed få et innblikk i hvordan et menneske kan oppleve å bli så etterlyst og jakta på – at det var nødvendig å forlate landet for å få en pause fra all fordømmelsen og alle forfølgerne.

Han skriver dette på side 279: «Fokuset på min person har imidlertid fortsatt mange år etterpå. Jeg kan ikke finne noen annen forklaring på dette enn at jeg tråkker på noen veldig ømme tær hos mange maktmennesker med det jeg skriver. Jeg må være på riktig spor når jeg møter så mye motstand.»

Et viktig spørsmål til slutt, som også forfatteren Peder Fjordman Jensen er opptatt av:
Har vi ytringsfrihet lenger, hvis det blir slik at vi ikke lenger kan si det vi tenker og mener, hvis det blir slik at folks ytringer og skriverier kan bli gjort ansvarlige for andre folks bestialske gjerninger?

Da kan det faktisk bli slik at krimforfattere kan bli holdt ansvarlige hvis lesere av krimforfatternes «oppskrifter» på kriminelle gjerninger, bruker disse «oppskriftene» fra krimbøkene i det virkelige liv ...

Denne svært gode omtalen av Vitne til vanvidd, skrevet av Per Steinar Runde 21. februar 2016 fortjener å bli lest av flere.
Gå inn på linken, så kan du også bestille boka og lese den selv. Den fortjener så absolutt å bli lest.

Takk, Jan Mehlum!
Denne gikk ned på høykant hos meg!
På en måte godt at du skrev ei bok uten å ha med Svend Foyn & Co. ;)
Hvor mange av oss har hemmeligheter fra fortida som vi helst ikke vil at noen skal vite om? Hvor mange av oss har drømmer om å få tak i store pengesummer, - og tror at det vil løse alle våre problemer?
En ting er sikkert. Store pengesummer kan plutselig forandre voldsomt på noen og enhver sitt liv, og ikke alltid blir forandringene til det bedre ...
Dette ble en spennende thriller, gitt.

A Pageturner!
Noen ganger kommer man over bøker man bare vet at man må ha! Girl in the dark er ei slik bok. Jeg kom helt tilfeldigvis over den, og visste med en gang at denne måtte jeg lese. - Og den skuffet ikke. Jeg prøvde å la den vare, men det ble vanskelig å legge den fra seg, og derfor ble den lest ut altfor fort.

Iris er ei voksen enslig mor til en tre år gammel sønn, og jobber som advokat, hun er ansatt i et prestisjefylt advokatfirma. Hun sliter med å oppdra sønnen, som har plutselige sinneutbrudd, som er vanskelige å stagge. Hun føler seg ofte mislykket som mor.
I huset til hennes mor står et stort saltvannsakvarium med forskjellige nydelige fisketyper og koraller. Sønnen hennes elsker å se på fiskene i akvariet.
En dag oppdager Iris at moren har en hemmelighet, som har med akvariet å gjøre. Iris har en eldre bror, som hun aldri har visst om. Hun begynner å nøste opp historien om Ray, som befinner seg på en institusjon. - Og etter hvert får vi hele forhistorien, fortalt av Ray, men også med hjelp av Iris, som ikke vil gi opp å finne ut hva som egentlig har skjedd, til tross for at hennes mor advarer henne og ber henne holde seg unna.

Kapitlene veksler mellom Ray og Iris som fortellerstemmer. Stilen er litt sånn Jodi Picoult-ish på sitt beste, svært engasjerende, spennende og godt fortalt.
Jeg visste ikke noe om forfatteren Marion Pauw fra før. Men skal definitivt lese flere bøker av henne etter denne.
Anbefales!

Les boka til Carl Schiøtz Wibye og bli vis. Selv om han selv sier at boka ikke er noe vitenskapelig verk, men et resultat av personlige erfaringer først og fremst fra ni år i Midtøsten og åtte år på Balkan, så er jeg av den personlige oppfatning at boka burde minst inn i undervisninga på videregående (kanskje til og med på ungdomsskoletrinnet), til en særdeles viktig og nødvendig diskusjon og samfunnsdebatt.
På side 260 skriver han:
"Spørsmålet er hvordan man kan demme opp for eller - enda bedre - stoppe denne uønskede trenden mot et mer voldelig samfunn. I en artikkel i Aftenposten anbefaler den somaliske aktivisten Ayaan Hirsi Ali flere konkrete grep for å begrense jihadist-trusselen. Hun påpeker at vi i større grad må velge hvem vi ønsker velkommen ut fra hensynet til hvem som er villig til å tilpasse seg en europeisk virkelighet. I tillegg til å lære seg språket og få seg en jobb, bør en innvandrer også slutte seg til de grunnleggende verdiene i vertslandet som har gitt ham eller henne et trygt opphold. Personer som er lojale mot utenlandske grupper og ideologier som søker å ødelegge våre frie samfunn, diskvalifiserer seg selv for statsborgerskap, og bør snarest sendes tilbake til hjemlandet."

Stoffet i denne boka er omfattende og setter mange viktige ord på hvordan den fanatiske retningen wahhabisme/salafisme oppsto i Najd-ørkenen og derfra har spredd seg i hele verden med Saudi-Arabias hjelp og enorme økonomiske ressurser. Han har et meget godt overblikk og har gjort en fantastisk grundig og god jobb med denne boka.
Som han sier mot slutten av boka:
"Første trinn i å løse et problem er å erkjenne at det finnes."
(Forøvrig noe også Ex-Muslims of Norway også jobber for å opplyse om.)

Vet du lite om hva som egentlig foregår innen islam og alle de forskjellige sektene som har spredd seg ut fra denne religiøse ideologien, så får du en svært god innføring ved å lese Terrorens rike.

Som sagt: Les og bli vis!

Beklager, dette var trege, stusslige greier; stoffet fanget ikke meg i det hele tatt. Her virret forskjellige personer rundt, uten noen særlig åpenbar mål eller mening.
Holdt på å "hoppe av" underveis.
Men fullførte av rein trass, - innrømmer at det ble en del skumlesing innimellom, ja.

Oj, dette var tøffe greier ...
Det gjorde vondt å lese historien om Shin, hans oppvekst og kampen for å overleve under de forferdelige forholdene i fangeleiren.
Å bli født i en lukket fangeleir, hvor man blir sulteforet med dårlig mat, hvor man ikke får vite noe om verden utenfor fangeleiren - men blir opplært til å være lydig mot diktatoren, der straff og tortur er dagligdags, og der alle blir oppfordret til å angi hverandre for den aller minste lille ting. Man kan ikke stole på noen, ikke en gang de man er i familie med.
Vanskelig for oss i den frie verden å forestille seg hvordan det er å vokse opp i et slikt grusomt og undertrykkende diktatur. - Men jeg blir bare desto mer klar over hvor heldig jeg er som er født i lille, snille Norge.
Om bare halvparten av det som er skildret i boka er sant, er det mer enn ille nok.

Om tvangsekteskap i Norge - eller såkalt arrangert ekteskap (?).

Jeg fikk en følelse av at Nazish Khan beskriver et litt for enkelt bilde av dette temaet om tvangsekteskap/arrangerte ekteskap, og det med å videreføre kultur og tradisjoner fra hjemlandet til Norge.

Nazish Khan skriver at hun ønsker at arrangerte ekteskap skal bli godtatt som en vanlig praksis i Norge.
Jeg stiller meg fremdeles svært tvilende til dette.
Det er ikke så fryktelig lenge siden vi ble kvitt denne tradisjonen her i landet.
Og det med at mange kan føle på en plikt og lydighet overfor foreldrepresset, særlig når de er blitt oppdratt med tanken om at det er foreldrene sin oppgave å sørge for en passende partner, et press som kanskje ikke alltid er så tydelig på overflaten, men som er der likefullt, og gjør at unge ikke føler at de har reelle frie valg i sine egne liv.
Nazish Khan gjentar flere ganger dette med frivilligheten i arrangerte ekteskap, og at det ikke skal være tvang, - men så var det dette med foreldres og resten av familiens - og hele slektas påvirkning, da, - og hvor lett det egentlig er å motsette seg denne påvirkninga.
Boka var interessant nok.
Men jeg følte at det ble en del unødvendig drøvtygging i teksten hennes.

Nazish Khan er blant de heldige, som har fått et vellykket samliv via arrangert ekteskap.
Men de triste og tragiske tvangsekteskapene hun skriver om i boka har gjort livet ekstra vanskelig for de det gjelder, - og vi vet at slikt som dette foregår fremdeles, kanskje mer enn hva som kommer fram i lyset. Selv om man har gått mer bort fra å finne ektefeller i familien i det landet man en gang forlot.
At Ulrik Imtiaz Rolfsen hevdet at arrangerte ekteskap er identisk med arrangert voldtekt, føltes krenkende for de som lever i vellykkede arrangerte ekteskap, kan man kanskje ha forståelse for. Men jeg mener at fokuset fortsatt må være mest på de som lider under denne praksisen. Og spesielt de jentene som blir giftet bort så altfor tidlig mens de er på "feriebesøk" i foreldrenes hjemland.

Men alt i alt, det er jo håp for de yngre generasjonene av integrerte innvandrere, som forhåpentligvis vokser opp med mer valgfrihet, selvstendighet og ytringsfrihet enn foreldregenerasjonen.

Blodig. Blodig. Blodig.
Helt hårreisende blodig. Grusomt blodige skildringer av bestialske drap, litt for blodige etter min smak. Nett-dating kan bli en farlig "fritidssyssel". Man vet ikke hvem man kommuniserer med og avtaler å møte ...
Jo Nesbø, da. - Er nå dette nødvendig? Kan ikke Harry snart få lov til å leve et tilnærmet normalt liv, få drive med undervisning på politihøyskolen, opplære flinke nye politifolk (mens han er barkeeper på si' - haha, en virkelig smart ekstrajobb til en tørrlagt alkoholiker), - pensjonere seg fra tung, aktiv kriminalitetsbekjempelse og jakt på massemordere og la yngre og friskere krefter overta? For det er gode yngre krefter som er på vei inn i Harry Holes etterforskningsverden nå etter hvert. Oleg, Rakels sønn og Harry Holes stesønn, for eksempel, ser ut til å være en oppvakt ung mann. Han ser ut til å følge i Harry Holes fotspor, når det gjelder etterforskning og politiarbeid. Og ikke minst den nye, kjekke etterforskeren Anders Wyller, med en far i blodbransjen.
- Men hva gjør man ikke for å holde på leseren ... For det var vanskelig å legge fra seg boka. Jeg måtte jo se hvordan det gikk denne gangen også.
- Men ... - finnes det virkelig vampyrister i virkeligheten?

Et stort sett hyggelig gjensyn med Torunn og familien Neshov, tre år siden Torunn reiste fra odelsgården og ble samboer med den notoriske utro hundekjøreren og aksjespekulanten Christer i skogen i Maridalen. Forholdet deres knirker og knaker - og Torunn kommer til et veiskille.
I København er det stor lykke hos Erlend og Krumme, med de tre barna Ellen, Nora og Leon, som de har sammen med Jytte og LIzzi.
Noen ganger underveis følte jeg at jeg burde ta fram de tre foregående bøkene for å lese i dem på nytt. Men klarte meg uten. Husker jo handlingen i de tre bøkene i store trekk.
At det kunne bli litt vel detaljerte rydde- og vaskehandlinger mot slutten er så sin sak. Men jeg liker dårligere alle røykepausene til Torunn ... (Ja, jeg vet at Anne B. Ragde selv visstnok er en uforbederlig storrøyker, og at det derfor blir sannsynlig å gjøre en av sine hovedpersoner til storrøyker også. Hun, Torunn altså, står i tillegg midt oppi store forandringer og nye avgjørelser i livet sitt, og er nærmest i en krisesituasjon. Hva skal hun gjøre resten av livet?)
Mot slutten skjønte jeg hvor det bar.
Og jeg fikk rett.
:)

En meget spesielt skrevet bok, om det å leve i Iran, landet der man hele tida må passe seg for moralpolitiet, som kan finne på å arrestere folk som ikke er sømmelig påkledd, og man kan bli torturert, idømt piskeslag og lange fengselsstraffer for litt synlig (syndig) hud eller hår. Ansikt og hender kan være synlige, ingenting mer skal synes i de ultrareligiøse ayatollaenes rike.
Soudabeh Alishahi er en norskiransk forfatter som kom til Norge i 2001 og ble Oslos første fribyforfatter samme år, og opplevde selv å bli kastet i fengsel i Iran.

Historien hun forteller om i Smil, tok det lang tid for meg å lese. Jeg var nødt til å ta pauser fra boka og lese andre bøker innimellom. Antagelig kom det av at sidene var så veldig tettskrevet og handlet om mennesker som var så innmari skravlete og snakket og snakket side opp og side ned, på en slik måte at det til tider ble litt for mye for meg.
Det ble mye å fordøye.
Men nå er jeg glad for at jeg har fullført boka. Historien har et budskap. Mennesker som kjemper for å beholde selvrespekten, livet, anstendigheten og verdigheten etter å ha vært gjennom krigstilstander og revolusjon i et nådeløst og gjennomkorrupt land.

Hovedpersonen Partow, bor utenfor Teheran med mannen Jones og svigerfaren Haji Barat. Jones er alvorlig psykisk skadet etter tortur i fengselet. Faren Haji Barat er krigsskadd og invalid. Afghaneren Soleiman, som blir ansatt for å ta seg av Jones og Haji Barat mens Partow er på jobb, er den andre hovedpersonen, han og Partow veksler mellom å være fortellerstemmen gjennom boka. Soleiman har nemlig skrevet dagbok, og denne dagboka får Partow tak i, og hun begynner å lese om alle hemmelighetene til Soleiman.

En meget spesiell bok, som sagt, men absolutt verdt å bli lest.

Hehe, Harlan Coben er en luring.
I denne boka er ingenting slik du tror det er, og ingen av personene er slik du kanskje tror.
Innfløkt krim med svært høyt spill.

Dette er bok nummer to fra politimannen og forfatteren Terje Bjøranger.
Temaet er menneskesmugling, sexindustri og narkotikaligaer, med særdeles brutale metoder for å få makt over mennesker og for å få folk til å tie. I tillegg er det noen upålitelige insidere i politiet som gjør etterforskninga mye vanskeligere enn den burde være.
En forholdsvis "grei og lettlest" krim å koble av med før påske. Det blir nok mer og mer krim å koble av med for meg nå framover. Har noen flere liggende på lur.
Skal jeg sammenligne de to bøkene fra Terje Bjøranger, så syntes jeg at den første boka hans - slik jeg husker den: Den tredje søsteren - var mer spennende og engasjerende enn denne.
Men begge bøkene har nok mange røtter fra virkelighetens politiarbeide.

Menneskerettighetsforkjemperen

Mohammad Mostafaei, fattiggutten som vokste opp i sin humørsyke fars restaurant sør i Teheran, der han var ryddegutt, oppvasker og oppvarter - ja, en travel altmuligperson, som knapt nok fikk tid til å gå på skolen, og slett ikke hadde tid til å gjøre lekser, - men som likevel begynte å studere da han ble voksen - og han ble det han hadde bestemt seg for allerede da han var 14 år gammel; han ble advokat.
Han ble vitne til en henrettelse den gangen, en gutt omtrent på alder med ham selv, som ble hengt fra en heisekran på torget i Teheran. Denne hengningen gjorde et slikt voldsomt inntrykk på ham at han aldri glemmer det. Den hengte guttens fortvilte øyne forfulgte ham. Da bestemte han seg for at han skulle bli advokat, til tross for at han nesten ikke hadde tid til skolearbeid, og slett ikke gjorde det nevneverdig godt på skolen.

Etter harde og flittige studieår ble Mohammad Mostafaei en svært vellykket forretningsadvokat. Men ved siden av sin vellykkede advokatpraksis, jobbet han gratis som menneskerettighetsaktivist og skrev blogginnlegg der han tok opp kritikkverdige forhold der mennesker ble fengslet, torturert og dømt til døden, uten lov og dom.

Han kjempet, sammen med andre uredde og frivillige advokater som gikk sammen i et nettverk, en menneskerettighetsorganisasjon som ønsket å se nærmere på forholdene i fengslene og som ville jobbe for rettferdighet og nåde for mange av de svakeste i samfunnet, som var dødsdømte, etter prestestyrets shariaregler i Iran. Noen klarte han å redde unna dødsdommene, mens andre dødsdommer ble fullført.
Prestediktaturet i Iran er nådeløst. Særlig går shariareglene ut over unge - og fattige mennesker, og selvsagt kvinner, som nærmest blir henrettet (og steinet) av prinsipp og som avskrekkende eksempler, for å holde oppsetsige kvinner på plass i underdanighet og frykt. Justismordene er mange og så grusomme og ondskapsfulle at det gjør vondt å lese om, - og det er vanskelig å fatte at et land kan behandle sine innbyggere på en slik måte.

I Iran trumfer sharialovene det vanlige rettssystemet. Dette gjør advokaters arbeid svært vanskelig. Det iranske diktaturet likte selvsagt ikke å bli kritisert for sine shariadommer og at advokater jobbet aktivt for å få hindret dem i å utføre dødsdommene mot personer som ikke hadde fått en rettferdig rettergang. Da han fikk en hel verden til å protestere på steiningen av Sakineh Mohammadi Ashtiani ble han svartelistet for alvor. Han var blitt for farlig, en trussel mot diktaturet. Mohammad Mostafaei måtte flykte fra Iran.

Jeg anbefaler alle å få med seg denne boka. Les denne viktige historien om advokaten og menneskerettighetsforkjemperen som ikke hadde samvittighet til å se på alle de urettferdige domsavsigelsene i Iran, uten å gjøre alt han kunne for om mulig å redde dem - fra galgen og fra steiningstorturen og døden.

I dag bor Mohammad Mostafaei i Norge med sin kone og barn. Jeg tror vi trygt kan si at vi kan være stolte over å ha fått denne iranske familien til Norge.

The Storyteller

Temaet i denne boka er alvorlig, tungt og vanskelig.
Jodi Picoult tar for seg de alvorlige krigsforbrytelsene fra andre verdenskrig, og gjør det så bra at det gjør fysisk vondt å lese om det.
Hennes måte å skrive om alvorlige temaer på er forbløffende dyptpløyende og variert. Hun er en mester i å skrive om kompliserte forhold. Ingenting er bare svart/hvitt.
Er det mulig å leve videre, få et godt liv, med så ekstremt vonde og traumatiske handlinger og opplevelser som de overlevende fra Auschwitz var utsatt for, og er det mulig at en tidligere krigsforbryter og morder fra fangeleirene er blitt et "nytt og bedre menneske"? Er det mulig å tilgi et slikt menneske noe av det som skjedde i konsentrasjonsleirene? 

Jodi Picoults bøker slutter aldri å begeistre meg. Hun skriver fantastisk bra og levende, og jeg liker best å lese bøkene hennes på engelsk.
Hennes hovedpersoner blir så ekte. Hun går inn i personene sine på en så overbevisende måte.
Dette er en meget engasjerende bok som ikke slapp meg så lett etter at den var ferdiglest. Det er tre år siden jeg leste boka, men den sitter i meg fremdeles.

Det nye blinkskuddet fra Jussi Adler-Olsen satt ganske bra det.
Det handler om penger.
Å drive med trygdesvindel, diskotek-ran og samtidig ha en saksbehandler i trygdesystemet som er mer enn drittlei og i tillegg utvikler seg til å bli et ondskapsfullt monster full av hatefulle hevntanker overfor alle sine egoistiske og tanketomme klienter; det dreier seg om oppdolla, selvopptatte ungjenter som aldri kunne tenke seg å jobbe for pengene de får ut av trygdesystemet, - kan bli fryktelig skjebnesvangert ...
- Særlig når en av trygdesvindlerne er et meget beregnende barnebarn av en gammel samvittighetsløs tysk nazist fra 2.verdenskrigs bestialske henrettelser, som i tillegg har tatt vare på skytevåpen og andre effekter fra krigens dager.
Carl, Assad og Gordon i avdeling Q samarbeider bare bedre og bedre; flere saker dukker opp på en og samme tid, og knyttes sammen med et gammelt drap for flere år siden - men Rose - stakkars Rose; hun lider seg igjennom hele denne halsbrekkende trygdesvindelsaken på sin helt egen måte.

Om å leve i to forskjellige kulturer. Om å opponere mot ukulturen foreldrene er fanget i. Om å finne seg selv. Om å ville ta egne valg. Om å frigjøre seg fra sosial og religiøs kontroll. Om å finne sin egen vei. Om å kjempe for å leve sitt eget liv.
Namra Saleem er en av de unge, modige norskpakistanske stemmene bland de "skamløse" jentene. Det er håp for de unge jentene fra muslimske miljøer som vil leve et liv de selv velger, og ikke et liv familien og andre forlanger å bestemme for dem.
I kronikken Bølgen av rebelske muslimer beskriver hun godt hvordan det var å være en som provoserte, og som ikke ville la andre definere hvem hun er.
Hun har gode forbilder, fra eget miljø: Filmregissør, musikkprodusent og menneskerettighetsaktivist Deeyah Khan og Shabana Rehman, som tidlig banet veien for de første opprørerne. Det koster (ofte svært mye) å stå opp mot ukulturen og urettferdigheten.

Boka er et godt forsøk på å beskrive løsrivelsen fra et kontrollerende sladremiljø, der spesielt jenter skal settes på plass, tradisjonelt, sosialt og religiøst.
Ikke den helt store leseopplevelsen, men Namra Saleem er ung, og det kan komme mer fra denne jenta. Boka passer kanskje best som ungdomsbok.
Det er håp.

Jaja, denne historien er vel mest interessant i beskrivelsene av hvordan Taliban snudde oppned på folks liv og tilværelse da de tilranet seg makta i Afghanistan. Selv om boka altså handler veldig mye om å spille cricket. Poenget med å bli på cricketlaget, som Taliban ville starte for å vise verden hvor flinke, humane, demokratiske og sportslige de er overfor resten av verden, - blir for flere av spillerne en mulighet til å kunne flykte fra Afghanistan. For hvis de er flinke nok, kan de få spille mot andre nasjoner, utenfor Afghanistan.
Det er ei stund sida jeg leste denne boka nå, men ser at Den talibanske cricketklubben har fått noen høye terningkast her.
Jeg endte opp på en firer for denne boka. Var nok veldig usikker, kunne nok sikkert ha gitt en femmer, for historien klarte å holde på meg tross alt, - men en ting var at det ble litt for mye cricket for meg, noe jeg visste så å si ingenting om fra starten av, og jeg begriper fremdeles fint lite av den sporten. Cricket er en gammel sport med røtter i England, og med ganske innvikla regler. Man har to lag som har elleve spillere hver, og de veksler mellom å være "ute" og "inne". Så har man med en lærball og et balltre. Såpass har jeg fått med meg. - Og selvsagt ble cricket innført til blant annet India, Pakistan og Afghanistan fra England, dvs britene tok med seg denne sporten til alle sine gamle kolonier.
Beskrivelsene av kampene i boka ble ganske rørete og forvirrende i mitt hode, siden jeg aldri har sett eller vært interessert i å se en cricketkamp i hele mitt liv.
En annen ting var at boka etter hvert utviklet seg til å bli en litt for søt kjærlighetshistorie, med litt for sukkersøte beskrivelser.
Joda, Timeri N. Murari kan skrive, og han setter seg inn i tankene og livet til hovedpersonen Rukshana under Talibans regime i Afghanistan.
Til tider svært spennende.
Men som sagt, det ble etter hvert litt for mye søtladen kjærlighetsroman for meg.