Shabana Rehman er performancekunster, standup-komiker, dramatiker, spaltist, forfatter, debattant, aktivist, "mullaløfter" og islamkritiker.
Og hundeeier.
Ryktene sier også at hun er vegetarianer ...
Jeg har helt sikkert glemt noe, for Shabana er allsidig.
I boka Blåveis har hun skrevet ærlig om livet sitt fra hun som ungdom fikk en kjæreste som begynte å mishandle henne. Hun ble trakassert av guttene i sitt eget miljø fordi hun kledde seg "for norsk", og fordi hun dro på fest som "en av gutta", og var for seint ute om kvelden.
Dette er historien om det som har formet Shabana Rehman til det hun er i dag, den likeframme, ærlige og slagkraftige komikeren som setter ord på alt, og ikke pynter på noe, og slett ikke har en falsk fasade.
Da Shabana vokste opp var det ikke vanlig å se hijab på jenter. Siden 2005 har Shabana advart mot islamisering og radikalisering.
I dag ser vi at hun dessverre har fått rett i sine advarsler.
Shabana blir rasende over urettferdighet, rasisme og undertrykking. Hun ville ikke tie. Ingen har fått henne til å tie. Til tross for hets, trusler og til og med drapsforsøk, da restauranten til storesøsteren hennes ble beskutt med flere skudd, tier ikke kraftfulle, tøffe og modige Shabana.

Blåveis gjør inntrykk. For dette er historien om ei jente som kunne ha bukket under, fordi ingen så - eller ville se - hvordan hun hadde det.
Jenta dro seg selv opp og betsemte seg for ikke å være et offer resten av livet.

Hvem husker vel ikke da hun løftet på Mullah Krekar?
Mange år har gått siden den gangen.
Shabana er en viktig stemme i Norge. Vi er heldige som har henne i landet vårt.

En historie om Afghanistans kvinner
Om det fremdeles finnes noen som ennå ikke har lest denne boka, så er det sannelig på tide å gjøre noe med den saken.
Den kom på norsk i 2007, og jeg leste den der og da, etter å ha lest Khaled Hosseinis første bok Drageløperen, som kom på norsk i 2006. Begge bøkene kan godt leses en gang til, - etter noen år.
Dette er en brutal og sår historie. Men dette er også en sterk og gripende bok om kvinners utholdenhet (tahamul, utholdenhet), og afghanske kvinners utholdenhet i særdeleshet.

Krig, undertrykkelse og vold slipper man ikke unna i denne romanen. Men likevel, budskapet om motstandsvilje og overlevelsesdrift stiger opp, og her finnes også håp og kjærlighet, nettopp på grunn av tahamul - utholdenheten.
Kvinnesiden i Afghanistan blir stadig overskygget av menn. I Tusen strålende soler får vi se på landet og alt som skjer med kvinneøyne, og det er en stor bedrift, skrevet av en mann.
Khaled Hosseini er en av mine favoritter.

Raif Badawi, født 1982, er en saudiarabisk blogger og systemkritiker. Han ble idømt 10 års fengsel og 1000 piskeslag i 2014, for å ha grunnlagt nettstedet Free Saudi Liberals,
- som ifølge saudiarabiske myndigheter fornærmer islam og bryter med religionens verdier.

Raif Badawi skriver for ytringsfriheten, og fordi religionen i sin ytterste konsekvens er et fengsel for den frie tanke.
Han er en samfunnskritiker. Men ikke alle samfunn tåler kritikk. Spesielt ikke samfunn som bygger på en fundamentalistisk religion.

Fra forordet i boka:
«Kjære leser, om du har lest så langt som dette, må det bety at du gjerne vil lese artiklene mine. Det finnes de som mener jeg har noe å bidra med, mens andre synes jeg er helt ordinær og at jeg ikke fortjener å få tekstene mine oversatt og utgitt. Den jeg ser i speilet, er en spinkel mann som på mirakuløst vis overlevde femti piskeslag mens han var omringet av en gruppe mennesker som gledet seg over å se smerten i ansiktet hans mens de ropte: Gud er størst! Allahu akbar! Jeg ser en mann som ble utsatt for alt dette på grunn av artiklene du nå skal lese.

Først ble jeg dømt til døden for frafall fra islam, så mildnet de straffen til ti års fengsel, tusen piskeslag og en klekkelig bot på en million riyal (ca. 2,5 millioner norske kroner). Det tok meg tre år å skrive disse artiklene. Jeg ble pisket, og kona og våre tre barn ble tvunget til å forlate hjemlandet. Familien og jeg ble utsatt for all denne lidelsen bare fordi jeg sa det jeg tenkte, på grunn av ordene skrevet i denne boka.»

Kona og de tre døtrene til Raif bor i Canada, mens de jobber for, og venter på, at Raif skal få frihet til å forlate Saudiarabia, slik at han kan komme til dem.
Menneskerettighetsorganisasjoner har lenge lagt press på det Saudiarabiske regimet, for å få Raif løslatt. Det er sannsynlig at dette presset utenfra er årsaken til at dødsdommen ble endret til fengsel i 10 år og 1000 piskeslag.

Artiklene i denne boka er ikke ekstreme i noen som helst form. Raif Badawi har fått straff kun fordi han våget å tenke selvstendige, frie tanker, og fordi han våget å skrive ned disse tankene.

En hjerteskjærende historie om en fortapt barndom. En historie som er vanskelig å ta inn, som gjør så vondt at det kjennes fysisk mens jeg leser.
Det er helt ubegripelig at misbruk og mishandling kan ha foregått i så mange år, og med en hel søskenflokk, i så mange år, uten at noen slo full alarm.
Vold, mishandling, voldtekt og omsorgssvikt. Og ikke minst det store sviket, fra mor først og fremst, men også av samfunnet rundt, som burde har reagert mye før og mye tydeligere på det som foregikk.
Noen barn er løvetannbarn; de klarer seg selv om alle odds er imot dem. Men det har kostet. Og hva det har kostet, vet bare de som har kjent all den grusomme ondskapen og volden på kroppen, i år etter år etter år.
Jeg håper virkelig at saken i Alvdal og Gjerdrum kan lære oss noe. Ha øynene åpne for hva som foregår med barn i vår nærhet, slik at disse barna kan reddes og få et bedre liv enn hva bokas "Eline" har vært så modig å fortelle åpent om.
Det må være bedre å varsle en gang for mye enn en gang for lite, hvis man har mistanke om at barn lider under omsorgssvikt og mishandling.

Et rått og ærlig bilde av en rusmisbruker.
Denne biografien virker nådeløst oppriktig. Øivind pynter ikke på noe om rusmiddelbruken sin, og hvordan livet til en rusmiddelbruker arter seg.
Ei bok som absolutt burde være obligatorisk lesning for fagarbeidere innen rusomsorgen, og alle andre som har med rusmisbrukere å gjøre.

Boka er kanskje realistisk?
Det kan jeg ikke dømme om, i og med at jeg ikke aner hva som foregår på innsida av de hemmelige etterretningsorganisasjonene, hverken i Norge eller i andre land.
Selve operasjonen følte jeg ble mer og mer abstrakt og surrealistisk, med alle de spesielle spionverktøyene som agentene hadde med seg.
Fikk nesten litt inntrykk av "supermann"-stilen, med at man kan se og høre gjennom vegger og alt som finnes, med spesialbriller, spesialkameraer og spesialmikrofoner.
Kanskje finnes slike verktøy, hva vet jeg?

Men at kampen mot terrororganisasjoner pågår, og er nødt til å fortsette i (antagelig) svært lang tid framover, ja - det tror jeg på.
Det er virkelig tvingende nødvendig, hvis verden skal ha noe håp om å komme på rett kjøl noen gang.

Absolutt enda en lesbar bok i thriller-sjangeren fra Espen Holm. Dette er hans tredje thriller. Og ja, - denne var også spennende.
Hans første thriller var Syk pike
og hans andre thriller var Kong Salomos sverd.
I Tilfellet Blumenfeld er vi tilbake i andre verdenskrig i Norge. Tyskerne har overtatt makta over landet, men motstanden er stor i det norske folket mot den tyske okkupasjonen. Så kommer jødedeportasjonene.
Et norsk jødisk ektepar forsvinner. Sønnen deres Fabian blir også søkk borte, etter en flukt med Sverige som mål.
Fabians venn, Sigurd Tangen, klarer seg gjennom krigsårene ved å navigere mellom tyskere, norske motstandsfolk og norske kollaboratører som samarbeider med tyskerne og tjener store penger på dette samarbeidet.
Sigurd må flykte til Sverige i en periode. Han gir aldri opp å tenke på Fabian, og drar sammen med Røde Kors til Tyskland for å lete etter vennen i konsentrasjonsleirene etter at Tyskland har falt. Men han finner ham ikke.
Etter krigen kommer oppgjøret. Sigurd er aktivt med som ansatt i et advokatfirma. Krigsoppgjøret har mange kompliserte saker, og sakene om jødedeportasjonene er ikke minst kompliserte, med alle eiendelene til jødene som ble konfiskert.
Og så har vi de tragiske tilfellene med "tyskerjentene" ...

Hans korthuggede språk uten unødvendig utenomsnakk driver historien framover. Her er det ikke mange dødpunkter.
Espen Holms livsmotto: «Følg dem som søker sannheten, men hold deg unna alle som hevder å ha funnet den.»
Boka er bygget på en sann hendelse, og gir et veldig realistisk inntrykk.

Kong Salomos sverd er Espens Holms andre bok i sjangeren thriller.
Hans første bok er Syk pike.
I Salomos sverd er det konflikten mellom Israel og Palestina som er i fokus, og den hemmelige Shin Bet-agenten Zev Weissmann, som hovedperson, skal finne ut hvorfor så mange blir syke og dør, særlig i den mest fanatisk religiøse befolkningen i nybyggerområdene.
Det er en brutal virkelighet vi møter i Gaza.

Spenningen holder seg gjennom hele boka.

SYK PIKE av Espen Holm

Ei bok å reflektere over.
”Syk pike” tar opp hyperaktuelle problemstillinger.
Den er skrevet i et korthugget språk, dialogene og menneskene er overbevisende og troverdige.
Ingen unødvendige skildringer eller omstendelige beskrivelser av personer og omgivelser. Korte kapitler driver handlingen fremover.
Vi veksler mellom å følge biologistudenten Vera Langs liv og handlinger, og ekspertene som slåss mot terrortrusselen i verden.
Terrortrusselen kommer ikke bare fra islamistene, de fundamentalistiske muslimene; - nei, den kan også komme fra en fanatisk miljøvernforkjemper som er biologistudent og forsker, og som har anledning til å skaffe seg tilgang på farlige bakterier.
Her får vi oppleve data- og overvåkningssamfunnet slik det utvikler seg. Snart kan vi ikke en gang gå på do eller dusje hjemme hos oss selv uten at noen ser det og vet det og sjekker hva vi gjør.
Vera Lang, norsk miljøvernaktivist og biologistudent, utvikler fanatiske ideer om å redde Gaia fra framtidens befolkningseksplosjon og alle ødeleggelsene vi mennesker har påført planeten vår.
Snakk hjelper ikke; her må det handling til, hvis Gaia skal reddes.
Menneskene klarer seg ikke uten Gaia, men Gaia klarer seg fint, ja mye bedre, uten menneskene.
I Veras hode må Gaia få en lenge tiltrengt pause fra menneskene, slik at hun får tid til å ta seg inn igjen, skogene må få vokse opp og naturen på nytt få overta der hvor menneskene har herjet og ødelagt og lagt store områder øde. Jordkloden er blitt forgiftet av våre griske og kyniske handlinger og ustoppelige framferd. Vera ser på seg selv som den utvalgte. Hun dyrker pestbakterier. Hun prøvekjører pestbakteriene på noen utvalgte ledere forskjellige steder i verden. Så starter produksjonen av nok bakterier til å utrydde så mange som mulig av menneskeheten.
Vi får følge Veras fanatiske ferd og jobb med bakteriene, som har det vakre navnet Yersinia, og terrorjegernes ferd der de kommer på sporet av henne. De haler innpå. Men Vera glipper stadig unna. Hun er smart. Men: Er hun smartere enn sine forfølgere?
Bakterier kjenner ingen landegrenser; det gjør heller ikke pestsmittede rotter. Verdens mennesker er i stor fare i Veras hode og hender.

Boka gir et skremmende bilde av hva som kan skje dersom de rette omstendighetene er tilstede, og de rette personlighetene med de rette psykologiske profilene befinner seg i disse omstendighetene. Når de gale menneskene får tak i de gale redskapene og har muligheter til å trykke på de gale knappene, kan alt skje…

Forfatteren har gjort grundig research. Her er mye fakta om det å arbeide med, og det å dyrke fram bakteriekulturer.

Dette er ingen bok for sarte sjeler eller mennesker som frykter bakterieinfeksjoner, pandemier og … - pest.

Wasim Zahid er "Twitterlege".
Han er også en meget engasjert "hverdagslege". Han har arbeidet som fastlege, legevaktslege og sykehuslege.
I denne boka forteller han om sin legehverdag på en ærlig og empatisk måte. Som lege møter han stadig mange etiske dilemmaer.
Han er opptatt av å se pasienten i en helhet, og at pasienten skal få føle at han/hun virkelig blir sett og hørt. Og han er opptatt av at mennesker skal få oppleve verdighet i sine siste dager og timer, når det ikke lenger finnes noen behandling som vil gjøre dem friske.

Han er også opptatt av at man først og fremst skal være et medmenneske.
Noen ganger er det nok å være et medmenneske for noen som har det vanskelig, eller som føler seg syk.
Wasim Zahid er humanist.
Han oppdrar sine egne barn til å verdsette medmenneskelighet og humanisme, og å stå opp mot urettferdighet. Han forteller ikke barna sine hva de skal tro på.
Som han sier det i et Aftenposten-intervju 30.januar (også gjengitt i Fri tanke 1 - 2016):
«Å fortelle barna dine at de må gjøre sånn og sånn fordi Allah sier det, er enkelt. Å forklare dem at mennesker har en verdi i seg selv, uten noen gud å vise til, er mye mer krevende.»

Jeg fikk et veldig godt inntrykk av Wasim Zahid av å lese denne boka.

Avskjed med Annika Bengtzon.
Ikke den beste Liza Marklund har skrevet. Men grei nok å lese på et par gråværsdager.
Her blir fortiden rullet opp og oppsummert, mens noen gamle drapssaker og mysteriet med hvorfor Annikas søster Birgitta har forsvunnet, utvikler seg. - Og mens papirutgaven av avisen Kvällspressen holder på å bli avviklet. Internett og sosiale medier presser på og bestemmer framtida, for oss alle.

Her er et sitat fra side 206 og 207, som sier veldig mye om hvordan jeg også tenker om alle religioner i sin alminnelighet:
«For ham var hele spørsmålet om tro, uansett religion, fullstendig ubegripelig. Hvordan var det mulig for voksne, utdannede, intelligente mennesker å tro på eventyr? De kulturelle, tradisjonelle, etiske og moralske aspektene forsto han, man kunne oppdras til katolikk, jøde eller muslim på samme måte som man var svensk, sosialdemokrat eller Djurgården-supporter av fødsel og inngrodd vane, men virkelig å tro? Å leve i den villfarelsen at vi var skapt av en høyere makt som av fullstendig ubeviselige grunner dessuten ville oss vel?
For ham var det åpenbart at det forholdt seg stikk motsatt. Når mennesket ble seg bevisst sin egen eksistens, forsto det samtidig at det ville opphøre. Den innsikten klarte man ikke å leve med, og konstruerte derfor en høyere mening med det meningsløse livet på jorden.
Mennesket skapte Gud i sitt bilde, en som beskyttet og ivaretok, en altomfattende kraft som vi kunne støtte oss til, be til og stole på.
I begynnelsen var hun en kvinne, den gode moderen som ga liv og føde.
I takt med at menneskene sluttet som jegere og samlere og ble bofaste, begynte kampen om revirene, krigene startet, patriarkatet tok makten, og Gud skiftet kjønn og ble mann.»

Vebjørn Selbekk har skrevet ei bok som er velreflektert og full av gode poeng.
Han forteller i første delen av boka om sin bakgrunn, og starter med mormoren, som alenemor, flyktet fra kommuniststaten DDR over til Vest-Tyskland.
Han beskriver undertrykkelsen, kontrollen og angiveriet som preget Øst-Tyskland. Menneskene led under det undertrykkende regimet.
Som Selbekk skriver på side 23:
«Hun lengtet etter friheten i vest. Hun ville at barna hennes skulle vokse opp i en del av verden der det var tillatt å si det man mente.
Men viktigst av alt: Min bestemor nøyde seg ikke med ønsker og dagdrømmer om en ny fremtid. Hun gjorde noe med det. Selv om det var annen gang i hennes unge liv at hun måtte forlate alt hun eide.»
Hans morfar ble igjen i Øst-Tyskland.
Da Vebjørn var liten, reiste han og familien på besøk til bestefaren i Øst-Tyskland, så han fikk en reell opplevelse av hvordan det var å leve under det strenge og kontrollerende kommunistregimet. Han opplevde hvordan det var å leve i et land der det ikke finnes ytringsfrihet.
Murens fall natten mellom 9. og 10.november 1989 beskriver han som den største historiske begivenheten etter den andre verdenskrig.

Vebjørn Selbekk binder så sammen undertrykkelsen og ufriheten i DDR med det som har skjedd etter karikaturstriden, som startet med de danske karikaturtegningene i Jyllands-Posten.
Han gjenga en faksimile av Muhammed-tegningene i Jyllands-Posten i Magazinet, et temmelig ukjent og kristent blad, tirsdag 10.januar 2006.
Han skriver på side 62:
«I dag tror jeg at underbevisste faktorer kanskje spilte inn i avgjørelsen min. Barne- og ungdomsopplevelsene fra DDR. Det sinnet jeg opparbeidet meg der nede mot dem som tvinger andre mennesker til taushet. Uviljen mot å la frykten avgjøre hva man skal ytre seg om, og når man skal la være å si noe. Mot å krype for dem som truer deg.
Erfaringene fra Øst-Tyskland har vært med på å forme meg, mine verdier og mine meninger.»

Etter reportasjen i Magazinet, kom truslene mot Selbekk, fra muslimske miljøer.
Han beskriver tiden etter denne reportasjen, om livet som forandret seg for ham og familien, om å leve i skjul og med stadige trusler.
Men ikke bare forandret livet seg for ham og familien, men i kjølvannet av karikaturene, kom som kjent terroraksjonene på rekke og rad, blant annet i Danmark og i Frankrike.

Selvsagt begynte ikke terroren med karikaturtegningene.
Og Selbekk beskriver godt begivenhetene i Europa, både politisk, samfunnsmessig og privat, fram til og med 2015.
Jeg skal ikke røpe for mye av innholdet i boka.
Men boka er virkelig verdt å lese. Jeg visste så å si ingenting om Vebjørn Selbekk før jeg leste denne boka. Men nå har jeg fått en dyp respekt for denne forfatteren.
Anbefales på det varmeste.

Rana mener at vi trenger et norsk islam. Ikke nok med at han vil at islam skal bli et norsk fenomen, han mener at islam skal bli tydelig tilstede, både privat og offentlig i det norske samfunnet. Islam er kommet for å bli, mener han. Europa og Norge trenger et tydelig gudsbegrep. Europa og Norge har blitt for sekulært. Ja, så sekulært og ugudelig at kontinentet er blitt farlig og dominerende fundamentalistisk sekulært. Ateistisk fundamentalistisk sekulært. Han mener faktisk at vi i vårt samfunn er fanatisk og fundamentalistisk sekulære. At vi er fanatisk ateistiske.
Derfor vil han innføre den islamske guden for oss, slik at vi ikke skal forfalle inn i gudløshetens hegemoni.
Så er spørsmålet: Trenger vi virkelig denne islamske guden han snakker og skriver så positivt om?
Rana selv mener selvsagt et stort JA.
Han legger fram mange argumenter for at vi trenger å ha det islamske gudsbegrepet i Europa og i Norge.
Han mener at Tariq Ramadan er et forbilde for islam i Europa. Tariq Ramadan med tilknytning til det muslimske brorskapet, sin visjon om Euroislam, og som med sin konservative holdning vil islamisere vårt kontinent.
Han snakker varmt om profeten Muhammad, som han beskriver som en elskverdig, vennlig og kjærlig mann. Han trekker fram positive sider ved profeten, hans gjerninger og hans liv.
Han hopper glatt over alle de mindre positive sidene ved profeten, etter at han dro til Medina, og ble hærfører og underla seg landområder mens han drepte og halshogde mennene i disse samfunnene, og tok kvinner og barn til slaver.
Han snakker varmt om islams historiske utvikling. Riktig nok var det uoverenstemmelser underveis, mange splittelser og maktkamper innad, og mange sekteriske retninger oppsto (noe vi også tydelig kan se i dag). Men hans syn er at sufismen, den mer åndelige siden av islam må komme mer fram enn den hittil har gjort. Han ønsker at muslimer i Norge skal oppleve at åndelig islam skal få stor plass.
Han trekker fram mange islamske lærdes syn på islam i Vesten. Særlig er han imponert over hvordan islam har innrettet seg i USA. Der råder trosfriheten. Der får muslimene ha egne skoler og universitet. Der får de kle seg som de vil. Der er det ingen som nekter kvinner å dekke seg til, slik som f.eks. i Sveits og Frankrike.
Hijab og tildekking av kvinner er obligatorisk i islam, skriver han. Men i dagens samfunn holder det med den moderne hijaben. Den er tilstrekkelig tildekking. Men han vil heller ikke forby fullstendig tildekking av kvinner, som niqab og burka.
Han vil ikke si at det er straffbart å være homofil. Men homofil praksis er han imot. Og argumenterer for at de stakkarene som er født homofile, har et mye vanskeligere liv på jorden, men vil få desto større belønning i det hinsidige, på grunn av de prøvelsene de må gjennom mens de lever ...
Han skriver blant annet, på side 149:
«Enhetsskolen må ikke bli en indoktrineringsanstalt for verdiliberalitet og agnostisisme. Dessuten er det viktig at enhetsskolen møter muslimske barn og deres skoleutfordringer uten å fremstå som avvisende og bombastiske. For eksempel bør skolen opptre mer imøtekommende i symbolsaker som halal-mat i heimkunnskap, bønn på skolens område og at jenter som ønsker å gå i mer tildekkende badedrakter i svømmetimen, har tillatelse til det. Kjønnsdelt svømmeundervisning blir på den måten ikke nødvendig. Slik kan enhetsskolen fortsette å være den optimale skolen, også i integreringsøyemed.»

Mitt spørsmål blir: Skal vi innføre mer overtro til Norge?
I lang tid har tendensen vært at færre og færre hengir seg til overtro. Opplysningstiden, rasjonalismen og vitenskapens oppdagelser har vært med på å gi oss mer logiske forklaringer på universet og livet på jorda.
Så hvorfor skal vi på nytt serveres et gudsbegrep? Et gudsbegrep som til og med forlanger å være tydelig tilstede, offentlig i samfunnet vårt? Er dette virkelig nødvendig?
Er det ikke heller mye viktigere at overtroiske mennesker kommer seg litt videre, og i stedet begynner å tenke mer rasjonelt og logisk? At de våkner opp fra en gammel dogmatisk tankebane, og begynner å se virkeligheten i øynene?

Rana er legeutdannet. Han har fått solid utdannelse i Norge. Likevel er han konservativ når det gjelder islam. Han ønsker å føre folk inn i en gammeldags overtro, som skal slå solide røtter i Norge.
Han mener at muslimer blir diskriminert, hetset og undertrykket. Han mener at muslimer og islam stadig blir krenket og latterliggjort. Han vil at samfunnet skal bli mer opplyst om alt det gode som islam vil innføre i Norge.
Da sier han jo samtidig at Norge ikke er bra nok. Hans syn er at utviklinga i Norge lenge har vært bekymringsfull og problematisk, med sin «fundamentalistiske sekulære tilstand». Han vil med andre ord gjøre Norge bedre ved at vi skal få et norsk islam.

Jeg sitter igjen med flere spørsmål enn svar av å lese denne boka.

Boka får en toer, rett og slett fordi det ble temmelig komisk og latterlig å lese alle de motstridende og åpenbart sminkede argumentene til Rana om hvor fantastisk det blir i Norge med et "norsk islam".
Fantastisk at det går an å lage slike vakre, forskjønnede bilder av islam i Norge, med kvinner i hijab og menn med veltrimmet skjegg, på kne i bønn fem ganger om dagen, side ved side i en fredelig sameksistens, men selvsagt er profeten ufeilbarlig og koranen perfekt, alt må bli som det var på 600-tallet.
... Ja, fantastisk ... Drøm videre, Rana.

Mitt liv, min frihet ble skrevet i 2006, oversatt til norsk i 2007.
Jeg leste denne boka i 2007, men kommer ofte tilbake til sitater av Ayaan Hirsi Ali. Boka er stadig like aktuell, både når det gjelder integrering, kjønnslemlesting og islamkritikk.
Ayaan integrerte seg i rekordfart i Nederland, der hun søkte om asyl, etter å ha vokst opp under islam i Somalia. Via flere andre land, Saudiarabia, Etiopia og Kenya, kom hun til Nederland, der hun oppdaget at det gikk an å leve på en helt annen måte enn å underkaste seg islams kvinnediskriminerende regler.
Hun oppdaget at selv om hun tok av seg hijaben og kledde seg i vestlige klær, var det ingen som reagerte med "forferdelse" og heller ingen menn som kastet seg over henne med "blindt begjær", og det ble ikke "fullt kaos".
I Nederland valgte hun også å gå ut av tvangsekteskapet hennes far hadde bestemt for henne med en mann hun ikke kjente (i 1992); «en høyreist mann, med sterke ben og hvite tenner», - «en kultivert ung somalier», som hadde vokst opp i Canada.
I 2004 samarbeidet hun med filmskaperen Theo van Gogh med kortfilmen Submission, en film som viser underkastelsen i islam. De fikk begge dødstrusler for å ha laget den filmen.
Senere samme år ble van Gogh brutalt myrdet av en nederlandsk muslim på åpen gate i Amsterdam.
Ayyan Hirsi Ali emigrerte til USA, der hun har vært aktiv i en tenketank og har holdt mange foredrag og har vært deltager i mange offentlige diskusjoner.
Hun har skrevet flere bøker:
Krev din rett
Nomade
Heretic
Infidel
The Caged Virgin

In a 2007 interview in the London Evening Standard, Hirsi Ali characterised Islam as "the new fascism":
"Just like Nazism started with Hitler's vision, the Islamic vision is a caliphate — a society ruled by Sharia law – in which women who have sex before marriage are stoned to death, homosexuals are beaten, and apostates like me are killed. Sharia law is as inimical to liberal democracy as Nazism." In this interview, she said, "Violence is inherent in Islam – it's a destructive, nihilistic cult of death. It legitimates murder."

Hirsi Ali speaking in April 2015, on an Australian Broadcasting Corporation radio program said:
"It's wrong for Western leaders like (former Prime Minister of Australia) Tony Abbott to say the actions of the Islamic State aren't about religion. I want to say to him 'please don't say such things in public because it's just not true.' You're letting down all the individuals who are reformers within Islam who are asking the right questions that will ultimately bring about change.
Om islam, sitater fra Wikipedia

Ayaan Hirsi Ali er blant annet blitt omtalt som en av de hundre «mest innflytelsesrike personer i verden i dag».
Til slutt et sitat fra boka,
side 424:
Det er alltid vanskelig å tre inn i en moderne verden. Det var vanskelig for min bestemor og for alle slektningene mine fra miyèen. Det var også vanskelig for meg. Jeg gikk fra en troens verden til en fornuftens verden. Fra en verden preget av omskjæring og tvangsekteskap til en verden preget av seksuell frigjøring. Etter å ha foretatt denne reisen vet jeg at den ene av disse verdenene rett og slett er bedre enn den andre. Ikke på grunn av alle de imponerende tekniske innretningene, men på en mye mer grunnleggende måte – på grunn av verdiene.
Budskapet i denne boken, om den må ha et budskap, er at vi i vest begår en stor feil hvis vi forlenger smertene ved denne overgangen unødig lenge, ved å løfte opp en kultur som er full av skinnhellighet og hat rettet mot kvinner og barn, og gir den status som et respektabelt, alternativt levesett.
Noen har beskyldt meg for å internalisere en følelse av rasemessig mindreverd. De tror at jeg angriper min egen kultur fordi jeg nedvurderer meg selv og ønsker å være «hvit». Dette argumentet er jeg grundig lei av. Fortell meg, er friheten forbeholdt hvite mennesker? Er det egenkjærlighet å følge forfedrenes tradisjoner og lemleste ens egne døtre? Eller å la seg ydmyke og forbli maktesløs? Skal vi passivt se på, slik mine landsmenn gjør, at kvinner mishandles og folk slaktes ned hver dag ved hver minste krangel? Da jeg kom til den nye kulturen, så jeg for første gang at de menneskelige relasjonene kan være annerledes. Ville det da være egenkjærlighet å se denne kulturen som en fremmed kult, som muslimer ikke har lov til å praktisere?
Livet er bedre i Europa enn i den muslimske verden fordi de menneskelige relasjonene er bedre. Og grunnen til at de er bedre, er at menneskenes liv blir verdsatt her på Jorden, slik at enkeltmennesket kan nyte frihet og rettigheter som blir anerkjent og beskyttet av staten. Å godta underkastelse og mishandling fordi Allah vil det, er et uttrykk for hat mot meg selv.

En gripende og sann historie om et seksuelt overgrep som ble begått mens Annett var bare seks år gammel.
Hun fortrengte lenge det som hadde skjedd. Og hun levde i mange år med overgrepet og smertene inni seg. MInnet ble aldri borte. Det gjorde vondt.
Saken ble foreldet.
- Men da hun først tok tak i sin egen historie, og begynte jakten på overgriperen, oppdager hun at det er flere historier å nøste opp i.

Annett er en modig og uredd stemme med en sterk vilje, og hun klarte å få til nye resultater når det gjelder overgrepssaker.

Mark A. Gabriel er et pseudonym, som forfatteren har gitt seg selv. Hans virkelige navn var Mustafa, ifølge Wikipedia.
Islam og terrorisme ble skrevet og utgitt året etter terrorangrepet på World Trade center 11.september 2001. Derfor er selvsagt blant annet Osama bin Laden og al-Qaida selvsagt nevnt flere ganger i denne boka. Men han nevner også mange andre terrorledere og terroristgrupper.
Mark Gabriel var en tidligere topp professor i islamsk historie ved et av de beste islamske universiteter, muligens det øverste av dem alle, Al-Azhar-universitetet i Kairo, Egypt.
Han ble født inn i en muslimsk familie. - 12 år gammel kunne han resitere hele koranen utenat.
Dette er altså en forfatter som har god greie på det han skriver om.
Boka er meget informativ, har et lettforståelig språk og forklarer svært godt hva radikal islam er, og hele historien bak islam, og hvorfor islam så lett kan føre til radikalisering og terrorisme. Boka kan være nyttig for de som vil lære mer om hva islam virkelig står for.
En tidligere professor i islamsk historie, som begynte å stille spørsmål ved islams lære, ble arrestert og kastet i fengsel, torturert og nesten drept på grunn av sine kritiske spørsmål.
Han ble drapstruet av sin egen far etter at han sto fram som frafallen i 1994, og måtte derfor rømme fra Egypt.

Boka er delt opp i fem deler:
Del 1: MIN HISTORIE:
Denne delen handler om hvordan Mark Gabriels tidligere liv var, og hvordan han begynte å tvile, da han stilte spørsmål ved islam, ble arrestert og forfulgt og drapstruet, og om at han til slutt måtte flykte fra alt. Han konverterte til kristendommen. Mark Gabriel bor nå i USA, men kan aldri føle seg helt trygg for at ikke noen en dag vil prøve å drepe ham.

Del 2: TERRORISMEN HAR RØTTER I ISLAM:
Om kjernen i islamsk tro, menneskerettigheter under islam og hellig krig i koranen; dette er en fortettet historie om islam, som en svært undertrykkende og voldelig ideologi, utbrodert med mange vers fra koranen. Han forklarer hvorfor islam er så grunnleggende voldelig, med røtter i stammekulturen i det arabiske folket, - der det gjaldt å vise tydelig makt og sterke krefter overfor andre stammer.
Han tar også for seg desinformasjonen i media, hvordan islam fører Vestens mennesker bak lyset.

Del 3: FØLGER MUHAMMEDS EKSEMPEL:
Denne delen handler om arabisk kultur, som dro nytte av den gamle stammekulturens voldsmentalitet og praksis.
Terrorismen har røtter helt tilbake til det sjuende århundres Arabia.
Muhammed erklærte jihad - hellig krig, og jihads tre stadier. Jihad ble fullt utviklet i Muhammeds tid, og derfra kommer også at islam inneholder en stor og opprinnelig plan, nemlig at islam skal ta over og styre overalt i hele verden.
Løgn blir rettferdiggjort i kampen om å underlegge hele verden under islam. Bedrag godkjennes som krigstaktikk og som middel for å unngå problemer. Muhammed benyttet moskeer til krigsplanlegging og våpenlagring, noe de blir brukt til den dag i dag.
Han tar for seg Muhammeds liv og lære, og hvordan volden kom inn i islam. Bakgrunnen for den volden vi ser i dag, har dype røtter fra den gangen Muhammed levde og underla seg områder i Midtøsten, med rå makt og vold. Han forklarer også årsakene til mange av de konfliktene vi ser i den muslimske verden i dag.

Del 4: UTVIKLINGEN MOT DET MODERNE JIHAD:
Om terrorismens forfedre, fra år 600 til 1800, og om grunnleggeren av det moderne jihad.
Om filosofene bak jihad; det finnes flere bøker som inspirerer og leder dagens terrorister. De bruker ikke bare sitater fra koranen. Rekruttering til hellig krig skjer både på universiteter og i moskeer. I Egypt kontrollerer terroristgrupper egypriske universiteter. Iran gir inspirasjon til å kjempe for en ekte islamsk stat. De kristne i Egypt er mye utsatt for ran, vold, drap og diskriminering.
Mark Gabriel beskriver hvordan jihad spres som ringer i vannet, ut fra Egypt, med alle de forskjellige egyptiske militante islamistiske gruppene. Nå handler det om å angripe USA og Vesten, med alle midler.

Del 5: MUSLIMENE OG DE GODE NYHETENE:
Del fem kan sikkert være veldig nyttig hvis man er kristen og vil drive med vekkelse blant muslimer. Siden forfatteren selv ble omvendt fra islam til kristendommen, har han erfaring med denne prosessen for muslimer, som kan by på ganske mange forskjellige spørsmål og vanskeligheter, i og med at tradisjonene og levemåten i de to religionene er så forskjellige på mange måter.
En av de tingene Gabriel nevner flere ganger er det faktum at en muslim aldri kan være sikker på Allahs godkjennelse (bortsett fra gjennom martyrdom).
Men i Kristus, er frelse sikret for den troende: "Jeg har skrevet dette til dere som tror på navnet på Guds Sønn, slik at dere skal vite at dere har evig liv." (Joh 5:13)
Denne delen kunne godt ha bli tatt ut av boka og gjort om til et vekkelseshefte, men hele boka er nyttig for å få hele sammenhengen og overblikket, og er ikke tjukkere enn at den er lest ut på noen timer.

Alice Munro skriver gode noveller, og hun har skrevet mange i løpet av sitt lange liv.
Something I've Been Meaning to Tell You ble første gang utgitt i 1974.
Novellene inneholder ofte historier med flere historier inni historiene, historier fulle av muligheter, drømmer og lengsler.
Historier med øyeblikksbilder, noen er preget av undertrykt tristhet, andre av mystikk og ettertenksom beklagelse.
Munro er en forteller som omfavner alt i livet - smerte, glede, små intriger, mangel på tilfredshet, sjøgang av håp, glede og bitterhet, og også menneskers iboende usikkerhet i dagliglivet.
Hun vet godt at folk snubler over oppfyllelsen av drømmer av og til, men ikke i den formen de kanskje forventer. Man kan leve alle sine dager mens man prøver å avsløre en bevoktet hemmelighet, men som man aldri klarer å finne ut av. Og så var det noe du kanskje hadde tenkt å fortelle noen, men likevel aldri gjorde.

Denne lille boka handler om forfølgelse og brutale henrettelser av kristne i den muslimske verden.
Historiene skal være sanne, ifølge forfatteren.
Forhenværende muslimer konverterer til kristendommen etter å ha hatt drømmer og visjoner om Jesus. Deretter møtes konvertittene på hemmelige steder for å samles om den nye troen. Noen drar også ut for å fortelle om kristendommen, dele ut bibler og for å omvende flere.
Det er farlig å være konvertitt i den islamske verden. Blir du oppdaget, er ikke livet ditt mye verdt. Mange dør som martyrer for sin nye tro. Det er de som overlever som forteller om Jesus-vekkelsen blant muslimene.
Det handler mye om det gode (troen på Jesus) mot det onde (islam), og kampen for å overleve som en nyomvendt (og forfulgt) kristen i en grusom og brutal verden.
Historiene tar oss med til Somalia, Gaza, Syria, Irak og Saudi-Arabia.

Forfatteren Tom Doyle var pastor i kirker i Colorado, Texas og New Mexico i 20 år.
Han og kona JoAnn driver nå misjonering i Midtøsten.

Puh! Romjulskrimmen i 2015 er vel overstått!
Cecilie, datteren til Tom Hartmann og Cathrine Price forsvinner sporløst etter en blackmetal-konsert i Oslo Spektrum.
Men forsvinningen har forbindelse til noe som er mye mer dramatisk. En person fra fortida i blackmetal-miljøet har dukket opp, og det er denne personen som er "oppfinneren" av alle de grusomme detaljene i denne boka. Jeg vrir meg litt i pine når slike bestialske handlinger og fæle torturmetoder blir beskrevet ned i de aller minste detaljer. Må undre meg litt over hvor forfatteren Øystein Wiik får alle de ubehagelige og pinefulle ideene sine fra ...
Men spenningen holdt seg jo, selv om jeg hele tida hadde en liten anelse om hvordan det hele ville gå til slutt, selvsagt. :)

Mah-Rukh Ali har studert IS, og hvordan IS bruker mediene for sin propaganda.
Den brutale terrorgruppen IS har rekruttert mange muslimer og små og store kjeltringer og kriminelle fra Europa og andre deler av verden til å slåss for sin sak, en hellig krig, - et islamsk kalifat.
Terroristene lokker med en suveren stat der muslimske menn, islamistene, - er uovervinnelige og mektige, - og kan velge seg alle de kvinner de ønsker til sitt bruk.
Det kanskje mest betenkelige er at også unge jenter fra land i Vesten har latt seg lure, og har blitt lokket til å reise til Syria for å bli jihadist-bruder.
Terrororganisasjonen er besatt av sex. Kvinner som blir tatt av IS blir ansett som slaver. De blir solgt og kjøpt seg imellom av terroristene. Flere av disse sexslavene har begått selvmord.
Jenter som drar til Syria for å bli med i den hellige krigen som jihadist-brud, kommer til en helt annen virkelighet enn de forestilte seg før de dro. De blir kun brukt som sex-objekter for islamistene.
Dessverre fortsetter IS å rekruttere fotsoldater.
Dessuten finnes det mange terrorgrupper i mange land i Europa og ellers i verden som sympatiserer med IS, og gjerne gjennomfører terroraksjoner i IS sitt navn.
Mah-Rukh Ali skriver, sitat:
"Mange muslimer opererer i gråsonen og tar ikke tydelig nok avstand fra IS, og fordømmer ikke terrorgruppen klart nok. De mener IS sine handlinger delvis rettferdiggjøres av vestlig politikk, og ser på IS som et symbol mot Vesten. Det er en uheldig konsekvens og samtidig en svært farlig holdning som skaper et ytterligere grunnlag for at IS kan vokse. Det er viktig å holde fast ved at IS ikke er en motstand bare mot Vesten, men mot universelle menneskeverdier."