Denne boka er knakende godt skrevet. Den har flere artige illustrasjoner, tegnet av Rune Johan Andersson.
Om du ikke var interessert i urter fra før, så er det stor fare for at du vil bli det om du leser denne boka. Annemarta får urtene til å bli levende og interessant lesestoff. Hun viser at hun har et nært forhold til plantene hun beskriver, og kommer med morsomme og humoristiske historier om hver urt. Jeg har brukt denne boka i mange år, og har plukket, dyrket og brukt mange av plantene, både i te og forskjellige matretter.

Lettlest krim med godt driv fra Thomas Enger. Den brannskadde nettjournalisten Henning Juul vender tilbake til arbeidslivet etter en særdeles traumatisk brann for 2 år siden, da den 6-årige sønnen hans døde. Ganske snart får han jobben med å dekke et bestialsk mord på ei ung jente. Henning Juul har det med å vikle seg tett inn i politiets etterforskning, og havner snart midt inne i nye mordgåter.
Dette ga mersmak, så jeg går rett løs på neste bok: Fantomsmerte.

Boka handler om innvandrere i Finland, integrering og rasisme. Om unge muslimske innvandrerjenter som forsvinner.
Et spennende og stadig aktuelt tema som jeg hadde forventninger til. Omslagsbildet gjorde også at jeg fikk forventninger om en spennende krimbok.
Forfatteren var ny for meg.

Leena Lehtolainen viste seg å skrive temmelig omstendelig og ensidig. Alt som skjer i boka, blir kun sett fra politietterforskeren Maria Kallio sitt synspunkt. Masse oppramsinger om hva hun gjør, ikke gjør, hva hun tenker og ikke tenker om det aller meste. - Det ble rett og slett i kjedeligste laget.
Bare tørr etterforskning med tørre, lite livaktige etterforskere, intervjuer av vitner og mistenkte gjennom hele boka, etter min mening for dårlig krydret med oppramsinger av hverdagslivet til Maria Kallio, - helt til slutten, der det endelig begynner å skje noe dramatisk. Men det hjalp ikke. Helhetsinntrykket er og blir "i kjedeligste laget" for meg.

Igjen må jeg slå fast at de beste krimbøkene er de som også lar oss komme inn i forbryternes hoder, slik at vi får ta del i forbryternes gjerninger, ved siden av å følge noen etterforskere i hva som gjøres for å oppklare forbrytelsene.

Jeg kjøpte 'Holy Cow!' av Sarah MacDonald i Jain Book Depot på Connaught Place i New Delhi i desember 2012, fordi jeg fikk et tips fra en engelsk venn om at denne boka bare måtte jeg lese mens jeg var i India.
Sarah MacDonalds historie om hvordan det var å leve og reise rundt i India fikk etter hvert mange gjenkjennende nikk og småhumrende kommentarer fra meg. Siden jeg også (lik forfatteren) oppholdt meg mye i Delhi, fikk jeg også føle på kroppen hvor tungt det ble å puste i denne tungt og travle, trafikkerte og forurensede hovedstaden i India. Det er ikke til å unngå at man får mange tanker om hvordan i all verden alle menneskene i Delhi klarer å overleve i den støvete, bråkete, eksosdunstende byen.
Sarah MacDonald skriver lettlest på engelsk og har mange gode poeng underveis, og jeg vil nesten si det slik at skal du til India, er dette boka du må lese, helst før du drar dit! Da er du godt forberedt på det meste av det du vil komme til å møte på din ferd gjennom dette forunderlige og fantastiske landet.
Hun beskriver godt hvordan hun opplever India med alle de forskjellige trosretningene som finnes der, hennes egne forsøk på å finne ut av hva som er den reneste og sanneste måten å leve (og dø) på, gjennom mennesker hun møter, gjennom alle reisene rundt i landet, og vi får ta del i alle hennes tanker om livet og døden, tro og tvil.
Boka inneholder mye fakta, og selv om den ble skrevet for en del år siden, så er det meste hun skriver om også aktuelt i dag.
India strever fortsatt med et foreldet kvinnesyn. Jenter er fortsatt mindre verdt enn gutter. Det er fortsatt overskudd av gutter/menn. Forsøplingen og forurensingen av elvene og forsøplingen overalt ellers er fortsatt et stort problem. Altfor mange fattige mennesker lever på gata, under broer eller under nærmeste busk. Her har India mye å rydde opp i!

Men boka har som nevnt mange gode poeng for den som vil reise og oppleve Incredible India,
så les den, - og jeg vil påstå at du vil være ganske godt forberedt på hva du vil møte på din ferd.

Ulrik Imtiaz Rolfsen har skrevet ei bok med høyt driv.

En til tider nervepirrende og grusomt spennende bok. Her er det høyt spill i oljebransjen; norske oljeinstallasjoner er i faresonen. Nådeløse handlinger fra skruppelløse menn fører til frykt og død.
Hvem står bak? Amerikansk eller Russisk mafia, utenlandske terrorister, islamister, forhenværende norsk FSK-er (Forsvarets spesialkommando)?

Men jeg mener at det mest interessante med boka er hovedpersonen Javar Jafri, som av og til vakler i tomrommet mellom to svært forskjellige kulturer. På den ene siden den pakistanske samholdskulturen, der fellesskapet og familien og slektskap betyr mye mer enn enkeltpersoner, på den andre siden den norske. Javar lever et norsk liv med norsk samboer, men føler presset fra kulturen han kommer fra.
Og når samboerskapet knaker i sømmene og mora hans dør, får Javar dårlig samvittighet, fordi hun aldri fikk oppleve at han ble gift og kunne gi henne barnebarn. Så da tar han initiativet til å be faren skaffe seg en passende brud som kan importeres til Norge fra Pakistan...

Boka er godt skrevet, og spenningen og drivet holder seg bra. Da jeg først kom i gang med å lese, ble det til tider vanskelig å legge fra seg boka.
Jeg har ikke sett Taxi-tv-serien, der Javar var hovedperson. Så jeg visste ingenting om ham fra før. Men boka kan godt leses uavhengig av at man har sett Taxi-serien. Nå føler jeg imidlertid at jeg bør skaffe meg de dvd-ene, for temaet om kulturforskjellene interesserer meg, og Javar Jafri alias Adil Khan er unektelig en flott figur...
Kanskje blir dette en ny film om Javar Jafri?

En svært sår bok om en tapt barndom. Vondt å lese om, men viktig for oss alle, for vi må ha øynene åpne for at det finnes flere barn som lever i slike forhold. Kanskje kan noen av oss være med på å redde et av disse barna før det er for sent.

Jane Elliot er et pseudonym.

Jane forteller om en barndom som ingen barn skulle få oppleve å gjennomgå. Hennes stefar mishandler henne på det grusomste både fysisk og psykisk, misbruker og utnytter henne sexuelt, og dette skjedde i mange år fra hun var fire år til hun ble voksen. I sytten år var hun i denne psykopatiske stefarens vold.
Denne boka handler om barndomsminnene som dukker opp i hukommelsen, litt etter litt, og det handler om at Jane endelig tør å ta fatt i alt som har skjedd med henne; hun klarer til slutt å anmelde forholdet og vil ha oppreisning.

Barndomsminner blander seg sammen, og kan dukke opp i et virvar av bilder, som kanskje egentlig ikke hører sammen. Mange minner er for vonde til at man kan eller vil minnes. De kan sitte innelåste hele livet, eller plutselig dukke opp i en gitt situasjon mange år etter at de skjedde.
Som hun selv begynner boka si med:
" Tidiga barndomsminnen lagras inte alltid i rätt ordning och kommer inte upp till ytan just när man söker efter dem. De sitter hellre tjurskalligt inlåsta i hemliga skåp djupt inne i hjärnans arkiv. Ibland kan jag se en bild från tre-fyraårs-åldern klart framför mig, fast jag inte minns vad jag gjorde på just den platsen eller vad som hände omedelbart efteråt. Med jämna mellanrum dyker de borttappade minnena upp helt utan förvarning, och ofta skulle jag ha föredragit att de höll sig borta. Jag har en hemsk känsla av att det fortfarande är vissa fack som mitt undermedvetna avsiktligt har tappat nyckeln till för att jag inte skulle stå ut med att se det som finns där, fast det en vacker dag kommer at låta sig dras fram i ljuset precis som allt det andra som jag redan minns. Det är som om minnena bidar sin tid tills de vet att jag är stark nog att klara av vad det nu är som ska avslöjas. Jag ser inte direkt fram emot att upptäcka vad som finns inne i de där facken."

Sara Azmeh Rasmussen har skrevet ei fengende og interessant bok, basert på hennes eget liv.

Denne selvbiografiske boka gjorde inntrykk. Hun forteller om hvordan barndommen og oppveksten formet henne og førte henne fram til dagen da hun måtte reise ut av landet sitt. Hun kom til Bergen, der hun gikk på skole, og måtte prøve å forstå det vanskelige språket, og ikke minst måtte lære seg å innrette seg i dette kalde landet hun i begynnelsen forsto så lite av.

Den er også hyperaktuell akkurat nå, for Sara Azmeh Rasmussen er fra Syria, landet der regimet nå ser ut til å rakne fullstendig i sømmene.
Sara Azmeh Rasmussen kommer fra Damaskus. Hun er religionskritiker, feminist, aktivist og samfunnsdebattant. "Skyggeferden" ble lansert på selveste kvinnedagen 8.mars. Hun er vinner av Fritt Ord Prisen 2012.

Noen husker kanskje handlingen hennes på 8.mars-markeringen på Youngstorget i 2009. Da rev hun av seg den sorte hijaben, dynket den i tennvæske og tente på. Dette førte selvsagt til mange reaksjoner fra rasende muslimer, drapstrusler og internasjonal oppmerksomhet.

Fram til å bli integrert i Norge har hun hatt en lang og ofte vond og vanskelig reise. Boka er viktig. Den viser hvor vanskelig det kan være å forstå hvordan man skal klare å innrette seg i det norske samfunnet for en som kommer fra en helt annen kultur.
Du kan lese mer om livet hennes i fri tanke 2 2012.

Les boka hennes!

Pageturner!
Glad for at jeg leste denne boka på engelsk. Den passet meg perfekt akkurat nå.
Sirkuslivet i gamle dager ble levende (og var tildels tøffe og nådeløse greier) gjennom denne boka, og menneskene og dyrene som tilhørte sirkuslivet ble også levende. Dvergen Walter, elefanten Rosie, August og Marlena, gamle Camel og uncle Al og mange, mange flere... Selvfølgelig er boka også ispedd litt kjærlighet, en god del komplikasjoner og sjalusi. Det tilhører jo livet, - også sirkuslivet!
Men det som tiltalte meg mest, var den gamle jeg-personen, hovedpersonen på over nitti, som lever livet sitt på et gamlehjem, der han ikke helt trives, og stadig oppfører seg provoserende og eksentrisk. Han drømmer seg tilbake til fortiden, og alt han har opplevd den gangen han var ung.
Hvor gammel har han egentlig blitt? Hvor gamle har egentlig barna hans blitt? Hvordan skal han huske og gjenkjenne alle sine etterkommere når de kommer på besøk? De lever jo sine liv helt andre steder, er opptatte med sine egne ting, helt uavhengig av ham... - Hvilket år er det? Han gjenkjenner ikke seg selv i speilet. Den gamle, inntørka gubben stemmer ikke med det bildet han har av seg selv.
Slik blir vi kjent med gamle Jacob Jankowski, gjennom de minnene han har og det livet han nå lever på gamlehjemmet. Jeg kan ikke la være å få sympati for ham. Vi møter også sykepleieren Rosemary, som jobber på gamlehjemmet, og som behandler gamle Jacob med respekt og kjærlighet.
Her er mange gode dialoger, som virker troverdige på meg. Småhumoristisk og spennende om "gamledagers" sirkusliv.

Denne boka kan faktisk gi yngre mennesker litt innsikt i hvordan det føles å bli gammel. Gamle mennesker er fremdeles unge innvendig. De har levd et langt liv. De har opplevd mye, og de kan fortelle mye fra livet sitt, hvis de får muligheten til det. Det er viktig at vi snakker og kommuniserer med gamle mennesker med innlevelse, og ikke behandler dem som umælende, senile pasienter som bare venter på å dø. Kanskje kan yngre mennesker ha noe å lære av det de kan fortelle også?
Boka er lettlest på engelsk, men er sikkert helt okay å lese på norsk også.
Anbefales!