Muslimer som insisterer på at hijab er et nødvendig klesplagg som beskytter en kvinne og viser hennes ære og beskjedenhet, vær så vennlig å gjøre dere selv en stor tjeneste:
Plukk opp denne boka og les den fra perm til perm.

Ed Husain er en tidligere radikal islamist som siden har gått en lang vei bort igjen fra islamismen - slik beskriver han det. Han vokste opp i London blant venner, familie og naboer av samme trossamfunn. Islamisten er en fortelling om hvordan islam har utviklet seg i ham fra å være subtilt åndelig til å være åpenlyst og aggressivt politisk, og hvordan han har klart å finne veien tilbake til åndeligheten.

Islam var ikke politisk i samfunnet han vokste opp i, og dette beskriver han med bestefarens åndelighet. Islam var et åndelig forhold mellom en tjener og hans herre. Men etter som han vokste opp, kom han i kontakt med Saudi-sponset utenlandske elementer som Hizb som opererte svært påtrengende og aggressivt i East London. Hizb rekrutterte ungdommer til en voldsom puritansk form for islam. Unge muslimer i denne fraksjonen tror at bare den versjonen av islam som praktiseres i Saudi-Arabia er gyldig og akseptert av gud. De mener at andre muslimer, som for eksempel sufiene, er vantro kjettere og vil bli dømt til helvete for evigheten. For å tilkjenne seg til denne puritanske form for tilbedelse, må de muslimske troende følge rigide tolkninger på klesstil, atferd, skjegg og diverse sosiale koder. Disse inkluderer å agere for en islamsk stat som det ultimate mål for alle troende muslimer, - og fullstendig tildekking av en kvinnes hode som et tegn på konformitet.

Hussein ble blendet og lot seg fange av denne ideologien. I sine glansdager, oppførte han seg som en typisk religiøs fascist - altfor besatt av kvinners seksualitet og alltid insisterte denne fraksjonen at alle måtte ha en "riktig" og overlegen måte å oppføre seg på i forhold til andre muslimer og til samfunnet rundt seg. Islam ble et politisk redskap for å innføre en islamsk stat, et kalifat, der shariaregler skal gjelde. Målet var først og fremst å gjøre allerede muslimske land til strenge islamske stater, men planen var også med tida å ta over makta i Storbritannia.

Men etter at han besøkte Midtøsten, endret han sine oppfatninger dramatisk, spesielt etter hans besøk og opphold i Syria og deretter Saudi-Arabia, for å lære seg arabisk og lære bort engelsk. Menn i Saudi-Arabia var helt besatt a sex. Siden alle kvinner som viste seg utendørs, måtte være fullstendig tildekket, var mennene fullstendig sulteforet på kvinner og kvinnebekjentskaper. Kjønnsegregeringen gir ikke rom for å utforske seksualiteten på en normal måte.
Vel hjemme i Storbritannia fant han igjen sin fars og bestefars åndelige islam, som han opprinnelig vokste opp med.

Men den aggressive og radikale islamismen sprer seg fortsatt blant muslimer mange steder i verden, også i Europa, ofte finansiert fra Saudi-Arabia. En av egenskapene til denne formen for islam er å ha full kontroll på kvinnene. En annen egenskap er å rekruttere unge gutter til jihad for en islamsk stat.

Dette er en personlig reise, fra en tradisjonell tro, via radikal islamisme, og dermed tilbake igjen til en tradisjonell åndelig tro, og et mer integrert og fredelig liv for forfatteren i dagens Storbritannia. Ed Husain har delt sine erfaringer med oss lesere, og han advarer oss også, om det som er i ferd med å skje innen mange grupper innen islam. For radikal islam lever fortsatt i beste velgående.

Sitater fra Ed Husain da han var på besøk i Norge i forbindelse med at boka hans ble utgitt her:
Husain har fått med seg at Norge har hatt en opprivende hijab-debatt. Det er noe de ikke har hatt i Storbritannia. Selv har ikke Husain et entydig syn. Han sier flere ting.

– I Storbritannia kjenner jeg seks-syv kvinner som har tatt hijaben av. Den hadde tidligere et drag av opprør, av punk. Det er borte nå.

– Da hijaben kom på mote var det puritanske medlemmer av eliten som bar den. Men etter en stund gikk de lei. Folk så at de ikke var noe bedre enn alle andre. Nå er det en ny generasjon tenåringer som bærer hijab, men de er helt annerledes: de banner, røyker og har kjærester. Så hva blir igjen da? spør Husain.

– Det er et politisk symbol. Og av en rekke grunner vokser bruken – i forhold til for bare 3-4 år siden.

Husain er splittet. Han vil gjerne tro at hijaben mister sin tiltrekningskraft og symbolske ladethet med tiden.

– Det er flott at dere har hatt en debatt. Det har ikke vi hatt.

Husain er klar på at det ikke er noen religiøs plikt å bære hijab.

– Etter 9/11 og 7/7 sa de skriftlærde at muslimske kvinner skulle ta av seg hijaben. Det er ingen religiøs plikt, og når situasjonen krever det skal man ta den av, ellers skaper det bare problemer. I stedet er det gjort til en norm, og folk blir helt besatt av det, sier Husain.
En samtale med Ed Husain

Her er forresten en meget godt skrevet kronikk om hijab av Shakeel Rehman: Umyndiggjøring, mistillit og sjalusi er den egentlige årsaken til hijab

En gripende historie fra den unge kamptolken som jobbet i 2 år for de norske styrkene i Afghanistan. Faizullah Muradi var med på kamper mot Taliban. Da han sluttet som kamptolk, fikk han og familien trusler. Han kunne ikke lenger være i Afghanistan. Dette er hans personlige historie om hvordan han måtte flykte, og hans reise fra Afghanistan, via Italia til Norge.

Det er mye å tenke over her, av hva intervjuobjektene forteller, om hvor vanskelig det blir å fortsette å bo i Groruddalen, når man blir en minoritet i eget land. Når de norske barna på skolen blir i mindretall, og noen også blir direkte mobbet fordi de er bare norske, vantro (kuffar), - og som blir sett på som mindreverdige av de som har islam som religion.
Kulturforskjellene er mange, problemene store, og det ser ikke ut som de blir mindre med årene. Spesielt når mange av majoritetsinnbyggerne har helt egne regler for liv og lære, og ikke så lett lar seg integrere i det norske samfunnet. Enkelte (eller egentlig ganske mange?) - lar seg overhodet ikke integrere idet hele tatt, men ser det som et krav at det er vi norske som skal integrere oss etter dem istedet.
Det ender ofte med at de fleste norske flytter vekk fra disse områdene, ut av Oslo.
Hvor går veien videre?
Med egne områder for innvandrede kulturer, og egne sharialover i de muslimske miljøene, slik som det har utviklet seg i England og flere andre steder i Europa ... ?
Mange er bekymret for utviklingen i Norge. Med god grunn.
Man merker det spesielt godt i Groruddalen.

Joda! Roy Jacobsen er en god novellist også.

"Hvorfor jeg ikke er muslim" er trolig en av de viktigste høydepunktene i religionskritikk.
Den er veldig analytisk skrevet, og er fylt opp med sekundærlitteratur, men Ibn Warraq oppnår sitt mål:
Å dissekere Islam fullstendig (og også noen biter av kristendommen og jødedommen). Dens relevans i dag kan ikke ignoreres, og noen av delene er faktisk meget urovekkende (nemlig den virkelige konsekvensen av jihad og hvordan en islamsk stat fungerer i seg selv, og hvordan den truer resten av verden).
Selv om kapitlene 10 og 11 kanskje kan virke noe langtekkelige, er de likevel nødvendige, for her får man viktig bakgrunnsstoff om islams historie, - så vil andre kapitler (spesielt kapitel 8. Arabisk imperialisme, islamsk kolonisering og kapitel 14. Kvinner og islam) gjøre opp for det, og boka som helhet svikter aldri i å holde fast på interessen.

På baksiden av omslaget på mitt eksemplar av boka (utgitt i 2003) står skrevet følgende sitat av Ibn Warraq :
"Denne boka er først og fremst en hevdelse av min rett til å kritisere hva som helst i islam – til og med til å være blasfemisk, begå feil, og til å være satirisk og spottende.
(...) Muslimer og ikke-muslimer har rett til å foreta en kritisk undersøkelse av islams kilder, historie og dogmer. Uten kritikk vil islam fortsette å kvele tanker, menneskerettigheter, individualitet og sannhet."

Alt i alt en overbevisende og viktig bok å lese for alle som er født inn i den muslimske verden og for alle islam-skeptikere.

Eric Lomax var en av mange som opplevde og overlevde andre verdenskrig som Japansk krigsfange, stasjonert ved den såkalte the Railway of Death, jernbanelinja som gikk fra Singapore til Burma og Siam.
Som krigsfange hos Japanerne opplevde han så grusomme forhold og torturmetoder at jeg undret meg på hvordan i all verden noen mennesker kan overleve noe slikt i det hele tatt.
Jeg går ikke i detaljer angående innholdet. Men dette er et vitnesbyrd om hvor forferdelig meningsløst det er med krig, og hva krig gjør med mennesker, både på den ene og den andre siden. Det handler om å overleve. Å overleve, beholde håpet, uansett hvor nedverdigende og grusomt man blir behandlet, eller hvor mange bestialske overgrep man blir utsatt for. Det handler om hvordan klare å gå videre i livet, med slike dype sår og traumer, som aldri slipper taket uansett hvordan du prøver å leve et "normalt" liv etterpå.
Det gjorde vondt å lese denne historien. Men det var verdt det.

Jeg fant denne nydelige lille boka da jeg besøkte en dykker, som har jobbet med korallrev flere steder.
Boka er laget med sitater fra dykkere i India, som jobber med å forske på og bevare corallrevene som fremdeles finnes i havet på jordkloden vår.
Sitatene er så vakre, og viser dykkernes lidenskap og kjærlighet til havet og livet i havet. Havet, vårt opprinnelige element, mystisk og urgammelt, overveldende, spennende, voldsomt, harmonisk og vakkert, - og som er så viktig for oss, - for at vi fremdeles skal kunne leve på denne kloden.
Jeg måtte legge inn boka selv, da den ikke fantes noen steder.

Boka er nydelig illustrert av Mohammed Hanefa, som hører hjemme på Lakshadweep Islands.
Sitat: He is the rare combination of a scuba diver and a painter. This work is influenced by his diving. His paintings have been exhibited in Cochin and are planned for display at Delhi and Bombay.

Sitat fra siste side i boka:
The proceeds from this book is going to support Reef Watch which is a non-profit organisation doing research towards protection and preservation of our coral reefs.

Absolutt en lesbar krim fra Peter James. Temaet er alvorlig, grusomt og grotesk, her handler det nemlig om særdeles brutale overfallsvoldtekter.
Ikke akkurat ei bok for de som ikke liker å lese om brutalitet og overgrep. Men slike handlinger finnes jo i virkeligheten også, og Peter James skriver godt og spennende om dette, og han beskriver overgripere med særdeles skadde sinn.
Politietterforsker Roy Grace gjør alt han kan for å finne overgriperen (eller overgriperne). Men klarer han å redde det neste offeret før det blir for sent? Kappløpet er i gang...
Les boka så får du se hvordan det går.

Historien om indianerne er tragisk. Voldshandlingene og fordrivelsene av naturfolket er grusomme kapitler i historien. Da den såkalte sivilisasjonen fra Europa kom til Amerika, med sine hardhendte tvangsmetoder og voldsovergrep, eksisterte dette naturfolket etter hvert med brukne rygger. Noen ganger skammer jeg meg over å være medlem av den menneskelige rase og denne såkalte sivilisasjonen...

Fortellingen om sju bål er ubehagelig lesestoff om indianernes historie.
Jeg ble engasjert. Men det var noe med skrivestilen her som ikke fenget meg. Alle gjentagelsene var irriterende og unødvendig. Gjentagelsene førte til at jeg fikk følelsen av at dette ble altfor sentimentalt. Et direkte språk uten så mange gjentagelser ville ha fungert mye bedre for mitt vedkommende.

Burde jo skrive en omtale på engelsk, siden jeg har lest denne både på originalspråket og på norsk.
Men jeg skal i stedet sitere litt fra boka, der Jacob beskriver litt om hvordan det er å leve med Asperger (side 321):
"Having Asperger's is like having the volume of life at full blast all the time. It's like a permanent hangover (although I admit I have only been drunk once, when I tried Grey Goose straight to see the effect it would have on me and I was dismayed to learn that, rather than giggling, like everyone on television who's drunk, I only felt more displaced and disoriented, and the world only got more fuzzy and indistinct). All those little autistic kids you see smacking their heads against walls? They're not doing it because they're mental. They're doing it because the rest of the world is so loud it actually hurts, and they're trying to make it all go away."
Jeg er stadig like imponert over Jodi Picoult og hennes evne til å skrive virkelighetsnært og ekte om vanskelige temaer.
Jacob har fått diagnosen Asperger. Det påvirker også livet til de som er rundt ham. Først og fremst hans mor og bror.
House rules handler om å ha trygge regler og forutsigbare stabile rammer i livet og i huset, nettopp for at Jacob skal greie å fungere så godt som mulig i det daglige.
Men Jacob har, som mange med Asperger, sine egne meget spesielle interesseområder, som han går inn for med hva noen av oss nok ville kalle fanatisk innsats; i dette tilfelle er det krimscener og en viss kriminalserie på tv som er det store interessefeltet. Jacob er en mester i å løse kriminalmysteriene...
Så havner han opp i en ekte krimscene i virkeligheten. Og da begynner problemene å rulle for alvor. Jacob blir siktet for mord.
Jodi Picoult veksler ofte mellom å gå inn under huden og langt inni hodet på alle hovedpersonene som er med i boka, og det gjør hun også her. Vi får på den måten oppleve det som skjer fra flere perspektiver.
Til slutt vil jeg ta med dette sitatet fra Jacobs mor Emma (side 544):
Once Jacob told me that he could hear plants dying. They scream, he said. I thought for certain this was ridiculous until I talked to Dr Murano about it. Kids with Asperger's, she said, have senses we can't even imagine. We filter out sounds and sights that are constantly barraging their brains, which is why sometimes it seems like they're off in their own little world. They're not, she said. They're in our world, but they're more engaged in it than we'll ever be.
Min engelske utgave finnes her.
Glitrende skrevet!

Burde jo skrive en omtale på engelsk, siden jeg har lest denne på originalspråket.
Men jeg skal i stedet sitere litt fra boka, der Jacob beskriver litt om hvordan det er å leve med Asperger (side 321):
"Having Asperger's is like having the volume of life at full blast all the time. It's like a permanent hangover (although I admit I have only been drunk once, when I tried Grey Goose straight to see the effect it would have on me and I was dismayed to learn that, rather than giggling, like everyone on television who's drunk, I only felt more displaced and disoriented, and the world only got more fuzzy and indistinct). All those little autistic kids you see smacking their heads against walls? They're not doing it because they're mental. They're doing it because the rest of the world is so loud it actually hurts, and they're trying to make it all go away."
Jeg er stadig like imponert over Jodi Picoult og hennes evne til å skrive virkelighetsnært og ekte om vanskelige temaer.
Jacob har fått diagnosen Asperger. Det påvirker også livet til de som er rundt ham. Først og fremst hans mor og bror.
House rules handler om å ha trygge regler og forutsigbare stabile rammer i livet og i huset, nettopp for at Jacob skal greie å fungere så godt som mulig i det daglige.
Men Jacob har, som mange med Asperger, sine egne meget spesielle interesseområder, som han går inn for med noen av oss nok ville kalle fanatisk innsats; i dette tilfelle er det krimscener og en viss kriminalserie på tv som er det store interessefeltet. Jacob er en mester i å løse kriminalmysteriene...
Så havner han opp i en ekte krimscene i virkeligheten. Og da begynner problemene å rulle for alvor. Jacob blir siktet for mord.
Jodi Picoult veksler ofte mellom å gå inn under huden og langt inni hodet på alle hovedpersonene som er med i boka, og det gjør hun også her. Vi får på den måten oppleve det som skjer fra flere perspektiver.
Til slutt vil jeg ta med dette sitatet fra Jacobs mor Emma (side 544):
Once Jacob told me that he could hear plants dying. They scream, he said. I thought for certain this was ridiculous until I talked to Dr Murano about it. Kids with Asperger's, she said, have senses we can't even imagine. We filter out sounds and sights that are constantly barraging their brains, which is why sometimes it seems like they're off in their own little world. They're not, she said. They're in our world, but they're more engaged in it than we'll ever be.
Glitrende skrevet!

Dette er den tredje boka jeg har lest av Zoë Ferraris.
Handlingen foregår som i de to andre bøkene, i Jidda, i ørkenen, i et Saudi-Arabia der kvinner ikke skal sees eller ha noen annen funksjon enn å tilfredstille en manns ønsker og vilje. Kvinner skal være usynlige og helst holde seg innen hjemmets fire vegger, der hun skal utføre alle mannens ordrer. For å kunne gå ut av huset, må hun tildekkes og ha følge med en mann som tilhører familien.
En kvinne som jobber blir ikke sett på med blide øyne av de aller fleste menn.
Zoë Ferraris beskriver et samfunn vi her i Norge har vanskelig for å forestille oss, til tross for at vi har innvandrere i Norge som også i større eller mindre grad lever på denne måten her i landet.
Zoë Ferraris skriver godt. Bøkene hennes har driv og spenning. Hun vet hva hun skriver om. Hun har vært gift med en saudier og har bodd og levd i Saudi-Arabia.
Noen menn prøver å tenke annerledes om kvinner, men dette er ingen enkel oppgave i dette landet, der alt i samfunnet er fundamentert på islam.
I denne boka finnes det mange avkappede hender og stygt lemlestede kvinnelik. Etter hvert blir det klart for etterforskerne at det finnes et spesielt mønster i disse ugjerningene. De leter etter en seriemorder.
Katya, som jobber som kriminaltekniker, er en våken og smart kvinne, som svært gjerne vil være mer aktivt med på etterforskningen (noe ikke alle de mannlige kollegene hennes er spesielt begeistret for). Samtidig blir hun også bedt om å undersøke hvor det er blitt av elskerinnen til førstebetjenten Ibrahim Zahari, som har mange problemer i sitt eget privatliv.
Samtidig sliter Katya med sin egen posisjon som ugift kvinne i arbeidslivet. Ørkenføreren Nayir har fridd til henne, men hun bruker lang tid på å svare ham...
Å lese bøkene til Zoë Ferraris fører deg inn i en meget spesiell verden.

En meget interessant bok og en positiv overraskelse fra en forfatter jeg ikke visste noenting om. På bare 213 sider klarer Ferdinand von Schirach å berøre meg med sine personer, med et strengt, knapt og lettfattelig språk.
Sebastian har ingen lett oppvekst, og han sliter med å forstå sammenhengen mellom virkelighet og sannhet. For hva er egentlig sannhet, og hva er virkelighet, - og hvordan opplever alle mennesker sannheten og virkeligheten? Et tema som kan gi mange tanker og perspektiver på fantasi, oppfatninger, skjønnhet, sannhet og virkelighet, - lover, regler og rettssystem, - oppvekst, relasjoner, ensomhet og levd liv.
Sofia er en viktig kvinne i boka. Jeg vil sitere et lite avsnitt fra side 72:
"Du forstår, Sebastian, Goya blottstilte sin tids menn med dette bildet: De stirret nå på en naken kvinne, ikke på engler eller gudinner. De hadde ingen unnskyldning lenger. Dermed var det disse mennene som ble nakne, ikke Maja," sa Sofia.
En annen viktig person i siste del av boka er advokaten Biegler, en meget fornøyelig, direkte og frittalende mann som aldri later som han er noe annet enn han er eller liker noe han ikke liker.
Et sitat fra side 143:
Elly foreslo at han skulle ta med blomster til den nye sekretæren, men han avslo det. "Blomster er åpne kjønnsorganer, sånt noe gir jeg ikke bort, særlig ikke til en ung kvinne," sa han.

Boka får en femmer av meg.

Ei lita bok som gjør inntrykk. Den inneholder små avsnitt med minner, fragmenter fra en barndom, oppvekst og et voksenliv. En barndom som var preget av uforutsigbarhet, mange forskjellige bosteder, mange forskjellige skoler, regler, trusler og straffemetoder og mange forskjellige mennesker inn og ut av alle de forskjellige bostedene, - og ikke minst alle de forskjellige mennene i mammas liv.
Den vanskelige oppveksten, rotløsheten, vekslingen mellom å ville finne seg selv, bli et selvstendig JEG, ikke lenger et produkt av mammas (nådeløse?) diktatur, og ønsket om fremdeles å ville tilhøre, være medlem i familien, en del av fellesskapet, en som fremdeles er elsket og ønsket.
Voksenlivet blir en evig søken etter mening, nærhet, tilhørighet og varme. Og en kamp for å overleve etter alle barndommens traumer. En evig kamp for å prøve å tilgi mamma, gi opp det glødende hatet som brenner opp sjelen.
Felicia skriver om sitt vanskelige liv, preget av en omflakkende oppvekst. Hennes mamma er selveste "livmormammaen", Anna Wahlgren, hun som fødte 9 barn og som skrev den "STORE" Barneboka. Den som ble så populær. Jeg har en på norsk fra 1984 her.
Dette er baksiden på omslaget på mitt eksemplar av Barneboka, med Anna Wahlgren og hennes 8 levende barn (en liten gutt døde). De ser kanskje både lykkelige og glade ut, og etter hva Felicia skriver fikk de på forhånd streng beskjed av mamma om å se lykkelige og glade ut på bildene som skulle tas.

Felicia vokser opp i en søskenflokk på 9. En av dem, den ene av to gutter, dør tidlig i livet. Søskenflokken vokser opp i en sammensveiset gjeng. De har hverandre, og de trengs i fellesskapet, der de har oppgaver å utføre hver eneste dag.
Men Felicia sliter. Til tross for at familien fylles med kjærlighet og tilhørighet, føler hun at mamma er for dominerende, for streng, for egosentrisk. Hun utvikler et hat overfor sin mamma, et hat hun prøver å jobbe med for å bli kvitt. Fordi hun har sagt imot mamma, blir hun utestengt fra fellesskapet, og prøver å finne sitt eget trygge fotfeste i tilværelsen. - Og det er i grunnen dette denne boka handler mest om.

Bokslakt!
Den femte årstiden har jeg slitt voldsomt med i hele sommer...
Innimellom har jeg lest mange andre bøker. For hver gang jeg har lest ei side eller to fra denne elendige smørja, har jeg lagt den fra meg med avsky og tatt fatt på noe annet.

Maken til groteske og brutale beskrivelser, som gjentas om igjen og om igjen til det kjedsommelige gjennom hele boka tror jeg at man må lete lenge etter. Hovedpersonene er for vage, jeg kommer ikke under huden på dem. Ikke Malin Fors heller, alle hennes kvaler og private traumer til tross. Alle gjentagelsene side opp og side ned, - og de utbroderte voldelige overgrepene blir rett og slett altfor mye! Boka handler om samvittighetsløse, onde, brutale menn som misbruker og ødelegger jenter. I tillegg prøver forfatteren å få fram at det lurer en masse ondskap i skogen, at skogen skjuler onde vesener som angriper og ødelegger uskyldige jenter. Får inntrykk av at Mons Kallentoft spekulerer i å gjøre skogen til noe skummelt, farlig og truende. Et mangehodet mareritt av et troll med grusomme armer som vil ta deg. Dette faller mildt sagt ikke heldig ut. Iallfall ikke for meg. For meg er skogen terapi og renselse, ikke ondskap, tortur og vold.

Nei, Mons Kallentoft, - dette er den siste boka jeg orker å lese fra din hånd. Det var en pine å komme meg igjennom alle disse 494 sidene. Du kunne antagelig fint ha klart deg med halvparten så mange. Da hadde du spart mange for oppgitte frustrasjoner og ergrelser.
Men jeg bestemte meg for å lese ferdig boka av en eneste grunn: for å SLAKTE den!

Historisk sett ganske interessant om India.
De dramatiske omveltningene i 1947, da Gandhi kjempet sin politiske ikkevoldskamp for å få det britiske herredømmet ut av India, blir sett gjennom amerikanske Evies øyne.
Her fortelles to parallelle historier. Om to bemerkelsesverdige britiske kvinner som levde i India i 1856-57, og historien om Evie, hennes mann og lille sønn på 5 år, som kommer til India etter andre verdenskrig, fordi hennes mann skal skrive om de historiske begivenhetene som skjer i denne perioden. De har sine egne personlige problemer å streve med, noe som ikke føles enklere ved å leve så tett inntil Indias store kaotiske politiske og religiøse omveltninger.

"Det gode som jeg vil" inneholder fire noveller: "Jeg var sommeren", "Helena og Moritz", "Agnes" og "Paulas hus".
Det er på sommerøya tingene skjer i disse fire novellene. Dit lengter man. Der skjer det fantastiske. Der skjer det tragiske og skjebnesvangre. Der kommer skuffelsene, etter å ha lengta etter noen med store forventninger. Sommerøya er der man lever mer enn ellers, der man kommer nærmere seg selv og andre. Eller iallfall gjerne skulle ha villet komme nærmere seg selv og andre.
Håvard Syversen har skrevet mollstemte noveller, med tanker rundt og om livet og døden på sommerøya.

Jeg liker skrivemåten hans. Skikkelig spennende fra Øystein Wiik!
Fortsettelse fra Dødelig applaus, der Tom Hartmann ble blandet inn i operamiljøets mange viderverdige krinkelkroker...
Denne gangen roter Tom Hartmann seg inn i et intrikat (og dødelig) opplegg i kunstmiljø ispedd litt New Age og massevis med svarte penger. Og en meget dødelig Komodovaran...

Dette er den første boka om Lucinda Mørk, og handler om hennes soning med fotlenke hjemme i barndommens bygd i Gudbrandsdalen. Hun drar egentlig hjem til barndomsbygda på Vinstra for å prøve å finne ut hvem som er hennes biologiske far. En far hun aldri har kjent eller visst navnet på.
Så dukker det opp blant annet ei forvirra jente, noen asylsøkere og et par lik som har ligget lenge nedgravd. Lucinda havner selvsagt midt oppi hendelsenes sentrum, og blander seg inn i en etterforskning hun helst burde ha holdt seg unna...
Joda, Gudbrandsdalen har nok sine mysterier!
- Og etter denne kommer 'Dårekisten', med masse driv og spenning.

En viktig stemme. Ei viktig bok. Ei modig jente. Ei sterk jente. Ei jente som ikke ville knekkes, selv om hun ble født som "bare en jente"..
En grusom historie om en trist og gledesløs barndom, en oppvekst i en familie som sitter fast i et forkvaklet islam. Om en tyrannisk far som ødelegger og mishandler sin familie. Hannah Shah ble født i England. Hennes far var imamen i fellesskapet, den som alle respekterte høyest. Hjemme terroriserte han familien, i islams navn. Hennes mor levde i frykt for sin mann. Hannah Shah ble den som måtte unngjelde for alle hans torturmetoder fra hun var ganske liten, for hun var jo "bare en jente".
Jeg må si det med Hannah Shahs egne ord: "I vår kultur er ikke jenter så velkomne som gutter. Vi trenger beskyttelse - Ikke for vårte eget beste, men for familiens ære. Hvis en datter havner på skråplanet, bringer det større skam over familien enn dersom en sønn gjør det. I den pakistanske kulturen handler sladderen alltid om jenter."
Hannah Shah vokste opp i en "pakistansk gate" i en by i England, der: "Det anses som bedre for en kvinne å lide i stillhet enn å føre skam over familien eller fellesskapet. Alt er bedre enn skam.
Selv barnemishandling."

Dette foregår mange steder fremdeles.
Les boka!