Walid kom til Norge som politisk flyktning i 1986.

I innledninga, side 8 skriver han blant annet disse ordene:

Dette er min tragedie. Og når eg ser livet passera revy og gjer historia til familien nærverande og tenkjer på Iraks historie i dei siste tretti åra, tenkjer eg at menneskeslekta ikkje har lært noko av historia, og at den teknologiske utviklinga manglar klokskap, visdom og humanisme. Det internasjonale samfunnet er ikkje moge enno. Det liknar på eit barn som har ein sporv mellom hendene sine, pressar han, torturerer han og vrid nakken på han, medan barnet leikar og ler av glede. Slik kjenner dagens flyktningar seg som forlèt Midtausten og vender seg til Europa.

Walid al-Kubaisi har røttene sine i Irak. Farsslekta kom fra Kubaisa, som er en oase vest i Irak, der oldefaren hans en gang skapte et etter datiden velstyrt samfunn.
I denne boka skriver Walid om livet til forfedrene, om sine foreldre, søsken, søskenbarn, tanter, onkler og venner, sin egen oppvekst og om da han måtte forlate Saddams Irak for å søke asyl i et fremmed land.
Det er en svært gripende og sterk historie du får lese om i denne boka.

Galskap og humor fra finske Arto Paasilinna.
I denne boka er det ingen ende på galskapen. Her går noen gamlinger til sin egen private krig mot staten, og hevner seg ved å lage et fullstendig kaos av sitt eget livsverk, fordi staten ikke lenger ser verdien av å subsidiere de finske bøndene.

Men her finnes også en alvorlig snert under humoren. Kan finske bønder overleve i et EU-samlet Europa? Magre vegetarianere/naturister på utflukt får sine pass påskrevet; det er ikke lett å overleve på røtter og urter i de finske skoger. Oksekjøtt og skikkelig mat må til for å få tilbake vett, fornuft og sunne kropper. Og ikke minst tar han opp spørsmålet om hvordan vi skal behandle og ta vare på våre gamle, senile mennesker i vår siviliserte verden...

En MÅ-lese-bok. Gå ikke glipp av denne.
En dypsindig bok fra en meget smart og usedvanlig intelligent kvinne med bemerkelsesverdige klare og kloke tanker, om hennes liv, hennes frigjøring fra islams undertrykkende, klamme grep og den tunge pliktfølelsen overfor klanen i Somalia, hennes gode forslag til løsninger på de vanskelige kulturkonfliktene som oppstår når muslimene bosetter seg i vesten, og hennes briljante betraktninger om vår samfunnsorden. Hun er en flott og modig kvinne som jeg beundrer.
Ayaan Hirsi Ali er opptatt av kvinners rettigheter. Hun er opptatt av at mange kvinner lever undertrykte liv, ikke bare i land som har dette som kultur og tradisjon, men at slike kulturer også finnes i vestlige land.

Hun opprettet i 2008 en veldedig organisjon AHA Foundation (sitat): ... som bidrar til å beskytte og forsvare kvinners rettigheter i Vesten, spesielt i USA, mot militant islam og skadelige stammeskikker. Stiftelsens mål er å gjennomføre undersøkelser, spre informasjon og drive påvirkning i saker som gjelder forbrytelser mot kvinner, inkludert nektelse av utdannelse for jenter, kjønnslemlestelse, tvangsekteskap, æresvold og begrensninger av jenters bevegelsesfrihet.
AHA Foundation søker å skape en bevissthet i Amerika om at noen av disse voldelige overgrepene mot kvinner i stigende grad blir utført i USA. Stiftelsen er også opprettet for å gi jenter og kvinner i nød informasjon og hjelp ved å lage en database med personer og institusjoner som er kvalifisert til å håndtere mishandling og overgrep.

http://www.theahafoundation.org/

Boka anbefales på det varmeste!

Jeg ble ikke sjarmert av denne boka, som jeg leste for to og et halvt år siden.
Har sett at den har fått så mange lovprisninger om hvor fantastisk den er, og ble nysgjerrig på den, - men jeg opplevde den dessverre som svært banal, enkel og forutsigbar, med personer som ikke var helt overbevisende ekte.
Emnet er både interessant og aktuelt, men her ble det litt for platt og overfladisk for meg, uten den dybden det hadde fortjent, og utviklet seg til å bli en slags tåredryppende "såpeopera", - og som det ble altfor lett å forstå hvor ville ende....
Temaet aktiv dødshjelp kommer nok til å bli omdiskutert i mange år til. Det tror jeg vi kan være temmelig sikre på.

Fremdeles ser det ut som boka blir lovprist av mange, noe som er ganske merkelig etter min mening. Men ser også at flere kritiserer den for sin overfladiskhet. Noe jeg er helt enig i. Den virkelige dybden og innsikten mangler.

Jeg har inntrykk av at økonomen Peder Martin Lysestøl har gjort en ganske grundig jobb med denne boka.
Fortsatt finnes det vel de som fremdeles ser på Israel i et rosenrødt skjær, som den eneste demokratiske staten i Midt-Østen.
Akkurat som Sidsel Wold skriver om i hennes bok Landet som lovet alt, som kom ut i 2015, var Peder Martin Lysestøl også en "Israel-elsker" i yngre dager. De reiste begge to i ungdommen for å jobbe i kibbutz, og ble i Israel i lang tid.
Men senere, etter å ha blitt bedre kjent med utviklingen i landet, og etter å ha sett flere sider enn den ene, godkjente offentlige propagandaen, etter å ha fått kjenne landet innenfra, gikk de begge over til å bli mer skeptiske.
Ikke bare ble både Sidsel Wold og Peder Martin Lysestøl skeptiske til staten Israel og den hardhendte og nådeløse politikken som landet har drevet med i mange år, - de oppdaget for alvor den rasistiske og undertrykkende siden, der økonomien, den sosiale og politiske utviklingen vakler på innsiden, selv om den offentlige propagandaen er et glitrende glansbilde av en "perfekt moderne stat" med mange attraktive framtidsutsikter.
Men glansbildet slår dype sprekker, og har gjort det lenge. Det kan se ut som at dette sterkt militariserte landet nå blir ledet rett i avgrunnen.
Likevel, han er optimistisk. For presset og motstanden utenfra er nødt til å få Israel til å slutte å opprettholde dagens terrorregime.

Sitat fra side 181:
«Israels tallrike brudd på menneskerettighetene, den diskriminerende politikken, økende militarisering og kutt i velferdsordninger gjør det stadig vanskeligere å opprettholde myten om Israel som en «demokratisk, europeisk velferdsstat». For en stor del av befolkningen har utviklingen de siste årene, særlig etter fire Gaza-kriger, skapt pessimisme.»

La oss håpe at pessimismen virkelig kan snus til optimisme og bedre tider, for menneskene som lever i dette betente området i Midt-Østen.

Forrykende mektig, fengslende, øredøvende drastisk drama, heftig bestialsk, hårreisende grusomt grotesk, bloddryppende morderisk, - overveldende glødende, grådig lidenskapelig fanatisk ekstremisme i metodene til den samvittighetsløse banden De kaukasiske søstrene, som har høyttravende planer om å ta kontroll over hele verden via internettets Darknett og ved å angripe verdens mest mektige menneskers DNA med særdeles dødelig virus.
- Ei heidundrende spennende bok.
Tom Hartmann er selvsagt med, får oppdraget med å finne ut av hva og hvem som står bak alle de alvorlige og bekymringsfulle cyberangrepene, - og han roter seg selvsagt langt inn i De kaukasiske søstrenes grusomme edderkoppnett.
Vanskelig å legge fra seg underveis.
Men forhåpentligvis ikke spesielt realistisk.

En artig liten bok, av en for meg, ny forfatter.
Det artigste var at han beskriver og beveger seg rundt i flere områder i Norge hvor jeg er veldig godt kjent.
Men rent bortsett fra det, så er dette ei bok om gamle traumer og skyldfølelse. Og at fortida plutselig innhenter hovedpersonen, slik at han føler at han blir nødt til å møte det han trodde var hans store og vonde hemmelighet.
Jeg sier ikke mer. Bare at boka er fullt ut lesbar og at jeg gjerne leser mer fra Thomas Marco Blatt.

Dette er en meget spesiell dokumentarbok.
Her får leseren innsyn i det amerikanske etterretningssystemet og militære hemmeligheter. Ganske vanvittig til tider. Utrolig at militære høyere offiserer kan være så overtroiske, og prøver seg med metoder som man vel bare kan kalle 'alternative' - eller New Age-aktige.

I 1979 opprettet nemlig det amerikanske forsvaret en svært hemmelig enhet. I strid med all militær praksis - og fysikkens lover - antok man at soldater kunne trenes til å bli usynlige og gå gjennom vegger, og at fiendtlige styrker kunne psykes ut av "subliminal musikk". Og ikke minst viste langvarige forsøk på geiter at blikk faktisk kan drepe. Denne såkalte "Første jord-bataljonen" skulle forsvare USA mot alle kjente og ukjente fiender.
Arven etter den er nå reaktivert i krigen mot terror.

Forfatteren Jon Ronson viser hvordan det går en ubrutt linje fra 70-tallets optimistiske eksperimenter med "ikke-dødelige våpen" til torturmetodene i Abu Ghraib og Guantanamo Bay.

Grotesk og skremmende i virkeligheten, - men en ganske underholdende bok likevel. Tiltroen til militære autoriteter blir nok ikke helt det samme som før etter å ha lest denne boka ...

Denne boka mener jeg er kjempeviktig å lese nå i vår tid, for å få innblikk i og kunnskap om hva som er bakgrunnen for islam.
Det tar tid å lese denne tjukke, innholdsrike boka, men det er verdt tida det tar.

Her har Halvor Tjønn gått dypt inn i stoffet, helt tilbake til de første nedskrivningene av hva som skjedde i den tida Muhammed levde: Ibn Ishaq, som ble født i Medina i 704 og døde i Bagdad i 767, al-Waqidi, født i 748 - og al-Tabari, antagelig født i 839.
Det er fra disse tre tradisjonssamlere det meste av stoffet som utgjør Muhammeds liv og historie er hentet fra.
Historievitenskapen var ikke oppfunnet på Den arabiske halvøya på den tida, så man kan ikke si at alle nedskrivningene om Muhammed og alle de som levde på den tida er fullstendig korrekte på alle måter. Men vi får et ganske klart bilde av hvordan det var å leve i den arabiske stammekulturen.
Hovedhensikten til Ibn Ishaq, al-Waqidi og al-Tabari var nok helst å skrive om religionen islam, hvordan Muhammed fikk åpenbaringene sine og ble sett på som en profet, og hvordan det muslimske fellesskapet oppsto og ble organisert.
Halvor Tjønn viser hvordan de tre tradisjonssamlerne skriver om de samme hendelsene, men ofte beskriver dem på litt forskjellige måter.
Senere har vestlige historikere hatt anledning til å studere kildematerialet og skrevet sine betraktninger om hva som antagelig er mest opprinnelig av dette materialet, og hva som antagelig er tilføyelser i materialet i ettertid.
Man har ved kildekritisk tilnærming funnet mange "selvmotsigelser, logiske og kronologiske absurditeter og ikke minst det som åpenbart må ha vært plantet informasjon for å tilfredsstille bestemte grupper og fraksjoner innen arabisk politikk utover på 700-, 800- og 900-tallet."

Det som er det mest sjokkerende inntrykket fra denne tida, er alle angrepene, massakrene og neslaktingene av andre stammer og folkegrupper, begått av Muhammed og hans voksende hær av tilhengere. Henrettelsene og halshugningene er mange, og kvinner og barn ble fanget og solgt som slaver.
Kvinner blir samlet i harem. Selv hadde Muhammed muligens opptil 12 kvinner i sitt harem - pluss slavinner, mens andre menn kunne "bare" ha opptil fire koner på en gang.
Og den berømte historien om Aisha, som bare var 6 år da Muhammed giftet seg med henne, og fullbyrdet ekteskapet da hun var 9 år - og Muhammed var ca.54 år gammel, er selvsagt også beskrevet i boka.
Aishas egne ord, fra Ibn Ishaq:
"Allahs budbringer kom til vårt hus. Min mor kom til meg mens jeg ble dyttet i en huske mellom to greiner. Barnepiken Jumaymah vasket fjeset mitt med vann og begynte å leie meg bortover. Da jeg var ved døren, stanset hun slik at jeg kunne hente inn pusten min. Jeg ble da brakt inn mens Allahs budbringer satt på en seng i vårt hus. Min mor fikk meg til å sitte på hans fang og sa til meg at de som satt rundt, var mine slektninger, og at Allah måtte velsigne dem med meg og jeg med dem. Deretter reiste folk seg og forlot rommet. Allahs budbringer fullbyrdet ekteskapet med meg i mitt hjem da jeg var ni år gammel. Verken noen kamel eller sau ble slaktet for min skyld."

For en sekulær person, en religionsskeptiker og ateist, blir det å se på Muhammed som et perfekt menneske, en ufeilbarlig profet, som ikke skal kunne kritiseres på noen som helst måte, temmelig ubegripelig - ja rett og slett hårreisende.
For dette utvikler seg til en svært bloddryppende historie der hevnlysten og maktbegjæret blir bare større og større, etter hvert som antallet med muslimer vokser, mer eller mindre frivillig. For det er helt klart at mange blir muslimer fordi de får kun to valg:
Konverter til islam eller bli halshugget.

Jeg har skrevet en god del sitater fra boka, som er eksempler på innholdet.
Jeg syns Halvor Tjønn har gjort en god jobb med å få fram bildet av religionsstifteren (og ørkenrøveren) Muhammed.

Alt i alt en meget interessant bok,
og ikke minst en avslørende bok - om religionsstifteren Muhammed.

Olav Duun skrev på nynorsk med sterkt innslag av namdalsdialekt. Jeg er såpass gammel at jeg ikke har store problemer med mange av disse gammel(ny)norske ordene han brukte i bøkene sine.
Det som kjennetegner Duun i stor grad etter min mening er hans store menneskekunnskap. Han gjorde menneskene han skrev om levende.
Det er spenningen mellom hovedpersonene, via dialoger, tanker og handlinger som griper meg så sterkt. I Medmenneske er det selvsagt Ragnhild som fascinerer meg aller mest. Og det er den første delen - Medmenneske - som er den beste delen av trilogien etter min mening.
På samme måte blir tiden han skrev i levende for leseren. En brytningstid, mellom det gamle og det nye. Gårdslivet - med skildringa av ungfolket - og gammelfolket - motsetningene og dilemmaene - det vonde mot det gode - den indre og ytre kampen - kan man få vekk det vonde ved å gjøre noe ondt selv?
Kan man drepe det vonde med øks?
Ah, dette skildrer Duun på en så genial måte, etter min mening.
Han moraliserer ikke. Personene hans blir levende i hans skildringer, på godt og vondt.

Det er lenge siden jeg leste Duun nå. Denne utgaven min, som er en gigantbok fra Aschehoug fra 1991, la jeg i sin tid inn selv, og skannet inn omslagsbildet også, siden jeg ikke fant denne utgaven fra før på bokelskere.
Jeg fant på nytt fram boka igjen i dag, for det var blitt lenge siden sist, - og jeg fant blant annet et sitat på side 137 jeg hadde glemt å skrive ned her, som er et meget godt eksempel på skildringa til Duun:

"Det var no òg så makelaust til kveld: ein kom beint utor langvarige regnvèret og mørkre, utor trevekes trollvèr og ut i dette lyse, ein kunde bli ståande og seie sommarkveld med seg sjøl. Ein kunde plystre. Just dette var det som mana otten fram. Vère kan bli så vakkert at ein ottast for storm. Tale, mor hans, hadde gått og sagt med styggvère stod på: - Takk gu' for det her vère, de. Utan slikt fanns her ikkje godvèr. Evig godvèr er en umulig ting, pla ho seie, har de levd i evig lykke nokon gong?"

Yppersteprestens testamente bør leses sakte.
Gjerne om igjen flere ganger.
Jeg bladde mye fram og tilbake.
Her er flere gullkorn gjemt, for de som evner å se dem.

Amal Aden er nådeløst ærlig i denne boka.
Boka kom ut i 2008, men er fremdeles aktuell. Kanskje mer aktuell enn noensinne.
Amal Aden skriver selv i forordet til boka at det hun skriver i denne boka er harde fakta, sannheten om det somaliske miljøet "må både hennes eget miljø og de godtroende norske myndighetene tåle". I denne sørgelige situasjonen er Se oss et nødrop fra en utålmodig - og modig norsksomalisk jente.
Amal Aden ønsker å sette fokus på det som foregår, og vil vekke opp mennesker som jobber med flyktninger - i asylmottak, på kontorer, barnevern og skole, - alle som har noe med flyktninger og innvandrere å gjøre.
Se oss er skrevet av ei som har opplevd det somaliske miljøet fra innsiden og har kjent det på kroppen selv. Hun greier ikke å tie og kan ikke vente lenger, sier hun om boka.

Amal Aden har skrevet flere bøker:
Det skal merkes at de gråter fra 2011
Min drøm om frihet fra 2009
ABC i integrering fra 2009 og
Jacayl er kjærlighet på somali fra 2015

Siden denne boka kom ut har Amal Aden brukt mye tid på å holde foredrag om livet sitt og erfaringene om å komme til Norge og livet her. Hun har fått mange trusler, også drapstrusler, fra det somaliske miljøet, og hun har vært nødt til å ha politibeskyttelse.
I dag, 8 år senere, lever hun litt mer i det stille. Hun fikk beskjed fra det norske politiet om at hun var nødt til å dempe seg i sine oppriktige uttalelser, for politiet har rett og slett ikke ressurser til å beskytte henne hele tida.
At det er nødvendig å be ærlige mennesker som Amal å dempe seg, er en sørgelig utvikling for - for henne, - og for alle de andre modige kvinnene som tør å stå fram for å hjelpe og frigjøre alle undertrykte kvinner - og barn, som lever kuede liv i sterkt patriarkalske miljøer og samfunn.

En dypt rystende historie fra virkeligheten om hvordan jentebarn er uønsket i mange familier i India. Sarita Skagnes ble født inn i en slik familie i Punjab.
Sarita overlever drapsforsøket til faren etter fødselen, og vokser opp som slave.
Overgrepene er store, for jenter er lite verdt, og Sarita blir et lett offer for mer mishandling og overgrep når hun blir igjen i India når familien hennes flytter til Norge.
Hun blir hentet til Norge i familiegjenforening som sekstenåring, men hennes situasjon blir ikke noe bedre. Hun er fortsatt bare en datter, som kan misbrukes og utnyttes.
Dette er historien om hvordan hun med livet som innsats kjemper for å få et bedre liv.

En spennende og farlig operasjon for å ta Predikanten, en tildekket ukjent mann, som bare viser øynene sine online, - som sprer hat via internett og oppfordrer til voldelig og drepende jihad i islams navn.
En tidligere oberstløytnant i US Marines, får i oppdrag å finne Predikanten, og deretter tilintetgjøre ham.
Ettersøkningen etter Predikanten og hans hatefulle taler på nettet fører Jegeren til slutt til det Al-Shabaab-kontrollerte Somalia. Spesialtrente britiske fallskjermjegere blir til slutt med på operasjonen i den kalde ørkennatten i Somalia.
I tillegg blir et svensk skip med svensk kaptein kapret av somaliske pirater utenfor kysten av Somalia, og den yngste om bord, kadetten som egentlig er den svenske rederens sønn, blir kidnappet og torturert.
Spennende så det holder. Bildene man får i hodet mens man leser, blir til en nervepirrende actionfilm.
Tror ikke jeg skal si noe mer ...

Temaet er alvorlig, og burde kanskje få mer fokus og ressurser i virkeligheten også?
Jeg leser helst ikke rene politietterforskningsromaner, det har lett for å bli for kjedelig rett og slett. Det gjelder denne også.
Hanne Kristin Rohde har nok god greie på politiarbeid og etterforskning, - men ...
Jeg liker best krim der forfatteren evner å gå inn i hodet på forbryterne, og klarer å beskrive deres tanker og følelser (og handlinger) på en realistisk måte.
Jeg forstår ut fra handlingen i denne boka at det må være en krimbok som har kommet før denne, i og med at det flere ganger blir henvist til ting som har hendt før.
Men det spørs om jeg gidder å lese flere bøker med disse hovedpersonene.

En historie fra virkeligheten, om hvordan det kan være å leve med en sosiopat og psykopat. En sykelig sjalu og kontrollerende person, som ikke ser noe annet enn sine egne behov, som er opptatt av å ha en perfekt fasade utad, som bruker trusler og vold for å holde de han har rundt seg under kontroll og "på plass", - og som mangler empati og varme følelser for andre mennesker.
Joan levde i et helvete, - men til slutt kom dråpen som fikk begeret til å renne over, og hun ble nødt til å gjøre noe, for at hun og datteren skulle kunne overleve med resten av forstanden i behold.
Fra bokas bakside:
"I 17 år levede Joan i konstant frygt for sin mand, Bent. Hendes tilværelse var fyldt med trusler, ondskap og ydmygelser. Bent styrede og kontrollerede hvert minut af hendes liv.

Jalousi, vold og alkohol blev en naturlig del af hverdagen for Joan, og langsomt forsvandt vennekredsen. Joan følte sig alene, men hun kæmpede utrætteligt videre i sin tro på, at hvis hun bare elskede Bent nok, så kunne hun ændre ham. Det blev hun ved med at tro i mange år, selv om Bents psykiske terror blev værre og værre.

Joan vidste, at hvis hun brød ud af ægteskabet, så var hun nødsaget til at leve under jorden med sin datter på evig flugt fra sin mand. Så hellere blive og forsøge at få et umuligt ægteskab til at fungere.

Men den dag, Bent truede med at dræbe deres datter, fik Joan nok..."

En virkelig artig og fornøyelig bok fra Håkan Nesser. Jeg koste meg gjennom hele boka.
Vil gjerne ha mer av dette.

Heksene i Salem Falls handler om fordommer, intriger, manipulering og fordømmelse.
Ryktene sprer seg fort i en liten by som Salem Falls. En mann som kommer utenfra, blir fort lagt merke til.
Når Jack slipper ut av fengselet, der han har sonet en dom for angivelig å ha hatt et seksuelt forhold til ei jente han var lærer for, slår han seg ned i den lille byen, der han får jobb som oppvasker på et spisested. Jack er kjekk, pen og kunnskapsrik, og noen av ungjentene i byen kaster sine øyne på ham.
Når Jacks fortid blir kjent hos byens innbyggere, utvikler det seg etter hvert til en storstilt heksejakt på ham.
Enda ei bok fra Jodi Picoult der hun utviser et stort fortellertalent.

Jeg lo mange ganger underveis i denne boka.
Sneifjell er ei fraflytningstruet bygd.
Jeg syns dette er ei herlig bok med massevis av treffende og pikant humor!
I Sneifjell bor alle de bygdeoriginalene som du har hørt om og noen av de bygdeoriginalene du ennå ikke har hørt om...
Og Elvis Olsen er et naturlig midtpunkt i bygda, i alle fall i egne øyne. Han er oppfinnsom og får ting til å skje.
Men her er mange flere som også liker litt action i ei bygd som trues med nedleggelse og fraflytning, og der beboelseshus står i fare for å bli forvandlet til sommerferiehus.

Den ene hendelsen fører til den neste, og så er hele historien i gang, med alle de følger det får for hele bygda, alle som bor der, som kommer dit og alle som har med den å gjøre... - og alle som ikke burde hatt med den å gjøre... ;)

Anbefales hvis du vil koble av og ha det litt gøy! :)

Kvinneliv i Afghanistan

Et kvinneliv som vi i frie Norge har vanskelig for å forestille oss... Det er forbudt for kvinner å bli behandlet av menn i Talibans Afghanistan.
Mødre- og barnedødeligheten er høy.
Derfor driver doktor Khadija en jordmorskole, slik at kvinner skal kunne få hjelp av andre kvinner. Hun snakker også til elevene sine om fredsarbeid og kvinners rettigheter, selv om dette er forbudt og kan koste henne livet.

Boka har forsåvidt gjort inntrykk, selv om jeg ikke syns jeg kom ordentlig inn under huden på hovedpersonen doktor Khadija Safi eller alle de andre medvirkende i denne historien. Jordmorskolen er enormt viktig i et land i verden der kvinner sliter med mange og vanskelige fødsler, og ofte ikke har verken råd eller muligheter til å få hjelp; de blir ofte nektet av storfamilien å komme seg til sykehus eller å få hjelp av leger.

Fikk litt følelsen av at det meste som ble omtalt måtte tildekkes mest mulig, akkurat slik som livet var for alle disse jentene; hijab ble forherliget som et plagg som kvinnene absolutt måtte tildekkes med, fordi (sitat fra boka, side 173):
'Hva er en hijab? Hijab er verdien av en kvinne. Hijab er skjønnheten i verden, og hvordan man oppnår sawab i den neste verden' sa doktor Khadija. Du kan skrive at kvinner er som honning, og at honning alltid trenger å dekkes til.

Utviklingen av bedre levekår, utdannelse og menneskerettigheter for kvinner går altfor langsomt i et land som Afghanistan, og jeg vil påstå at all den gamle overtroen (les: den islamske religionen) og alle de gamle tradisjonene hemmer dem altfor mye i denne utviklingen.

Jeg skjønner forresten ikke helt hvorfor omtalen fra forlaget kaller hovedpersonen i boka for doktor Zeba. Jeg har ikke funnet et eneste sted i teksten hvor doktor Khadija Safi blir kalt doktor Zeba.