Bokelskere.no

Jeg ble ikke sjarmert av denne boka, som jeg leste for to og et halvt år siden.
Har sett at den har fått så mange lovprisninger om hvor fantastisk den er, og ble nysgjerrig på den, - men jeg opplevde den dessverre som svært banal, enkel og forutsigbar, med personer som ikke var helt overbevisende ekte.
Emnet er både interessant og aktuelt, men her ble det litt for platt og overfladisk for meg, uten den dybden det hadde fortjent, og utviklet seg til å bli en slags tåredryppende "såpeopera", - og som det ble altfor lett å forstå hvor ville ende....
Temaet aktiv dødshjelp kommer nok til å bli omdiskutert i mange år til. Det tror jeg vi kan være temmelig sikre på.

Fremdeles ser det ut som boka blir lovprist av mange, noe som er ganske merkelig etter min mening. Men ser også at flere kritiserer den for sin overfladiskhet. Noe jeg er helt enig i. Den virkelige dybden og innsikten mangler.

Så enig med deg i din beskrivelse.Jeg fikk boka til Jul for et par år siden,måtte lese den synes jeg.Husker ikke helt hva jeg gav den,tror det var en firer,men i dag hadde det helt sikkert ikke blitt mer enn tre.Maks.

Jeg har nettopp lest ferdig boka. Innimellom må jeg lese en av de "populære" bøkene som jeg ser står utstilt i alle bokhandlere og som jeg blir anbefalt av andre. Ingen terningkast fra meg, kanskje det hadde blitt en firer. Jeg er veldig enig med deg i alt det du skriver om boka. Selv om jeg flere ganger vurderte å legge den vekk, måtte jeg se hvordan det gikk til slutt, jeg hadde et håp om at slutten ville bli annerledes enn det jeg leste mellom linjene, men dessverre. Temaet som ble tatt opp er sikkert viktig for mange, men for meg er det å se det positive og gleden med livet, kjempe for bevaring og gi mening - uansett utgangspunkt.
Boka hadde sine positive sider også, bl a hvordan vi møter funksjonshemmede og setter søkelyset på dette og hindringer som møtes underveis.

Et svar til det du skriver om bokas positive sider:
Ja, det var selvfølgelig positivt at boka tok opp en del av de hindringene man møter i hverdagslivet når man har en funksjonshemning,- både de konkrete, praktiske hindringene og de som skyldes omgivelsenes negative holdninger og ukunskap,- men dette var vel nesten uungåelig når en av hovedpersonene er lammet fra halsen og ned. Og det sørgelige er at dette liksom ble sauset sammen med alle fakta om den rent medisinske tilstanden hans,- sånn at resultatet mest ble lange opplistninger av alle grunnene til å søke om assistert selvmord! Og da virket jo disse problemlistene mye mer tungtveiende enn de positive listene som Lou laget over alt som det ville være mulig for Will å gjøre.
Det er veldig viktig å holde sånt som det går an å forandre på, som tilgjengeligheten i samfunnet mm, ADSKILT fra sånt som ikke kan forandres, som en del fysiske kjensgjerninger.
Men i denne boka fikk vi nesten ikke vite noe om alt det politiske arbeidet som blir gjort i veldig mange land for å gjøre samfunnet tilgjengelig for ALLE og for holdningsendring når det gjelder funksjonshemning. Det passet vel ikke inn, siden Will likevel skulle velge selvmord...

Det er lenge siden jeg leste denne - jeg måtte sjekke hvilken karakter jeg hadde gitt den. Min firer er sannsynligvis gitt på grunn av den "friske" omgangstonen, replikkvekslingene, og kontrastene mellom de to hovedpersonenes hjemmemiljø og klassetilhørighet. Det siste er jo en meget velbrukt klisjé i dameromaner, men på grunn av humoren syntes jeg det fungerte her. Ellers er jeg hjertens enig med deg: Meget lettvint behandling av et alvorlig moralsk tema.

Den siste setningen din var en veldig klar og grei beskrivelse av denne romanen!
Men jeg vil gjerne gi en kommentar til det med humoren i boka. Den er nemlig ikke alltid så morsom som det først kan virke.
Et eksempel: Episoden der Lou og Will bestemmer seg for å skaffe seg hver sin tatovering.
Will sin ser ut som et lite matvarestempel med påskriften "Best før 19 mars 2007" (jeg tror det var 2007, men orker ikke finne frem boka og lete det opp), nemlig den dagen han ble utsatt for ulykken som gjorde ham nesten helt lammet fra halsen og ned.
Dette kunne vært morsomt hvis det hadde vært ironisk ment av Will. Hvis det han mente å si var "Jeg er klar over at mange betrakter meg som et mindre verdifullt menneske enn jeg var før ulykken, nå når kroppen min har blitt skadet. Jeg er klar over at dette negative og overfladiske menneskesynet,- som rådet i Europa i begynelsen av 1900-tallet og slo ut i full blomst under nazitiden og 2. Verdenskrig,- er tiltagende igjen i de vestlige samfunnene. Men jeg deler ikke dette menneskesynet. Innerst inne er jeg den samme og jeg velger og leve og kjempe videre". Noe sånt.
Men siden Will alltid har vært en overfladisk og selvsentrert fyr, og den nye livssituasjonen hans ikke har rukket å sette igang noen særlig modningsprosess i ham, siden han faktisk SER på mennesker bare som KROPPER, som kjøttstykker som kan gå ut på dato, så blir jo ikke denne spøken det minste morsom,- eller hva? Latteren setter seg liksom fast i halsen.

Under naziregimet på 1940-tallet tok man livet av hundretusener av barn og voksne med funksjonshemninger under dekknavn som eugenikk og barmhjertighetsdrap. Nå for tiden behøvs ikke så "drastiske" tiltak. Nå finns det diskré selvmordsklinikker for de "verdiløse". Nå kan de selv "velge"utslettelsen. Har lest at i Australia finns det en regelrett selvmordsautomat for rullestolsbrukere. Man triller rullestolen inn i den og en tekst kommer opp på en skjerm: "Vil du virkelig ta livet ditt? JA/NEI". Teksten kommer opp 3 ganger. Hvis man trykker JA hver gang tar maskinen livet av deg (gjennom å injisere et giftstoff i blodet tror jeg). Det er litt som når man henretter kriminelle i USA, med den forskjell at man ikke har gjort noe kriminelt og at ingen mennesker utfører selve henrettelsen. Det er ens "eget valg"...
(Dette har jeg lest i romanen "Aprilheksen" av Majgull Axelsson, som jeg virkelig vil anbefale. En sterk og seriøs roman der hovedpersonen har en medfødt fysisk funksjonshemning.)

"Et helt halvt år" er altså ikke bare en overfladisk bok, men den formidler et mer ufyselig menneskesyn enn hva det kan se ut som ved første øyekast. Noe som neppe var forfatterens intensjon. Hun er antagelig bare så lite reflektert at hun ikke selv merker hvilket dårlig menneskesyn og uhyggelige holdninger hun ubevisst sprer med denne boken.

Det hører også til historien at jeg selv er født 19 mars, altså Wills ulykkesdag, men i 1958. Og siden jeg ble født med såkalt "skjult ryggmargsbrokk", dvs Spina Bifida Occulta, kunne jeg selv godt ha skaffet meg en lignende tatovering som Will: "Best før 19 mars 1958". Men i motsetning til ham hadde jeg selvfølgelig ikke ment det!
Nå vel, dette gir kanskje mest mening hvis man vet at jeg "tror" på reinkarnasjon,- dvs på en filosofisk måte mer enn på en "religiøs",- og dermed mener å ha levd før min seneste fødsel, i mange andre kropper.
Det "okkulte" :-) i diagnosen min betyr at ryggmargsbrokket var skjult under huden ved fødselen og dermed ikke så alvorlig som de tilfellene der det er åpent så ryggmargsveske henger ut i en pose (og siver ut i fostervannet, sånn at det kan oppdages med fostervannsprøve og fosteret eventuelt bortabborteres...) Man mener tilstanden kommer av at foreldrene har eller har hatt mangel på b-vitaminet folatsyre, som finns mest i grønne grønnsaker. Det er derfor alle som er eller planlegger å bli gravide siden midten av 1990-tallet har blitt anbefalt å ta folatsyretilskudd. Funksjonshemningen min er langt fra så omfattende som Wills, jeg er bare delvis lammet fra livet og ned, men har aldri kunnet stå og gå uten støtte, dvs "skinner" og krykker. Fra jeg var 30 orket jeg ikke det heller så siden har jeg vært helt avhengig av rullestol.
Hadde egentlig ikke tenkt å være så personlig at jeg fortalte dette. Vil jo helst ikke at andre her inne skal tenke på meg som "den funksjonshemmede" og sånt er fort gjort. Men sammentreffet i at Wills ulykkesdato 19 mars er den samme som min fødselsdag, manet meg til å avsløre at jeg har personlige erfaringer som gjør at jeg mener å vite hva jeg snakker om på dette området. Så det som et "tegn" kan man si, på at jeg virkelig burde gå inn for å avdekke denne bokens "sanne natur". Det kan jo finnes andre her på nettstedet som er i en lignende situasjon og som like gjerne kunne ha avslørt den for hva den er, men det ble nå jeg som gjorde det.

Takk for fyldig respons. Nei, tatoveringen omfattes ikke av mitt humorbegrep. Jeg tenkte nok først og fremst på omgangsformen og replikkvekslingene i arbeiderklassehjemmet. Som nevnt, det er lenge siden jeg leste boka, og jeg har den ikke lenger i hyllene mine.
For øvrig må jeg legge til for egen regning at humor kan anvendes på så å si alle områder, uansett hvor grotesk det måtte virke.

Er redd jeg kanskje utrykte meg litt uklart så jeg håper ikke du misforstod meg. Svaret mitt var ikke ment bare som et svar til deg personlig, men til alle som hadde skrevet om at de likte humoren i boka. Selv om jeg egentlig er lut lei hele boka, hadde jeg lenge tenkt at jeg ville skrive noe om bl a humoren i den, for den er av veldig blandet slag. Valgte å henge kommentaren min på din, siden den både nevnte bokas humor og var med i denne tråden med en mer dyptgående diskusjon av boka enn de fleste andre.
Ja visst kan humor anvendes på så og si alle områder,-som du skriver,- men visse områder blir jo (heldigvis mener JEG) av mange ansett som temmelig usmakelige. Et eksempel er den groteske humoren om vold og seksuelle overgrep mot barn, til og med spedbarn, som "Mannegruppa Ottar" ble kritisert for for ikke så lenge siden. Et annet er Holocaust-vitsing. Et tredje; humor som går ut på å trakassere bestemte folkegrupper eller utsatte minoritetsgrupper.
Men når det gjelder DENNE romanen, så går kritikken min mest ut på at det ikke virker som om forfatteren forstår at samme slags humor kan få helt forskjellig utfall avhengig av sammenhengen: Det at en person som har blitt lammet fra halsen og ned får tatovert "Best før...." og så ulykkesdatoen på kroppen sin, for deretter å faktisk kaste seg selv i søpla gjennom å ta selvmord, er jo uttrykk for en helt annen type humor enn hvis samme person skulle ha levd videre etter ulykken og med tatoveringen og prøvd å gjøre det beste ut av livet sitt. I det første tilfellet er humoren hva jeg vil kalle usmakelig, fordi det gir uttrykk for et verdisyn der et menneske utelukkende identifiseres med kroppen sin. Godt fungerende kropp - høy verdi. Dårlig fungerende kropp - liten eller ingen verdi.
I det andre tilfellet sier tatoveringen på en humoristisk måte at selv om selve kroppen var "best" før ulykkesdagen er det ikke dermed sagt at personen som lever i den har gått ut på dato og burde skrotes. Sånn opplever i alle fall jeg denne forskjellen.
Uttrykker meg kanskje ikke så bra nå, men håper noen forstår hva jeg vil si. For dette skremte meg virkelig da jeg leste boka.

En annen ting er at det kan være litt slitsomt at personer med funksjonshemninger så ofte blir framstilt som om deres forhold til andre mennesker i veldig høy grad preges av en rå og sarkastisk humor som handler om funksjonsnedsettelsen. Hovedpersoner med funksjonshemninger er uansett ikke særlig vanlig i romaner og filmer, men når det forekommer er denne mer eller mindre anstrengte sarkasmehumoren nesten alltid med. I virkeligheten tror jeg dette mest er noe de som ganske nylig har fått sin funksjonsnedsettelse driver med,- kanskje for liksom å venne seg til en ny situasjon. Jeg,- som har en medfødt funksj.neds.,- har i alle fall aldri hatt behov for å fleipe hverken mer eller mindre med det enn med noe annet her i verden. Og en sånn omgangsform er heller ikke noe som har preget mitt forhold til andre mennesker, aller minst til venner jeg hatt siden barndommen.

Jeg skjønner godt hva du mener (og skjønte det også før denne siste presiseringen). Jeg har i sin tid gitt denne boka terningkast fire, og skal nok stå ved det - antakelig fordi jeg fant en del varm og vennskapelig humor i familien til Lou (?). Det er det positive jeg husker fra denne boka. Resten er glemt, bortsett fra det faktum at jeg syntes den tok for seg en alvorlig problematikk på en særdeles overfladisk måte. Tatoveringen har jeg glemt.

Bra at du skjønte! Ikke alle som gjør det med det samme... :-) Ja, det var kanskje noe varmere humor i Lou sin familie. Det husker ikke JEG så tydelig. Men har nettopp sett filmen på DVD og der var det sånn. Ikke ofte at en film er bedre enn boka, men det syns jeg denne var. I motsetning til boka ga den seg liksom ikke ut for å være mer enn den var, og mye av det jeg mislikte mest med boka var borte. Tatoveringsscenen var ikke med. Will ble framstilt mer sympatiskt enn i boka og mer ulik Patrik.

PS: Ser nå at "Et helt halvt år" plutselig er borte fra listen over "Populære bøker nå" på forsiden. Men tror den forsvant FØR jeg sendte det siste innlegget mitt om den.