Rana mener at vi trenger et norsk islam. Ikke nok med at han vil at islam skal bli et norsk fenomen, han mener at islam skal bli tydelig tilstede, både privat og offentlig i det norske samfunnet. Islam er kommet for å bli, mener han. Europa og Norge trenger et tydelig gudsbegrep. Europa og Norge har blitt for sekulært. Ja, så sekulært og ugudelig at kontinentet er blitt farlig og dominerende fundamentalistisk sekulært. Ateistisk fundamentalistisk sekulært. Han mener faktisk at vi i vårt samfunn er fanatisk og fundamentalistisk sekulære. At vi er fanatisk ateistiske.
Derfor vil han innføre den islamske guden for oss, slik at vi ikke skal forfalle inn i gudløshetens hegemoni.
Så er spørsmålet: Trenger vi virkelig denne islamske guden han snakker og skriver så positivt om?
Rana selv mener selvsagt et stort JA.
Han legger fram mange argumenter for at vi trenger å ha det islamske gudsbegrepet i Europa og i Norge.
Han mener at Tariq Ramadan er et forbilde for islam i Europa. Tariq Ramadan med tilknytning til det muslimske brorskapet, sin visjon om Euroislam, og som med sin konservative holdning vil islamisere vårt kontinent.
Han snakker varmt om profeten Muhammad, som han beskriver som en elskverdig, vennlig og kjærlig mann. Han trekker fram positive sider ved profeten, hans gjerninger og hans liv.
Han hopper glatt over alle de mindre positive sidene ved profeten, etter at han dro til Medina, og ble hærfører og underla seg landområder mens han drepte og halshogde mennene i disse samfunnene, og tok kvinner og barn til slaver.
Han snakker varmt om islams historiske utvikling. Riktig nok var det uoverenstemmelser underveis, mange splittelser og maktkamper innad, og mange sekteriske retninger oppsto (noe vi også tydelig kan se i dag). Men hans syn er at sufismen, den mer åndelige siden av islam må komme mer fram enn den hittil har gjort. Han ønsker at muslimer i Norge skal oppleve at åndelig islam skal få stor plass.
Han trekker fram mange islamske lærdes syn på islam i Vesten. Særlig er han imponert over hvordan islam har innrettet seg i USA. Der råder trosfriheten. Der får muslimene ha egne skoler og universitet. Der får de kle seg som de vil. Der er det ingen som nekter kvinner å dekke seg til, slik som f.eks. i Sveits og Frankrike.
Hijab og tildekking av kvinner er obligatorisk i islam, skriver han. Men i dagens samfunn holder det med den moderne hijaben. Den er tilstrekkelig tildekking. Men han vil heller ikke forby fullstendig tildekking av kvinner, som niqab og burka.
Han vil ikke si at det er straffbart å være homofil. Men homofil praksis er han imot. Og argumenterer for at de stakkarene som er født homofile, har et mye vanskeligere liv på jorden, men vil få desto større belønning i det hinsidige, på grunn av de prøvelsene de må gjennom mens de lever ...
Han skriver blant annet, på side 149:
«Enhetsskolen må ikke bli en indoktrineringsanstalt for verdiliberalitet og agnostisisme. Dessuten er det viktig at enhetsskolen møter muslimske barn og deres skoleutfordringer uten å fremstå som avvisende og bombastiske. For eksempel bør skolen opptre mer imøtekommende i symbolsaker som halal-mat i heimkunnskap, bønn på skolens område og at jenter som ønsker å gå i mer tildekkende badedrakter i svømmetimen, har tillatelse til det. Kjønnsdelt svømmeundervisning blir på den måten ikke nødvendig. Slik kan enhetsskolen fortsette å være den optimale skolen, også i integreringsøyemed.»

Mitt spørsmål blir: Skal vi innføre mer overtro til Norge?
I lang tid har tendensen vært at færre og færre hengir seg til overtro. Opplysningstiden, rasjonalismen og vitenskapens oppdagelser har vært med på å gi oss mer logiske forklaringer på universet og livet på jorda.
Så hvorfor skal vi på nytt serveres et gudsbegrep? Et gudsbegrep som til og med forlanger å være tydelig tilstede, offentlig i samfunnet vårt? Er dette virkelig nødvendig?
Er det ikke heller mye viktigere at overtroiske mennesker kommer seg litt videre, og i stedet begynner å tenke mer rasjonelt og logisk? At de våkner opp fra en gammel dogmatisk tankebane, og begynner å se virkeligheten i øynene?

Rana er legeutdannet. Han har fått solid utdannelse i Norge. Likevel er han konservativ når det gjelder islam. Han ønsker å føre folk inn i en gammeldags overtro, som skal slå solide røtter i Norge.
Han mener at muslimer blir diskriminert, hetset og undertrykket. Han mener at muslimer og islam stadig blir krenket og latterliggjort. Han vil at samfunnet skal bli mer opplyst om alt det gode som islam vil innføre i Norge.
Da sier han jo samtidig at Norge ikke er bra nok. Hans syn er at utviklinga i Norge lenge har vært bekymringsfull og problematisk, med sin «fundamentalistiske sekulære tilstand». Han vil med andre ord gjøre Norge bedre ved at vi skal få et norsk islam.

Jeg sitter igjen med flere spørsmål enn svar av å lese denne boka.

Boka får en toer, rett og slett fordi det ble temmelig komisk og latterlig å lese alle de motstridende og åpenbart sminkede argumentene til Rana om hvor fantastisk det blir i Norge med et "norsk islam".
Fantastisk at det går an å lage slike vakre, forskjønnede bilder av islam i Norge, med kvinner i hijab og menn med veltrimmet skjegg, på kne i bønn fem ganger om dagen, side ved side i en fredelig sameksistens, men selvsagt er profeten ufeilbarlig og koranen perfekt, alt må bli som det var på 600-tallet.
... Ja, fantastisk ... Drøm videre, Rana.