Bokelskere.no

Ikke så merkelig, kanskje - at mange er blitt mer negativt innstilt til religion, og spesielt negativt innstilt til islam - som religion og politisk ideologi, i offentligheten og i samfunnslivet - etter alle terrorangrepene som har skjedd etter 11.september 2001. Det er en faktisk en særdeles naturlig og forståelig reaksjon.

Ikke merkelig i det hele tatt.
Rana mener at vi i våre demokratiske samfunn, er blitt så gudløse at vi er blitt fundamentalistisk dogmatiske i vår sekularitet.
Jeg lurer litt på den påstanden der:
Går det virkelig an å bli dogmatisk fundamentalistisk sekulær?

Hvis man er kritisk til alle former for overtro/religion, betyr det da at man er dogmatisk fundamentalistisk sekulær?

Fort kan en havne som partifunksjonær hos den Røde Sjakkdronning,
som reparerte holdningsfeil ved å amputere hoder.
Som Islamsk stat gjør det -- effektivt, men altså kultfanatisk
undertrykkende.
En grusomhet som bygger på intellektuell latskap og hovmot -
vel av urprimitivt nok mønster, men formelt meldt: bygd på altfor grunn
analyse av konfliktens art.

Hvada med innehaveren av den 'edle sekularistiske' holdning,
kan han risikere å bli kultfanatisk, tankedefekt og hatefull?

gjennom uskjelnsom analyse? Skulle han ha noe frikort i kraft av
å være f.eks 'anti-religiøs' eller 'anti-semittisk'
som ok-garantert partimedlemskap -
tro om det var det spørsmålet gjaldt?

hvis det er så "særdeles naturlig og forståelig reaksjon"
å bli "kritisk til alle former for overtro/religion"
i en eneste svart tigerpose,
som svar på at propaganda og krigsmakt vil erobre
enkelte religiøse faner til sine etnokriminelle og
satanisk hatefulle formål..?

er det viktig at vi unngår å la oss bruke til
vulgær propaganda -
jeg kan ha ymtet en og annen appell for skjelnsom
tankegang her, f.eks det første jeg skrev i 'Hege-monologene'
for å arrestere en livsfarlig unyansering

(noe emnekonsentrat)

Eksistensielle spørsmål kan egentlig ikke teraperes
ved å inndra hele eksistensen.

Å være sekulær, for Rana, blir nok mest som å være fullstendig fortapt og frafallen. Da venter nok ikke et glitrende behagelig og erotisk paradis, men heller helvetes brenneheite pinsler.

Stakkars Rana, han har ikke helt forstått at han burde ha gått litt mer i dybden på det emnet han skrev om i boka si. Han pirket litt i overflaten, snakket med noen av de mest «lærde» i verden, særlig i USA, for der er de jo så inkluderende og snille mot alle troende av alle slag, - og så endte han opp med at Koranen var så hellig at den gikk det ikke an å forandre noe på. Heller ikke går det an å reformere noen deler av islam. Og profeten selv var jo det snilleste, reneste, rettferdigste og mest feilfrie menneske som noen gang har levd. Så ingenting av dette går det an å forandre på eller en gang røre det aller minste ved.
Det er nok heller Norge som må «reformeres», etter Ranas ydmyke mening: Slik at Norge skal innrette seg etter islams store, rene og evige og hellige og ikke minst offentlige budskap. Da vil nok verden bli et mye bedre sted å leve i.
Egentlig vil alt bli helt perfekt da, drømmer Rana.

Selvkritikk eller islamkritikk er nok ikke Ranas sterkeste sider ... - Men alle har jo lov til å drømme. Det som blir litt sært med Ranas drøm er at han så fryktelig gjerne vil at alle skal være enig med ham, og at alle skal drømme den samme drømmen.

Om det så blir «særdeles naturlig og forståelig" å bli kritisk til drømmerier og høytflyvende illusjoner om en framtidig norsk stat i den offentlige islams bilde, som altså Rana vil pådytte det norske samfunnet, eller ikke, ja – det får hver og en tenke over for seg selv.

Jeg syns Mahmoud Farahmand sier det så bra, når han snakker om sekularisme i forbindelse med islam i slutten av denne interessante videoen (Mahmoud snakker fra ca. 57:00), som ble tatt opp i Fritt ords regi den 6.april 2016. Ellers sier jamen Trine Skei Grande mye bra på dette opptaket også, og historien hun har om den egyptiske professoren og drosjesjåføren er kjempeartig, og får salen til å humre:
Er norsk islam mulig? del 1

eller kort resymert:
"Avskaff religionen pengene politikken eiendomsretten politiet
rettslæren historien moralen debatten nyhetene kjærligheten og havet,
da blir det så mye mindre å krige om!" ??

Newspeak var moderat reformpolitikk i sammenligning.
Ikke noe fanatiske, vi - er vi vel?
"Går det virkelig an å bli dogmatisk fundamentalistisk sekulær?"
(sit. innledende spørsmål ;)

Historien burde ha lært oss nå:
Fanatisme, uansett hva det dreier seg om, om det gjelder religion eller en eller annen fiks idè, kan alltid utvikle seg til å bli farlig.
Så også fanatisk sekularisme i en eller annen form, vil jeg tro.
Men fanatisme i troen på en himmelsk fordømmende, despotisk gudefigur, som truer med et brennende helvete og evig pinsel for alle "frafalne" og "ikke-troende" etter døden, skaper bare frykt og usikkerhet mens man lever.

'Fagkritikk eller nekte-logikk' -

Sammenlign med 'psykologi-kritikk', 'pengemakt-kritikk', rettsfaglig, politisk
og filosofisk fagkritikk mv. - -

Ethvert fag kan misbrukes, eller rent velte i svingen.
Beviser det at hele faget heretter er Avslørt, verdiløst og æreløst?

Psykologi og politikk f.eks er fag i hver sine pinlige dilemma -- de vil trenge
generøse kvanta nøktern fagkritikk.
Men er ikke dermed bortbevist som inherent innholds- og meningsløse.

Men så kommer den kampberedte a-monetarismen: "Pengenes funksjon er avslørt som
umulig, den er tillit på sykelige avveier. Skadelig overtro, urettens redskap:
pengene må dermed avskaffes straks."

A-psykismen: "Freud-prestene bare undertrykker og misleder alt folket: Sannelig
eksisterer hverken sinnslivet, eller personlighetens gåter og lidelser! "

A-nomismen: "Rettsvesen, politi og militær gjør bare folket ulykkelige og
nevrotiske, slikt er maktmisbrukets redskaper, og har ingen berettigelse i et
opplyst og selvbestemt samfunn. Avskaff sånt, og vi marsjerer inn i Idyllen."
_

Alle disse litt ekstra radikale innsekter kan vel ha sitt sannhetsinnslag, verd å
tenke ryddig gjennom. De kan utvikle fanatisme, enda noen av konfliktene og
dilemmaene de peker på er reelle nok: De peker alle på at synden er reell og alment
utbredt - et faktum som knapt regnskapsføres i fagemner utenom teologien.

A[nti]-teismen møter kraftigere dilemma enn noen av disse portretterte kjetterier,
i sitt korte blaff av kulturhistorien har den aldri påvist verifiserbare fakta -
og har oftest vært klar over det, med omkvedet "It aint necessarily so" --
eller bussreklamen: "Vi kan glede deg med at Skaperen sannsynligvis bare er bløff".
("så nyt nå livet alle dine tomme dager", accordingly?)

Antitenkeren tenker seg Intelligent nok til å vedta at "Ikke-intelligens er fullt
tilstrekkelig kvalifikasjon til å skape intelligente vitenskapere som oss,
så vi avskaper Skaperen i Vårt myndige egennavn og døper oss Ungene til Ingen --
(det finnes f.ø. knapt tilfeldigere sammenrask i universet enn oss)"..

hans evige mysterium må være de årtusener da mysteriene opptok alle kildekult-urene
og astronomene (helt til russerne sendte opp i bane en naut som i troskap mot
folk & fører, vitnet at gudsfraværet slett ikke hadde innfunnet seg - fraværskryss).
Det viser hvor uutviklede de gamle kaldeere og hebreere etc. må ha vært, kan vi vel
stole på noen over 30? Den første opplyste generasjon er tilfeldigvis presis oss,
vi frigjør kloden med vårt unike budskap.

Men hvem er redd for gamlegubbe Freud og sigaren hans? Hvordan kan psykopatiske
kultister klare å diktere, true skremme sine ofre/ kunder, om de ikke vet ett og
annet om oss? Om ikke sinnsliv og psyko blindptarmer finnes og har sine lover?
Om det umulig kan finnes noe reelt truende i oss selv, måtte de ikke finne seg noe
helt annet å true mehenighetene sine med?

Er det nå så innlysende at kun åndens fravær kan ha skapt oss, skulle det da kunne
lykkes å skremme noen med en [påvist aldri-eksisterende] skapers vrede?

Olymp-gudene og valhall er (i overlevert form) satire, i hovedsak underholdning for
ikke-videre troende publikum, gresk-romerske tegneserier, souvenirbutikk --
mens mer seriøse antikke religioner handler om Hvordan reparere bruddet med Gud og
det hellige. Menneskeheten vet at noe er gått tapt, det farlige er kommet ut av
den spennende boksen. Adam ble fryktslått da Skaperen ville rope ham fram, han
visste at noe hadde crashet ille.. Senere Adamssønner og evadøtre har arvet hele
skrekken for at Gud vil oss noe og det kan bli farlig.
Mer dynamittisk enn noe Freud hadde i kofferten...

I sin tid kom Evangeliet: Vi kan ikke reparere oss selv, men Gud hadde en plan,
en redningsmann. Det hele er ferdig oppgjort -- den som vet det, blir ikke så lett
å kue med psykopatisk maktmisbruk "religiøst grunngitt".
Det er den frigjørende opplysning -- er den falsk, består hele dilemmaet.

Det er forskjell på vurdert fagkritikk og patologisk-filosofisk radikal blånekting..

det er så lite hjelp å finne i ateisme for verdens dilemma og nød: Det onde, som vi
ikke vil, det gjør vi 'sapiente' skapninger. Ateismen tilbyr oss bare å slippe å ta
stilling til eksisterende utfordringer, ikke videre frigjørende det..

Særlig skummel er den når den glemmer sin hypotetiske ydmykhet, blir aggressiv og
kultmonoman. Et sapiens-fremskritt som ble nærmere redegjort her>

Vi kjenner til at visse apokalyptiske ødeleggelsesmakter jobber i frenetisk fart
med å overta religiøse virksomheter til krigens formål, dere kan bli tvangsvervet -
krigen er reell og skremmende nok, enda kuppet åndelig sett er bløff.

Krigs-islam er som sagt, utrolig anti-intellektuell og upresis i sin analyse.
De tenker med grove krumsabler, det gjør også tidens aggressive antiteisme.