Wow, for en historie!
Hva kan jeg si som vil gi rettferdighet til denne boka?
Jeg klarer ikke å gi den negativ kritikk. Vil heller ikke si for mye om handlingen.
Dette er en svært personlig, dypfølt og gripende historie om et ungt liv.
Forfatteren er fortsatt ung, og jeg ønsker ham alt det beste for framtida.
Han fortjener det!

Er denne boka inspirerende? Ja, på noen måter. Er boka skremmende? Ja på flere måter. Kan man lære noe av den? Utvilsomt. Helt klart!
- Er det håp i denne historien? Ja. Det er håp. Det er masse håp.

Å leve i de Palestinske områdene under Hamas' terrorvelde er utvilsomt forferdelig ødeleggende. Mosab Hassam Yousef så alle ødeleggelsene, vokste opp med alle blodsutgytelsene, all volden og krigshandlingene. Som eldste sønn av en av Hamas' ledere var han midt i sentrum for begivenhetene. Han trodde at han var nødt til å hate. Barn vokser opp med et inngrodd hat i denne regionen, ved siden av den dype troen på islam og det som står skrevet i koranen, om at jødene skal utryddes.
Men omstendighetene ville at Mosab skulle gå en annen vei. For det første fikk han mer og mer tvil om troen islam. Han så hvor mange destruktive handlinger som kom ut av troen på en tyrannisk gud for det palestinske folket. For det andre ble han arrestert av israelerne, og opplevde at Hamas torturerte sine egne i fengselet. Han gikk gjennom en lang prosess, der han begynte å jobbe for Shin Bet, den israelske etterretningen, og han begynte å lese i det nye testamentet, om Jesus, som i sitt liv var så totalt annerledes og så mye fredeligere enn Muhammed.

Hans personlige skildringer av hvordan han jobbet i 10 år som personlig assistent ved sin fars side i Hamas, en far han elsket og beundret, samtidig som han også var spion for Shin Bet, - er enestående og innsiktsfullt skildret. Han elsker folket sitt, palestinerne, men han ser at islam bare ødelegger for dem. Han mener at de må forlate islam for at det skal bli fred.

Stigen til islam er høy. På det nederste trinnet står de tradisjonelle muslimene. Mange av dem lever med skyldfølelse, fordi de ikke praktiserer islam. Å be og prise Allah er det første trinnet på stigen. Fundamentalistene er på toppen av stigen. Det øverste trinnet er jihad. Midt imellom er alle de moderate. Mosab sier at de moderate muslimene er de farligste. Selvmordsbombere var alle en gang moderate muslimer.
Slik beskriver Mosab hvordan det er å leve med islam.
Mosabs far var en gang på det nederste trinnet, og et trinn høyere, der man viser kjærlighet og nåde og hjelper andre som trenger det.

Sitat fra kapitel 2, side 27:
Den dagen min far for første gang satte sin fot på stigen, kunne han aldri ha forestilt seg hvor langt bort fra sine opprinnelige idealer han skulle komme til å klatre. Og 35 år senere vil jeg gjerne spørre ham: Husker du hvor du startet? Du så alle de fortapte menneskene, ditt hjerte blødde for dem, og du ville at de skulle komme til Allah og bli trygge. Og nå dreier det seg altså om selvmordsbombere og uskyldig blod? Er dette hva du ønsket? Men å snakke med sin far om slike ting, er uhørt i vår kultur.
Og slik gikk min far videre i skremmende retning.

En biografi full av smerte og håp.

Anbefales, for alle som vil sette seg litt mer inn i situasjonen mellom israel og Palestina.

Det finnes også en film som er laget, med Mosab selv og hans faste kontakt i Shin Bet, basert på boka, her.

Godt sagt! (12) Varsle Svar

Viser 19 svar.

Må være en aktuell bok å lese på nytt nå.

Godt sagt! (6) Varsle Svar

Aktuell bok?
En bok som blir brukt som propaganda av en okkupasjonsmakt som prøver å rettferdiggjøre et pågående folkemord.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Den grønne prinsen Mosab Hassan Yousef forsto at han måtte komme seg vekk fra terrororganisasjonen Hamas.
Det var nok klokt gjort.
Gaza er ikke et blivende sted for slike som ikke underkaster seg Hamas.

Godt sagt! (5) Varsle Svar

Nei, har du mest boka? Det har jeg.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Mosab Hassan Yousef fikk innvilget asyl i USA 2010 og har siden 7. oktober forsvart og støttet Israels angrep på Gaza. Denne boken har nå kommet frem igjen og blir brukt som propaganda av en okkupasjonsmakt som har full støtte av USA.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Hvorfor vil du kalle Israel en okkupasjonsmakt? Blir som å si at Norge okkuperer Svalbard.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Dette har aldri handlet om et ønske om fred.
Fordrivelse har vært målet, en fordrivelse som endte med det som vi ser skje i Gaza nå, et
folkemord.

"I used to come here to say protect my people from war crimes and crimes against humanity.
Now I come to call for protection from genocide."
- Riyad Mansour.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Jo. Å tro på norsk media er det lett å få det synet du har. Ensidig og demoniserende slik at Israel blir fremstilt som overgriperen.

Godt sagt! (4) Varsle Svar

Fordrivelse har vært målet til staten Israel, en fordrivelse som endte med det som vi er vitne til nå, et folkemord.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

"I used to come here to say protect my people from war crimes and crimes against humanity.
Now I come to call for protection from genocide."
- Riyad Mansour.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Hvis folkemord er målet til Israel hadde mange flere blitt drept. Hamas bruker sivile som skjold. Israel bruker sivile som skjold og dødstallene fra dem er ikke å stole på. Hamas har ansvaret for de som blir drept. Israel fikk for eksempel skylden for angrep på et sykehus med flere hundre drept. Mulig jeg husker feil antall drepte som Israel ble beskyldt for. Sannheten var at det var en feilskutt rakett fra Hamas eller Islamsk hellig krig som traff ved siden av sykehuset og langt færre drepte. Hvis det har vært en fordrivelse er det for å beskytte dem mot å bli drept.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Gjentar meg sikkert mye, men tydeligvis nødvendig. Israel ønsker ikke fordrivelse av palestinere, men å leve i fred med alle sine naboer,

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Ang sammenligningen med forholdet mellom Norge og Svalbard bør du sette deg inn i Svalbardtraktaten av 1920. En kjapp innføring finner du så enkelt som i SNL: https://snl.no/Svalbardtraktaten

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Takk for det! Leste det! Poenget mitt er ikke endret. Som det står ble folkeretten om at Svalbard tilhører Norge vedtatt i 1920. Det er ikke nevnt at denne konferansen der dette ble bestemt skjedde i San Remo. Poenget mitt er er at Judea og Samaria tilhører Israel like mye som Svalbard tilhører Norge.Hvis du er uenig i dette så lurer jeg på om du vet om Israel fikk de samme forpliktelsene som Norge? Det sier seg selv at det ble vedtatt regler om kontinental-sokkelen utenfor Svalbard da Judea og Samaria ikke har kontinental-sokkel. Vet du om alle land som har kontinental-sokkel eier hele sokkelen? Har du studert juss eller er utdannet innen det?

Nåt det gjelder Gaza okkuperte ikke Israel det en god stund før Hamas angrep. Judea og Samaria har Israel tilbudt palestinerne flere ganger.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Takk for at du brakte boken frem i lyset. Hørtes interessant ut og har bestilt boken hos Adlibris.com/no i dag. Tv2 har skrevet en artikkel om dette.

PS! Wikipedia er verdt å lese

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Nå vel. Det er vel norah som har brakt boken frem i lyset.
Eller?

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Norah skrev bokomtale 8 år siden. Det har gått meg hus forbi, til du brakte boken på bane igjen. :)

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Ja tenk at det er hele 8 år siden. Og rykende aktuell i dag.

Godt sagt! (4) Varsle Svar
[ Slettet av bruker ]

Sist sett

Anne Berit GrønbechFarfalleMarianne MHarald KLinda NyrudLisbeth Marie UvaagConnieAlice NordliStig TNerakntschjrldMarit HøvdePiippokattaTurid KjendlieVioleta JakobsensomniferumKirsten LundRune U. FurbergChristofer GabrielsenTheaJan Arne NygaardIngunn STor-Arne JensenTine VictoriaMarianne_Hanne Kvernmo RyeVannflaskeGodemineSigrid Blytt TøsdalAnita NessIngvild SBeathe SolbergritaolineBookiacJakob SæthreSol SkipnesBente NogvaReadninggirl30mgeAstrid Terese Bjorland Skjeggerud