Ingen hylle
Ingen lesedato
Ingen favoritt
Ingen terningkast
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
Miljøvernaren Terje ligg på sjukehuset etter å ha tatt sitt eige liv. Vi følger han bakover i tid, først som vaksen, deretter som ungdom og til slutt som barn. Gradvis blir vi kjente med ei sår familiehistorie, Terjes glødande kjærleik til naturen og alle vala han tok eller ikkje tok. Kvifor blir eigentleg livet som det blir, og kva er samanhengen mellom enkeltmennesket og det store kretsløpet vi alle er ein del av? "Begynnelser" er ein vakker og svært aktuell roman om den komplekse menneskenaturen og naturen vi held på å øydelegge. "Først da sommarfuglen letta frå raudkløveren og eg prøvde å følge han med blikket mens han flaksa med rykkvise sikksakkbevegelsar innover i skogen, merka eg at auga mine var fylte opp av tårer. Vi menneske burde utvide nestekjærleiksbodet, tenkte eg, vi burde leve slik at dei andre artane saknar oss den dagen vår art er borte frå kloden."
Forlag Aschehoug
Utgivelsesår 2017
Format Innbundet
ISBN13 9788203362590
EAN 9788203362590
Språk Nynorsk
Sider 341
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Begynnelser, Carl Frode Tiller
Tiller skriver så godt at eg er heilt ferdig når boka er ferdig. Eg har vondt inni meg når eg les Tiller, og lenge etterpå. Han er så god på disse såre ordvekslingane som, ja; sårer, gjer vanskelige relasjonar vanskelegare, og ordinære samtaler grusomt spanande - for ein veit at det oftatst er i ordvekslingane Tiller skrur til handlinga - eller skapar den øredøvende stillheten.
Begynnelser begynner med ei, kall det katastrofe, så fortsetter den med å gi oss begrunnelsen til katastrofa ved at han skriv om ei familie - kapittel for kapittel bakover i tid. Fra hovedpersonens voksne liv, tilbake til barndommen.
Tiller er i ei klasse for seg. Rett og slett. Han er ein av vår tids aller fremste samtidsforfattarar, og den aller beste til skildre sårbare sjelers liv, både i ordskifter og i å beskrive deira indre liv.
I og med begynnelsen på Begynnelser egentlig er slutten, er det litt spesielt, og da blir nå også slutten litt spesiell.
For en fyr, for ei bok, for en forfatter.
Carl Frode Tiller (f. 1970) debuterte med romanen "Skråninga" i 2001. Romanen "Bipersonar" kom i 2003, og skuespillet "Folkehelsa" i 2007. Det er likevel trilogien "Innsirkling" Tiller er aller mest kjent for. (Den siste linken peker til mine bloggomtaler av de tre Innsirkling-bøkene og et arrangement på Litteraturhuset 10. september 2014, der forfatteren snakket om trilogien generelt og den siste boka spesielt.) Denne trilogien er kalt et av de viktigste verkene i norsk samtidslitteratur så langt på 2000-tallet. Jeg kan uten videre slutte meg til dette. Trilogien er nemlig noe av det beste jeg har lest av norsk litteratur - noen sinne! Da "Begynnelser" kom ut i midten av september i år, var jeg naturlig nok svært spent.
"Livet må levast framlengs og forståast baklengs", ifølge et ordtak. Sitatet finner vi på bokas smussomslag. Akkurat dette har Carl Frode Tiller gjort alvor av. I "Begynnelser" møter vi nemlig miljøverneren Terje. Han ligger på sykehus og har nettopp tatt livet av seg. Vi følger ham bakover i livet hans, som starter i minuttene før han dør og tilbake til barndommen hans. Hva var det som gjorde at livet hans ble så vanskelig ... "Begynnelser er ein vakker og svært aktuell roman om den komplekse menneskenaturen og naturen vi held på å øydelegge." (sitat fra smussomslaget)
Det er vanskelig å si noe fornuftig om denne boka, uten å komme inn på handlingen og muligens også avsløre mer enn enkelte liker. Dermed er du advart før du leser videre. Men bare for å ha presisert det: det er langt flere detaljer i boka enn hva jeg nevner i denne omtalen.
I bokas innledning ligger Terje på sykehus og svever mellom liv og død. Ved sengen hans sitter hans mor og søsteren Anita. Anita har med seg blomster til Terje, og det oppstår en krangel mellom Anita og moren om hvorvidt man skal kutte stilkene eller ikke før blomstene settes i vann. Vi får innblikk i en mor så og si uten finfølelse, og som durer frem med sitt, uavhengig av årsaken til at de begge er der, og at det ligger et menneske i sengen, som er like ved å dø. Moren er ikke i stand til å la noe passere uten måtte å kommentere det. Hun er også ute av stand til å tenke over hvilken effekt det hun sier, kan ha på omgivelsene. Når noen i omgivelsene reagerer, legger hun hele ansvaret på dem. Datteren er lei av all hakkingen, og tar igjen ... Begge angriper hverandre der det gjør vondest. Terje er ikke død riktig enda, og han får med seg alt som skjer.
"Eg lukka auga, opna dei og lukka dei igjen. No må dei slutte, tenkte eg, eg orkar ikkje meir krangling." (side 9) "Ho (Anita - min kommentar) snudde seg sakte mot meg, samtidig som ho strauk mamma forsiktig over håret. Ho ser meg heller ikkje, tenkte eg, ho ser rett på meg, men likevel ser ho meg ikkje. Eg tok ikkje blikket frå henne. Eg smilte, men ho reagerte ikkje, ho såg tvers gjennom meg. Er det dette som er å døy, tenkte eg, døyr eg no?" (side 11-12). Og så dør han.
To dager før Terje ikke ønsket å leve mer og svingte av veien med bilen, befinner han seg hos sin mor. Han og Turid har gått fra hverandre. Terje er sliten, og vil helst ha fred og ro rundt seg. Det skal vise seg å bli svært vanskelig, for det er ikke den ting det ikke blir krangel om med moren. Terje prøver så godt det lar seg gjøre å manøvrere i det ulendte landskapet mellom dem, men det er så og si ikke mulig. Uansett hva han gjør, havner han i en Catch 22, der alt blir feil. Er det greit at han tar de to siste eggene i kjøleskapet, eller er det ikke greit?
Etter at moren ble skilt, har kontakten mellom Terje og faren vært så godt som fraværende, inntil faren en dag plutselig dukket opp hos Terje og Turid, kreftsyk og trengende. For Terje var det for sent. For hvor var faren da han trengte ham som mest?
Terje var/er en glødende miljøverner, som er opptatt av å verne om døende arter i naturen. Dette utgjør bakteppet for romanen om ham. Da han holder et innlegg på en miljøkonferanse som er arrangert av Fylkesmannen i Sør-Trøndelag, spør en av de tilstedeværende om det gjør så mye at en spesiell type lav dør ut. Terje svarer henne:
"- Det at artar døyr ut, er jo ein heilt naturleg prosess, det er noko som har skjedd sidan livet oppstod, og det er noko som vil skje så lenge det er liv på planeten. Men det er to ting som er heilt spesielt med den tida vi er inne i. Det første er at artar døyr ut fleire hundre gongar fortare enn det som er naturleg. Etter at dei første landplantane dukka opp for 450 millionar år sidan, har det vore berre fem masseutryddingar på jorda. Og no er vi inne i den sjette. Dette skjer mens vi sitt her og snakkar, rett utanfor vindauget her, i og rett utanfor byen vår, i Bymarka, langsmed Ladestien og i Trondheimsfjorden, folk er berre ikkje klar over det. Det andre som er spesielt, er årsaka til utryddinga. Det at det ikkje er verken supervulkanar eller meteorittar, men ein av artane sjølv, altså vi, menneskedyret, som står bak katastrofen. Og så må vi naturlegvis spørje oss kvifor vi gjer det, kvifor øydelegg vi det vi veit at vi ikkje kan leve utan? Og hva slags rett har vi til å gjere det?" (side 67)
På et tidspunkt dør Terjes far, og som det anstendige mennesket han tross alt er, deltar han i begravelsen - selv om han ikke føler noe som helt for faren, som han aldri har kjent etter at faren forsvant ut av livet hans tidlig i barndommen. Mens han sitter i kirken, tikker det inn en gledelig sms på mobiltelefonen. Fylkesmannen har gitt medhold i sørlig tinderublom-konflikten på Dovre. Selv får Terje lyst til å juble høyt, men det passer seg selvsagt ikke. Han kan nesten ikke vente med å fortelle kona Turid om nyheten.
"Rett etterpå kom Turid og Anita gåande. Eg bestemte meg for å vente med å fortelje den gode nyheita til eg og Turid var aleine. Ikkje fordi eg ikkje brann etter å dele det med henne, for det gjorde eg verkeleg, men fordi eg ikkje orka reaksjonen eg visste at Anita ville komme med. Ho heldt ikkje ut fem minutt i same rom som ein glad person før ho begynte å justere stemninga ned dit ho ville ha henne." (side 110-111)
Terje føler ofte at det er noen bak ham, men oppdager gang på gang at det ikke er noen der. Han leser om fenomenet, som kalles "feeling of presence". Fenomenet er særlig utbredt blant personer med psykiske og nevrologiske lidelser, og blant personer som befinner seg i ekstreme og ofte livstruende situasjoner. Samtidig er det ikke helt uvanlig blant friske personer heller. (side 155) Det er kanskje ikke uten grunn at et sitat - fragment 233 fra "Uroens bok" av F. Pessoa - fremkommer på side 5 i boka: "Det fremmede iakttar oss fra skyggene."
Noen ganger drømmer Terje om å slippe bort fra alt.
"Du er i ferd med å bli psykotisk, Terje, tenkte eg, men eg visste at det var berre ønsketenking, eg var ikkje i stand til å flykte inn i ein psykose, eg satt fast i meg sjølv." (side 186)
Terjes mor har slitt med angst og depresjon i hele sitt voksne liv, og for å døyve sinnets smerte, drikker hun. I hele Terjes oppvekst har morens lidelser alltid kommet først - lenge før barnas behov. Dette har de aldri kunnet snakke ordentlig om, ikke uten at moren har gått til angrep på barna sine fordi hun mente at hun alltid hadde gjort sitt aller beste. Men var det godt nok? Holdt det mål? På hvilken måte påvirket det likevel barna ... langt inn i deres voksne liv? Terje har klart seg forbausende godt, men klarer han noen gang å fjerne sitt indre alvor? Mens andre rundt ham nyter livet med en selvfølgelighet og en letthet, blir han alltid sittende og overanalysere det som skjer rundt ham på en slik måte at det fratar ham livsgleden. Et liv holdt sammen i en tynn tråd ... et liv som rakner fullstendig da samlivet med Turid tar slutt. I den andre enden kunne det ha vært en mor av det oppbyggelige slaget, og det ville antakelig ha vært redningen for ham. I stedet blir det å flytte tilbake til moren bokstavelig talt slutten for ham ...
Måten Carl Frode Tiller borrer seg inn i Terjes psyke og skreller av alle lagene i livet hans av som en løk, er helt mesterlig. Hva skjuler seg bak den svært så vellykkede og engasjerte miljøaktivisten, som brenner for å redde utrydningstruet liv i naturen? I romanen får vi innblikk i et liv og en oppvekst som ikke har vært enkel for Terje, og hvor mye kunne gått riktig galt dersom han selv ikke hadde tatt noen riktig kloke valg underveis. Det handler mer om på tross av enn på grunn av. Vi får aldri helt vite hvorfor ekteskapet med Turid tar slutt, men antakelig handler det om at Terje aldri helt føler at han passer inn, aldri helt fortjener henne og det livet de to har skaffet seg. Samtidig som det handler om Terje og de han har rundt seg, har romanen noe universelt over seg, og som forsterkes gjennom historiene om alle de utrydningstruede artene. For hvor sårbare er ikke vi mennesker? Vi bygger våre liv rundt tosomheten, og når bunnen i livene våre rives bort - enten på grunn av skilsmisse eller død - hva er da igjen? Klarer vi likevel å holde oss oppreist, og leve videre? Eller dras vi ned i dragsuget?
Noe av det jeg beundrer aller mest med Carl Frode Tiller, er hans evne til å beskrive dynamikken mellom mennesker som ikke kommer særlig godt overens. Det er noe helt eget ved kranglene mellom mennesker i Tillers romaner. Man får bare lyst til å hyle "men så stopp da!" til de impliserte, for maken til fordummende krangler skal man lete lenge etter. Likevel er det noe gjenkjennelig ved det hele. Hva er det som får enkelte til å insistere på at de har rett, uansett hva andre måtte mene, når det for resten av verden er helt åpenbart at de ikke bare er helt på jordet, men på en helt annen planet? Akkurat dette får Tiller frem gjennom sine sylskarpe personportretter og dialoger.
Vi vet jo hele tiden hvordan det vil gå med Terje, fordi vi starter forfra med hans selvmord. Hans spesielle oppvekst har gjort ham ekstra sårbar i forhold til å bli sett og få anerkjennelse, siden dette er noe som har vært så og si helt fraværende i oppveksten hans. Behovet for anerkjennelse - den som aldri kommer - er kanskje det som gjør at han til slutt også gir opp. Det er så mye sorg i livet hans; den alkoholiserte moren, den fraværende faren, den forbitrede søsteren ... alt som ikke fungerer. Hva er igjen når det eneste som fungerer i livet hans - ekteskapet med Turid og forholdet til datteren - blir tatt fra ham? Han som hele livet har hatt en ironisk distanse til alle rundt seg, som antakelig ikke har klart å være virkelig nær noen? Han er bunnløst ærlig overfor seg selv, som regel på en lite ivaretakende måte, og det er antakelig dette som får ham til å avslutte det hele på en så brutal måte ...
"Begynnelser" er mesterlig i sin skildring av et eksistensielt drama, der hovedpersonens indre demoner til slutt vinner. Måtte det nødvendigvis bli slik? Kunne livet hans ha blitt et annet dersom han hadde flyttet langt bort fra familien sin og aldri sett seg tilbake? Ble jeg sittende og tenke etter at siste side var vendt ...
Jeg har lest mye god litteratur hittil i år, men dette er så langt den aller beste jeg har lest i 2017! Boka vil egne seg ypperlig for diskusjoner i lesesirkler.
Stum, er det jeg ble da jeg leste ferdig denne utrolig gode boken. Måten man blir så dratt med i den, og ikke innser at det har gått flere timer siden man sa at man skulle lese bare et kapittel, det er så bra.Tiller skriver igjen på en måte som fasinerer meg meget, har aldri sett noe lignende. Håper han skriver noe nytt snart, gleder meg allerede.
Takket være Edvard Hoem (takk Edvard!) ble en Carl Frode Tiller med meg hjem forleden dag. Den observante leser av bokanmeldelser har muligens fått med seg at jeg inntil svært nylig hadde et særdeles anstrengt forhold til nynorsk. Det er det definitivt slutt på nå. Møtet med en Tiller ble nervepirrende og lettere ekstatisk, som munnet ut i en avslutning jeg ikke finner ord for. (Det er sjelden!)
Skal forsiktig skissere litt av historien, uten å rasere lesergleden for noen som helst: Altså, Terje er en kar som kan mye om blomstene, biene og jorda og sånn. Historien om ham starter med slutten, der han ligger og kjemper for livet sitt på sykehuset etter å ha kjørt inn i en trailer med vilje. Det blir klart at han plages psykisk, men hva er det som har skjedd? Hvordan ble han som han ble? Er han egentlig en drittsekk?
Langsomt, men ulidelig spennende forteller han historien om seg selv ved å bakover i tid. Frynsete familierelasjoner og historien rundt rulles opp på en mesterlig måte. Jeg tok meg i å tenke litt på Vigdis Hjorth og hennes familie da jeg pløyde meg gjennom sidene, uten en eneste sammenligning forøvrig, da begge forfattere glitrer på ulikt vis. Det er imidlertid i dialogene den godeste Carl Frode Tiller briljerer. Har ikke lest noen forfatter som kommer slik innpå personene og det uutalte i samtalene som han gjør. Et pluss er jo også at han skriver om steder i Trondheim og omegn jeg kan kjenne meg igjen i, noe som gjør historien og karakterene ekstra levende for meg som leser. Når forfatteren i tillegg spekker historien med fagkunnskap om naturens tilstand en biolog og klimaforsker verdig, ja, da er jeg solgt.
Bokas budskap er mangefasettert etter min mening. Hvorfor gjør vi som vi gjør? Hvor mye har egentlig rollemodellene å si for personen som formes? Er det sånn at Terje egentlig burde redde seg selv, og ha større forståelse for både eget liv, i tillegg til de ulike "menneskeartene" rundt seg, heller enn å prøve å redde elvemuslinger og andre småkryp?
Kjære Carl Frode Tiller, for ei bok du har skrevet! For en kunnskap, - om menneskesinnet og naturen og alt i mellom. Takk for at du presenterer et nydelig nynorsk språk, som er lett forståelig og flyter som honning over sidene. Jeg kommer til å tenke lenge på historien om Terje, og alle andre Terjefigurer blant oss.
På en vindfylt aften i de midtre delene av landet blåser terningen lett over snøskavlene mens den hutrende skjelver og vekselvis viser meg fem og seks øyne. Et siste avgjørende vindkast plasserer den imidlertid på en meget, meget sterk femmer.
Boka si det! Nydeleg språk og ein engasjerande forteljing. Vi treffer Terje der han ligger på sjukehus etter sjølvmordsforsøk. Der i frå hopper vi gradvis bakover i tid og får innblikk i vaksenlivet, ungdomstida og til slutt også i barndommen. Altså fortelles historia hans baklengs i denne boka og det fungerer utmerka. At Terje er miljøforkjempar går også igjen i heile boka via diverse fakta og beretningar om plantar og dyreliv som ein kan velgje å tolke og koble til boka øvrige handling. Denne boka var ein sterk og sår leseropplevelse, samstundes gjer dei humoristiske replikkane og formuleringane at den også er høgst underholdende. Anbefaler med andre ord denne på set varmaste!
I en sykehusseng ligger Terje, miljøverneren, på dødsleiet etter et selvmordsforsøk. Ved sengekanten sitter moren og søsteren og krangler, som vanlig.
Gradvis trekkes vi med bakover i tid, og får del i Terjes liv som voksen, videre til ungdom, og til slutt som barn.
Det er en traurig familiehistorie som avdekkes. Terjes kjærlighet til naturen er et stort tema som belyses, i tillegg til valg Terje har gjort gjennom livet.
Tiller klarer nok en gang å få leseren «på kroken». Helt fra starten vekket bokens personer følelser i meg. Både irritasjon, sinne, oppgitthet, medynk og sårhet. Veldig originalt å begynne med slutten og føre leseren tilbake i tid. Digger Tiller!
Dagsaktuelt tema om miljø og menneskenaturen.
Eg hadde skyhøge forventningar til denne boka og er nok litt skuffa. Romanen er absolutt god, men etter mi meining langt i frå så rik og intens som Skråninga og til dels Innsirkling. Eg synest til dømes skildringane av psykisk sjukdom og vonde familierelasjonar er mykje sterkare i Skråninga enn her. Likevel inneheld boka mange glimrande scenar, og ingen er betre til å skriva stikkande dialogar og såre relasjonsskildringar enn Carl Frode Tiller.
Fantastisk roman ! Tankevekkende med mange lag. her er min omtale
Carl Frode Tiller er en forfatter jeg har fulgt siden debuten, og jeg setter forfatterskapet høyt. Derfor hadde jeg store forventninger til Begynnelser, og med gode anmeldelser og gode omtaler her inne var jeg overbevist om at dette ville bli en god leseopplevelse.
Men denne vil nok ikke nå opp når jeg skal oppsummer årets leseopplevelser. På sitt beste gir boka gode skildringer av sårheten i et barns uforbeholdne kjærlighet til foreldre, selv når de ikke klarer å være foreldre. Og av hovedpersonens indre dialog som står i en sterk kontrast til den faktiske krangelen han fører med kona.
Likevel synes jeg ikke boka når opp til Innsirklinger. Jeg tror det er den utstrakte bruk av direkte dialog som jeg ikke synes fungerer så godt. Jeg kjedet meg også gjennom naturskildringer som skulle knytte boken til klimaspørsmålene og befeste hovedpersonens frelse gjennom naturen. (Men det kan være fordi jeg ikke er så opptatt av natur - og i alle fall ikke av naturskildringer. )
Hovedpersonen Terje er til tider utrolig irriterende, uten at det nødvendigvis er en entydig dårlig kvalitet ved boken. Som leser skifter sympatien mellom personene ettersom historien rulles opp. I skildringen av studenten Terje var jeg nær ved å dømme hele romanen nord og ned, men den tok seg inn igjen.
Romanens hovedgrep med en omvendt tidslinje og dens episodiske tilnærming fungerer, men jeg har ikke lyst å lese meg tilbake som jeg ville ha gjort hvis jeg lot meg rive med. Men jeg liker faktisk boka bedre retrospektivt, enn under lesningens gang.
Ho heldt ikkje ut fem minutt i same rom som ein glad person før ho begynte å justere stemninga ned dit ho ville ha henne.
...dei var så snille, alle var snille heile tida, eg skjønte ikkje kor eg skulle gjere av raseriet mitt når alle var så snille.
Eg drømte at eg stod opp tidleg på morgonen, kledde på skyggen min og sende han ut blant folk.
For biologisk sett er vi omtrent det same dyret vi var for hundre tusen år sidan, den gongen vi levde i små flokkar på den afrikanske savannen. Hjernane våre er strukturerte og fungerer slik dei gjorde den gongen, vi forheld oss til og handlar i verda som om vi var ein flokk jegerar og samlarar på evig leiting etter mat og tryggleik til oss sjølve og våre nærmaste, og sjølv om det ikkje går ein dag utan at vi hører og les om klimakrisa og alt ho fører med seg, er vi ikkje i stand til å ta krisa innover oss, ikkje før det er for seint, tenkte eg.
Du er i ferd med å bli psykotisk, Terje, tenkte eg, men eg visste at det var berre ønsketenking, eg var ikkje i stand til å flykte inn i ein psykose, eg satt fast i meg sjølv.
Norge, verdas rikaste land, tenkte eg, å gå til grunne her er som å drukne i ein søledam. Eg prøvde å le, men eg fekk det ikkje til. Det var for sant, det var akkurat slik eg følte det, som om eg drukna i ein søledam.
Etter ei lita stund opna baren, og rett etter det igjen kom bandet på scenen. Dei hadde fått beskjed om å spele "litt for ein kvar smak", og dei trudde sikkert at det var det dei gjorde når fire av dei fem første låtene var Creedence-låtar.
Det at artar døyr ut, er jo ein heilt naturleg prosess, det er noko som har skjedd sidan livet oppstod, og det er noko som vil skje så lenge det er liv på planeten. Men det er to ting som er heilt spesielt med den tida vi er inne i. Det første er at artar døyr ut fleire hundre gongar fortare enn det som er naturleg. Etter at dei første landplantane dukka opp for 450 millionar år sidan, har det vore berre fem masseutryddingar på jorda. Og no er vi inne i den sjette. Dette skjer mens vi sitt her og snakkar, rett utanfor vindauget her, i og rett utanfor byen vår, i Bymarka, langsmed Ladestien og i Tronheimsfjorden, folk er berre ikkje klar over det. Det andre som er spesielt, er årsaka til utryddinga. Det at det ikkje er verken supervulkanar eller meteorittar, men ein av artane sjølv, altså vi, menneskedyret, som står bak katastrofen. Og så må vi naturlegvis spørje oss kvifor vi gjer det, kvifor øydelegg vi det vi veit at vi ikkje kan leve utan? Og hva slags rett har vi til å gjere det?
Eg ville gjerne tru på det eg sa, men eg visste at det ville ta dagar og kanskje veker før eg kom opp igjen, så eg greidde det ikkje. Ikkje no heller, det visste eg, ho kjente meg altfor godt. Ho fortsette å stryke meg over håret. Eg kom til å tenke på naboparet som leigde ut leilegheita si og flytta til Tanzania i eit år. Eg såg for meg at eg og Turid gjorde noko liknande, at vi braut opp og tok ein pause frå livet vi hadde her. Eg begynte alltid å fantasere om slike ting når eg hadde det slik eg hadde det no. Når ein føler seg makteslaus, får ein behov for å ta store val, tenkte eg, ikkje nødvendigvis fordi ein ønsker dei endringane valet fører med seg, men fordi ein vil kjenne på korleis det er å bestemme over seg sjølv. Fordi ein vil kjenne seg fri.
Alt som leses i 2017 havner her, i den rekkefølgen lesingen avsluttes i.
Skriver kortfattet notater om boka:
-handling / tematikk
-leseropplevelse
-favorittsetning
-nye ting jeg lærte
-annet jeg biter meg merke i
Siden det ikkje er plass til meir enn 100 bøker i kvar liste, og eg i år har vore så mykje prega av sjukdom at eg har satt ny personleg rekord i lesing, har eg altså måtte opprette ein liste nummer to for å få plass til bøkene eg leser i år. :-)