2012
Ingen favoritt
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
Karl Ove Knausgårds tredje roman innebærer en enorm litterær satsning, og er en stor bok i mer enn én forstand: Min kamp blir utgitt som seks romaner. Første, andre og tredje bok utkom høsten 2009, fjerde og femte bok kom våren 2010, og sjette bok utkommer våren 2011. Etter tre år på gymnaset i Kristiansand reiser Karl Ove til Nord-Norge som lærervikar. Han møter en ny verden, og bærer med seg erfaringer han ikke selv forstår. Romanen skriver frem en ung manns ufordervete grandiositet og selvpåførte ydmykelser, oppriktigheten og umodenheten og hungeren etter eksistensiell og seksuell forløsning.
Forlag Oktober
Utgivelsesår 2010
Format Innbundet
ISBN13 9788249507146
EAN 9788249507146
Serie Min kamp (4)
Genre Biografisk litteratur
Omtalt person Karl Ove Knausgård
Språk Bokmål
Sider 472
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Karl Ove er 18 år og nettopp ferdig med gymnaset. Hans foreldre har skilt seg, og moren sliter for å få endene til å møtes i og med at hun har valgt å sitte med huset. Den unge Knausgård er fast bestemt på at han vil bli forfatter, og i første omgang søker han seg lærerpost i Nord-Norge for ett år. Planen er å legge seg opp penger og dessuten få tid til å skrive.
Knausgårds møte med den lille bygda Håfjord i Troms blir overveldende. Naturen er voldsom, men det bor jo nesten ingen folk der. Og alle kjenner åpenbart alle. Det er ikke mulig å gjemme seg vekk. På en måte både spennende og skremmende for en sjenert og ensom ung mann. Etter en temmelig utsvevende russetid med så store mengder alkohol at dette med blackout, bakrus og fyllenerver holdt på å bli faretruende dagligdags, skal det vise seg at hans møte med den nordnorske drikkekulturen holder på å gå riktig galt.
Knausgård forsøker å skrive, men får det ikke til. Han klarer ikke å få det han tenker inne i hodet sitt til å bli litteratur når det kommer ned på papiret. Like fullt har han store tanker om sin egen fortreffelighet og egne evner til å skrive. For noe stort, det skal han bli!
Selv om denne boka i all hovedsak handler om Knausgårds ene år i Håfjord, gjør han mange sprang i tid. Noe av det sterkeste ved boka er – som i de foregående bøkene - når han kommer inn på forholdet til faren. Etter skilsmissen gifter faren seg med Unni, som han får en datter med. Og han har for alvor begynt å drikke. Det er snart ikke mulig å tilbringe noe tid sammen med ham uten at han er full. Alle skal danse etter farens pipe, for han har så lett for å bli fornærmet for den minste lille ting.
Noe av det den unge Knausgård sliter veldig med, og som beskrives med en helt rå ærlighet, er hans mislykkede forhold til det annet kjønn. Han drømmer om å debutere seksuelt, men uansett hva han gjør, får han det ikke til. En ting er at han er så sjenert. En annen ting er at han føler at det er noe galt med ham. Dette er en bok om mislykkethet, om ikke å få til noe, om usikkerhet som blir ”løst” gjennom drikking, om mengder med for tidlige sædavganger og en seksuell debut som lar vente på seg. Nok en gang har Knausgård klart å binde meg fast til enda et bind i selvbiografien sin. Denne gangen slukte jeg boka – bokstavelig talt! Tatt i betraktning at denne boka er den svakeste av de fire bøkene jeg har lest, må man vel si at det slett ikke er så aller verst! Jeg er fremdeles ikke lei og ser frem til Min kamp 5!
I Min Kamp 4 forteller Knausgård om når han jobbet i Nord Norge som lærer.
Han har akkurat fyllt 18 år å flytter for seg selv. Stedet han bor heter Håfjord dette stedet er en helt ny verden for Knausgård.
Det er et lite samfunn hvor alle kjenner alle, noe han merker ganske fort når folk begynner å banke på døren hans.
Han forteller mer om skilsmissen imellom faren og moren.
Hvordan han takler den nye kjæresten til faren som heter Unni, hun er nevnt blant annet i bok nr 1.
Men det boken går mest innpå er hans opphold i Håfjord/Finnes.
For det er her han begynner virkelig å fantasere om å bli en forfatter, han begynner å skrive novelle etter novelle. Starter sendt på kvelden, skriver ut til tidelig på morgenen, det går så langt at han snur døgnet å går på en skikkelig smell.
Det er referanser til bok nr 3 i denne boken, noe jeg syntes var ganske artig.
Han forteller om en episode som han har opplevd å lager en historie utifra den.
I denne boken får man også vite opphavet til "Ut av verden" av Knausgård.
Teknikken i skrivingen har blitt enda bedre, det er ikke så lange forklaringer. Jeg liker stilen Knausgård skriver i, hvordan han klarer å skape en stemme via teksten sin.
- Vel, du har nok hørt det før Karl Ove Knausgård men bra jobba!
Bok nummer tre fikk jeg aldri tak på, så det tok lang tid før jeg gikk i gang med nummer fire. Men den skuffet ikke. Både språket og handlingen flyter, og jeg vil ha mer, han skildrer egen ungdom på en treffsikker måte, ikke minst treffer den en god del gjenkjennbart.
Jeg ble helt svett av å lese om all drikkingen han bedrev i ungdomsårene; at noen overlever slike mengder er for meg ganske utrolig. Men for all del; han skriver så det er en fryd; og det er også mye å humre over. Link til et lite innlegg om boken på bokbloggen min.
Mamma hadde begynt å jobbe ekstra for å klare det økonomiske. I tillegg til jobben som lærer på sykepleierskolen tok hun ekstravakter på Eg sykehus i helgene og feriene. Det var vel huset som kostet. Hun hadde kjøpt ut pappa, og hadde store lån. Selv merket jeg ikke noe til det, jeg hadde både pengene jeg tjente i avisa og barnebidraget fra pappa, og var de brukt opp, var det fortsatt mulig å få litt ut av mamma, så det gikk bra. Det hendte hun kritiserte prioriteringene mine, at jeg kunne kjøpe tre nye plater en fredag ettermiddag mens jeg samtidig gikk rundt i sko med løs, flapsende såle. Men det er jo bare materielt, sa jeg da, det er jo bare ting, mens musikk er noe helt annet. Det er jo ånd, for faen! Det er det man trenger, egentlig, jeg mener nye jakker og nye sko og nye biler og nye hus og nye campingvogner og nye hytter og nye båter. Men det vil ikke jeg. Jeg kjøper bøker og plater fordi det sier noe om hva det dreier seg om, hva det vil si å være menneske her på jorden. Forstår du?
Når man sitter der og tenker på det fineste man vet, det kjæreste man har, og bare vil være der, likesom ute av verden, på vei fra ett sted til et annet, er det ikke først da, man virkelig er til stede i den? Først da man virkelig er fylt av den ?
Å, dette er sangen om den unge mannen som elsker den unge kvinnen. Har han rett til å bruke et slikt ord som elske ? Han vet ingeting om livet, ingenting om henne,han vet ingenting om seg selv. Det eneste han vet, er at han aldri har følt noe med en slik kraft og klarhet før. Alt gjør vondt, men ingenting er så godt. Å, dette er sangen om å være seksten år og sitte i en buss og tenke på henne, den ene, uten å vite at følelsene langsomt, langsomt vil bli mattere og svakere, at livet, det som nå er så stort og veldig, ubønnhørlig vil bli mindre og mindre, til det er en håndterbar størrelse, noe som ikke gjør så vondt, men som heller ikke er så godt.
Landskapet var som et kar fylt opp av mørke. Neste morgen trådte bunnen i det langsomt fram etter hvert som lyset ble helt i, og likesom spedde mørket ut. Det var umulig, syntes jeg, å bevitne det uten å tenke at det involverte bevegelse. Kom ikke Lihesten, med sin veldige loddrette og langstrakte klippevegg, nærmere med lyset? Steg ikke den grå fjorden likesom opp fra det dyp av mørke den hele natten hadde vært skjult i? De store bjørkene på den andre siden av bøen, der hvor gjerdet til naboeiendommen gikk, rykket ikke de inn noen meter ?
Det hendte hun kritiserte prioriteringene mine, at jeg kunne kjøpe tre nye plater en fredag ettermiddag mens jeg samtidig gikk rundt i sko med løs, flaprende såle. Men det er jo bare materielt, sa jeg da, det er jo bare ting, mens musikk er noe helt annet. Det er jo ånd, for faen! Det er det man trenger, egentlig, jeg mener, egentlig, og det er viktig å prioritere det. Alle prioriterer ting. Alle vil ha nye jakker og nye sko og nye biler og nye hus og nye campingvogner og nye hytter og nye båter. Men det vil ikke jeg. Jeg kjøper bøker og plater fordi det sier noe om hva det dreier seg om, hva det vil si å være menneske her på jorden. Forstår du?
Overalt stod det trær, disse grønne, vakre skapningene som man aldri riktig regnet med, bare gikk forbi og registrerte uten at de satte noe avtrykk i en, som for eksempel hunder eller katter gjorde, men som egentlig, bare men tenkte etter litt, var til stede på en mye mer massiv og overveldende måte.
Vi lever ikke livene våre alene, men det betyr ikke at vi ser dem vi lever det sammen med. Da pappa flyttet til Nord-Norge, og ikke lenger stod fysisk foran meg, med sin kropp og sin stemme, sitt temperament og sitt blikk, forsvant han på sett og vis ut av livet mitt, i den forstand at han ble redusert til et slags ubehag jeg av og til ble konfrontert med, når han ringte eller når noe minnet meg om ham, et slags felt i meg som ble aktivisert, og i det feltet lå alle mine følelser for ham, men ikke han. Den jula han ringte fra Kanariøyene, og de ukene som fulgte, leste jeg senere om i notatbøkene hans. Der står han i sin egen rett, midt i sitt eget liv, og kanskje er det derfor det er så vondt å lese for meg, at han ikke bare er mye mer enn mine følelser for ham, men uendelig mye mer, et helt og levende menneske midt i livet.
Å, dette er sangen om å være seksten år og sitte i en buss og tenke på henne, den ene, uten å vite at følelsene langsomt, langsomt vil bli mattere og svakere, at livet, det som nå er så stort og veldig, ubønnhørlig vil bli mindre og mindre, til det er en håndterbar størrelse, noe som ikke gjør så vondt, men som heller ikke er så godt.
Kundera var også en postmoderne forfatter, men han mangled helt dette tilfanget av andre verdener [som Kjærstad har], hos ham var verdenen alltid den samme... [og] så trakk han hele tiden personenen sine ut av handlingen, grep selv inn og la ut om det ene eller andre, mens personenen likesom stod og ventet, urørlige der foran vinduet eller hvor de nå befant seg, til han var ferdig med utlegningen sin og de igjen begynte å bevege seg. Da så man jo at handlingen bare var "handling", at personene bare var "personer", noe han hadde funnet opp, man forsto at de ikke fantes, og hvorfor skulle man lese om dem da?
Kommentar: Dette sitatet liker jeg både fordi det kommer inn på hvorfor Knaugsgårds litteratur har tatt den vendingen det har gjort - så lang unna det "oppfunnete" som en roman kan bli, men ikke minst også fordi jeg er så enig angående Kundera, og han uttrykker det så presist. Jeg har alltid tenkt på fortellersetemmen hos Kundera som så besserwisser-preget, og den skal alltid forklare leseren ting hele tiden. Og det er tydelig at karakterene bare har som rolle å illustrere filosofiske poenger for ham. Endelig en god treffende kritikk av Kundera :-)
Det spesielle med disse festene var at de ikke var forbeholdt en bestemt aldersgruppe, eller at de var delt opp i forskjellige aldersgrupppper, desperate tyveåringer her, resignerte førtiåringer der, nei, på disse samfunnshusfestene kom alle. Syttiåringer satt ved samme bord som fjortenåringer, fiskeforedlingsarbeidere ved samme bord som undervisningsinspektører, og det at alle hadde kjent hverandre hele livet, forhindret ikke at de slapp seg løs, de sosiale bindingene var helt oppløst, her kunne man se en trettenåring kline med en tyveåring like gjerne som å se en full olding danse og svinge kjolen can can-aktig mens hun flirte sitt tannløse smil. Jeg elsket det, kunne ikke annet, det var en frihet i dette som jeg aldri hadde møtt noe annet sted. Samtidig var det slik at man bare kunne elske det om man selv var der, i det euforiske og kontorlløse, for bare med det minste fnugg av kritikk og smak ville alt styrte sammen og bli en vill parodi eller kanskje til og med travesti på det menneskelige. Ungdommene som tente på kaffen sin slik at den brant med en lav, blå flamme, eldgamle kvinner som så på en med skjelmske, flørtende øyne, skallede menn med funksjonæraktige dresser og slips som i det ene øyeblikket la an på femtenåringer, i det neste stod bøyd over en grøft nedenfor det glitrende samfunnshuset og spydde, ravende kvinner og gråtende menn, alt likesom pakket inn i en lang rekke av dårlig framførte hits fra seksti- og sytti-tallet...
... det var som livet kom og jaget ut døden.
Høsten 2010 fikk jeg en liten folder fra bokhandelen libris; "Våre 101 favoritter, stemt frem av bokelskere for bokelskere" Listen inneholder noe for enhver smak og er oppført alfabetisk med romaner fra 1-80, deretter krim.
Fordi en liste ikke kan inneholde mer enn 100 bøker, så kom ikke Skumringstimen med Johan Theorin som nr 101 med.
Disse bøkene er nominert til Sørlandets litteraturpris 2011. Stem på din favoritt på prisens hjemmeside
Her er skjønnlitteraturen som eg les i 2010. Grei måte å føre oversikt på!
Her samlar eg dei bøkene eg har i bokhylla mi. På denne måten kan eg sjølv få oversikt over kva eg har lese og kva som bør lesast før eg tar av hos bokhandlaren. Pensumbøkene tar eg ikkje med;)
Liste mest for meg selv - for å huske/holde orden på bøkene jeg leser. Dette skulle jeg begynt med i 1970 - DET hadde vært moro å hatt,det! ;)
Bøker jeg skal lese på grunn av Day zero prosjektet mitt -
Start 01.november 2016 til 30.juli 2019
.
https://litteraturverden.wordpress.com/2016/11/01/day-zero-project/
Bøker (skjønnlitterære og sakprosa) som Sissel Gran henviser til i sin samlivsbok Det er slutt (2016). Dessuten henviser hun til disse filmene: Skal vi danse?, Fire bryllup og en gravferd, Før midnatt og Tatt av vinden.