Bokelskere.no

Misunner deg nesten, som har denne boka til gode ennå! Jeg fikk den som gave, og kjente ikke til forfatteren fra før. Etter en litt treg start, ble jeg helt oppslukt av fortellingen, og plutselig var de nesten 800 sidene over.

Fortellingen om de to siamesiske tvillingene, født av en nonne som dør under fødselen og med en far som stikker av i sjokk, har mye ytre dramatikk. Her beskrives livet på et misjonssykehus i Etiopia. Det er drama, kjærlighet, konflikter og nag, skyld, soning og håp.

Det er mye humor i boka. Fortellingen bærer også preg av å være skrevet av en medisiner. Vi får inngående kjennskap til pasienters sykdommer og behandlingsmetoder, uten at dette blir kjedelig. Jeg husker spesielt en episode hvor stedets indremedisiner på sparket må overta som kirurg fordi kirurgen har stukket av. De har en pasient som øyeblikkelig må opereres for tarmslyng, og legen har aldri gjort dette før. Som eneste veiledning husker han et vers fra en legebok på rim. Dette beskriver en tarmslyngoperasjon,og han gjentar det for seg selv mens han opererer:

" Først legges snittet stort som så - de må for all del ikke være små - hent slynget ut og vri det pent til rette - med klokken, vil du ganske snart få se - en slange opp i rektum, til det tette - så gassen strømmer fritt, og det var det..."

Vi får også høre om hvordan velmente gaver fra utlandet ikke alltid er til hjelp. En from Oversøster tøyer av og til sannheten når hun skal gjøre rede for hva pengene er brukt til. Men da hun får engelske bibler til utdeling til analfabeter som heller ikke snakker engelsk, greier selv ikke hun å gjøre om dette til mat og medisiner som pasientene trenger.

Boka skildrer hvordan små og store begivenheter og valg får betydning for vårt eget og våre nærmestes liv. Dette er stor fortellerkunst! God fornøyelse!

Jeg likte boka veldig godt. Jeg trodde jeg hadde lest endel om raseskille-politikken, men dette var veldig fint og intenst skildra, og gav meg mange nye, sterke aha opplevelser. Synes det var flott at Stockett fikk fram hvor vanskelig det også var for hvite å kjempe mot raseskillet, og det var artig å oppleve hvordan hun brukte forskjellig "stemme" på de 3 hovedpersonene. Ja, det er utrulig at det er tidlig 1960-tall vi snakker om. Egentlig en "sår" bok, men det er mye positivt og morsomt der også. Flott kombinasjon, det.

Boka er nå ferdiglest, og her er min bokomtale:

Ingeniøren Jangos ankommer den lille makedonske byen Aina på slutten av andre verdenskrig. Oppdraget han har fått av en viss PP er å få i gang spinneriet i byen. Lite aner imidlertid Jangos om hva som skal møte ham i Aina …

De fleste mennene i Aina er drept av tyskerne som følge av den pågående krigen. Befolkningen består derfor stort sett av enker. Så snart det dukker opp en brukbar mann, sitrer det i enkene, som fremdeles er kvinner i sin beste alder. Jangos har knapt noen erfaring å snakke om med kvinner, selv om han er rundt 50. Han skjønner derfor lite eller ingenting når enkene åpenbart blir enige om å dele på de få godene de har tilgjengelig.

I første omgang innlosjeres Jangos hos en av enkene, og dette blir innledningen til så het lidenskap at Jangos aldri har opplevd maken. Men så snart han er i ferd med å innrette seg på at livet hans skal fortsette med denne enken, så kastes han ut og innlosjeres hos en annen. Og slik fortsetter det … Inntil han en dag forelsker seg i den vakre Maria. Hennes mann ble tatt til fange tidlig under krigen, og ingen vet om han lever eller er død. Inntil dette er avklart, kan Maria i følge de strenge reglene som gjelder på stedet ikke innlede et forhold med noen annen mann.

Mens Jangos er i Aina, introduseres han for at byens store stolthet, kirkeklokken ”Hosianna”, ble stjålet tidligere under krigen. Ingen vet hvor den har havnet, inntil gjeteren og kvinnebedåreren Christofis dukker opp og hevder at han har hørt de umiskjennelige lydene fra ”Hosianna” i en bulgarsk landsby. Det var ikke bare å ta den med seg. Klokken er nemlig 350 kg og befinner seg i et kvinnekloster hvor menn ikke har adgang. Veien dit er dessuten meget farefull, fordi det er tyskere og Tito-partisanere overalt.

Jangos er en forsiktig mann som hele sitt liv har unngått farer. Til sin store forskrekkelse blir han plukket ut til å være med på den risikable ekspedisjonen for å hente ”Hosianna” tilbake til Aina. Med på ekspedisjonen skal også Christofis, vertshusholderen Galus og Fader Kolkis være. Denne umake gjengen kler seg ut som pilgrimmer og setter av gårde i en vogn trukket av to muldyr. En mer halsbrekkende ekspedisjon skal man lete lenge etter. Kan de i det hele tatt lykkes? Og tør Jangos være med? Hvis han skal gjøre seg håp om noen sinne å vinne Marias hjerte for alvor, har han intet valg. Hun hater nemlig feighet …

I perioder av boka holdt jeg bokstavelig talt på å le meg fillete. Ikke bare er historien morsomt fortalt, men den er også elegant skrevet. Det er imponerende at en dansk forfatter har klart å ta den greske folkesjelen så til de grader på kornet. Her fortelles det om greske menns heltemot inntil det parodiske, om dobbeltmoral, blomstrende erotiske forviklinger, om fordommer landene imellom i Makedonia-området på Balkan osv. Kort oppsummert er dette en leken historie om mange alvorlige temaer. Jeg synes boka fortjener terningkast fem.

Jeg forelsket meg helt i denne her - og blir rasende hver gang jeg tenker på hva som skjedde med henne. Samtidig er det jo historien om hvordan manuset overlevde en fantastisk historie i seg selv.

Jeg likte også boka, men klarte ikke å bruke lang tid på boka, så den ble lest ut forholdsvis raskt. Det jeg vil framheve ved boka, var skildringen av dagliglivet for menneskene i sørstatene i USA på 1960-tallet. Vi fikk et innblikk i hvordan raseskillepolitikken virket for menneskene der, både svarte og hvite, hvilke holdninger de hvite hadde i forhold til de svarte og motsatt. Jeg synes også livet til de unge, hvite, bortskjemte(?) mødrene i 20-årsalderen, som tydeligvis kjeder seg en del, er godt skildret.

Utrolig skuffet over denne boken som jeg hadde så store forventninger til. Jeg ble kjent med forfatteren gjennom boka Ut og stjæle hester og ble mektig imponert over hans karakterbeskrivelser og den varme stemningen i boka.
I Jeg forbanner tidens elv klarte ikke forfatteren og lage en god historie. Det var ikke noe som fengslet meg her. Det ble et lavt terningkast på denne boka fra meg :-)

Tenk jeg har ikke lest denne boka før nå, men bedre sent enn aldri. "Les Miserables" er boka som bl. a.viser veien for at "ærlighet varer lengst", således en tidløs bok hvis en ser dybden i fortellingen. Jeg ble også fascinert av boka og anbefale den.

For en flott tittel. Den oser av skuffelse uten å nevne ordet. Novellene i boka er virkelig gode.

Jeg trives med å lese Gavalda. Språket hennes er så ordrikt, levende og humoristisk. Denne romanen er en kort, og lettlest bok om søskenkjærlighet. Dialogene hennes dominerer, men her ligger også styrken. Avslutningen, der Garance hører på musikken, broren Vincent har satt sammen som en gave til henne, er så flott. Listen formidler livets mange fasetter; her er søskenkjærlighet, motbakker og ikke minst kjærlighet til musikk. Romanen passet ypperlig som lesning i vakker vårsol en søndag formiddag.

Jeg er enig med deg, når bøker starter med slutten på fortellingen først da føler jeg meg litt lurt, for jeg har ikke lyst til å lese slutten først, det tar fra meg noe av spenningen. Blir ikke så engasjert i fortellingen som jeg kanskje skulle når jeg vet hva som skjer. Selvfølgelig er livet som ble levd i denne romanen en god historie og den er bra skrevet.

Det er tydelig det er mange som er konfortabel med slike bøker. Det er ikke den første boka jeg har lest som er slik og de faller ikke i smak hos meg.

Dette er en bok det er vanskelig å legge fra seg. Spenning, romantikk og historiske fakta i en og samme historie, gjør meg til en glad leser ihvertfall. Jeg tenker på Tom murmester hver gang jeg er ute og reiser, og besøker gamle, flotte katedraler.

Jeg likte denne boka! Var helt fortapt i Etiopia, mens handlingen pågikk der; bokas personer og naturen og folket der ble levende og virkelige for meg, og jeg fikk en sterk følelse av at forfatteren visste mye om det han skrev om. Her får vi et godt innblikk i kirurgiens verden. Den fargerike måten han skriver på kan minne litt om John Irvings måte å skrive på... - og jeg elsker John Irvings bøker. Derfor kommer jeg til å lese flere bøker av Abraham Verghese også, gjerne like tykke som denne.

Hvorfor akkurat denne boka har fått så enormt mye oppmerksomhet, er meg en gåte. Joda, jeg syntes den var ålreit mens jeg leste den, men ikke SÅ spesiell at den skulle fortjene en haug med priser - til fortrengsel for andre og - etter min mening - mye bedre bøker. Jeg ble skuffet. Var dette alt?

I boka møter vi den noe enfoldige fiskeren Markus. Markus er svært takknemlig over hva livet har gitt ham, og han har en indre ro de fleste av dagens travle mennesker kan misunne ham. Hans funderinger over alle livets undre - både på sjø og land - er sjarmerende og likefrem. Han står stødig selv når naturkreftene herjer med ham, bare havet sørger for å gi ham til det daglige brød.

Markus er en ensom mann, som aldri helt blir tatt inn i varmen hos de øvrige i det lille lokalsamfunnet. De andre synes han er rar og veldig annerledes enn dem selv. Dette bekymrer imidlertid Markus svært lite.

Men så blir det svart hav, og Markus´ enkle liv rystes i grunnvollene. Med ett er ikke alt like selvsagt lenger ...

Denne lille boka er ganske enkelt skjønn! Den fikk iallefall meg til å tenke på hva det egentlig er som betyr noe i livet. Sverre Anker Ousdal har hentet frem sin barndoms sørlandsdialekt når han har fylt oppleserrollen, og det passet svært godt når han skal levendegjøre figuren Markus.

Denne boka tok meg med storm! Vi møter flere kvinneskjebner fra dagens India. Kvinnene møtes i en togkupe - en egen kupe for damer - og hver og en av dem forteller sin historie. Spennet i historiene som fortelles er stort, og vi får sånn sett innblikk i hvordan kvinner fra ulike sosiale lag lever sin liv. Dette er historier om overgep, kvinneundertrykkelse, om å ofre seg for familien etc. Boka anbefales varmt!

Endelig kom oppfølgeren til "Vindens skygge", og jeg gledet meg stort til å kaste meg over boka. Vi befinner oss i tiden før handlingen i "Vindens skygge", fremdeles i Barcelona, på 1920-tallet. David Martin er 17 år og løpegutt i en avis. Hans store drøm er å skrive en udødelig roman, og da han får muligheten til å skrive en føljetong i avisen og at på til lykkes, er det noe som forløses i ham.

Senere får David i oppdrag å skrive en bestselgerroman, og han inngår i den forbindelse en pakt med den desillusjonerte forfatteren Andreas Coreli. Dette angrer han senere dypt på, for forbindelsen koster ham dyrt og ingenting går etter planen.

Ting begynner virkelig å ta av den dagen Isabella dukker opp i Davids falleferdige tårnbygning, og ønsker å bli hans sekretær. Noen er ute etter David, og spørsmålet er om han skjønner det før det er for sent.

Boka startet storveis, men etter hvert syntes jeg den flatet ut. Mye av det som gjorde et veldig sterkt inntrykk på meg i "Vindens skygge", manglet rett og slett. Etter hvert ble jeg også sittende å irritere meg over språklige lettvintheter og banaliteter. Alt i alt en over middels grei bok og kanskje vel så det, men den lever etter min mening dessverre ikke opp til "Vindens skygge". Ivar Nørve gjorde for øvrig en strålende jobb som oppleser!

Alexis har ingen anelse om hvilke hemmeligheter moren Sofia har holdt skjult for henne gjennom hele oppveksen, da hun tilkjennegir overfor moren at hun ønsker å reise til Kreta sammen med kjæresten Ed. Moren vokste opp på Kreta før hun giftet seg og flyttet til London, og hun skjønner nå at hun er nødt til å innvie datteren i forholdene hun kommer fra. Hun utstyrer Alexis med et brev som hun skal levere til hennes gamle venn Fortini, og i dette brevet ber hun Fortini fortelle alt.

Alexis ankommer Kreta og oppsøker Fortini. Hun får da høre historien som knytter familien hennes til øya Spinalonga, en tidligere koloni for spedalske. Hennes innsikt i familieforholdene gjør noe med henne. Der moren så svik, ser hun lidenskap og kjærlighet. Dette får avgjørende betydning for hennes egne valg.

Dette er en hjerteskjærende historie om en tid da det var knyttet mange fordommer til spedalskhet og faren for smittsomhet, om kjærlighet og svik, om livet på øya Spinalonga på godt og vondt og ikke minst om samhold i et gresk lokalsamfunn. Spinalonga eksisterer i virkeligheten, selv om det er noen år siden spedalske ble isolert fra samfunnet. Denne historien rørte meg dypt. Jeg opplevde boka er godt skrevet og Gisken Armand leste den med stor innlevelse.

I ettertid har mange kritisert denne boka som en typisk lettvekter innenfor bestselgergenren. Jeg ønsker imidlertid å understreke at Victoria Hislop var den første som brukte fortellergrepet med en rammefortelling og en roman i romanen - en oppskrift mange har kopiert i ettertid. Og selv om boka ikke kommer til å bli stående som en mesterlig roman for ettertiden, var det ingen som hadde fortalt den fascinerende historien om Spinalonga, de spedalskes øy, før henne. Historien som sådan er både spennende, trist og opprørende.

Carsten Jensen forteller her historien om den danske øya Marstal og dens innbyggeres forhold til havet. I boka følger vi fire generasjoner over 100 år frem til den andre verdenskrigs slutt. Mennene hadde stor utferdstrang og det var ikke uvanlig at de som valgte sjømannsyrket ble borte i 2-3 år av gangen. Tilbake satt kvinnene, og ikke sjelden opplevde de ikke å få mennene sine hjem fordi havet tok liv. Samtidig lå fremtidshåpet nettopp i havet og spesielt i sjømannsyrket.

På mange måter er dette en reiseskildring. Vi følger flere skikkelser og deres ferd mot fjerne farvann. Og det er de mest fantastiske historier - både morsomme, grufulle og triste - vi får innblikk i. Albert som leter etter sin forsvunnede far, som har bosatt seg med ny familie på Samoa, den grusomme styrmannen O´Connor som treffer fatale beslutninger for besetningen på skipet, Klara hvis største frykt er at sønnen skal bli sjømann ... Mange historier flettes inn i hverandre. Bakteppet i boka er Marstals vekst og fall som sjøfartsby, herunder også skipsfartens utvikling.

Boka er glitrende og anbefales sterkt!

Jeg valgte å "lese" denne boka som lydbok. Og FOR en bok! Det er ikke ofte jeg synes det er en fordel at forfatteren selv leser, men her kunne jeg ikke tenkt meg noen andre! Det faktum at nettopp Edvard Hoem leser, løfter boka enda høyere. I tillegg er det et pluss at den er skrevet på nynorsk, fordi dette ganske enkelt gjør den poetisk.

Dette er en modig bok. Hoem skriver om sin egen families dypeste hemmeligheter. Spesielt det han forteller om sin far, som ble presset til å overta odelsgården - noe som gjorde at han måtte gi slipp på den kvinnen han elsket og hadde lovet en fremtid - og måten moren hans spilte ham ut, gjorde inntrykk på meg. Forfatteren selv prøver å forstå sin farmor, og fordømmer henne ikke. Dette er styrken i boka, dvs. den manglende fordømmelsen av mennesker som handlet på en måte som var naturlig i sin tid, men som i dag ville vært ansett som pur egoisme.

Jeg endte opp med å lese det meste av det Hoem har skrevet etter denne boka.