Bokelskere.no

I bokas første del - Storm i juni - skildres tyskernes innmars i Frankrike i 1940. Vi følger flere familiers desperate flukt fra Paris. Ulikhetene mellom de rikes, middelklassens og de fattiges måte å takle situasjonen på, er beskrevet både med alvor, varme og humor.

I bokas andre del - Dolce - følger vi livet i en liten fransk landsby etter at okkupasjonen er et faktum. Viktigheten av å holde fienden på avstand balanseres hårfint med bruk av kløkt for å oppnå fordeler overfor tyskerne, slik at krigen på et vis blir til å holde ut.

Dette er en av de beste romanene jeg noen sinne har lest! Det burde vært mulig å gi terningkast åtte. Nemirovsky skriver som en gud. Litterært er dette intet mindre enn et mesterverk! Det er tragisk at hun aldri fikk anledning til å fullføre sitt storverk fordi hun som jøde selv ble offer for krigens mest uhyggelige skjebne.

Handlingen i boka har jeg kjent i mange år pga. musical-oppsettingen, og omsider fikk jeg "lest" den (som lydbok)! En fantastisk bok fra en tid (i Frankrike) med mye fattigdom og hvor én fatal hendelse kunne ødelegge et menneskes liv. Romanen er en klassiker og historien slutter i alle fall ikke å fascinere meg. Anbefales på det sterkeste!

Da Mennulara, Alfallipe-familiens husholderske, dør, starter spekulasjonene og en rykteflom som savner sidestykke i den lille sicilianske landsbyen Roccacolomba. For hvem var denne kvinnen, som opprinnelig kom fra svært fattigslige kår og som på ingen måte var boklig lærd, og som Alfallipe-familien lot forvalte sin formue og sine eiendommer?

I boka beskrives klasseskillet mellom samfunnets øvre og nedre sosiale skikt. Alfallipe-familiens medlemmer levnes liten ære, der de fremstilles som en gjeng udugelige, griske og ondskapsfulle mennesker. Og som fattig skal du ikke tro at du er noe, spesielt ikke dersom du er en kvinne. Å være fattig, kvinne og at på til begavet - nei, det står ikke til troende ...

Få kjenner den hele og fulle sannheten om Mennulara, mandelplukkersken. Var hun det hedersmennesket hun fremsto som før sin død, eller var hun en slu bedragerske som tilsnek seg midler som tilhørte Alfallipe-familien? Etter som handlingen skrider frem, får vi som lesere innblikk i mengder med løse fragmenter som til slutt danner et helt bilde av hvem den lite meddelsomme kvinnen egentlig var.

Boka er meget velskrevet, og mang en gang ble jeg sittende og humre. Beskrivelsen av sladderens krumspring og vesen er mesterlig! Jeg storkoste meg med den!

15 årige Christopher lider av Aspergers syndrom, en mild form for autisme. En dag finner han naboens hund stukket ihel av en høygaffel. Han bestemmer seg for å etterforske drapet i god Sherlock Holmes-stil, samtidig som han skriver bok om det han opplever og tenker. Under etterforskningen kommer han også over opplysninger som kaster et nytt lys over det som skjedde med moren to år tidligere.

Christopher er en meget intelligent gutt. Han har bl.a. store evner innen matematikk. Hver gang han overveldes av sanseinntrykk fra omverdenen, finner han trygghet i å løse kompliserte matematikk-oppgaver. For å få kontroll over tilværelsen gjør han alt han kan for å sortere inntrykkene og gjøre dem begripelige og håndterlige. Siden han verken forstår ironi, metaforer eller klarer å lese andres ansikter og følelser, sliter han mer enn de fleste. Dette med mellommenneskelige relasjoner får han ikke til.

Denne boka var bare helt skjønn! Den gikk rett til hjertet på meg, og rørte meg dypt. Som f.eks da Christopher mistet kjæledyret sitt - en rotte - ned i skinnegangen, og hopper ned for å få tak i den, og ikke skjønner hvorfor alle skriker til ham og kaver med å få ham opp, inntil han ser toget som kommer i full fart mot ham ... Han skulle jo bare redde rotta si fra den sikre død. Det er bare å gi seg over for denne boka!

Dette er historien om Nigeria på 60-tallet, da det oppsto etniske konflikter mellom den muslimske og kristne delen av befolkningen. Det hele munnet ut i en borgerkrig, hvor igboene - de kristne - forsøkte å løsrive seg og danne den selvstendige staten Biafra.

Vi følger igbo-tvillingsøstrene Olanna og Kainene, først i de fredelige årene på begynnelsen av 60-tallet. De tilhører på mange måter eliten i landet, de intellektuelle og velstående. Olannas store kjærlighet er Odenigbo, mens Kainene forelsker seg i engelskmannen Richard. Søstrene er svært ulike, og dette preger i svært stor grad valgene de tar i livene sine.

Da borgerkrigen bryter ut, må Olanna og Odenigbo flykte fra alt de eier for å unngå å bli slaktet ned av hausaene. De ender opp i en flyktningeleir, og dyp nød, sykdom og død preger etter hvert deres hverdag. Vi får også innblikk i livet til tjeneren deres, Ugwu, som følger dem i tykt og tynt.

Dette er en fantastisk roman på alle måter! Ikke bare gir den Biafra-katastrofen et menneskelig ansikt, men boka er så intenst levende skrevet og jeg opplevde virkelig å komme under huden på hovedpersonene. Jeg mener at denne boka er helt på høyden med "Tusen strålende soler", og synes det er rart at den ikke har fått tilsvarende oppmerksomhet i media.

Jeg likte boka, nettopp på grunn av den naivistiske fortellermåten. Slavehandel er i seg selv et så grusomt tema at den naive formen gjorde at jeg orket å ta det inn over meg. Enig i at historien på en måte ble enkel, det var mye et enkelt menneske opplevde av slavenes historie, men uansett svakheter, jeg likte boka. Vil nok gi fire eller fem.

"Mine gleders by" av Richard Herrmann er en bok som folk bør ta fram igjen å lese. Hans fortellerstemme er bare så bra. Dette er Londons historie på sitt beste. Fra Romerne kom til London ca 55 f. Kr. til etter andre verdenskrig. Han forteller om små og store hendelser, om kjente byggverk, gater og steder. Fra de kongelige residenser til menneskene på gater og puber.

Det er den boken jeg leser mest i og som jeg lærer noe på nytt igjen og igjen jeg åpner boka.

Gå inn på profilen til personen som har postet før deg, sjekk ut hva slags bøker personen liker. Foreslå så en bok du tror vedkommende vil like, basert på førsteinntrykket av hyllene.

Kom igjen! :-)

Min favoritt bokhandel her i Oslo er ubetinget Ark på Karl Johan. Kjempeflott utvalg. Handlet en del hos Nordli før men synes at ARK er mye bedre når det gjelder utvalg. Var en tur innom der idag, nesten farlig å gå inn der, er så altfor mange fristelser så jeg ender alltid opp med mange fler bøker enn jeg først hadde tenkt :))

Ok, får bidra litt sjøl også... Dette er vel kanskje ikke akkurat kjempesært, men jeg "må" i alle fall til enhver tid holde en (relativt) pinlig nøyaktig oversikt over:

-hvor mange sider det er i boken, totalt

-hvor langt jeg er kommet når jeg legger den fra meg

-hvor mange sider jeg har lest siden forrige gang

Dette skyldes nok at jeg leser relativt seint (føler jeg), og må "pushe" meg litt for å komme videre i boka.

Anbefaler "Tonje Glimmerdal" av Maria Parr, av flere grunner! Men hovedpersonen Tonje leser Heidi altså, og blir sterkt grepet av historien hun også.

Tonje Glimmerdal er kanskje årets barnebok? Skulle ikke forundre meg...

ikke like sterk som Vindens skygge

Jeg leste Kristin Lavransdatter for nøyaktig 7 år siden. Husker det veldig godt da jeg lå nyoperert på rygg og skulle holde i denne mursteinen av ei bok:-) Jeg ender ofte med å lese biografier av forfattere jeg får et spesielt forhold til; noe som ofte utvider forståelsen for forfatteren. Gode biografier er en skatt i seg selv og kan anbefale Tordis Ørjaseter sin biografi om nettopp Sigrid Undset.

Denne boka kunne ha vore ein "heilt vanleg" roman om kjærleik, men det som gjer denne boka så fin og spesiell er språket og stemningane. Boka hadde ikkje vore den same utan den fantastiske karakteren Philibert, for med han introduserer Gavalda humor og en litt eksentrisk vri.

Eg har lese boka både på engelsk og norsk, og likar begge omsetjingane. Eg likar spesielt godt at den norske utgåva er på nynorsk, for det fungerer spesielt godt for stemninga i boka. Eg håpar eg kan få lese ho på fransk ein gang.

Skuffende for min del.... Tok tid å gjennomføre. Syntes at den ble veldig mørk.

En febril historie om kolonialiseringen av Amerika

I 1682 går europeeren Jacob Vaark i land i Amerika - et på alle måter kaotisk kontinent. Han skaffer seg et landområdet i det som i dag kalles Virginia. «En nåde» handler om kvinnene knyttet til Vaarks gård: Om hans engelske hustru Rebekka, som 16 år gammel sendes over havet til en mann hun ikke aner hvem er. Om indianske Lina, som blir satt i tjeneste hos Vaark etter at stammen hennes er utslettet av sykdom. Om slavejenta Florens, som kommer til gården fordi en mann skylder Vaark penger. Og om Sorg, en ung jente uten navn, uten fortid, og nesten uten språk. De fire kvinnene representerer ulike former for slaveri, de kan leses som allegoriske bilder på den enorme undertrykkingen av den andre, av det fremmede, som danner fundamentet for den hvite manns herredømme over det nye landet. Hvite menn tilranet seg kvinner og slaver som om de var ting og ikke mennesker. De tok jorda fra indianerne og troen fra alle som ikke delte deres pietistiske kristendom. Morrison forteller USAs forhistorie fra undersiden, fra de undertryktes perspektiv. Hun lar kvinner, slaver og foreldreløse barn fortelle - det er en sann lidelseshistorie. Den nå 78 år gamle nobelprisvinneren Toni Morrison har utviklet en helt særegen litterær stil. Hennes historier beveger seg aldri fra A til Å, hennes romanfortellinger er frodige som regnskogen og så fulle av liv, myter og kryssende fortellinger at ingen noen gang vil klare å gjøre seg opp et fullstendig bilde av hvordan romanuniverset faktisk ser ut. Å lese Morrison er som å forsøke å tegne et kart over et landskap som ligger i konstant tåke. I «En nåde» gir hun hver og en av karakterene sitt eget kapittel til å fortelle sin egen historie, hvert kapittel spenner derfor over lange tidsepoker og store geografiske avstander. Hos flere av karakterene synes myter og sagn å være like virkelige elementer som faktisk opplevde hendelser. I «En nåde» finnes det ingen allvitende fortellerstemme som kan hjelpe leseren å sortere mellom virkelighet og fantasi, slik minner denne boka en del om William Faulkners «Larmen og vreden» (1929). Fortid og nåtid blandes sammen og kan ikke tenkes uavhengig av hverandre. «En nåde» skriver historien om Amerika på nytt, det er en roman med berusende vakre og intense partier, men som helhet er den vanskelig å trenge gjennom, den blir for tett og kaotisk. Jeg savner litt av den melodiske flyten som bar Morrisons best romaner; «Elskede» (1987) og «Jazz» (1992).

Dette har hendt mange ganger nå. Jeg har gått omkring med en forestilling om en forfatter som kjedelig, datert, ubetydelig, dårlig. Det kan ha vært så mange årsaker til disse forestillingene. Men de har rammet hardt. Falkberget har vært en av dem. Siden jeg i økende grad de siste ti årene har blitt mistenksom overfor mine egne skeptiske forestillinger, har jeg begynt å gå løs på dem. Jeg driver for tiden og angriper bøkene i hylla som jeg går med forestillinger om, og hva skjer? Det viser seg ofte at forestillingene mine er feil. Det viser seg – selvsagt – ofte at det var en grunn til at en forfatter hadde et navn i sin samtid, et navn som falmet og nesten ble glemt.

Jeg digger Den fjerde nattevakt. Falkberget er en glimrende forteller, han mestrer det han prøver på, han glir nådeløst fra scene til scene, fra karakter til karakter, han er sikker, han er retorisk, han er poetisk og dramatisk; boka om Benjamin Sigismunds ulovlige kjærlighet er en hard, hard roman skrevet i en stor tid for gode romaner (boka kom i 1923).

Jeg innser at jeg skal få problemer med å gjøre Johan Falkberget hipp igjen, men jeg skal gjøre et ærlig forsøk. Tror du meg når jeg sier at dette er en av de fem, kanskje ti, beste norske romanene noen sinne?