Bokelskere.no

Kiosklitteratur. Denne boken kjøpte jeg på impuls, uten å ha noe annet enn terningkastene på omslaget å gå etter. Den skuffet meg meget. Fortellingen i seg selv har et enormt potensiale men karakterene er endimensjonale og fullstendig uinteressante. Historien fortelles uforholdsmessig enkelt, og det er tydelig at Lawrence Hill ikke ønsker å stille de helt store kravene til leseren (utover grunnleggende leseferdigheter). Eneste grunnen til at den får terningkast to og ikke én er at jeg er generelt svak for historiske romaner. Dersom du vil lese en historisk roman fra trekanthandelens tidsalder, så les heller Alex Haley's Roots: The Saga of an American Family.

Jeg er veldig uenig med deg. Denne boka var perspektivrik og ikke akkurat det jeg vil kalle lettlest. Den var lang, tung (til tider), men utrolig flott skrevet og troverdig historie og beskrivelser. Dessuten var det en slik bok som sitter igjen lenge etterpå og som også åpnet et nytt syn på slaveriet for min del. Både lærerik og spennende!

Det står du selvfølgelig fritt til å mene, og andre står fritt til å være enige med deg. Likevel er jeg ikke enig, nettopp fordi den ikke utvidet perspektivet mitt, den er hva jeg vil kalle lettlest (lengde har ingenting med lett- eller tunghet å gjøre) og ei heller fant jeg den troverdig; rett og slett fordi den ikke inneholdt en eneste overraskelse i form eller innhold. Dette er en historie fortalt 1000 ganger før og med en form som er benyttet 1000 ganger før, og man må gjerne være svak for slike historier (akkurat som jeg er svak for alt som inneholder en sjørøverhatt og en sabel, og pappa alt som inneholder en cowboyhatt og en seksløper), men det blir ikke god litteratur av den grunn. Jeg syns det er en dårlig bok fordi jeg, etter hvert som jeg nærmet meg slutten, oppdaget at jeg kastet bort en aldri så liten mengde tid på å lese den.

Kiosklitteratur er dette slettes ikke (et ord jeg forøvrig syns ofte blir brukt som drittslenging om en bok man ikke selv likte!). Den engasjerte meg stort, og hovedpersonen ble så levende for meg at jeg fikk lyst til å hoppe inn i boka og trøste henne. Det er forresten mye mer realt å si at jeg ikke likte denne boka, enn å kalle den for kiosklitteratur..

Jeg regner den som kiosklitteratur fordi den i for stor grad minnet meg om de bøker min mor kjøper på kiosken. Og boken engasjerte meg også, jeg fikk lyst til å pælme den ut av togvinduet der jeg satt, men i stedet ga jeg den bort til en venninde som skulle på en altfor lang flytur. Hun sov godt.

Det er for lettvint etter min mening å kalle alt det en ikke liker for kiosklitteratur. Jeg mener ikke at en skal like alt, det er tvert i mot bra å vite hva en liker og hva en ikke liker. En bør imidlertid kunne bruke andre ord å beskrive det en ikke liker med enn kun kiosklitteratur. Det begrepet blir brukt om så mangt at det kun er et nedsettende skjellsord, og alt for lett å bruke om dagen, og siden det blir brukt om så mye, sier det meg egentlig ingenting lenger... At du ikke liker boka, er helt ok for meg det, liker ikke alt jeg leser jeg heller.

Du har helt rett i at boken per definisjon ikke er kiosklitteratur, og jeg kalte den kiosklitteratur ordi den ikke er nevneverdig bedre enn de evigvarende pocket-seriene skrevet av forfattere under pseudonym. Så ja, jeg brukte det som et nedsettende skjellsord.

Ok, da er vi enige der... : )

Dette var en bok jeg har problemer med å si er god eller dårlig. Etter å ha lest første del av boken var jeg bare irritert. Endimensjonalt, lite troverdige skikkelser, for smart - som noen andre sier her i diskusjonen. Men så skjedde det noe. Boka ble mye bedre i andre halvdel. Jeg opplevde skikkelsene som mere interessante og fikk bedre tak på hvem de var. Jeg har lite kjennskap til slavene som ble (videre)sendt til Nova Scotia og deres skjebne. Boka omhandler vonde kapitler i vår historie, og er derfor så uendelig viktig å fortelle. Skulle derfor ønske at boken var enda bedre enn den var.

Ja, jeg er enig i at denne boken burde vært bedre - for historien er virkelig spennende. Min aversjon mot boken opphører dog ikke i siste del, for her mener jeg å huske at handlingen skifter arena, men at sympatien vi skal føle med dette pikebarnet står på stedet hvil. Verden er urettferdig for en fattig slavepike - var det overraskende? Forfatteren evner ikke å gi de sosial-etiske problemstillingene han reiser plass nok til at leseren får møte seg selv i døra. Den forteller en historie fra gamledager, og det er vel og bra, men en god historisk roman tar på alvor at historiefortelling handler om mer enn å gjenfortelle en historie. På et eller annet plan må handlingen knyttes til vår tid og vår verden, ellers blir det bare kjedelig.

Jeg vil trekke frem Christianus Sextus av Johan Falkberget som et fremragende eksempel på en historisk roman som evner å gi de moralske, etiske og politiske utfordringene menneskene rundt gruvedriften i Røros rundt år 1700 rom for ettertanke hos leseren også idag.

Jeg er tildels enig med deg, men likevel vil jeg gi den noe høyere terningkast når jeg har lest den helt ferdig. Jeg undret meg litt over det enkle språket som gjør hele historien litt "fattig" synes jeg. Først skyldte jeg på oversetteren. Etterhvert kom jeg fram til at det likevel måtte være forfatteren som hadde lagt seg til en slik skrivestil.

Jeg fant også flere av karakterene i boka lite troverdige og da spesielt de kvinnelige og tenkte at det kanskje var fordi boka var skrevet av en mann ! Ja, i det hele tatt forundret jeg meg over mye i denne boka, og det kanskje fordi den har fått så mange gode terningkast . Jeg tror det skyldes at de fleste som synes en bok er dårlig lar være å sette terningkast. Det resulterer egentlig i feil gjennomsnittskarakter.

Jeg liker også historiske romaner og vil nok bare av den grunn gi denne boka terningkast 3 eller 4. Jeg sammenligner historien litt med Isabel Allendens "Øya under havet" som jeg leste for ikke lenge siden og da faller "Noen kjenner mitt navn" helt igjennom synes jeg.

Ellers har jeg lest en del og sett filmer om slaveriet, og det er kanskje ut i fra dette jeg setter litt høyere krav til forfatteren. Jeg vet ikke helt sikkert.

Likevel er jeg glad andre liker boka, da historiske romaner alltid er givende på en eller annen måte for personer som leser dem. :-) Jeg personlig ble inspirert til å ta fram igjen boka " Begrav lenkene, kampen mot slaveriet" som jeg nå har liggende her ved siden av meg . :-))

Nå er jeg endelig ferdig med boka. Det tok sin tid. Har lest Røtte rfor mange år siden og kjenner at det er noen likheter, selv om den (Røtter) var mye bedre. JEg tenkte akkurat som deg at kvinneskikkelsene ikke virket troverdige. Han vet ikke hvordan det er å være sammen med en mann, fødsler og annet. Hovedpersonen virker for smart.

Jeg har nå lest ferdig boka "Noen kjenner mitt navn", og for meg ble boka mer givende og interessant etter at jeg tok fram boka "Begrav lenkene, kampen om slaveriet" (Bury the Chains.... jfr. s. 469 i boka "Noen kjenner mitt navn") og leste den ved siden av romanen.

Jeg fikk da mer kunnskap om bl.a. en del av personene som blir nevnt i romanen og andre forhold vedrørende slavehandelen.

Lenge tenkte jeg å gi boka terningkast 3, men etter å ha lest den helt ut og med litt tilleggsstoff ble det en god 4`er i stedet. :-)

Jeg synes heller ikke denne holdt mål litterært. Enig i endimensjonaliteten. Opplevde ikke hovedpersonen som troverdig heller. Men det var ting å lære, og tilløp til gode beskrivelser fra starten særlig. Så jeg leste den tross alt ferdig. Men bare såvidt. Fikk den i gave av ei venninne, og håper liksom at hun ikke spør meg om hva jeg syntes... har vanskelig for å være hensynsløst ærlig om bøker jeg misliker som jeg har fått av folk jeg liker!

Bruk av et enkelt språk og lite bruk av metaforer, er ikke nødvendigvis ensbetydende med kiosklitteratur. Jeg synes faktisk at det er langt mellom denne boka og kiosklitteratur. I alle fall slik jeg trodde begrepet var å forstå.

Denne forfatteren oppnår etter mitt skjønn å skape litt distanse til alt det vonde nettopp gjennom et enkelt språk. Ikke en gang opplevde jeg at forfatteren strødde rundt seg med blødmer, klisjeer eller andre formuleringer som fikk meg til å tenke i retning av kiosklitteratur. At noen av figurene i boka fremstår som noe endimmensjonale ... ja, kanskje ... Men all den tid forfatteren opererer med en jeg-person som ikke er allvitende, så er vel dette naturlig? Omverdenen skildret gjennom jeg-personen Aminatas øyne gir seg vel heller ikke ut for å være annet enn uttrykk for hennes ståsted i handlingen?

Faktisk synes jeg innlegget ditt er temmelig arrogant. OK - så likte du ikke denne boka og det er selvsagt helt greit. Men at boka ikke stiller noen krav utover grunnleggende leseferdigheter ... den var drøy!

Når det gjelder "Røtter", så skulle den være autentisk med forfatterens egen slektshistorie. Senere fremkom det at forfatteren både hadde løyet og drevet historieforfalskning. Det hele ble en nokså pinlig affære. Heller ekte fiksjon enn uekte "dokumentar", spør du meg!

Ja nå er jeg i gang med boken, Rose Marie. For en tid tilbake diskuterte vi "Øya under havet" av Allende. Jeg likte den bedre enn deg. Du oppfordret meg til å lese "noen kjenner mitt navn" da du mente denne beskrev slavenes situasjon på en bedre og mer troverdig måte- samt at boken var mye bedre spåklig. Det var spesielt språket i Allendes bok vi var uenige om. Har kun lest noen få kapitler men kan allerede nå si at dette lover bra. Gleder meg til fortsettelsen. Leser den parallellt med Renbergs "Pixley Mapogo". Er redd for at den nå blir liggende en stund. De to bøkene er ingen god kombinasjon. Lawrence Hill krever nå min fulle oppmerksomhet.

Jeg vet ikke helt om jeg vil kalle dette en god roman. Forfatteren har åpenbart hatt til hensikt å belyse (flest mulig!) sentrale historiske hendelser gjennom en enkeltpersons opplevelser. Å komponere en god roman ut fra så strenge rammer, må være vanskelig. Jeg har likevel ingen motforestillinger mot å anbefale Aminatas livsskildring på det varmeste: Den er informativ og lettlest, og ga iallfall meg nye tanker om tilhørighet, tilpasning og personlig utvikling.

Hei, Rose-Marie! Takk for et flott motinnlegg til SAFs arrogante omtale. Du får en stjerne for det.

Jeg er også enig i at enkelt språk og lite bruk av metaforer ikke er ensbetydende med kiosklitteratur. (I alle fall etter mine definisjoner på kiosklitteratur.)

Men jeg er ikke enig i at det enkle språket skaper distanse til det vonde. Tvert i mot syns jeg det er med på å forsterke smerten og avmakten som preger historien. Det er med på å underbygge karakterens troverdighet. Noen ganger er det det som forblir usagt som er det viktigste budskapet.

Jeg syns boka er god. Jeg kunne godt tenke meg å høre den på lydbok neste gang. (Gisken Armand hadde passet bra ...)

;-) Jeg ble veldig berørt av denne boka selv! Tror jeg egentlig formulerte meg litt upresist når det gjaldt enkelt språk og distanse. I bakhodet hadde jeg en tanke om at når en forfatter mesker seg i lidelsene, strør om seg med svulstigheter og platte metaforer, så virker det kanskje umiddelbart som mye mer "levende" og "nært". Men trer man noen skritt tilbake og betrakter teksten, så oppdager man at platthetene står i kø. Litt sånn hadde jeg det f.eks. i forhold til Samartins "Senor Peregrino".

Jeg er selvfølgelig enig med deg!

Nå er det legne siden jeg har vært inne her, og enda lenger siden jeg hadde den omtalte boken i mitt eie. Etter mitt skjønn, og etter hva jeg kan huske av denne boken som strengt tatt ikke festet seg stort til hukommelsen, er de endimensjonale karakterene. Boka kan sammenliknes med John Rutters requiem - den treffer absolutt noen følelser, men det ender bare som provoserende fordi man skjønner så altfor godt at det tar sikte på å gjøre nettopp det. "Tonene" i Noen kjenner mitt navn har vi hørt så altfor mange ganger før, og i denne boken blir de satt sammen i de mest forutsigbare rekkefølger. Kos dere gjerne med denne forfatteren i fremtiden, hvis det føles berikende og avstå heller fra å lese mine innlegg - som åpenbart ikke gjør annet enn å provosere dere.

Hei, Sjur Atle! Artig at du er her inne igjen! Håper du blir en stund.
Det er engasjerende å diskutere, og provokasjoner kan ofte skape liv i debatten.
Jeg leser gjerne dine innlegg framover. Man skal ikke være redd for å være uenige!

Kari :o)

Forresten, hva er egentlig kiosklitteratur? Sist jeg gikk på toget, var bla Charlotte Isabel Hansen til salgs i jerbanekiosken, er det da kiosklitteratur

Ja, den er vel strengt tatt det da...

Kiosklitteratur er ikke et begrep som favner om alt som selges i en kiosk. Noen kjenner mitt navn faller heller ikke under begrepet - nettopp fordi den ikke er ment å gjøre det. Kiosklitteratur (også kalt triviallitteratur eller pulp fiction) brukes av meg her for å understreke at fortellingen er enkel, at karakterene er plumpe og at boken er lite utfordrende.

Jeg likte boka, nettopp på grunn av den naivistiske fortellermåten. Slavehandel er i seg selv et så grusomt tema at den naive formen gjorde at jeg orket å ta det inn over meg. Enig i at historien på en måte ble enkel, det var mye et enkelt menneske opplevde av slavenes historie, men uansett svakheter, jeg likte boka. Vil nok gi fire eller fem.

Jeg er helt enig med deg! Terningkast fem til denne boka! Jeg synes aldeles ikke at dette er kiosklitteratur!

Jeg og liker en del bøker jeg forstår veldig godt at andre mennesker ikke liker, likeledes som jeg forstår hvis du likte boken. Det største problemet mitt var karakterene som ufrivillig endte som onde eller gode. Hill gjør noen forsøk på å skape komplekse og dype karakterer, men han når ikke i mål. Hvilket er synd, for historien i seg selv har, som sagt, et stort potensiale.