Jeg sier ja, takk, begge deler:) Kiosk og vanlig litteratur.. Har litt lyst til å prøve meg på Alkymistforfatteren, men jeg vet ikke om jeg orker. Er han virkelig så dårlig, kjedelig?...Spør bare av ren nysgjerrighet.
"Ikke tusind Ord sig prenter som en Gjernings Spor!"
Undebevisstheten arbeider med lesestoff i helvete; og opp poppet plutselig Arne Olav Brundtlands uimotståelige klassiker "Gift med Gro", en bok som selv på en øde øy hadde fått ligge i ro (det siste forutsatt forekomsten av nødvendige hygieneartikler).
Leser ikke siste setning, men må bestandig bla opp på siste side for å se hvor mange sider boka har. Men passer godt på at jeg IKKE skal se siste setning, for jeg er livredd at den skal avsløre noe om handlingen i boka... Vi har vel alle våre små særegenheter, men det er jo bare gøy....
...og enda verre, det kan være Vikingarna på radion. :o)
..(unnskyld hvis noen her liker dem.)
Det har ikke dukket opp noen "perler" enda. Min skrekk er hvis rommet er fullt av science fiction bøker. Grøss og gru.
Heller shopoholikere enn science fiction bøker.
Som epler av gull i skåler av sølv er et ord talt i rette tid (Ordsp).
Alt dette er til for ham, han tar bare lukke sinnet opp, så møter det ham med blidhet og fred. Og da kan ikke Markus annet - han stemmer opp en lovsang til jorden, vel ikke med lydende vers akkurat, men med innvendige toner og ord.
Se bare til stemorsblomsten som står og gror på enhver plass, det er små gode barneansikter som titter smilende frem fra sitt. Og se prestekraven og klokken, de er jo hver for seg slike undere at en må blues der en står. Den første er kantet med hvite tunger, som faller ifra som den fineste krave og kunne vært en engels pryd. Og den andre er støpt om en finger, som er dyppet i himmelblået, og siden sirlig utklippet i kanten og hengt som pynt på et grønt strå. Den dyktigste mester på jorden kunne ikke uttenkt det skjønnere, om han fikk tusen læreår. Og så skulle all den skjønnhet være et spill av tilfeldigheten?
Dessverre er Engelens Spill langt fra av samme kaliber som Vindens Skygge. Den foregår i samme miljø, og vi treffer noen av de samme personer som du finner i "skyggen". Men historien er banal, og skuffer stort ved slutten. Kan dessverre ikke anbefale noen roman på samme nivå som Vindens Skygge.
Gud er jorden og altets kilde, frembringeren av stoffet omkring en, skaperen av lyset og livet, kraften og gnisten i det som er til. Han er også tildanneren av det, han har sluppet jorden av hånden og satt den i sving med alt sitt. Nu går den i fart om solen, alt mens den ruller sig sakte omkring, så stillingen endrer sig dag for dag. På det vis blir her natt og dag, blir her sommer og vinter, arbeide og hvile. Det er innrettet med storartet innsikt, her er tatt hensyn til alle sider, alt er uttenkt så fint og nøiaktig at her enn ikke finnes et insekt, uten det har fått anvist sin plass - sin oppgave i det veldige bruk og har sin bestemmelse og sitt mål. Hvordan er det ikke med sommerfuglen? Hvad er her ikke for et innbyrdes samspill mellem humlen og blomsten, mellem mulden og treet? Hvor er det ikke vidunderlig ordnet med vinden og solen og regnet og alt? Men enda all denne orden er til, enda så finnes her hoder, som mener at her ingen ordner har vært. Her er intet ophav, her er ingen skaper, den største frembringer har ingen frembringer. Om derimot de samme hoder får en usselig hummerteine, så tviler de ikke et øieblikk på at her har vært en mester for den. De tar på ingen måte ha sett ham, teinen er mere enn godt bevis for at han virkelig må ha vært til. Se, hvor den er fornufig innrettet, her er åpne masker og spiler, så vannet og lyset får fritt spill. Og dertil er her to kalver for gjesten, to aldeles patente dører, som nok lar ham komme inn når han vil, men vanskelig slipper ham ut igjen. De er gjort med makeløst snille, hele teinen er bare snille og vidner om ophavets kløkt og forstand. Teinen har sikkert nok sin frembringer, en teine kan vel ikke gjøre sig selv? Det kloke hode smiler og spør.
Og hva er så en teine mot verden? Lite grand hyssing og lite grand spiler ordnet isammen med knuter og stifter, det har sitt ophav utenfor tvil. Men jorden og stjernene, allnaturen, livet som lever, tilværelsen selv - det er derimot ophavsløst. Det har ingen som helst frembringer, det er blitt til uten plan og forstand, uten hensikt og mening, uten vilje og ånd. Det er et spill av tilfeldigheten, det er naturlig og ingen ting mer. Derimot teinen, se det er noe annet. Den har tydeligvis sitt formål og er uttenkt med omhu og kløkt, den er beregnet å tjene sitt ophav - her står så utvilsomt en mester bak den. Det små, det fattelige, det simple - det har sin herre og byggmester bak. Det store, det gåtefulle, det høie - det er ikkun blindt spill. Snusfornuften forstår ikke verket, følgelig er ingen skaper til. Det største hus har ingen byggmester, den største lov har ingen lovgiver. Forstår hummeren hvorfor den fanges? Nei, det forstår hummeren ikke, men like godt så er fangeren til...
Jeg er uenig med deg, likte boka godt, og det før alle andre skulle lese den. Fakta om biene gav boka et ekstra piff. Ofte blir det slik at enkelte bøker skal alle like. Dette ble ei sånn bok. Som sagt jeg synes den var god.
Nå er jeg på Gazastripen sammen med Mads Gilberg og Erik Fosse; bombene hagler, kroppsdeler amputeres, tårer felles og de vonde historiene er vanskelige å ta innover seg (jeg har såvidt startet på boken, en mer omfattende tilbakemelding kommer).
Om dette er en bok som passer i førjulstida? Ja, det synes jeg virkelig. Nettopp i denne tiden bør vi sette oss ned å tenke litt over at rundt omkring andre steder i verden så er det helt andre utfordringer enn hva man skal kjøpe til barna sine til jul som står i fokus...
Jeg er enig med deg! "En halv gul sol" er bedre enn "Tusen strålende soler"! Jeg begriper ikke hvorfor denne boka har fått så lite oppmerksomhet i det store og hele!
Min oppfatning er at den går "Tusen strålende soler" en høy gang:-)! Enig i at boka går under huden på hovedpersonene. Kjærlighetshistoriene kunne foregått hvor som helst og er fri for klisjeer. Samtidig er konteksten Biafra-krigen og dermed stedbundet til Nigeria. Denne fryktelige historien beskrives uten at det smøres for tykt på. Jeg synes forfatteren med disse elementene klarer å gi et sammensatt bilde av nigerianere og en afrikansk historie. Der menneskene i mange bøker framstår som en lik masse, er det individer som står igjen etter å ha lest denne forfatteren. Det gjelder også "Dyprød hibiskus". Og skulle jeg driste meg til å sammenligne med "Tusen strålende" mener jeg den mangler alt jeg har nevnt her. Ingen "Olanna" som har brent seg fast etter å ha lest den.
Kate Morton er en favoritt. Hun skriver eventyr for voksne. Da jeg var ung, grep Maria Gripe meg på samme måte som Mortons bøker griper meg nå. Det er mye den samme stemningen hos de to forfatterne. Drømmer, gamle slott, store skoger, hemmeligheter, skjebner som er vevet sammen, glemte ord, landsbyer i morgentåke, folk som går seg vill, labyrinter og mennesker som en gang trådte feil. Og jeg er med. Jeg er så veldig og vanvittig med. Den gang hos Gripe. I dag hos Morton.
En klassiker! Enough said.
"Bare mjuke pakker under treet" er ein god tittel, ja. Så fint at tittelen på denne måten understreker livssituasjonen til desse menneska. Og så slepp ikkje forfattaren taket i dei; han har ei grunnleggjande tru på mennesket, synest eg.
Vel, da håper jeg du irriterer deg like mye når det skrives på trøndersk eller nordnorsk o.l.;-) Og jeg synes det funker helt bra, det viser jo en tilhørighet og et ståsted, - det er ikke barnslig.
Det ble jeg veldig glad for å høre, Tonemor! ;-) Nemirovsky skriver utrolig innsiktsfullt om mennesker, og jeg synes det er et poeng å få flere til å få øynene opp for denne fantastiske forfatteren!