Bokelskere.no

Helt enig. Synes denne boka greide å beskrive problematikken realistisk og med respekt, og den unngikk å bli sentimental.

Jeg hadde litt blanda følelser før jeg startet lesingen av denne boka. Jeg bare "måtte" kjøpe den da jeg fant den, samtidig var jeg redd den skulle bli for sentimental. Boka overrasket meg positivt! Forfatteren viser en svært god innsikt i Alzheimer-problematikken, og det var sårt og vondt å lese om Alice som sakte men sikkert må gi slipp på livet slik hun har levd det. De pårørendes rolle skildres også godt. Denne boka ga meg noe å tenke på samt mye bedre forståelse for problematikken. Anbefales varmt!

En sjarmerende bok. Koste meg skikkelig :)

Dette er en viktig historie selv om det er en historie vi alle burde ha kjennskap til. Fra tid til annen kommer en historie som åpner øynene våres for menneskene som lever i konfliktområder. Denne gangen er det Palestina. Mennesker som lever sine liv ganske likt som deg og meg men opplever andre sin maktsyke som igjen river dem opp fra sine hjem og de blir forfulgt.

Boken gav meg en skikkelig tankevekker. Denne boken kunne jeg kun lese i små avsnitt av gangen da handlingen er såpass brutal og dessverre er den sann. Dette er selvfølgelig en bok som kun er farget av en side av konflikten i Midtøsten men allikevel er den viktig, vi trenger å lære slike historier. De private menneskelige følelser som ikke kommer frem i nyhetsendingene. Ett folk som mister sitt land pga ett nytt land skal fødes uansett konsekvenser. Tenk at denne brutaliteten har pågått i over 50 år nå. Mennesker har blitt jaget fra sine hjem til flyktningleiere mens andre mennesker har tatt over deres hjem.

Selvfølgelig for meg blir det en tankevekker når jeg i fjor satte meg virkelig inn i jødenes forhold under 2 verdenskrig og jeg har også besøkt konsentrasjonsleire noe som igjen gjorde at jeg ble skikkelig satt ut, jeg kunne ikke sove på lenge. Men at mange av de samme menneskene som har følt konsekvensene av denne krigen utsetter et annet folkeslag for mye av det samme og de mener de har full rett til dette opprører meg virkelig. Jeg håper virkelig at det kommer en dag da Israel og Palestina kan ha sine egne land og leve i fred med hverandre.

Da anbefaler jeg virkelig "Saman er ein mindre aleine". Ei hærlig bok.

Bruk av et enkelt språk og lite bruk av metaforer, er ikke nødvendigvis ensbetydende med kiosklitteratur. Jeg synes faktisk at det er langt mellom denne boka og kiosklitteratur. I alle fall slik jeg trodde begrepet var å forstå.

Denne forfatteren oppnår etter mitt skjønn å skape litt distanse til alt det vonde nettopp gjennom et enkelt språk. Ikke en gang opplevde jeg at forfatteren strødde rundt seg med blødmer, klisjeer eller andre formuleringer som fikk meg til å tenke i retning av kiosklitteratur. At noen av figurene i boka fremstår som noe endimmensjonale ... ja, kanskje ... Men all den tid forfatteren opererer med en jeg-person som ikke er allvitende, så er vel dette naturlig? Omverdenen skildret gjennom jeg-personen Aminatas øyne gir seg vel heller ikke ut for å være annet enn uttrykk for hennes ståsted i handlingen?

Faktisk synes jeg innlegget ditt er temmelig arrogant. OK - så likte du ikke denne boka og det er selvsagt helt greit. Men at boka ikke stiller noen krav utover grunnleggende leseferdigheter ... den var drøy!

Når det gjelder "Røtter", så skulle den være autentisk med forfatterens egen slektshistorie. Senere fremkom det at forfatteren både hadde løyet og drevet historieforfalskning. Det hele ble en nokså pinlig affære. Heller ekte fiksjon enn uekte "dokumentar", spør du meg!

Jeg ser I all evighet får litt blandet kritikk, men spør du meg er svaret helt klart ja. Likte du som jeg Stormenes tid, nyter du garantert 1100 sider til fra katedralbyen Kingsbridge.

Nydelig! Tenk at jeg ikke kjente til Gabriel Scott! Jeg vet ikke hva det er jeg, men jeg blir mer og mer imponert over og glad i denne boken, med dens vemodige sannheter, dens glitrende, gyngende og musikalske språk, dens maleriske beskrivelse av folkelighet og sunnhet,og språket ellers, med besjeling og allusjoner; Markus versus fiskerne på Genesaretsjøen, mannen Kristen, som vel egentlig ikke er "kristen" i ordets rette betydning m.m.

Jeg hadde aldri trodd jeg skulle like å lese om/lytte til, grundig beskrivelse av fisk og fugl samt deres "tanker og bevegelser", pluss not, teiner og garn - utrolig, men det er faktisk både morsomt og godt!

Her er fengende naturbeskrivelser, panteisme, underfundighet og mye glede, samtidig som foreligger en alvorlig undertone og kritikk av hykleri og lekmannskristendom.

Denne forfatteren må jeg lese mer av!

Finst det noko større blant 1800-talsromanane? Konkurransen frå Dostojevskij og Dickens er hard, men likevel: ”Les Misérables” inneheld alt av menneskeleg fornedring og kampen for oppreising, for eit verdig liv. Eg hadde lese verket før, både på norsk (i barndommen) og fransk (som vaksen), og eg har sett musikalen. No sist har eg repetert verket som lydbok i bilen. Som Hugo må ha arbeidd med komposisjonen! Han treng ein hjelpar for Valjean i Paris – og dermed hjelper borgarmeisteren ein fattig vognkøyrar som får midlar til å slå seg ned i hovudstaden, samtidig som politiinspektør Javert får bevis for at borgarmeisteren er den rømde straffangen slik at handlinga blir driven vidare. Dessverre er ikkje lydboka så uavkorta som forlaget skal ha det til (innleiinga er langt meir detaljert i originalen, og innleiinga har så absolutt sin funksjon), og Tom Tellefsen rotar litt med fransken, men i det store og heile er denne utgåva verd å lytte til. Ein av dei sterkaste scenane er skildringa av slagmarka ved Waterloo. Aller mest inntrykk gjer det å lese om jakta nede i kloakksystemet; klarare kan ikkje klassestrukturen i Frakrike framstillast i skjønnlitterær form. Her er perspektivet nedanfrå, frå djupet, og slik blir ”Les Misérables” ei grunnbok i forståinga av behovet for og innhaldet i dei sosiale og politiske endringane i europeisk historie.

Jeg har lest bøker på under 100 sider som er utrolig gode, og bøker på over 900 sider, det samme.
Når jeg kjøper bøker velger jeg ikke ut fra sideantallet men er heller nysgjerrig på om innholdet vil fenge meg.

Jeg liker bøker som inneholder de antall sider som er nødvendige for å fortelle ferdig historien.

Du har veldig mange veldig gode poenger her - jeg er hjertens enig i alt du skriver! Men samtidig så vil jeg tilføye at jeg OGSÅ mener fast og bestemt at vi skandinaver BØR både bli bedre kjent med hverandres litteratur, og lære oss til å lese hverandres litteratur på originalspråkene. (Jeg har vel dette i meg blant annet fordi jeg hadde en tante og onkel med bokhandel i Danmark, så fra jeg vsr en neve stor fikk jeg alltid danske bøker til jul og fødselsdag - Halfdan Rasmussens Børnerim, hurra, hurra!...) Og så mange nordmenn som tar inn svensk tv, og så mye svensk som sendes på norsk tv (ikke minst krim): vi nordmenn bør da ha kapasitet til i alle fall å gjøre en innsats for å lese svensk? Kanskje ikke først og fremst Strindberg (som jeg på ingen måte har lest selv, for den saks skyld) - men lettere/nyere bøker, bare for å nyte "lyden" av ord og vendinger som nettopp ikke er norske, men som likevel "er innen forståelsens rekkevidde"? La gå at vi nordmenn flest kanskje ikke forstår ALT i en svensk tekst - men øvelse gjør mester, ikke sant - og SÅ farlig er det faktisk ikke å misforstå litt her og der... Desto bedre husker man aha-opplevelsen man fikk da man senere oppdaget hva et ord eller uttrykk faktisk betyr. (På min nye favorittside [Oversetterblogg][http://oversetterblogg.blogspot.com) forteller oversetter kari Bolstad et sted en morsom historie om hvordan hun selv og en svensk oversetterkollega via e-post oppdaget sine gjensidige misforståelser hva gjelder svenske smörgåser og norske brødskiver... "Falske venner" finnes overalt, i oversetteruniverset også!)

Man blir jo ikke bedre i andre språk om man bare holder seg til norske tekster?

Så var det engelsken: jo, enig med deg at mye møl produseres av nordmenn som synes "alt" lyder bedre på engelsk (finnes et lass med plater som kunne fremføres som bevis - og salig Patrick Chaffey, en Blindern-lærer med utpreget humoristisk sans, serverte klukkende (anonymiserte) historier om norske doktoravhandlinger forfattet på et engelsk som fikk engelskmenn til å lure på om forskeren bak verket var riktig vel bevart...). At det finnes forfatterspirer som trodde norsk er et for "fattig" språk sammenlignet med engelsk er bare til å gråte av. - Men jeg har hørt om andre med forfatterambisjoner som ikke vil lese (ennsi har lest) bøker fordi de ikke vil "bli påvirket"...

De siste ukene har jeg lest flere norske oversettelser som fungerer som bare dét, og da er det en nytelse å lese oversatt. Men SÅ har det også hendt at jeg har slitt meg i håret over norske språkdrakter som på ingen måte er skreddersydd (joda, konfeksjonssøm er greit, til sitt bruk, (man er da åndssnobb) men det bør i det minste være jevne sømmer og falder som ikke leper...)

Som tidligere oversetter (nei, ikke av skjønnlitteratur, derfor bøyer jeg meg dypt i støvet for gode skjønnlitteratur-oversettere!) slutter jeg meg også til demonstrasjonstoget til støtte for høyere lønn til oversettere! Siden du har betinget deg førsteplassen i toget, så får jeg stille meg hakk i hæl bak deg, jeg da, OK?

Ja, men likevel syns jeg at alt blir veldig godt forklart etter hvert. Det var noe av det jeg syntes var interessant med denne boka, at det var mye å lære om kirurgi og forskjellige måter å behandle sykdommer og skader på. Det fikk boka til å virke mer autentisk.

Er i gang med denne mursteinen av ei bok... og ja, jeg blir fortapt i Etiopia og blir revet med i handlingen. Tror jeg vil like denne boka. Bortsett fra det, burde man nok hatt medisin grunnfag el.l., før man gir seg i kast med boka, for det vrimler av medisinske faguttrykk her, som man egentlig bare må gjette seg til betydningen av :)

Og i likhet med "Miraklene i Santo Fico" er det så deilig å lese om de små italienske landsbyene med den spesielle stemningen og atmosfæren samt de artige personlighetene.

Mmmmmmmm, - det er GODT å holde i en god og gammeldags, godt lest bok..... :)

Xinran har klart det igjen! For noen år siden var det romanen ”Himmelgraven”, som handlet om en kvinne som lette etter sin forsvunne mann i Tibet i 30 år, som fengslet meg fullstendig. Denne gangen er det dokumentaren ”Tapte døtre” som jeg altså ikke klarte å legge fra meg.

Xinran er kinesisk og hun har bodd i Kina i mesteparten av sitt liv, inntil hun i 1997 flyttet til London. Idéen til boka fikk hun fordi hun traff så mange adopterte kinesiske barn, de fleste jenter, som stilte spørsmål ved hvorfor deres mødre ikke ville ha dem. Noe av stoffet til boka fremskaffet hun mens hun jobbet som journalist og programleder i et radioprogram i Kina, men mye er også fremskaffet etterpå. Det største problemet hun har støtt på er at kinesere generelt er lite meddelsomme. Gjennom mange år med angiveri er de fleste livredde for å bli fengslet, miste jobbene sine, miste privilegier de måtte ha etc. Mot et løfte om å holde kildenes identitet skjult, har Xinran imidlertid lykkes i å få frem en bitte liten flik av det som skjer med de såkalt tapte døtrene i Kina.

Det er allment kjent at det i Kina praktiseres en ettbarnspolitikk. Det er også allment kjent at det i fremtiden kommer til å bli et stort problem at overskuddet av menn er formidabelt. Hvem skal de gifte seg og få barn med når det kommer til stykket? Når familier må velge, viser det seg nemlig at svært mange – på landsbygda i særdeleshet – vil ha en sønn. Så hva er det som egentlig skjer med jentene? For det fødes jo jenter her som ellers i verden.

I boka forteller Xinran den rystende historien om alle døtrene som på ulike vis bare blir borte … Underveis kom tårene, for dette var rystende lesing! Det bør for ordens skyld presiseres at praksisen med å kvitte seg med jentebarn er svært forskjellig på landsbygda, hvor uvitenheten og analfabetismen er stor, og i byene, hvor folk er både mer utdannede og mer opplyste.

Når en kvinne på landsbygda føder et barn, sitter hele slekta utenfor og venter. Ble det gutt eller jente? Det første jordmoren sjekker, er ikke om barnet puster eller virker sunt og normalt.. Nei – det er kjønnet på barnet som undersøkes. En oljelampe blir holdt mellom beina på spebarnet for å undersøke dette – ofte med den konsekvens at mange nyfødte har brannskader mellom beina. Er det en jente … vel, så dumpes hun ofte i en utslagsbøtte. Der ligger barnet og dør. Kanskje drukner det i søppelet hvis det er av flytende karakter. Forfatteren var selv – fullstendig sjokkert – vitne til at et barn ble stappet oppi en utslagsbøtte, inntil dødskrampene etter hvert opphørte i de små, små spebarnsbeina.

Presset på å få en gutt er stort. Uten en sønn får ikke foreldrene tildelt dyrkbar jord for barnet. En jente er en munn mer å mette, uten at familien samlet sett får mer å spise. Når en sønn er født – da blir det fest! En sønn betyr velstand. En jente betyr enda mer fattigdom.

En av historiene i boka som gjorde meg mest opprørt, var den om faren som forlot sin datter nummer fire på toget sammen med vilt fremmede mennesker. I det ene øyeblikket satt han med sin ett år gamle troskyldige og tillitsfulle datter på fanget, og i det neste forlot han henne. Kona var nemlig gravid igjen, og pga. forbudet mot to barn, risikerte de at hun måtte tvangsabortere en mulig sønn. Det kunne de ikke risikere. Farens foreldre hadde sendt dem bort og bedt dem om å forbli borte inntil de fikk en sønn … Når jeg tenker på andre ting jeg leste i boka, er sannsynligheten for at noen skulle gidde å ta seg av et jentebarn på dette toget, svært, svært liten. Hva skjedde med henne til slutt? Kanskje var det å bli stappet ned i utslagsbøtta tross alt en mer human skjebne?

Fenomenet med unge par på flukt, kalles tilleggsbarngeriljaen. Ved å flykte over kommunegrensene, unngikk de den verste og mest pågående kontrollen mht. å ha flere barn. Og begynte det å brenne under beina deres, reiste de videre til et nytt sted.

Xinran forteller også historien om de mange barnehjemmene som dukket opp etter hvert. Forholdene på disse barnehjemmene var intet mindre enn helt ubeskrivelige. Grunnet mangel på utstyr, medisiner, mat og klær, døde barna ofte som følge av bagatellmessige sykdommer. Hvis de da ikke frøs i hjel … Å bli adoptert bort til utlendinger var det beste som kunne skje for ei lita jenta, for i Kina hadde hun virkelig ingen fremtid.

Jeg kjente meg fysisk dårlig mens jeg leste denne boka. Jeg er så rystet inni sjelen over at det går an å behandle små, små barn så til de grader elendig. På netthinnen flimrer nyhetsoppslag fra Russland, Romania og andre østblokkland etter Berlinmurens fall, hvor vi fikk se hvordan forholdene var på enkelte barnehjem. Vi trodde nesten ikke det vi fikk se. Like fullt må jeg konstatere at forholdene for barnehjemsbarn i Kina er atskillig verre …

Og mødrene? Selvsagt elsker de sine barn. Ja, kanskje elsker de i særdeleshet døtrene sine mest av alt. Fordi de er kvinner selv, vet de hvilken elendig skjebne som møter nettopp jentene. Og det er i denne konteksten man må forstå hvordan de er i stand til å være med på å drepe sine egne barn. Lidelsene deres er imidlertid ikke noe mindre av den grunn.

Selv om boka er rystende, mener jeg at det er svært viktig at denne type informasjon kommer ut og at verden får kjennskap til slike forhold. Mon tro om Xinran er velkommen i Kina lenger …

Boka fortjener terningkast fem.