Xinran har klart det igjen! For noen år siden var det romanen ”Himmelgraven”, som handlet om en kvinne som lette etter sin forsvunne mann i Tibet i 30 år, som fengslet meg fullstendig. Denne gangen er det dokumentaren ”Tapte døtre” som jeg altså ikke klarte å legge fra meg.

Xinran er kinesisk og hun har bodd i Kina i mesteparten av sitt liv, inntil hun i 1997 flyttet til London. Idéen til boka fikk hun fordi hun traff så mange adopterte kinesiske barn, de fleste jenter, som stilte spørsmål ved hvorfor deres mødre ikke ville ha dem. Noe av stoffet til boka fremskaffet hun mens hun jobbet som journalist og programleder i et radioprogram i Kina, men mye er også fremskaffet etterpå. Det største problemet hun har støtt på er at kinesere generelt er lite meddelsomme. Gjennom mange år med angiveri er de fleste livredde for å bli fengslet, miste jobbene sine, miste privilegier de måtte ha etc. Mot et løfte om å holde kildenes identitet skjult, har Xinran imidlertid lykkes i å få frem en bitte liten flik av det som skjer med de såkalt tapte døtrene i Kina.

Det er allment kjent at det i Kina praktiseres en ettbarnspolitikk. Det er også allment kjent at det i fremtiden kommer til å bli et stort problem at overskuddet av menn er formidabelt. Hvem skal de gifte seg og få barn med når det kommer til stykket? Når familier må velge, viser det seg nemlig at svært mange – på landsbygda i særdeleshet – vil ha en sønn. Så hva er det som egentlig skjer med jentene? For det fødes jo jenter her som ellers i verden.

I boka forteller Xinran den rystende historien om alle døtrene som på ulike vis bare blir borte … Underveis kom tårene, for dette var rystende lesing! Det bør for ordens skyld presiseres at praksisen med å kvitte seg med jentebarn er svært forskjellig på landsbygda, hvor uvitenheten og analfabetismen er stor, og i byene, hvor folk er både mer utdannede og mer opplyste.

Når en kvinne på landsbygda føder et barn, sitter hele slekta utenfor og venter. Ble det gutt eller jente? Det første jordmoren sjekker, er ikke om barnet puster eller virker sunt og normalt.. Nei – det er kjønnet på barnet som undersøkes. En oljelampe blir holdt mellom beina på spebarnet for å undersøke dette – ofte med den konsekvens at mange nyfødte har brannskader mellom beina. Er det en jente … vel, så dumpes hun ofte i en utslagsbøtte. Der ligger barnet og dør. Kanskje drukner det i søppelet hvis det er av flytende karakter. Forfatteren var selv – fullstendig sjokkert – vitne til at et barn ble stappet oppi en utslagsbøtte, inntil dødskrampene etter hvert opphørte i de små, små spebarnsbeina.

Presset på å få en gutt er stort. Uten en sønn får ikke foreldrene tildelt dyrkbar jord for barnet. En jente er en munn mer å mette, uten at familien samlet sett får mer å spise. Når en sønn er født – da blir det fest! En sønn betyr velstand. En jente betyr enda mer fattigdom.

En av historiene i boka som gjorde meg mest opprørt, var den om faren som forlot sin datter nummer fire på toget sammen med vilt fremmede mennesker. I det ene øyeblikket satt han med sin ett år gamle troskyldige og tillitsfulle datter på fanget, og i det neste forlot han henne. Kona var nemlig gravid igjen, og pga. forbudet mot to barn, risikerte de at hun måtte tvangsabortere en mulig sønn. Det kunne de ikke risikere. Farens foreldre hadde sendt dem bort og bedt dem om å forbli borte inntil de fikk en sønn … Når jeg tenker på andre ting jeg leste i boka, er sannsynligheten for at noen skulle gidde å ta seg av et jentebarn på dette toget, svært, svært liten. Hva skjedde med henne til slutt? Kanskje var det å bli stappet ned i utslagsbøtta tross alt en mer human skjebne?

Fenomenet med unge par på flukt, kalles tilleggsbarngeriljaen. Ved å flykte over kommunegrensene, unngikk de den verste og mest pågående kontrollen mht. å ha flere barn. Og begynte det å brenne under beina deres, reiste de videre til et nytt sted.

Xinran forteller også historien om de mange barnehjemmene som dukket opp etter hvert. Forholdene på disse barnehjemmene var intet mindre enn helt ubeskrivelige. Grunnet mangel på utstyr, medisiner, mat og klær, døde barna ofte som følge av bagatellmessige sykdommer. Hvis de da ikke frøs i hjel … Å bli adoptert bort til utlendinger var det beste som kunne skje for ei lita jenta, for i Kina hadde hun virkelig ingen fremtid.

Jeg kjente meg fysisk dårlig mens jeg leste denne boka. Jeg er så rystet inni sjelen over at det går an å behandle små, små barn så til de grader elendig. På netthinnen flimrer nyhetsoppslag fra Russland, Romania og andre østblokkland etter Berlinmurens fall, hvor vi fikk se hvordan forholdene var på enkelte barnehjem. Vi trodde nesten ikke det vi fikk se. Like fullt må jeg konstatere at forholdene for barnehjemsbarn i Kina er atskillig verre …

Og mødrene? Selvsagt elsker de sine barn. Ja, kanskje elsker de i særdeleshet døtrene sine mest av alt. Fordi de er kvinner selv, vet de hvilken elendig skjebne som møter nettopp jentene. Og det er i denne konteksten man må forstå hvordan de er i stand til å være med på å drepe sine egne barn. Lidelsene deres er imidlertid ikke noe mindre av den grunn.

Selv om boka er rystende, mener jeg at det er svært viktig at denne type informasjon kommer ut og at verden får kjennskap til slike forhold. Mon tro om Xinran er velkommen i Kina lenger …

Boka fortjener terningkast fem.

Godt sagt! (17) Varsle Svar

Viser 8 svar.

Tapte døtre er en sterk bok, en grusom bok. Som mor til barn fra Kina, har jeg valgt å ha kun den engelske versjonen i bokhyllen, for å unngå lese-fristelsen i ung alder... Boken egner seg absolutt ikke for barn. Selv godt voksne barn fra Kina bør ha noen å snakke med hvis de skal lese noe så hjerteskjærende vondt....

Xinran er en dyktig forfatter og en flott og sterk kvinne, som jeg har hatt den glede av å møte og snakke med (i regi av norske adopsjonsforeninger).

Jeg anbefaler denne boken på det varmeste, for alle som er interessert i kultur, historie, kvinner, menneskeverd, Kina.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Det var virkelig en bok som er til ettertanke. Brukte bare 1 døgn på den. Vanskelig å legge fra seg.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Ja, hva skal man si etter å ha lest Tapte døtre? Jeg var jo klar over en del av dette fra før, men det er likevel helt hjerteskjærende å lese om. Som kvinne og som mor orker man knapt forsøke å sette seg inn i de ulike skjebnene. Jeg er faktisk enig med deg når det gjelder den lille jenta som blir etterlatt på en perrong - mon tro om ikke utslagsbøtta hadde vært å foretrekke?

Jeg har ofte reflektert over hvor heldig jeg som kvinne er ved å være født i denne delen av verden. Denne boken minnet meg igjen på hvor avgjørende det loddet man trekker ved livets start på alle måter er.

Rystende lesing, men veldig viktig bok tror jeg.

Godt sagt! (5) Varsle Svar

Nå har også jeg lest boka. Jeg er blitt en stor beundrer av Xinran og denne boka er så bra skrevet samtidig som den jo er en dokumentarhistorie som er rystende fra ende til annen. Jeg er enig i at den kanskje er aller viktigst å lese for kinesisk fødte jenter som er adoptert bort til vestlige land. Slik at de forstår at mødrene ga dem bort fordi de så seg nødsaget til det og forsaket sin egen lykke for at deres jente skulle få et bedre liv enn de kunne tilby dem, og ikke fordi de ikke elsket dem.

Godt sagt! (5) Varsle Svar

Flott innlegg her av Rose-Marie! Tapte døtre er ei rystande bok på fleire måtar : Det er hjarteskjerande å lese om kor lite eit jentebarn er verd pga kultur, det er vanskeleg å forstå den tilsynelatande kulden som nokre viser i samband med dette - og ikkje minst: som datter og mor til ei datter - ein skal vere hard om ein ikkje let seg bevege av enkelthistoriene i boka.

Berre tanken på ei mor som i smerte - og heilt sikkert med angst for kva kjønn barnet har - føder barnet, og veit kva som ventar om det er feil kjønn......

Uansett er det ei viktig bok - kanskje spesielt for dei bortadopterte barna/døtrene som leitar etter svar. Har ikkje lese bøker av Xinran tidlegare, men utfrå min ståstad gjer ho ein god jobb.

Godt sagt! (5) Varsle Svar

Nettopp ferdig med boken. Det var en sterk historie. Har hørt en del om dette fra før, men å lese en hel bok var sterkt. Hun har også fått frem at prosentandelen for kvinner mellom 14-34 som begår selvmord er meget høy - høyere enn for menn. Særlig på landet, pga. jordbruket har de mulighet til å få fatt i giftstoffer som gjør at de lykkes med det "de ønsker ikke å leve, men de ønsker i å dø heller". Vel det er noe man ikke vet for sikkert om, pga. at de enten ikke når frem til sykehuset eller om sykehuset ikke har motgift som virker. Hvor mange generasjoner må til for å endre kinesernes syn på pikebarn?

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Jeg leste boka på engelsk da den kom, og ja den er sterk.

Heldigvis er ting i ferd med å skje i Kina, endringene skjer langsomt men de skjer. Kinesiske myndigheter har drevet kampanjer for å få folk til å se mer positivt på døtre (bl.a. store plakater med at også jenter kan drive jorda, også jenter kan bære slektsnavnet videre osv).

At det skjer endringer, ser man bl.a. ved at antall jentebarn som frigis for adopsjon til utlandet, har sunket dramatisk. Barnehjemmene får inn langt færre barn enn før. Foreldrene ser seg istand til å beholde jentene sine, dels pga bedre økonomi, dels pga endrede holdninger.

Men ennå er det langt igjen.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Ja når du tar bladet fra munnen er du veldig grundig. Jeg holder nå på og leser Tapte Døtre og har akkurat passert det kapittelet hvor den mannlige kineseren setter datteren igjen på tog-stasjonen. Er så langt enig med deg fra a-å. Har ikke lest flere av henne bøker.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Sist sett

ConnieOda Marie HMarianne  SkageBjørg L.Daffy EnglundalpakkaMads Leonard HolvikAstrid Terese Bjorland SkjeggerudHarald KsiljehusmorLene AndresenIngeborg GAudhildLailaJulie StensethChristofer GabrielsenAnne-Stine Ruud HusevågEgil StangelandAlice NordliTine VictoriaAvaTor-Arne JensenHanne Kvernmo RyeRisRosOgKlagingJarmo LarsenFrode Øglænd  MalminGroSolEli HagelundAud Merete RambølBeate KristinNtotheaHilde Merete GjessingPilarisKjerstiSynnøve H HoelBjørg RistvedtEllen E. MartolLena Risvik PaulsenFindusChristoffer Smedaas