Føler meg mentalt filleristet etter å ha lest denne boken. Det tok mange timer og tårer, og det var det verdt. Når noen sier at det bare er en bok – det har ikke skjedd i virkeligheten – så tar de feil. Jeg var der.

Som en av veldig få lesere er jeg nå overlykkelig over å være ferdig med denne boka! At jeg ikke avbrøt den før er bare ren stahet. Ja det er en sterk historie og boka er slett ikke uten visse kvaliteter, men den er altfor lang, altfor omstendelig og overforklarende. Det lesses på med unødvendige detaljer og beskrivelser som ødelegger for selve handlingen og nerven i boka.

Jan Kjærstad er en forfatter folk har et sterkt forhold til. Elsk/hat. Jeg tror ikke så mange befinner seg midt mellom. Berge går i vante Kjærstad-spor. Liker du Kjærstads bøker, liker du denne også.

Hovedpersonen Nicolai Berge blir arrestert etter at fem personer blir funnet drept i ei hytte i Nordmarka. Han er en semi-offentlig politisk outsider og forfatter/blogger med bakgrunn fra Arbeiderpartiet. Romanen forteller Berges historie belyst gjennom en journalist, en dommer og Berge selv.

Blant de drepte er hans tidligere kjæreste Gry. Jan Kjærstads hovedverk er trilogien om Jonas Wergeland (utgitt 1993-99). De spant også rundt den mannlige hovedpersonens fascinasjon for en kvinne, med hennes død som omdreiningspunkt. "Å tenke stort" var mantraet i den trilogien, og Nicolai Berge er en litterær fetter av Jonas Wergeland. Som i mange Kjærstad-bøker spinner refleksjonene til Berge rundt imaginasjon, forestillingsevne, ønsket om å vri på vår oppfatning av virkeligheten, gjenstander med nesten magiske krefter osv.

Mange har kalt dette en fordekt roman om 22. juli-drapene. Jeg ser ikke helt den koblingen. Berge er langt unna drapsmannen i 2011, eneste fellestrekk er at det er Arbeiderpartiet som rammes i begge tilfellene. Nicolai Berge blir nesten en martyr på u-imaginasjonens norske alter, slik Kjærstad skriver ham fram, og avslutningen er utilfredsstillende. Jeg har et lite håp om at det kommer en bok nummer to og tre - det er nok av løse tråder å skrive videre på.

Uansett: Strålende bok som bare mangler det siste lille løftet.

Kvothe begynner å fortelle. Han forteller om da han var barn og reiste rundt i en trupp med artister med sine foreldre. Om da han levde som gatebarn blant kriminelle. Han forteller om da han var en ung mann og klarte å komme seg inn på en legendarisk magiskole. Han forteller om årene på skolen. Han forteller om Denna som han ble forelsket i.

På 875 sider er vi kommet frem til han er en ung mann. Historien er utrolig detaljrik og språket beskrivende og levende. Det er som du er der, ved siden av Kvothe i de utrolige og talløse eventyrene hans. Han har en egen evne til både å rote seg opp i ting og til å oppsøke dem. Samtidig så mestrer han også alt han støter på. Kanskje ikke med en gang, men alltid til slutt.
Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger

Også jeg er opptatt av bokomslag og har tenkt på de tre fargene. Er det en sammenheng her, må det sannsynligvis fra starten av ha vært meningen at det skulle komme tre bøker. Og hva hvis det kommer en fjerde …

Personlig synes jeg symbolikken i omslaget til første bok, «De usynlige» er interessant – jentungen som står på en stol.

«Da Barbro vokste opp på Barrøy hadde ikke jentene stol. De sto ved bordet og spiste. Av kvinnene i huset var det bare mora, Kaja, som satt, og det begynte hun med først etter at hun fikk sin første sønn. Da Kaja døde, ville Barbro ha stolen hennes. Men Hans ville overlate den til Maria, som han akkurat hadde giftet seg med. Kort etter giftet også storebror Erling seg og flyttet til en annen og rikere øy. Dermed fikk både Barbro og Maria stol, omtrent samtidig. Og allerede da Ingrid var tre, lagde faren stol til henne også, med armlener, som de kunne legge en fjøl over, som hun kunne sitte på, og ha føttene på setet, til hun ble så stor at de kunne fjerne den. En epoke var over.» (side 121)

og
«Alle kvinner har en kiste, det har de hatt lenger enn de har hatt stol.» (side 112)

Det forteller mye om utviklingen i vår tid at kvinnene, inntil for omkring hundre år siden, måtte stå og spise (gjerne på kjøkkenet) mens mennene satt til bords.

Da var det helg igjen. Ser at helgentråden ikke var laget ut, dermed håper jeg og regner med at det er greit at jeg legger den ut :). Jeg blir så glad hver gang jeg ser den og leser den. Det er gøy del av helgen for meg og det er kjekt å se hva ulike svarer og leser.

Denne uken har gått til mye pensumlesing på skolen, men jeg fikk også høre ferdig Dracula lydbok og lest en bok Det ender med oss Colleen Hoover en søt kjærlighetshistorie som var lettest og grei.I Stavanger faller det masse snø i dag og resten er kveld blir til å være inne. Jeg skal lese videre på Cat Eye av Margaret Atwood, blir spennende å se om boken faktisk gir meg som leser et godt svar og hvordan utvikler seg.

Hva leser dere denne helgen? Ønsker alle en god helg med gode bøker :)

Ikke helt enig i konklusjonen din, synes denne bok nr. 3 i serien om Ingrid fra Barrøy bygger flott på de to første. Håpet er at RJ skriver ennå ei bok i denne flotte serien.

Å være en privatetterforsker er ikke bare, bare ...

Harde utfordringer
En bilulykke snur livet opp ned for Ørn Klo (!). Han mister sin kjære og kommer aldri helt over det. Ett år senere står han ved hennes grav og han er like ødelagt. Savnet etter henne er fremdeles like sterk som da han mistet henne. Til tross for savnet og at han sliter med indre demoner som mange andre, har han en jobb, men ikke hvilken som helst jobb. Han er nemlig en privatetterforsker. Han jobber som regel med "småsaker", og en dag får han plutselig en ordentlig sak å ta seg av. En fortvilet far dukker opp på kontoret hans og som forteller om datteren sin. Hun skal ha tatt selvmord ved å hoppe ut av vinduet. Det er i hvert fall det politiet vil tro, men faren til offeret mener at det er noe annet bak, for han mener at dattren hans ikke var noen selvmordskandidat. Hun var lykkelig gift og gravid. Hvorfor skulle hun ha noen grunn til å ta livet av seg? Derfor vil han at Ørn Klo settes på saken for å gjøre litt grundigere research enn det politiet gjorde, og se om det er faren som har det vanskelig for å akseptere hendelsen, eller om han har rett i at det er kanskje noe kriminelt i saken? Underveis i saken, vikler Ørn seg i forskjellige mennesketyper, støter på mange utfordringer og samtidig har han ofte hodesmerter, og andre plager å holde i sjakk. Det er ikke lett å vær en vanlig mann i en tøff sak ...

Å lese om politimenn og etterforskere med indre demoner og andre mørke personlige kamper, er ikke noe nytt. Det er blitt brukt svært ofte i krimsjangeren og har blitt en standardgreie. Likevel var Ørn Klo spennende å lese om selv om han er en "typisk" figur i en slik sjanger. Men han har humor, lar ikke indre uro og smerter stoppe ham, og er en som tenker på alt når han først skal utføre noe. Han lærer seg også at ikke alt går helt etter planen bestandig.

Sprudlende tone
Temaet og handlingen er kanskje mørk og dyster, men boka har masse humor, både i replikkene og spesielt i beskrivelsene. Her trenger man ikke å være redd for knusktørt språk. Språket er lett og ledig. Kanskje ikke alle vil falle for humoren da det meste av det er mørk humor, på grensen til sarkasme. Jeg liker sarkasme og det er den eneste formen for humor jeg liker. Synes at miljøbeksrivelsene er mer levende enn karakterbeskrivelsene for å være helt ærlig. Man får med seg hva slags personlighet de fleste karakterene har, men sliter litt med det visuelle av dem. De kan bli noe diffuse underveis, føler jeg. Så synes at miljø og stemningsbeksrivelsene er bedre sådan. Det er mer levende, stemningsfullt, og av og til humoristisk.

Selvmordet er ingen nyskapende eller noen tankevekkende krimbok som hjemsøker deg lenge etterpå, men den er underholdende, har sine humoristiske øyeblikk og består av et underlig persongalleri. Den gir deg lyst til å lese videre og har et godt driv. En fin lesestund så lenge det varer, men ikke forvent noe mer enn det.

Fra min blogg: I Bokhylla

Takk for gode tips, Marte! Googla storytel-tips før lang flyreise i morgen og landa på denne tråden!:-)
Litt sent,men om du fortsatt har Storytel kan du få noen av mine favoritter her i full fart:
- Alt av Lars Kepler - utrolig spennende krim! Og litt creepy. Begynn med bok 1!
- Girl on the train (engelsk) - kjempefin bok med overraskelser, litt krim og innsikt i karakterens liv, der ting ikke alltid er som det virker ved første øyekast..
- Stoner (engelsk) - novelle om en mann kalt Stoner. Vet ikke helt hvorfor den fenget meg sånn, men det gjorde den. Fin rett og slett!
- Ken Follets century trilogy (engelsk, første bok er Fall of the giants)- historisk drama der man følger fem familier gjennom generasjoner og verdenshendelser. Finfin underholdning for en som liker historie.
- The couple next door (engelsk) - litt annerledes krim om en kidnapping av et lite barn
- I am pilgrim (engelsk) - elsket og hatet har jeg inntrykk av. Jeg synes den var kjempespennende! Terrorist som planlegger angrep mot Usa, og agenten som prøver å finne ham.

Mine mål er:

• Lese minst en bok utgitt på hvert tiår av 1900-tallet
• Lese minst 15 klassikere
• Lese flere bøker av kvinnelige enn mannlige forfattere (spesielt klassikere) - fikk meg en overraskelse da jeg fant ut at 75% av bøkene jeg har lest var skrevet av menn

Enig med deg! Jeg har lest boka, og sånne språklige blødmer ødela leseopplevelsen for meg også!

Bøker eg har lest, eller har leseklare i bokhylla, som av ulike grunnar har kome ut på norsk med to (eller fleire?) ulike titlar.

Takk! Ja, denne burde skape overskrifter her i Norge også, men til min store overraskelse er den nærmest usynlig. Veldig synd, for dette var i sannhet en lesefest!

Også i år er målet å lese 52 bøker.

Morsomme bøker for voksne

Utdrag fra omtale på bloggen min:
Med alt dette på plass burde alt ligge til rette for fine lesestunder. Men dessverre, av og til er det slik at selv om det meste er på plass, så fenger det ikke. Og det kan være vanskelig å sette fingeren på hvorfor. Det blir bare slik. Det går noe for tregt, oppbyggingen er for møysommelig, spenningen stiger for sakte, det som skulle være overraskende blir for lett å forutsi og den deilige sitringen uteblir.
Så dessverre, jeg kjedet meg.

Som ren krim synes jeg denne boka blir litt tam.
Men du verden for en fin roman.

Mesterlig Kjærstad-roman!

Jan Kjærstad (f. 1953) er utdannet teolog, men rett etter endt studium debuterte han som forfatter og har siden vært forfatter på heltid. Mest kjent er han for trilogien som omfatter "Forføreren" (1993), "Erobreren" (1996) og "Oppdageren" (1999). I 2001 mottok han Nordisk råds litteraturpris for "Oppdageren". Kjærstad er en etterspurt ressurs på ulike skrivekurs for forfattere in spe.

I flere år har jeg tenkt at Kjærstads forfatterskap ikke er noe for meg. Jeg har virkelig prøvd meg på noen av bøkene hans i årenes løp, men ikke likt noen av dem. Samtidig har jeg registrert at kritikerne elsker Kjærstads bøker, og at det alltid er tale om store ovasjoner hver gang han kommer ut med en ny roman. Nå skal det sies at det snart er 10 år siden mitt forrige forsøk, så det var på høy tid å gi dette forfatterskapet en ny sjanse. Det har jeg nå gjort, og opplevelsen gir mersmak! "Berge" seiler nemlig opp som en av årets beste leseopplevelser!

AP-nestoren Arve Storefjeld og fire andre er funnet drept i hytta ved Blankvann i Nordmarka den 22. august 2008. Datteren Gry Storefjeld er en av de drepte. Hun var aktiv i AUF. Samtlige - også et lite barn - har fått strupen skåret over. Norge er i sjokk. Det er selveste Arbeiderpartiet som er angrepet. De norske verdiene ...

"Det skulle være en forbrytelse hinsides all fatteevne. En turgåer hadde ringt avisen. Flere mennesker lå drept i en hytte langt pokker i vold inne i Nordmarka. Slaktet, sa tipseren. På en bestialsk måte. Blant de døde var det visstnok berømte personer. Svært berømte." (side 7)

Hendelsene dekkes bredt i norske medier i ukesvis. Det er ikke en detalj som unnslipper lesernes oppmerksomhet. Arve Storefjeld - leppa fra Bjølsen - var en proletar av rang. Han var direkte i sin tale, han pakket ingenting inn og var en bajas, hans sosiale ferdigheter var i en del sammenhenger så som så, han hadde ikke "dannelse" ... Likevel fremstilles han som den reneste hedersmann etter sin død.

I "Berge" fortelles historien fra tre perspektiver. I første del møter vi journalisten Ine Wang, en kvinne som nærmer seg 40 år og hvis journalistkarriere har vært nedadgående i lang tid. En gang var hun lovende, og hun har mange journalistiske bragder å vise til. Så ble hun skilt, og siden gikk det meste i stå. Hun har imidlertid nylig skrevet en bok om Arve Storefjeld, og den er at på til antatt. Da hun får høre nyheten om hans død, skjelver hun. "Skulle dette allikevel bli min lykkedag?" tenker hun. Snakk om timing!

I andre del møter vi tingrettsdommeren Peter Malm, som lever en meget anonym tilværelse i sin leilighet bak/over Engebret Café ved Bankplassen, og som elsker nettopp det: å være så usynlig og anonym som mulig. At han senere skal befinne seg i rollen som dommer i denne makabre drapssaken, hadde han virkelig ikke sett for seg.

I tredje del møter vi Nicolai Berge, som en gang var kjæresten til Gry Storefjeld. Han takker ja til å bli portrettintervjuet av Ine Wang, og siden skal livet hans aldri bli det samme igjen.

Jeg kommer ikke til å røpe mer av hendelsesforløpet i romanen, men ønsker å komme inn på noen av refleksjonene hovedpersonene i boka gjør seg underveis. For samtidig som denne boka ikke handler om 22. juli, så er det kanskje mest av alt nettopp dét den handler om. Handlingen er bare forskjøvet i tid, og her er det "bare" fem drepte. Hva tenker henholdsvis en journalist, en dommer og en eks-kjæreste om det som skjer? Er vi nordmenn så edle som vi liker å tenke oss at vi er? (Jf. rosetoget, all sang om kjærlighet etc. i kjølvannet av 22. juli?) Og hvor objektiv går det egentlig an å bli - f.eks. i rollen som dommer i en av Norgeshistoriens verste drapssaker? For blir ikke også dommere påvirket av det de leser i avisene? Vi dømmer folk ut fra hva de sier, men hva vet vi om tankene deres? For ikke å snakke om verdiene deres?

"Det er også noe med utviklingen i min bransje som uroer meg, dette at avisene, særlig tabloidene, mer og mer skriver for skandalesamfunnet, jeg er møkk lei den uopphørlige jakten på saker som kan skape leven, som om målet er å nøre opp under folks evne til å bli opprørt, bortsett fra at denne opprørtheten ikke har noe mål og mening, du skulle bare få hjerner til å flamme opp i noen sekunder - du var ikke stort bedre enn en narkolanger, en hvilken som helst Dr. Feelgood - det samme med den andre ytterligheten, gladnyhetene, den ene mer absurd enn den andre, for ikke å snakke om hvor desperate avisene var etter å fôre konsumentene med sladder - det handlet i grunnen ikke om annet enn å levere stoff til tidtrøyte, distraksjon - og nå kom i tillegg de sosiale mediene, som folk kalte dem, og jeg har flere ganger spurt meg selv om vi journalister snart vil være avleggs, eller om vi iallfall mister makten, den fjerde statsmakt omfatter snart alle, gud og hvermann som kommenterer og skriver blogger, eller ytrer seg på dette aller nyeste: Twitter og Facebook ..." (Ines tanker om journalist-rollen - side 31-32)

Tingrettsdommer Peter Malm har en svakhet for drinker, litteratur og alt det britiske. Han ser de samme dokumentarprogrammene om og om igjen, og han nyter å stikke innom baren der Edgar jobber, for å ta en drink.

"Edgar kom med drinken. Det er sjelden jeg drikker Bloody Mary, for meg er den et helt lite måltid, og altfor ofte får jeg en assosiasjon til ketchup. Edgars versjon er selvfølgelig noe annet, Edgar vet hvordan han skal frembringe den perfekte balansen mellom Worcestershire- og Tabascosaus, sitron, pepper og salt - jeg har prøvd det flere ganger selv, men mine drinker mangler Edgars raffinement, hans evne til å få ingrediensene til å gå opp i en høyere enhet." (side 169)

Peter Malm og hans venn Lev Hambro går ofte ut og spiser sammen, og da går samtalene som regel rundt bøker, film, mat og drikke, om finansverdenen m.m. Peter er en større matelsker enn vennen Lev, og midt under en samtale kan han avbryte med å si "Ikke snakk nå," ... "Jeg må bare få være alene noen sekunder med denne desserten." Når han er alene på restaurant, og det er han ofte, har han alltid med seg en bok. Han blir aldri lei av å lese, og det litteraturen mest av alt har lært ham, er at det ikke finnes noen sannhet. Derimot finnes det historier, og de er ulike alt etter hvem som forteller dem. I rettssalen er det dette det handler om - å veie ulike historier opp mot hverandre og lete etter historien med størst vekt. I tillegg prøver han å leve seg inn i hvordan andre mennesker tenker og føler.

I likhet med de fleste andre gjør Peter seg sine tanker om den som har drept de fem menneskene i hytta ved Blankvann - selv om han ikke hadde noe til overs for Storen, som Arve Storefjeld ble kalt. Peter er en storkonsument av litteratur.

"Jeg har alltid lest mye skjønnlitteratur. Om jeg er ærlig, leste jeg like mye skjønnlitteratur som jus da jeg studerte. Jeg har ofte forfektet den mening at alle studier, inkludert jus, burde ha et obligatorisk pensum med minst tjue av verdenslitteraturens verker, og i hvert fall inkludert Bleak House. For min del - det har også hatt betydning for mitt valg av temaet rettferdighet - har jeg aldri blitt ferdig med en roman som Forbrytelse og straff av Dostojevskij. Eller Brødrene Karamasov - med sitt drap i sentrum (uansett hvordan vi vender på det, er hevn den andre siden av rettferdig straff). I Unge Juristers Leseforening forsøkte vi å lete oss frem til verker som kunne inneholde juridiske problemstillinger. Som Kjøpmannen i Venedig av Shakespeare. Å, hvor godt jeg husker det - ikke minst ordskiftet om rettsscbnen der, for hvordan skulle man tolke "et pund kjøtt"? Samtalene rundt Prosessen eller "I straffekolonien" av Kafka var selvfølgelig også et høydepunkt. En hel natt i juni gikk med til å snakke om Atticus Finch, advokaten i To Kill a Mockingbird av Harper Lee." (side 213)

Rettssaken handler mest av alt om å finne en mening i alt det bestialske. For det må jo være en mening med alt?! Å ta til takke med at det er rene tilfeldigheter som ligger bak - nei, det blir for meget for folk flest. Det er enklere å akseptere at det finnes ondskap enn at det finnes galskap ... Peter Malm vet på den annen side nøyaktig hvor gal man kan bli av sjalusi - ikke minst etter å ha lest Kreutzersonaten av Tolstoj. Samtidig må han minne sine meddommere (her mener vel forfatteren legdommere?) om at de ikke må låse seg for tidlig i én oppfatning. Har den tiltalte en sjanse? Eller har jakten på mer blod og ikke minst hevn gjort alle blinde for at det kan finnes flere løsninger på drapsgåten? Våger dommeren å felle en dom som går på tvers av hva hele Norge føler er riktig?

"Synet fikk meg til å tenke at disse menneskene ville få problemer hvis de måtte bære det meningsløse - noe som var så enkelt at det ble ubegripelig. De ville ikke kunne leve med å ha tatt så feil. At det de tok for å være innbegrepet av ondskap, i virkeligheten var ren og skjær galskap." (side 364)

Denne romanen er helt eminent i sin beskrivelse av norskhet på sitt verste. Hvem satt ikke med en emmen smak i munnen etter 22. juli, der vi nordmenn ble fremstilt som at det var naturlig for oss å møte grusomhet med kjærlighet? Som om nordmenn skulle være så mye bedre enn all verdens folkeslag ... Det er nok å ta en titt i kommentarfeltene til aviser og i sosiale medier for å skjønne at sånn er det ikke. Hva består egentlig den norske folkesjelen av?

Jan Kjærstad tar indirekte et oppgjør med alt dette, gjennom å skrive en fiktiv roman hvor han låner med seg mye av det som skjedde i kjølvannet av 22. juli-hendelsene. Det handler om journalisters motiver for å skrive slik de gjør (hvor det meste handler om bunnlinjen), det handler om hva vi legger i begrepet "objektivitet" (hvor objektiv er det mulig å være når vi snakker om menneskers dømmekraft?) og det handler om våre forestillinger om at alt går absolutt riktig for seg i rettssalene (men ingen steder lyves det så mye som nettopp der). Vi tror vi har skjønt alt når vi har hørt noen overbevisende historier, men hva med alle historiene vi ikke får høre? Vi er kjappe til å dømme andre mennesker, men hva vet vi egentlig om dem? Vi tror at det finnes rettferdighet, at det finnes objektive sannheter om andre mennesker, at vi er i stand til å se hvilke mennesker vi har foran oss og er i stand til å dømme folk med en kirurgs presisjon hva gjelder sannheten om dem ... I virkeligheten vet vi ingenting. Ikke egentlig ...

Du godeste for en roman Jan Kjærstad har skrevet! Dette er en intelligent og mesterlig komponert roman! Selv elsker jeg bøker som får frem de mange ulike perspektiver en og samme hendelse kan ses fra, fordi ingenting provoserer meg mer enn fordummende skråsikkerhet. Dette er en bok som ikke slutter å "virke" etter at siste side er vendt. Jeg er dypt imponert over hvordan Kjærstad har flettet inn kritikk av samfunnet vi lever i, hvordan vi har en tendens til å tenke, hvor selvforherligende vi ofte er - og hvor feil vi som regel tar - gjennom sin portrettering av de tre hovedpersonene i boka.

Jeg anbefaler denne boka sterkt!

Boka passer for øvrig perfekt for lesesirkler, fordi det er så mye tematikk her som egner seg for gode diskusjoner.

Her har du vel innledningsvis fått med omtalen av en annen bok?

Et veldig godt leseår! De fleste jeg har lest har endt med seksere, kun et par femmere, som forstås er kjempebra det og. Jeg leser sjelden bøker jeg ikke har smugkikka i eller har forventninger til, på forhånd. Føler jeg har nese for sånt, en slags erfaring bygd over flere tiår.

Trilogien til Roy Jacobsen må i mine øyne både sammen og hver for seg, få en sekser. Andre favoritter er En Sånn Jente av Monica Flatabø, Av Lys Er Du Kommet av Britt Karin Larsen, Fordi Det Er Bittert Og Fordi Det Er Mitt Hjerte av Joyce Carol Oates, Bienes Historie av Maya Lunde, Bienes Død av Lisa O`Donnell, Vær Snill Med Dyrene av Monica Isakstuen og Medaljenes Pris av Mads Drange. For å gi ti gode eksempler på bøker av ulike temaer og innhold jeg anbefaler videre. Men sjekk boksida mi for andre gode eksempler :-)

Et godt leseår ønskes alle bokormer og lesehester!