I boken Nortons filosofiske memoarer gir Håkon Nesser fortellerstemmen til hunden han hadde i årene 2004 – 2014. En Rhodesian Ridgeback. Jeg liker hunder, er hundeeier og synes det var en fornøyelig bok. Den er annerledes sammenlignet med tidligere bøker jeg har lest av Håkan Nesser.
Lesere som har lest Håkan Nessers bøker kan gjenkjenne stedene de bodde sammen i bøker han har utgitt: Uppsala, New York, London, Exmoor, Gotland og Stockholm. I den siste boken jeg har lest av Nesser før boken om Norton, og som jeg skrev om i innlegget:
Krim: Levende og døde i Winsford av Håkan Nesser- spennende roman med noen "skjønnhetsfeil"
har hovedpersonen en Rhodesian Ridgeback, Castor, en rolle i handlingen.
Nortons filosofiske memoarer er på 96 sider inklusive illustrasjoner av Karin Hagen. Å finne boken på biblioteket minnet meg på at det er mange bøker av Nesser jeg ikke har lest.
Denne boka har ligget veldig lenge ulest i bokhylla. En glemt avbestilling fra Bokklubben i sin tid. For etter Pixley Mapogo var jeg så skuffet at jeg bestemte meg for å skilles fra Jarle Klepp. Jeg åpnet Tore Renbergs forfatterskap med Mannen som elsket Yngve, og jeg ble svært imponert av den boka. Lysten på å lese mer om Jarle Klepp og Renbergs rike skildringer var stor, men den påfølgende Charlotte Isabel Hansen ble en nedtur, som fortsatte med Pixley Mapogo, en makkverk av en bok etter min mening. Men Dette er mine gamle dager er en storslått opptur. For en fantastisk og gripende bok. Renberg klarte virkelig å fange meg. Hans beskrivelser av Jarles alkoholiserte far gjennom barndommen er helt enestående, gripende, virkelige og oppriktige. Skildringene er så detaljerte at det er som å lese en biografi. Ellers i boka treffer også Renberg godt med sine skildringer og metaforer. At jeg ikke leste denne boka tidligere? Elsket å lese om Spania-Chile fra 2010 VM og Basket Case fra Greenday, måtte gjenoppleve begge deler på YouTube da fotball og Greenday er noe jeg liker. Og de siste sidene rørte meg nesten til tårer. Så da er det snart klart for å ta fatt på Kompani Orheim. Slik går det når du lager godt håndverk Renberg, da beholder du fanskaren din :)
Mesterlig om relasjonen mellom mann og kvinne. Evig aktuelle tema skildres briljant og levende. Det lukter av levd liv og slik jeg forstår det er det og deler av forfatterens liv som skildres. Så langt min beste opplevelse av HM, siden boka 1Q84!
Man kan ikke bare drømme bort livet?
Et trygt liv eller la seg rive med av drømmene sine?
John har kanskje ikke valgt det letteste livet. Han er i slutten av tjueårene, og har ennå ikke noe fast i livet. Ingen fast bosted, ingen fast jobb og ikke noen kjæreste. Han har kun en drøm og det er å gi ut en roman. Men veien dit er alt annet enn lett, spesielt siden han ikke har mange rundt seg som har troen på ham, ikke en gang hans egen mor. Mens han drømmer om en dag å utgi en roman, søker han etter en jobb og kommer tilfeldigvis over en annonse om en renoveringsjobb. Han velger å ta den sjansen. Handlingen foregår samme periode som da Margaret Thatcher var Storbritannias statsminister, og Samantha Fox var en populær hjerteknuser, nemlig på midten av 80-tallet.
Dette er kanskje ikke min type sjanger, men jeg som leser mye horror og thrillere, som leser mye mørkt og dystert generelt, må ha litt lett underholdning innimellom. Det fikk jeg her. Dette er en bok om en mann som prøver å finne seg selv og som følger drømmene sine fremfor å ta fornuftige valg. Boka inneholder også hemmeligheter, intriger, og masse følelser. De to siste er ikke helt for meg, men noe må man jo finne seg i når det gjelder slike bøker. Det blir som å se en såpeserie, som jeg også følger med på, blant annet Home & Away og I gode og onde dager. Denne boka kan minne litt om det, men bare fra en annen tid.
Å finne seg selv
Det mest intressante med hele boka er hovedpersonen John. Han er det lett å relatere seg til med tanke på at det ikke alltid er like lett å finne ut hva man skal med livet. Finne det som er rett for seg selv, spesielt når det gjelder ting som utdanning og jobbvalg. Noen er mer selvbevisste på akkurat det enn andre. Det er så forskjellig fra person til person. Det som er rett for andre trenger ikke å være det rette for deg. Så det å finne sin plass i livet er ikke det letteste, noe John er et godt eksempel på. Likte også godt hans eventyrlystne side, og at han samtidig har guts til å satse på det han virkelig har lidenskap for. Han går egne veier.
Selv om jeg også likte noen av de andre karakterene godt, er det ikke alltid nok. Det var selve handlingen jeg fikk problemer med. Det blir altfor forutsigbart og man skjønner fort hvor det bærer hen kort tid etter man har begynt å lese. Det blir hverken spennende og overraskelsesmomentene er og blir fraværende. Så det blir veldig monoton lesing undervei, noe som er litt trauring. Jeg krever ikke spenningsbøker med den ene spenningskurven etter den andre. Av og til er det godt med rolige og avslappende bøker også, men ikke at det står helt bomstille. Det hadde vært fint med en mellomting. Men det som var den store nedturen er som nevnt tidligere, ingen overraskelser. Det går bare en vei. Det er ingen utvikling eller noe. Jöns Hellsing har skrevet en fin og lett underholdende roman, men opplevelsen av den blir for passiv og lite medrivende, dessverre. Godt utvalg av miljø som er svært idyllisk, og interessante karakterer, men det er ikke bestandig det holder. Det var som sagt selve historien som ble problemet her. Den fenget ikke noe særlig.
Hendig mann søkes er første bok i Hope Island trilogien.
Fra min blogg: I Bokhylla
Carl Frode Tiller er en forfatter jeg har fulgt siden debuten, og jeg setter forfatterskapet høyt. Derfor hadde jeg store forventninger til Begynnelser, og med gode anmeldelser og gode omtaler her inne var jeg overbevist om at dette ville bli en god leseopplevelse.
Men denne vil nok ikke nå opp når jeg skal oppsummer årets leseopplevelser. På sitt beste gir boka gode skildringer av sårheten i et barns uforbeholdne kjærlighet til foreldre, selv når de ikke klarer å være foreldre. Og av hovedpersonens indre dialog som står i en sterk kontrast til den faktiske krangelen han fører med kona.
Likevel synes jeg ikke boka når opp til Innsirklinger. Jeg tror det er den utstrakte bruk av direkte dialog som jeg ikke synes fungerer så godt. Jeg kjedet meg også gjennom naturskildringer som skulle knytte boken til klimaspørsmålene og befeste hovedpersonens frelse gjennom naturen. (Men det kan være fordi jeg ikke er så opptatt av natur - og i alle fall ikke av naturskildringer. )
Hovedpersonen Terje er til tider utrolig irriterende, uten at det nødvendigvis er en entydig dårlig kvalitet ved boken. Som leser skifter sympatien mellom personene ettersom historien rulles opp. I skildringen av studenten Terje var jeg nær ved å dømme hele romanen nord og ned, men den tok seg inn igjen.
Romanens hovedgrep med en omvendt tidslinje og dens episodiske tilnærming fungerer, men jeg har ikke lyst å lese meg tilbake som jeg ville ha gjort hvis jeg lot meg rive med. Men jeg liker faktisk boka bedre retrospektivt, enn under lesningens gang.
Å se, å huske, å begripe. Alt kommer an på hvor du står. Første gang jeg kom til Hammars, var jeg knapt ett år gammel og visste ingenting om den store og omveltende kjærligheten som hadde brakt meg dit.
Egentlig var det tre kjærligheter.
"De urolige" av Linn Ullmann
Skjønner ikke hvordan jeg kunne glemme den bokserien om Narnia da jeg startet denne diskusjonen i går. En av mine absolutte favorittbokserier som barn. På barneskolen leste vår lærer fra Narniabøkene i spisepausene. For noen år siden så jeg filmversjonen. Jeg kommer til å lese de bøkene om igjen.
Mitt forhold til romanen
Det begynner å bli atskillige år siden sist jeg leste en bok av Dostojevskij. "Forbrytelse og straff" ble regnet som et "must" å få med seg for jusstudenter på 1980-tallet - særlig fordi hovedpersonen Raskolnikov nettopp studerte juss, og fordi romanen er et studium i en forbryters tanker. Jeg leste romanen i 1989, samtidig som jeg leste strafferett og straffeprosess på jusstudiet. Det som slo meg den gangen - og også nå i forbindelse med min gjenlesning - er hvor høyt utviklet det russiske strafferettssystemet faktisk var på midten av 1800-tallet, sammenlignet med andre land på den tiden. Selv om tematikken i romanen ikke først og fremst er på fengselsstraffen som sådan (ikke annet enn i epilogen), men mer på politiets etterforskning og opplevelsen av skyld hos forbryteren, tenker jeg at romanens tematikk har stor overføringsverdi til noen av de mest grusomme ugjerninger som er begått i nyere tid. I dagens rettssystem vektlegges for øvrig hensyn som allmennprevensjon (dvs. at straffen skal virke avskrekkende og få mennesker til å avstå fra forbryterske gjerninger) og rehabilitering (den straffedømte skal jo som hovedregel tilbake til samfunnet etter endt straff), mens straffen i tidligere tider mer hadde en funksjon som hevn. I enkelte tilfeller handler det dessuten - før som nå - om å fjerne spesielt farlige elementer fra samfunnet, kanskje en gang for alle.
Om forfatteren
Fjodor Mikhajlovitsj Dostojevskij (f. 1821 d. 1881) skrev nesten 40 bøker fra debuten i 1846 og frem til sin død. (Kilde: Wikipedia) Nesten alle hans bøker er oversatt til norsk. Aller mest kjent er utvilsomt "Forbrytelse og straff", som i tidligere oversettelser hadde tittelen "Raskolnikov", samsvarende med navnet på hovedpersonen i romanen. I tillegg er romanene "Spilleren", "Idioten", "Kjellermennesket" og "Brødrene Karamasov" svært berømte. "Romankunsten hans har hatt stor påverknad på forfattarar i ettertida, og då spesielt på framveksten av eksistensialismen og modernismen. Dostojevskij skreiv realistiske, psykologiske verk, som ofte tok opp samfunnstilhøve som politikk og religion." (sitat fra Wikipedia)
Om oversettelsen
Den utgaven av "Forbrytelse og straff" som jeg leste i 1989 inngikk i Gyldendals Magnumbøker-serie. Romanen hadde undertittelen "Roman i seks deler med en epilog", og det var Ivar Digernes som sto for oversettelsen. Da jeg valgte å gjenlese boka på nytt, valgte jeg til slutt Bokvennens klassikerutgave, der det er Jan Brodal som har oversatt boka fra russisk. Språket i denne siste utgaven er mer moderne, selv om jeg vil understreke at Digernes´oversettelse heller ikke er så verst. For å ta et eksempel fra boka - det aller siste avsnittet i epilogen - så går dette slik i Digernes´ oversettelse:
"Men her begynner en ny historie - historien om et menneskes gradvise fornyelse, om hans gradvise gjenfødelse, om hans overgang fra en verden til en annen, om hans erkjennelse av en ny, hittil ukjent virkelighet. Dette kunne gi stoff til en ny fortelling - denne er til ende."
I Brodals oversettelse lyder det samme avsnittet slik:
"Men her begynner en ny historie - historien om hvordan et menneske gradvis fornyes og steg for steg når frem til gjenfødelsen, hvordan det går fra en verden til en annen, og hvordan det stifter bekjentskap med en ny og hittil fullstendig ukjent virkelighet. Dette kunne blitt emnet for en ny fortelling - med vår fortelling er med dette ført til ende."
Språket i Digernes´ oversettelse er noe mer gammelmodig og ordknapt, mens Brodal har tilført teksten noe mer. Dette gjør nok teksten mer tilgjengelig for de fleste, vil jeg anta, og etter å ha byttet litt på bøkene underveis i min lesning, var jeg ikke i tvil om at jeg foretrakk Brodals oversettelse, selv om jeg i nevnte eksempel ovenfor ville foretrukket Digernes´mer elegante oversettelse. Brodal har ikke tatt bort opplevelsen av å lese en gammel klassiker. Blant annet skriver han konsekvent "efter" og ikke "etter" - bare for å ta ett eksempel. Uansett - dette blir en smakssak. Det blir til sammenligning som å lese Hamsun i gammel og nyere språkdrakt. De fleste av oss foretrekker "på" og ikke "paa", mens vi gjerne vil beholde ord som "skildrerier" og helst ser at dette ikke erstattes med "malerier". Slik har i alle fall jeg det med gamle og moderne oversettelser. Det handler dypest sett om hvilken stemning man ønsker å komme i når man leser gamle klassikere. Det har noe ved seg at det opprinnelige språket, det forfatteren selv brukte, er gjenkjennelig.
Mer om Dostojevskijs "Forbrytelse og straff" m.m.?
Jeg ønsker å sitere fra baksideteksten på min gamle Magnum-bok, fordi jeg synes dette er svært godt formulert:
"Fjodor Dostojevskijs store romaner står i en særstilling i det 19. århundres realistiske litteratur. Ved bruk av en konsentrert og ofte melodramatisk intrige som kan minne om kriminalromanens, bringes hans personer i en psykologisk spenning som utløser alle de motstridende krefter i deres sjelsliv. Forbrytelse og straff (i oversettelse ofte kalt Raskolnikov) som utkom i 1866, er uten tvil Dostojevskijs mest berømte roman. Gjennom studenten Raskolnikovs mord på en ussel pantlånerske gir forfatteren en genial skildring av forbrytelsens psykologi, samtidig som han belyser de evige spørsmål om menneskets vesen, moralens grunnlag, skyld og soning."
Et viktig tema i romanen er hva fattigdom gjør med mennesker. Dostojevskij hadde det vanskelig økonomisk i hele sitt liv, og dette preger romanene hans - også "Forbrytelse og straff". I en periode satt han i fengsel på grunn av politisk aktivitet, og han tilbrakte blant annet ti år i Sibir. Han kom ut igjen i 1854, og flyttet tilbake til St. Petersburg, hjembyen sin, i 1860. Senere ble han rammet av den ene tragedien etter den andre. Kona og broren døde, han led av depresjon og ble senere spillavhengig (dette førte til romanen "Spilleren", en euforisk roman om hva det innebærer å være fullstendig hektet på pengespill). Han skrev både "Forbrytelse og straff" og "Spilleren" for å tjene penger raskt. Etter dette skrev han noen av de mest kjente bøkene sine. (Kilde: Wikipedia)
I følge den samme Wikipedia-siden har Dostojevskij hatt stor påvirkning på forfattere som Albert Camus, Franz Kafka og Gabriel García Márquez. Også Knut Hamsun skal ha blitt sterkt inspirert av ham. Selv tenkte jeg på Hamsuns "Sult", som Hamsun skrev i 1890, dvs. syv år etter at "Forbrytelse og straff" kom ut på norsk for første gang (1883).
Da jeg leste boka på slutten av 1980-tallet, gikk diskusjonene rundt Raskolnikovs opplevelse av å være hevet over lov og rett og Nietzsches overmennesketeori. Det handlet ikke om retten til å herske over andre mennesker, selv om teorien rundt dette senere har blitt misbrukt, men om menneskets "vilje til å søke makt gjennom å utnytte verdens viljekvanta".
Noe av det som gjør russiske romaner litt vanskelig tilgjengelig er et stort persongalleri, der en og samme person benevnes med flere navn. "Forbrytelse og straff" er intet unntak. Helt bakerst i boka har forlaget (Bokvennen) laget en oversikt over de i alt 31 personene som opptrer i romanen. Dette er til stor hjelp under lesningen, der f.eks. Raskolnikovs søster betegnes både som Avdotija Romanovna Raskolnikova, Dunja og Dunjetsjka, bare for å nevne ett eksempel.
Om boka
Raskolnikov er en juss-student som har måttet sette studiene til side fordi han ikke har penger. Han bor i et bittelite krypinn, og har ikke en gang lås til kottet sitt. Ikke at det er noe å stjele der. Han eier nemlig ikke nåla i veggen.
"Det var i begynnelsen av juli, og usedvanlig hett i været. Henimot aften forlot en ung mann sitt lille kammer av en hybel i en av de store leiegårdene i S-gaten. Langsomt gikk han nedover gaten, det virket som om han ikke kunne bestemme seg for hva han ville gjøre, inntil han til slutt la veien mot K-broen.
Heldigvis hadde han unngått å møte hybelvertinnen i trappen. Det lille kammeret hans lå helt oppe under loftet, og lignet mer et skap enn på et værelse. Vertinnen som gav ham kost og losji i dette kottet, holdt til i sin egen leilighet en etasje under, slik at han hver gang han skulle ut på gaten, var nødt til å gå forbi kjøkkenet hennes, der døren nesten alltid stod på vidt gap ut mot trappeoppgangen. Hver gang den unge mannen gikk forbi denne døren, fornemmet han en egen smertelig følelse av feighet, det var en følelse han skammet seg over, og som derfor fikk ham til å rynke sint på brynene. Han satt opp over ørene i gjeld til vertinnen, og var redd for å møte henne." (side 5)
Beskrivelsen av Raskolnikov er interessant fordi vi møter en mann som gjennom hele romanen nærer stor forakt for alle som en eller annen måte utøver makt overfor andre mennesker, som oftest representert ved at de er bemidlet. Det være seg hybelvertinnen, pantlånersken han senere myrder, mannen som ønsker å gifte seg med hans søster osv. Forskjellen mellom de fattige og bemidlede er enorm. Raskolnikov er imidlertid ikke en som kryper for andre. Han er stolt. Så stolt at han heller gir fra seg det lille han har til mennesker som er enda mer nødstilt enn ham selv, i stedet for å sørge for å få i seg mat selv.
Da moren i et brev forteller at hans søster skal gifte seg med Pjotr Petrovitsj Luzjin, blir Raskolnikov rasende. "Så lenge jeg lever skal det ikke bli noe av dette ekteskapet, og herr Luzjin kan dra pokker i vold!" (side 61) Det som plager Raskolnikov er tanken på at søsteren skal ofre sin egen lykke for å redde ham og moren fra fattigdom. Herskapet Svidrigajlov, søsterens tidligere arbeidsgiver, får også unngjelde. Felles for alle med penger er at de utnytter sine posisjoner overfor de ubemidlede. Denne maktubalansen piner Raskolnikov.
"Slik pinte og plaget han seg med disse spørsmålene, og det var ham endog en viss nytelse. Disse spørsmålene var forøvrig ikke nye for ham, de var ikke dukket opp i dette øyeblikk, det var gamle og nagende spørsmål som han lenge hadde båret på. ... Nå hadde morens brev slått ned i ham som et lynnedslag. Det var klart at nå måtte det bli slutt på tungsinnet, slutt på den passive lidelse og på grublingen over problemenes uløselighet. Nå måtte det ubetinget gjøres noe, og det hurtigst mulig, ja på flekken. Nå måtte han ta en eller annen avgjørelse, koste hva det koste ville, eller så ..." (side 68)
Pantlånersken er ikke populær. "Hun er rik som en jøde", "men ... er riktig en heks ..." (side 96) Ondskapsfull og lunefull er hun visstnok også. Dersom lånefristen ble oversittet med en eneste dag, lot hun pantet gå til forfall. Renter tok hun også - månedsrenter på opp mot syv prosent. Studentene diskuterer henne høylytt.
"Hør nå videre. På den annen siden har vi de unge, friske krefter, som går til spille fordi de ikke får noen understøttelse, og slike finnes i tusenvis og over alt! Gode gjerninger og foretagender i hundrevis, ja tusenvis ville man kunne sette i verk og hjelpe videre for penger som det gamle kvinnfolket ellers vil la gå til spille i ett eller annet kloster! Hundre, ja kanskje tusener av eksistenser, ville på denne måten kunne hjelpes inn på sin bane, mangfoldige familier ville kunne reddes fra armod, oppløsning og undergang, fra moralsk fordervelse og veneriske sykdommer - og alt sammen for hennes penger! Å ta livet av henne og ta pengene hennes, for så ved hjelp av disse pengene å vie seg til tjeneste for hele menneskeheten og den felles sak: Hva mener du, vil ikke én, ørliten forbrytelse bli oppveiet av disse tusenvis gode gjerninger? For dette ene liv - tusener av liv frelste fra forråtnelse og oppløsning. Ett menneske må dø, men i bytte for hundre liv - det er da et enkelt regnestykke! Og hva betyr vel livet for en eneste tæringssyk, dum og ondskapsfull gammel kjerring på altets stor vekt? Ikke mer enn livet til en lus eller til en kakerlakk, nei ikke det en gang, for denne gamle kjerringen er et skadedyr. Hun forderver andres liv, hun er ond; her om dagen bet hun i raseri Lizaveta i fingeren; det var bare såvidt den ikke måtte amputeres." (side 99)
Underveis spekulerer Raskolnikov i hva det er som gjør at nesten alle forbrytelser oppdages og røpes så raskt, og at sporene etter alle forbrytelser er så åpenbare og lette å følge. Han mener at svaret er å finne i forbryteren selv, fordi både vilje og dømmekraft svekkes i gjerningsøyeblikket - nettopp når dette behøves aller mest. Svekkelsen angriper mennesket som en sykdom, som deretter utvikler seg langsomt ... For egen del var han overbevist om at han ville bevare fullt herredømme "under utførelsen av det foretagende han hadde uttenkt, ene og alene av den grunn at det han hadde planlagt "ikke var en forbrytelse" ..." (side 107)
Det bygger seg opp til mordet på pantlånersken ...
Og så går det ikke riktig helt som planlagt. Raskolnikov har ikke så mye kontroll som han trodde at han kom til å ha, og egentlig er han som en hvilken som helst forbryter når det kommer til stykket.
Min oppfatning av boka
"Forbrytelse og straff" er en meget kompleks roman med mange lag. Hovedplottet er selvsagt mordet på pantlånersken og Raskolnikovs tanker og grublerier både i forkant og etterpå. Romanen inneholder imidlertid så mye, mye mer.
Vi møter familien Marmeladova, der familieforsørgeren, den fordrukne Semjon Zacharovitsj Marmeladova, for lengst har mistet sin stilling som embetsmann og drikker opp det lille familien har å leve av. Han dør og tilbake sitter enken, den tæringssyke Katerina, og hennes farløse små barn, og Sonja, datteren fra avdødes første ekteskap. Vi møter Raskolnikovs gode venn og hjelper, Razumikhin, som senere kaster sine øyne på hans søster Dunja, som dropper ekteskapsplanene med Luzjin, mannen som har sulteforet Dunja og moren i tiden før det planlagte bryllupet (en strategi som slår helt feil, og som han senere angrer dyrt og hellig på). Dessuten blir vi vitne til godseier Svidrigajlovs fånyttes forsøk på å få Dunja på kroken, etter at han mest sannsynlig har tatt livet av sin kone. Alle som har penger utnytter dem som ikke har noe. Fra dette er det ett unntak. Raskolnikov er riktignok lutfattig, men hver gang han har midler, ender ham med å gi disse fra seg. Dette fører blant annet til at Sonja (som egentlig heter Sofija Semjonovna Marmeladova) elsker ham og til sist følger ham til Sibir. Kjærligheten vinner og ingen er til salgs! Ikke for noen!
Det var helt fantastisk å lese denne romanen om igjen! Jeg nøler ikke med å betegne "Forbrytelse og straff" som en av verdens beste romaner. Ikke bare er samfunnsforholdene på midten av 1800-tallet meget godt beskrevet, men det aller mest imponerende er den dype psykologiske innsikten Dostojevskij viser i sin beskrivelse av persongalleriet. Kanskje kan man innvende at noen av personene, særlig maktpersonene, ikke har fått mange forsonende trekk. På den annen side merker vi at selv ikke godseier Svidrigajlov tar det helt ut i en scene der han i sitt møte med Dunja faktisk kunne ha avgjort hennes skjebne, en gang for alle. Det gjør heller ikke Luzjin eller etterforsker Porfirij Petrovitsj i situasjoner der de utvilsomt rår over mye makt. De fremstår som hele mennesker, på godt og vondt. Den eneste som er ussel uansett hvordan man snur og vender på det, er pantlånersken. Hun er grisk, tenker bare på seg selv og utnytter de svakeste blant de svake - alltid til egen fordel. Hvem er egentlig lei seg for at hun er død?
Romanen er - tro det eller ei - lettlest! Som den reneste kriminalroman drives vi som lesere fra skanse til skanse, og det meste av boka ble jafset unna i relativt store biter av gangen. Hadde det ikke vært for jobb og andre forpliktelser, ville det vært fort gjort å pløye gjennom de drøyt 800 sidene. Språket er intenst og levende, og vi kommer godt under huden på de fleste - særlig mennene. Kvinnene - Raskolnikovs søster og mor, Katerina og Sonja - beskrives rørende omsorgsfullt. I den grad Sonjas moral settes under lupen (har hun vært nødt til å prostituere seg, eller har hun det ikke?), forsvarer Raskolnikov hennes ære med nebb og klør.
Dette er en bok du bør lese før du dør! Så enkelt er det!
Jeg har lest den norske (pocket-) utgaven. "Tiårets beste roman," er det sagt. Jeg er langt på vei enig.
Jeg ble bare stressa og irritert av denne boka. Nå må jeg snart lære meg å styre unna bøker som beskrives som hysterisk morsomme på bokomslaget, for de fenger bare ikke meg.
Lesehelg, høsthelg, regn- og blåsehelg! Frihelg! Hurra! :-)
Ukeslutt igjen selv om det er en stund til jeg er hjemme fra jobb. På øret denne uken går det i Metro 2033 - en dyster dystopi hvor handlingen utspiller seg i Moskvas underverden - bokstavelig talt - i metrosystemet. Beskrivelsene og stemningen er det lite å utsette på. Derimot savner jeg mer handling. Vi får se om det tar seg opp. Har planer om å lese Historien av Morante, men har ikke kommet skikkelig i gang.
Ellers oppdaget jeg et par "nye" podcaster som jeg vil sjekke ut; Myths and Legends (https://podtail.com/podcast/myths-and-legends/) og Svenska mordhistorier (https://www.radioplay.se/podcast/svenska-mordhistorier). - Kanskje noen her kjenner til disse poddene og har en spesiell episode å anbefale?
Hva leses rundt omkring? Hva opptar deg mellom permer eller på øret? Noen anbefalinger? - Vi hører gjerne fra deg :-)
Lev vel i og utenfor litteraturens verden!
Riktig god helg til alle bokelskere :-)
Jeg har nå fullført «Rigels øyne» etter akkurat å ha gjenlest de to foregående bøkene, «De usynlige» og «Hvitt hav», og dette besøket i Jacobsens verden har vært en stor opplevelse! En stund tenkte jeg at denne siste boken ikke var like bra som de foregående, – jeg trodde jeg fikk en slags ungpikebokfølelse av at Ingrid la ut på en så strabasiøs tur for å finne sin store kjærlighet som hun tross alt bare hadde opplevd noen dager – for ikke å si netter – med, og i min uforstand ergret jeg meg også litt over hennes paranoide følelse av at alle løy eller skjulte noe for henne. Men langsomt forstod jeg jo at dette nettopp var noe av hovedpoenget, og at jeg gikk i samme fella som da jeg leste «Hvitt hav», – og som forsåvidt Ingrid selv tidvis gjorde – , jeg overså betydningen av de små detaljene underveis! Men når så forfatteren mot slutten setter sammen disse hverdagslige bitene og viser dem som brokker av Norges krigs- og etterkrigshistorie, går det opp for meg hvor stor litteratur også denne boken er! – Og det skjønte jeg jo tidligere også, for språket og fortellerstilen hans er svimlende fantastisk! Så Rigels øyne fikk også en sekser fra meg!
For noen uker siden var det en diskusjon om lange bokanmeldelser. Et av poengene var at svært lange innlegg tar plass på sida, og fører til mye blading for dem som ikke ønsker å lese hele. Mange nettsteder og de fleste aviser har løst denne problemstillinga med en teknisk løsning, og jeg lurer på om administrator André kan fikse en slik løsning på Bokelskere? Man kan for eksempel vise 15 linjer av et innlegg, og deretter teksten les mer... De fleste innlegg vil da stå som de gjør i dag, mens de som gjerne vil skrive langt kan boltre seg uten å plage andre. Og de som blir trigga av de første linjene kan trykke les mer og fordype seg i den utvidede teksten. Er det en ide? Og er det teknisk overkommelig?
To romanar med mykje tørrvittig humor i eitt. På overflata to enkle forteljingar, men som det vert sagt eit stykke ut i boka (s. 205) kan sjølv små ord om ingenting gjeva meining. Tittelen «Ei vinterreise» viser nok til Schubert sin sorgfulle songsyklus «Winterreise» utan at det vert serskilt nemnd.
I tittelforteljinga som er ein road-movie i romanform, deltek vi på ein lang biltur over fleire døger saman med eks-predikanten Lindemann og den gamle skulekameraten hans, Tomas i Dalen. Turen gjennom eit lett mytisk Vestland er òg ein odyssé der farar og freistingar lurar undervegs til den gamle skulevennina Johanna, boka si Penelope. Medan Odysevs ser fram til å kome heim, verkar det som Lindemann snarare er på flukt frå sitt gamle liv, men utan klar idé om kva han no skal gjere.
Parallelt med hovudforteljinga får vi òg tekster som presenterer seg som dagboksnotata til forfattaren sjølv. Pussig nok går det fram at notata er frå året før (1998) romanen om Lindemann vart byrja. Forteljaran får vite at han har kreft, men behandlinga tek si tid. Undervegs får han likevel tid til å møta folk, vitja mange stader i inn- og utland, og ikkje minst lesa og skriva. Det er mange referansar til andre forfattarar. Sjølv satt eg serleg pris på at han nemner no avlidne Rolf Sagen sitt meisterverk «Kvengedal».
"Anorektisk" av Ingeborg Senneset skal leses denne helga. Forfatteren presenterer egne dagboknotater fra et personlig helvete i form av flere år med tvangslidelser og spiseforstyrrelser. Hun beskriver sin indre kamp mot sykdommen og sine meninger om norsk psykiatri. En ærlig beretning som berører og griper leseren. Været her på Vestlandet er typisk høstlig, og derfor godt egnet til innendørs lesing. God helg til alle :)
Kathy har blitt 31, og har den siste tiden latt tankene vandre tilbake til skoletiden. Hun gikk på den unike kostskolen Hailsham. Alle elevene ved skolen var spesielle; ikke som barn og ungdommer utenfor. Deres skjebne var allerede forutbestemt, og når Kathy nå ser tilbake, skjønner hun at det hele kanskje ikke var så idyllisk.
Sammen med Tommy og Ruth nærmer hun seg den urovekkende sannheten om Hailsham.
Velskrevet fra Nobelprisvinneren, og et utfordrende tema. Man blir trist på "studentenes" vegne, men det er jo ikke noen vei tilbake til sånn ting var før...
Skada gods av Tore Renberg er tredje bok om Hillevåg-gjengen – og nå blir det skikkelig alvor – og den Jan Inge du, han har mange sider – fra det mest guddommelige, bokstavelig talt, til det mest demoniske – også det bokstavelig talt. Og så Rudi da stakkar, nå er han riktig ille ute - Det er vel nesten på kanten til over-kill, eller? Og vi må vel få en fjerde bok i serien?
Mer om denne i Reading Randi