Morsomme bøker for voksne

Utdrag fra omtale på bloggen min:
Med alt dette på plass burde alt ligge til rette for fine lesestunder. Men dessverre, av og til er det slik at selv om det meste er på plass, så fenger det ikke. Og det kan være vanskelig å sette fingeren på hvorfor. Det blir bare slik. Det går noe for tregt, oppbyggingen er for møysommelig, spenningen stiger for sakte, det som skulle være overraskende blir for lett å forutsi og den deilige sitringen uteblir.
Så dessverre, jeg kjedet meg.

Som ren krim synes jeg denne boka blir litt tam.
Men du verden for en fin roman.

Mesterlig Kjærstad-roman!

Jan Kjærstad (f. 1953) er utdannet teolog, men rett etter endt studium debuterte han som forfatter og har siden vært forfatter på heltid. Mest kjent er han for trilogien som omfatter "Forføreren" (1993), "Erobreren" (1996) og "Oppdageren" (1999). I 2001 mottok han Nordisk råds litteraturpris for "Oppdageren". Kjærstad er en etterspurt ressurs på ulike skrivekurs for forfattere in spe.

I flere år har jeg tenkt at Kjærstads forfatterskap ikke er noe for meg. Jeg har virkelig prøvd meg på noen av bøkene hans i årenes løp, men ikke likt noen av dem. Samtidig har jeg registrert at kritikerne elsker Kjærstads bøker, og at det alltid er tale om store ovasjoner hver gang han kommer ut med en ny roman. Nå skal det sies at det snart er 10 år siden mitt forrige forsøk, så det var på høy tid å gi dette forfatterskapet en ny sjanse. Det har jeg nå gjort, og opplevelsen gir mersmak! "Berge" seiler nemlig opp som en av årets beste leseopplevelser!

AP-nestoren Arve Storefjeld og fire andre er funnet drept i hytta ved Blankvann i Nordmarka den 22. august 2008. Datteren Gry Storefjeld er en av de drepte. Hun var aktiv i AUF. Samtlige - også et lite barn - har fått strupen skåret over. Norge er i sjokk. Det er selveste Arbeiderpartiet som er angrepet. De norske verdiene ...

"Det skulle være en forbrytelse hinsides all fatteevne. En turgåer hadde ringt avisen. Flere mennesker lå drept i en hytte langt pokker i vold inne i Nordmarka. Slaktet, sa tipseren. På en bestialsk måte. Blant de døde var det visstnok berømte personer. Svært berømte." (side 7)

Hendelsene dekkes bredt i norske medier i ukesvis. Det er ikke en detalj som unnslipper lesernes oppmerksomhet. Arve Storefjeld - leppa fra Bjølsen - var en proletar av rang. Han var direkte i sin tale, han pakket ingenting inn og var en bajas, hans sosiale ferdigheter var i en del sammenhenger så som så, han hadde ikke "dannelse" ... Likevel fremstilles han som den reneste hedersmann etter sin død.

I "Berge" fortelles historien fra tre perspektiver. I første del møter vi journalisten Ine Wang, en kvinne som nærmer seg 40 år og hvis journalistkarriere har vært nedadgående i lang tid. En gang var hun lovende, og hun har mange journalistiske bragder å vise til. Så ble hun skilt, og siden gikk det meste i stå. Hun har imidlertid nylig skrevet en bok om Arve Storefjeld, og den er at på til antatt. Da hun får høre nyheten om hans død, skjelver hun. "Skulle dette allikevel bli min lykkedag?" tenker hun. Snakk om timing!

I andre del møter vi tingrettsdommeren Peter Malm, som lever en meget anonym tilværelse i sin leilighet bak/over Engebret Café ved Bankplassen, og som elsker nettopp det: å være så usynlig og anonym som mulig. At han senere skal befinne seg i rollen som dommer i denne makabre drapssaken, hadde han virkelig ikke sett for seg.

I tredje del møter vi Nicolai Berge, som en gang var kjæresten til Gry Storefjeld. Han takker ja til å bli portrettintervjuet av Ine Wang, og siden skal livet hans aldri bli det samme igjen.

Jeg kommer ikke til å røpe mer av hendelsesforløpet i romanen, men ønsker å komme inn på noen av refleksjonene hovedpersonene i boka gjør seg underveis. For samtidig som denne boka ikke handler om 22. juli, så er det kanskje mest av alt nettopp dét den handler om. Handlingen er bare forskjøvet i tid, og her er det "bare" fem drepte. Hva tenker henholdsvis en journalist, en dommer og en eks-kjæreste om det som skjer? Er vi nordmenn så edle som vi liker å tenke oss at vi er? (Jf. rosetoget, all sang om kjærlighet etc. i kjølvannet av 22. juli?) Og hvor objektiv går det egentlig an å bli - f.eks. i rollen som dommer i en av Norgeshistoriens verste drapssaker? For blir ikke også dommere påvirket av det de leser i avisene? Vi dømmer folk ut fra hva de sier, men hva vet vi om tankene deres? For ikke å snakke om verdiene deres?

"Det er også noe med utviklingen i min bransje som uroer meg, dette at avisene, særlig tabloidene, mer og mer skriver for skandalesamfunnet, jeg er møkk lei den uopphørlige jakten på saker som kan skape leven, som om målet er å nøre opp under folks evne til å bli opprørt, bortsett fra at denne opprørtheten ikke har noe mål og mening, du skulle bare få hjerner til å flamme opp i noen sekunder - du var ikke stort bedre enn en narkolanger, en hvilken som helst Dr. Feelgood - det samme med den andre ytterligheten, gladnyhetene, den ene mer absurd enn den andre, for ikke å snakke om hvor desperate avisene var etter å fôre konsumentene med sladder - det handlet i grunnen ikke om annet enn å levere stoff til tidtrøyte, distraksjon - og nå kom i tillegg de sosiale mediene, som folk kalte dem, og jeg har flere ganger spurt meg selv om vi journalister snart vil være avleggs, eller om vi iallfall mister makten, den fjerde statsmakt omfatter snart alle, gud og hvermann som kommenterer og skriver blogger, eller ytrer seg på dette aller nyeste: Twitter og Facebook ..." (Ines tanker om journalist-rollen - side 31-32)

Tingrettsdommer Peter Malm har en svakhet for drinker, litteratur og alt det britiske. Han ser de samme dokumentarprogrammene om og om igjen, og han nyter å stikke innom baren der Edgar jobber, for å ta en drink.

"Edgar kom med drinken. Det er sjelden jeg drikker Bloody Mary, for meg er den et helt lite måltid, og altfor ofte får jeg en assosiasjon til ketchup. Edgars versjon er selvfølgelig noe annet, Edgar vet hvordan han skal frembringe den perfekte balansen mellom Worcestershire- og Tabascosaus, sitron, pepper og salt - jeg har prøvd det flere ganger selv, men mine drinker mangler Edgars raffinement, hans evne til å få ingrediensene til å gå opp i en høyere enhet." (side 169)

Peter Malm og hans venn Lev Hambro går ofte ut og spiser sammen, og da går samtalene som regel rundt bøker, film, mat og drikke, om finansverdenen m.m. Peter er en større matelsker enn vennen Lev, og midt under en samtale kan han avbryte med å si "Ikke snakk nå," ... "Jeg må bare få være alene noen sekunder med denne desserten." Når han er alene på restaurant, og det er han ofte, har han alltid med seg en bok. Han blir aldri lei av å lese, og det litteraturen mest av alt har lært ham, er at det ikke finnes noen sannhet. Derimot finnes det historier, og de er ulike alt etter hvem som forteller dem. I rettssalen er det dette det handler om - å veie ulike historier opp mot hverandre og lete etter historien med størst vekt. I tillegg prøver han å leve seg inn i hvordan andre mennesker tenker og føler.

I likhet med de fleste andre gjør Peter seg sine tanker om den som har drept de fem menneskene i hytta ved Blankvann - selv om han ikke hadde noe til overs for Storen, som Arve Storefjeld ble kalt. Peter er en storkonsument av litteratur.

"Jeg har alltid lest mye skjønnlitteratur. Om jeg er ærlig, leste jeg like mye skjønnlitteratur som jus da jeg studerte. Jeg har ofte forfektet den mening at alle studier, inkludert jus, burde ha et obligatorisk pensum med minst tjue av verdenslitteraturens verker, og i hvert fall inkludert Bleak House. For min del - det har også hatt betydning for mitt valg av temaet rettferdighet - har jeg aldri blitt ferdig med en roman som Forbrytelse og straff av Dostojevskij. Eller Brødrene Karamasov - med sitt drap i sentrum (uansett hvordan vi vender på det, er hevn den andre siden av rettferdig straff). I Unge Juristers Leseforening forsøkte vi å lete oss frem til verker som kunne inneholde juridiske problemstillinger. Som Kjøpmannen i Venedig av Shakespeare. Å, hvor godt jeg husker det - ikke minst ordskiftet om rettsscbnen der, for hvordan skulle man tolke "et pund kjøtt"? Samtalene rundt Prosessen eller "I straffekolonien" av Kafka var selvfølgelig også et høydepunkt. En hel natt i juni gikk med til å snakke om Atticus Finch, advokaten i To Kill a Mockingbird av Harper Lee." (side 213)

Rettssaken handler mest av alt om å finne en mening i alt det bestialske. For det må jo være en mening med alt?! Å ta til takke med at det er rene tilfeldigheter som ligger bak - nei, det blir for meget for folk flest. Det er enklere å akseptere at det finnes ondskap enn at det finnes galskap ... Peter Malm vet på den annen side nøyaktig hvor gal man kan bli av sjalusi - ikke minst etter å ha lest Kreutzersonaten av Tolstoj. Samtidig må han minne sine meddommere (her mener vel forfatteren legdommere?) om at de ikke må låse seg for tidlig i én oppfatning. Har den tiltalte en sjanse? Eller har jakten på mer blod og ikke minst hevn gjort alle blinde for at det kan finnes flere løsninger på drapsgåten? Våger dommeren å felle en dom som går på tvers av hva hele Norge føler er riktig?

"Synet fikk meg til å tenke at disse menneskene ville få problemer hvis de måtte bære det meningsløse - noe som var så enkelt at det ble ubegripelig. De ville ikke kunne leve med å ha tatt så feil. At det de tok for å være innbegrepet av ondskap, i virkeligheten var ren og skjær galskap." (side 364)

Denne romanen er helt eminent i sin beskrivelse av norskhet på sitt verste. Hvem satt ikke med en emmen smak i munnen etter 22. juli, der vi nordmenn ble fremstilt som at det var naturlig for oss å møte grusomhet med kjærlighet? Som om nordmenn skulle være så mye bedre enn all verdens folkeslag ... Det er nok å ta en titt i kommentarfeltene til aviser og i sosiale medier for å skjønne at sånn er det ikke. Hva består egentlig den norske folkesjelen av?

Jan Kjærstad tar indirekte et oppgjør med alt dette, gjennom å skrive en fiktiv roman hvor han låner med seg mye av det som skjedde i kjølvannet av 22. juli-hendelsene. Det handler om journalisters motiver for å skrive slik de gjør (hvor det meste handler om bunnlinjen), det handler om hva vi legger i begrepet "objektivitet" (hvor objektiv er det mulig å være når vi snakker om menneskers dømmekraft?) og det handler om våre forestillinger om at alt går absolutt riktig for seg i rettssalene (men ingen steder lyves det så mye som nettopp der). Vi tror vi har skjønt alt når vi har hørt noen overbevisende historier, men hva med alle historiene vi ikke får høre? Vi er kjappe til å dømme andre mennesker, men hva vet vi egentlig om dem? Vi tror at det finnes rettferdighet, at det finnes objektive sannheter om andre mennesker, at vi er i stand til å se hvilke mennesker vi har foran oss og er i stand til å dømme folk med en kirurgs presisjon hva gjelder sannheten om dem ... I virkeligheten vet vi ingenting. Ikke egentlig ...

Du godeste for en roman Jan Kjærstad har skrevet! Dette er en intelligent og mesterlig komponert roman! Selv elsker jeg bøker som får frem de mange ulike perspektiver en og samme hendelse kan ses fra, fordi ingenting provoserer meg mer enn fordummende skråsikkerhet. Dette er en bok som ikke slutter å "virke" etter at siste side er vendt. Jeg er dypt imponert over hvordan Kjærstad har flettet inn kritikk av samfunnet vi lever i, hvordan vi har en tendens til å tenke, hvor selvforherligende vi ofte er - og hvor feil vi som regel tar - gjennom sin portrettering av de tre hovedpersonene i boka.

Jeg anbefaler denne boka sterkt!

Boka passer for øvrig perfekt for lesesirkler, fordi det er så mye tematikk her som egner seg for gode diskusjoner.

Her har du vel innledningsvis fått med omtalen av en annen bok?

Et veldig godt leseår! De fleste jeg har lest har endt med seksere, kun et par femmere, som forstås er kjempebra det og. Jeg leser sjelden bøker jeg ikke har smugkikka i eller har forventninger til, på forhånd. Føler jeg har nese for sånt, en slags erfaring bygd over flere tiår.

Trilogien til Roy Jacobsen må i mine øyne både sammen og hver for seg, få en sekser. Andre favoritter er En Sånn Jente av Monica Flatabø, Av Lys Er Du Kommet av Britt Karin Larsen, Fordi Det Er Bittert Og Fordi Det Er Mitt Hjerte av Joyce Carol Oates, Bienes Historie av Maya Lunde, Bienes Død av Lisa O`Donnell, Vær Snill Med Dyrene av Monica Isakstuen og Medaljenes Pris av Mads Drange. For å gi ti gode eksempler på bøker av ulike temaer og innhold jeg anbefaler videre. Men sjekk boksida mi for andre gode eksempler :-)

Et godt leseår ønskes alle bokormer og lesehester!

Et har sett for lite på TV. Eg har nemlig ikkje eit einaste minne om Per Fugelli frå TV-ruta, mannen dukka først opp i medvitet mitt då han blei omtalt i dagsavisene for nokre år sidan som åpenhjartig kreftpasient med kort tid igjen å leve. Denne boka dukka opp under juletreet for eit par år sidan, og i år fekk eg det for meg at eg måtte lese den medan mannen enno var i live. Eg rakk det med få vekers margin.

Boka er ei åpenhjartig samtale mellom far og son. Og det er slett ikkje berre koseprat, sonen Aksel kan til tider vere ganske konfronterande. Dei pratar seg igjennom heile livet til Per, frå barndom i Stavanger, via studietid i Oslo, som lege på Værøy og Røst og i Porsanger, og som professor i Bergen og Oslo. Minna til Per stemmer ikkje alltid med minna til andre personar, eller med dokumenterbare fakta. Og det får han høyre av sonen. Fugelli var ein forkjempar for sosialmedisin, og var opptatt av korleis samfunns- og miljømessige forhold virka inn på helsa til den enkelte. Dette gjenspeglast også i boka, han verka genuint opptatt av at folk skulle ha det bra.

Boka er rikeleg illustreret med fotografi frå ulike periodar av livet til Per, og saman med den personlege tonen i dialogen gjev dette ei kjensle av å ha blitt invitert til eit treff med familien. Så takk for praten, som taus tredjepart var det triveleg å bli aldri så lite kjent med dykk.

Ei tankevekkande bok som formidlar tankane til ein autistisk ung gut. Det er ikkje enkelt å setje seg inn i korleis det er å ha autisme, så det at Higashida har greidd å forklare dette såpass tydeleg vil nok gi aha-opplevingar for mange.

Som fleire er inne på i andre bokomtaler så lurer eg sjølvsagt på i kor mykje av teksta som er guten sine eigne tankar, og kor mykje som er redigert, lagt til eller trukke frå, av dei rundt han. Men eg vel å lite på at essensen av teksta er i samsvar med det guten vil fortelje.

Boka er ekstremt lettlest. Higashida sine tankar er stort sett formidla kort og konsist. Men forlaget har gjort den ekstra lettlest ved i tillegg å nytte voksne bokstavar, godt med luft mellom linjene, romslege margar på alle sider og mange innskotne blanke sider. Dette får meg til å lure; prøver forlaget å blåse opp omfanget av innhaldet? Kva skulle det i såfall vere godt for?

Det var interessant å lese om korleis guten oppfattar verda rundt seg, og tankane han har om sin eigen tilstand. Eg har forstått at det er eit stort spekter i typer og grad av autisme, og då gjeng eg ut frå at det også er eit minst like stort spekter av korleis den enkelte autisten opplever det. Derfor bør ein sikkert vere varsam med å generalisere ut frå Higashida sine skildringar, men like fullt vil eg tru at boka kan vere til hjelp i å forstå autistar.

Sånn er det å bli gamal og grinete. Hadde eg lest denne boka for 25-30 år sidan så er eg viss på at eg hadde likt den mykje, mykje betre enn det eg gjorde no når eg endeleg tok meg på tak og las den igjennom. I studietida så var dette boka «alle» skulle lese, men sjølv så tykte eg det såg for skremande ut med drygt 1000 sider i tillegg til pensum, så eg heldt meg til pensum eg. Ja, og så litt øl då.

Det er vel ikkje nokon som IKKJE kjenner historia, i det minste sånn i grove trekk? Sjølv har eg fått med meg filmane, og hadde derfor stort sett ein ide om kva for vending historia ville ta medan eg las. Stort sett, ja, eg hugsa sjølvsagt ikkje alt. Inntrykket mitt er at filmane har vært ganske trufaste mot boka, men der er jo ein del ting som ikkje kjem fram på lerretet.

Ein slik ting er dette med den store historia som ligg bakom. Eg kan ikkje hugse at dette vart vektlagt i filmane, men i boka refererast det hyppig til mytologiske og historiske hendingar i Tolkien-universet som ikkje betyr stort for sjølve handlinga, og som eg opplever som forstyrrande. I tillegg tykte eg av og til at handlinga vart tværa ut, det gjekk litt for seint av og til, eller kanskje er det rettare å seie at det gjekk for mange omvegar av og til.

Men pytt sann, dette er som nevnt innledningsvis berre surt oppgulp frå ein grinete gubbe. Og det er uansett ikkje til å kome ifrå at det er eit flott og gjennomarbeida eventyr som vil glede nye lesarar i uoverskueleg framtid.

Eg tykkjer det er veldig moro med gamal science-fiction, og denne boka er ikkje noko unntak. Begrepet «tidsmaskin» blir gjerne kreditert H.G. Wells og denne historia. Det heile startar med eit middagsselskap, der hovudpersonen som berre blir omtala som «Den tidsreisande» gjer greie for dei natuvitenskaplege premissa for at slike reiser er mogleg, og demonstrerer ein liten modell av ei tidsmaskin han er i ferd med å lage. Når dei same personane skal møtest igjen veka etterpå kjem ikkje Den tidsreisande i rett tid til middagsselskapet, men dukkar opp litt seinare, og i ein ganske herja tilstand. Han har reist i tida, og gjer etter kvart greie for eventyra sine.

Det er ganske brukbart plott Wells har kokt i hop. Reisa gjeng ganske langt fram i tid, og forfattaran har gjort seg tankar om utviklinga av menneskerasen. Her er også sterke innslag av klassekamp, og det er ikkje lett for Den tidsreisande å finne ut av kven som er venner og kven som er fiender. Det ligg i korta at hovudpersonen vinn å reise attende til si eiga tid. Med tanke på skildringa av korleis maskina styrast var det ganske godt gjort, eller kanskje heller ein utruleg porsjon flaks, at han greidde å vende attende til same dag som han reiste. Når eg ein gong skal bygge ein slik maskin, kjem eg til å satse på å ha litt fleire spakar å hjelpe seg med.

Eg høyrde denne boka som lydbok frå loyalbooks, der opplesaren gjorde ein god jobb. Det er ikkje råd med det, eg må nok få med meg fleire av Wells sine Sci-fi-bøker, får satse på ei om året eller der omkring.

Kathy er 31 år, omsorgsperson med bakgrunn frå den velrenommerte kostskulen Hailsham. Men når ho tenker attende på skuleåra så oppdagar lesaren fort at her er det noko som skurrar. Kva slags kostskule er dette eigentleg? Og kva slags barn er det egentlig som er elevar der?

Forteljinga er lagt til ei alternativ nær fortid, der det er tatt ein del val omkring medisinske moglegheiter som dei fleste vil oppfatte som umoralske. Etter kvart som det fulle omfanget av situasjonen blir tydeleg, melder det seg mange ubehagelege spørsmål. Vi lever jo på mange måtar i eit sorteringssamfunn, slik har det vel alltid vært, medan ein strebar etter ideal om like moglegheiter for alle. Men kor høge er egentlig tersklane som må brytast ned for at tilstanden skal bli slik som Ishiguro skildrar?

Ishiguro er flink til å antyde, heller en å overforklare (sjølv om det kom ei ganske grundig forklaring på slutten). Vidare nyttar han mykje plass til å skildre relasjonane mellom Kathy og eit knippe av øvrige elevar ved kostskulen. Det er noko påtrengande ved desse skildringane som eg ikkje heilt får taket på, men det er sikkert gjennomtenkt frå forfattaren sin side. Kanskje vil han vise at hovudpersonane i boka er over gjennomsnittet mennesklege? Alt i alt ei god og leseverdig bok.

Vi las denne i den dystopiske lesesirkelen i mars/april i år. Den som foreslo boka hadde nok god teft, for litt seinare fekk Ishiguro som kjent Nobelprisen i litteratur.

Boken til Schau På vegne av venner leste jeg en omtale av i æsculap nr 4/2017 – et magasin for medisinstudenter, og utgaven handler om død. Tuva Stranger skriver innledningsvis i anmeldelsen:

"Budskapet mitt er enkelt: les eller hør denne boka. Det er en del år siden den kom, men den blir nok (dessverre) aldri utdatert. I avisa kan man lese dødsannonser der det står «På vegne av venner», etterfulgt av tid og sted for begravelsen. Her står det ofte en liste over pårørende til avdøde, men i noen tilfeller finnes ikke denne listen. Få eller ingen dukker opp til seremonien, og kommunene ordner det praktiske. Kristoffer Schau bestemte seg for å gå i kommunale begravelser i Oslo, og skrev mens han gjorde det. «Jeg ville vite hva dette var; og jeg ville være der.»

Etter å ha lest boken er jeg enig; boken til er ikke utdatert - den er fortsatt lesverdig og tankevekkende. I boken utgitt i 2009 skriver han at han var arbeidsledig da han bestemte seg for prosjektet, og skriver:

«Så så jeg bildet. Det var en artikkel i Aften Aften der det sto om kommunale begravelser i Oslo. Altså begravelser betalt av Oslo kommune. Begravelser som av ulike årsaker måtte tas hånd om av det offentlige og ikke av venner eller eventuell familie. Og så var det bildet. En tom kirke med en hvit kiste foran alteret. Ingen hadde kommet. Vedkommende ble altså bisatt foran en tom sal.
Det var tomt på altfor mange plan. Så mange at jeg ble utmattet av å tenke på det. Utmattet av å se på bildet. Utmattet av å lese artikkelen. Det var akkurat som om all personlig møkk og håpløshet fra de siste månedene kom sigende over meg på en gang. Tredde seg over huet mitt som en plastpose.
Det var altså ingen som kom? Ingen. Som i null. Ingen venner. Ingen familie. Ingen. Var det sånn der ute? Var det virkelig sånn? At for noen fortsatte ensomheten selv etter døden? Jeg godtok det ikke. Jeg ville ikke at det skulle være sånn. Jeg ville ikke at begravelsen skulle være redusert til en torn, funksjonell prosess.
Så jeg forsøkte å sette ord på det.»

Omtalen er utdrag fra dette blogginnlegget - link

Uten tvil en av mine favoritt bøker. Anbefaler å lese på original språket ettersom Douglas Adams er vanvittig flink til å vri det engelske språket og finne de beste (og rareste) formuleringer. Boka er full av interessante og morsomme karakterer, utrolige og rare hendelser og flott ordbruk. Anbefales.

Jeg hadde også prøveperiode med Fabel, og opplevde det samme som flere her - at man ikke får hørt hele boka. et var såpass irriterende at jeg ikke fikk lyst til å betale for abonnement etter at prøveperioden var over.

Jeg har funnet meg godt til rette i Lydbokforlaget. Jeg rekker ikke å høre lydbøker så fort at det lønner seg for meg å ha månedlig abonnement, det er bedre å kjøpe hver enkelt bok. Når jeg har kjøpt ei bok i Lydbokforlaget kan jeg høre dem så mange ganger jeg vil, på alle de enheter jeg vil. På denne måten kan flere i familien kan ha glede av bøkene.

For min smak er utvalget godt, og det er mange gode opplesere :)

Er du sikker på hvem du deler hus med?

Hvis forfatternavnet virker kjent, er det hun som har skrevet Naboparet. En bok som har vært svært synlig på forskjellige boksider. Har selv ikke lest boka ... ennå, men den står ulest i en av bokhyllene mine. Jeg har bare ikke somlet meg til å lese den. Hamstrer som regel mer bøker enn det jeg rekker å lese. Tror det bor et ekorn i meg. De er flinke til å hamstre de også. Uansett, da A Stranger in the House ble utgitt, fikk jeg mer lyst til å lese den enn Naboparet, så Naboparet får venta enda litt til ...

Har sett A Stranger in the House dukke ofte opp på Goodreads feeden min i det siste. Det er ikke alle populære bøker som frister, men denne fristet. Bare tittelen i seg selv lokket. Vet ikke hva det er med meg og dystre, grøssende titler, men noe er det. Det fenger meg med en gang. Dermed gikk det ikke lang tid før jeg bestilte den.

Interessant, men ingen annerledes plot
I A Stranger in the House havner Karen i en alvorlig bilulykke. Hun kjører i et utrygt område av byen, kjører i høy fart som om hun flykter fra noe, kjører på rødt lys og mister kontrollen. Bilen kjører rett inn i en stolpe og hun havner på sykehus. Hun husker ikke noe fra den kvelden. Karen og Tom har ikke vært gift så lenge, og de blir satt på prøve da de får vite at det er skjedd et drap i et område i nærheten av hvor bilulykken skjedde. Har Karen noen tilknytning til drapet? Hvorfor er etterforskerne så interessert i hva som skjedde den kvelden? Mens etterforskningen foregår, dras Karen og Tom fra hverandre, og blir nærmest som fremmede i samme hus. Kommer Karen til å få tilbake hukommelsen fra den kvelden, og vil de noen gang stole på hverandre igjen?

Spennende konsept og utgangspunkt i grunn. Jeg hadde ikke for høye forventninger heller for det har jeg sluttet med både når det gjelder bøker, filmer og musikk fordi da blir man fort skuffet. Det var ikke det som ødela for meg. Synes bare at dette konseptet er litt likt mange andre thrillere for tiden. De begynner å bli litt for like. Noen forfattere har også en tendens til å konsentrere seg så mye om overraskelsesmomentet at de glemmer resten. Det er slik det føles når man leser thrillere av og til.

For gjentagende
Dette er en typisk elsk eller "hat" bok som har fått svært forskjellige meninger. Slike bøker gjør meg alltid nysgjerrig. A Stranger in the House hadde noen spennende øyeblikk, men kunne ha tenkt meg mer atmosfære, bli enda mer kjent med persongalleriet og det hadde ikke skadet å legge til mer uhygge heller, fordi det blir fort platt og gjentagende, både når det gjelder dialog og handling. Lett underholdning, men ikke en bok som bidrar til å tenke på den lenge etterpå.

Fra min blogg: I Bokhylla

Ei slags oppvekstskildring, men veldig skakkøyrd. Dysfunksjonelle familier på 60-talet i Oslo verkar å vere ein av Christensen sine spesialitetar, og han skuffar på ingen måte i denne boka. Forteljarstemma tilhøyrer ein var og søkande gut, som er einebarn i ein i utgangspunktet velståande heim. Ein fylgjer oppveksten i nokre få år i overgangen mellom barn og ungdom, og i gryande seksualitet. Dette er nok ein vanskeleg fase for dei aller fleste, men for hovudpersonen så er det forhold som gjer det ekstra vanskeleg.

Tonen i boka er ei blanding av nostalgi og tristesse, og den blir mørkare etter kvart som handlinga skrid framover. Kanskje det mørkaste eg har lest av denne forfattaren så langt. Miljøskildringane er som alltid overtydande, ein ER i Oslo på 60-talet når ein les denne boka. Det blir også klart at guten, som ein også ER i hovudet på, har lyter som ikkje berre er kroppslege. Det meste av dette er underforklart av forfattaren, noko eg likte veldig godt. God bok.

Synes starten på boka var bra, med hyggelig gjensyn med både Anton Edvard, Eilert, Gjertine og Serianna. Etter hvert blir det litt mye oppramsing av fødselsår fra kirkebøker, skjønner at Hoem har gjort sine kildegranskinger, men det trekker boka ned at han ikke klarer å balansere mellom å "ramse opp" fra kilder og å gi en egen beskrivelse av hva som skjedde der og da... I tillegg synes jeg denne boka i motsetning til de to forrige blir en transportetappe til neste bok, man MÅ lese neste bok for å følge med på hva som skjer videre... i motsetning til de to forrige bøkene som hadde en egen fin avslutning....

En vond og sterk historie om 15 årige Dorte som blir lurt til å tro at hun skal jobbe på cafe men i stedet blir solgt som hore. Spesielt var den første voldtekten grusom å lese, og jeg måtte legge bort boka ei lang stund. Det er en rystende historie, men verre er det at det her og nå er mange unge jenter rundt omkring som opplever det samme som Dorte, derfor ei bok som er like aktuell i dag som da den ble skrevet.

Edvard Hoem. Liv andre har levd.
Diktaren Edvard Hoem kallar denne historia for ei krønine, og seg sjølv som skriva, og med det er han meir låst til historiske fakta enn i ein skjønnlitterær roman. I ei lang passasje synes eg det var synd for boka, for det vart noko kjedeleg når han skildra dei harde mellomkrigsåra på prærien, men det hører nok med, for det var eit hardt liv og lyspunkta og håpet var ikke det det var så mykje av på den tida - men heldigvis kom krigen og boka tok seg opp igjen etter ca 56 prosent.
Historia vekslar mellom livet til Eilert og hans etterkomarar på Albertaprærien og Anton Edvard med sine på Molde og Fræna. Eg synes livet i heimlandet var skildra meir levande, med mindre statistikk og med flere kjensle framtidsvon og optimisme enn livet på prærien. Det kan nok være fordi eg er heimekjær, men og fordi at skrivaren sjølv hadde større register å ta ta når han skulle dikte levde liv på historiske fakta.
I denne boka skriv han si families historie fram til han sjølv er ti år gammal. Føler at eg kjenner Edvard si familie vel så godt som min eiga no, så han har gjort et godt arbeid. Edvard er jo ein av våre store, så de av dykk som ikkje har lest bøkene har mykje å gle dokke til.
Eg vil sakne å vente på neste bok av dette prosjektet, men håper at han også i framtida vil skrive om folket frå Fræna.

Dette var mitt første møte med årets nobelprisvinner. Og jeg vil nesten også si mitt første møte med dystopi-genren, selv om det ikke stemmer helt ettersom jeg har har lest Huxleys Vidunderlige nye verden og 1984. Men det er en genre jeg ikke har fattet veldig interesse for, og dermed virkelig en forutoppfatning som ble satt på prøve.

For dette var en utrolig vakker mennesklig bok, som skildret vennskap og relasjoner mellom mennesker på en utrolig stillferdig, øm og presis måte. Beskrivelsen av Tommy som har et temprament som er lettantennelig, og som derfor stadig antennes av medelevene er så realistiske, så vare og så vonde, fordi de kan direkte relateres til det som skjer i skolegårdene rundt omkring.

Jeg tok fatt på boka uten å ha gjort så grundig reasearch først, og det tok tid før jeg skjønte konseptet (og at jeg faktisk befant meg i et disantopisk univers). Men det slo meg, som uerfaren leser av denne genren, at den kan brukes som et laboratorium, der de menneskelige relasjonene fremtrer enda tydeligere enn i den «virkelige verden» fordi det isoleres fra omverden. Relasjonene mellom menneskene blir satt under lupen, og dratt til det ekstreme.

Forholdene mellom menneskene var for meg hovedtema for boken, og donasjonene ble en bakgrunn som setter temaet i relieff. Et spennende og tankevekkende bakteppe som understreker nettopp diskusjonen om hva vi er for hverandre og Kants imperativ om at du skal behandle den andre som et mål i seg selv, og ikke som et middel.

Gir virkelig mersmak til å teste ut mer av forfatterskapet og en for meg ny genre.