Bokelskere.no

"når jeg vet at homofili er en legning og pedofili er en parafili kan jeg bruke det som argument."

Måtte bare påpeke at det ikke lenger siden enn 1972 at homofili var betegnet som en parafili i Norge og trist nok er det fortsatt mange som fortsatt oppfatter det slik. Som oftest med religiøse henvisninger.
Så egentlig holder ikke argumentet ditt til annet enn en henvise til at norsk lov ikke anser at homofili er en parafili. Dessverre.

Ellers tror jeg at Harald Jens Johansen kun er ute etter å piffe opp sin ellers hendelseløse hverdag med sine innspill og han er veldig vanskelig å ta seriøst synes jeg.

Har fikset en feil som gjorde at du fikk "En skrekkelig feil" om du skrev inn et fødselstall som ikke hadde fire siffer.

Nå får du i stedet en mer fornuftig feilmelding.

For deg som har det travelt, men likevel liker å skryte på deg å ha lest de store, tunge russerne.

Det er da bare å se på boksamlingen min, den formelig vrimler av betydningsfulle dype verk av både Agatha Christie, Alistair McLean og Terry Pratchett.

Det var vel mer snakk om å finne et litt mer snobbete og "kulturelt" akseptabelt navn, når man ville utgi endel høykvalitetsserier i en periode da "tegneserie" nærmest var et skjellsord. Med den delingen du nevner blir det jo fort noen veldig vanskelige grenseoppganger. Hvis Sandman er en grafisk roman, hvilke status skal da, for eksempel, de enkeltstående "spin of " serier (John Constatin etc.) ha.

Veldig subjektivt, veldig forutinntatt og veldig ærlig. Svært forskjellige begrunnelser for at jeg rett og slett ikke gidder. Noen på grunn av tidligere erfaringer med forfatteren, noen på grunn av at de er anbefalt av feil personer og antagelig en god porsjon vrangvilje.

En enkel måte å bedømme et menneskes karakter på, er å forestille seg hvordan det ville være å dra på hyttetur med vedkommende. Jeg er overbevist om at samme sympati-antipati-akse kan være fruktbar for å analysere romanpersoners karaktertrekk.

Blir det liv og moro, eller krangling og helvete? Tar hun oppvasken? Snakker han bare om seg selv? Spiller hun gitar hele natten? Legger han an på feil folk? Slåss han mot naboens vindmølle? Prøver hun å myrde de andre gjestene? Slike ting.

Noen romanfigurerer er så gode, snille og hjelpsomme at det ville vært en drøm å ta dem med på hytta. Andre er minst like godt skrevet … men bør definitivt holde seg mellom to permer!

Her har jeg funnet noen romanfigurer jeg IKKE ville reist på på hyttetur med. Det var skremmende lett sammenlignet med å finne noen jeg VILLE hatt med ...

Om Bull Hansen, må det nemnast at få makter å få lesaren til å engasjerast i hovudpersonen på same måten som han. Vi har ein nattjeger, som altså jakter på menneskje som mat, og det er han vi føler empati med. Det er lett å falle for overfladiske personar som så ofte vert skildra i bøker, som har ein slags sjarme til tross for ein eller anna skavank, slik som bøkene til Cecilla Samartin.

Men Bull-Hansen skildrar noko uverkeleg, eit uverkelg miljø med uverkelege personar. Likevel er det ikkje det få bøker eg har lese kor bilete er vorte så verkeleg måla for meg. Det seier litt om språket til forfatteren

Her tror jeg det blir 1 - 1. George var anti-totalitær og en løs kanon. Han slåss mot Franco i Spania og mot Stalin. Kommunist, facist, ayatollah eller rabiner, alle fikk så hatten passet, som i Animal Farm.

Illusjonenes bok, av Paul Auster.

Det føles trist i ettertid at jeg ikke skrev noen bokanmeldelse av boken umiddelbart etter at jeg ble ferdig med den. Illusjonenes bok gjorde et solid inntrykk, og ingenting av det jeg nå skriver yter boken rettferdighet. At Paul Auster er en mester med pennen skrivemessig er viktig, men det er ikke hans flytende språk og skriftlige finesser som blir vektlagt i denne anmeldelsen.

Bokens hovedperson er professoren David Zimmer som etter å ha mistet sin kone og barn i en bilulykke, drukner seg i sorgen. Ved en tilfeldighet ser han en stumfilm av Hector Mann, og han tar seg i å smile. Et eller annet ved denne filmen eller denne mannen fikk ham et øyeblikk til å ta en pause fra sorgen og fortvilelsen. Ett eller annet rørte ved ham, slik at han et øyeblikk fikk fred og fant glede ved tilværelsen. Noen få sekunder. Zimmer bestemmer seg for å søke videre etter denne gleden, og forsvinner inn i stumfilmens verden. Han sluker Hector Manns stumfilmer og setter flasken på hylla.

Hector Mann, som for øvrig aldri har eksistert i vår virkelighet, hadde stor suksess på 20-tallet, og med sin karakteristiske gimikk og utseende ble han en berømthet i filmens verden. Filmindustrien utviklet seg stadig, og da filmen gikk over til farger og lyd, forsvant Hector Mann ut i det blå. Siden har ingen sett eller hørt fra ham. Hvordan kunne en mediapersonlighet som ham bare forsvinne? - Var det et velregissert PR stunt? Ble han drept? Ante han hva som ville komme og ønsket å trekke seg tilbake før den store nedturen?

Zimmer søker i hans liv og prøver å finne svar. Det som likevel er viktigere for ham, er selve filmene. Zimmer går svært systematisk til verks, og detaljrikdommen i filmbeskrivelsene er intet annet enn overbevisende. Faktisk så overbevisende at leseren rent glemmer at dette er tekst, ikke film. Beskrivelsene kan gå over flere titalls sider, tross fattig handling. Likevel fengsles man på en måte som kan være vanskelig å forstå.

Vanskelig er det også å forstå at Mann skapte filmene ikke for sin egen karriere, for andres utbytte eller for inntekt. Mann skapte filmene for filmenes skyld. For kunsten. Denne holdningen samt andre hendelser i Zimmers liv gir solid grobunn for filosofering under og etter lesingen.

En dag mottar vår helt et brev fra en kvinne som hevder at Hector Mann er i live...

Hva som skjer etter dette skal jeg ikke røpe. Det er heller ikke det viktigste, føler jeg, når man leser Illusjonenes bok. Det viktigste er hvordan boken får det til å kjenne etter, fundere og leve seg inn i David Zimmer og Hector Manns liv og sinn.