Bokelskere.no

Hvor mange av disse 99 bøkene har du lest?

Er denne like aktuell i Norge, eller er det noen bøker i lista dere absolutt IKKE ville lest?

Tor Åge Bringsværd har fanget den knappe skaldemåten å fortelle historier på (innbiller jeg meg). Prosjektet "Vår gamle gudelære", der Bringsværd skriver og har invitert samtidskunstnere til å illustrere bøkene er en genistrek, synes jeg. Flotte bøker som absoultt burde vært trykket opp igjen.

Med de kjente ordene "Det var i den tid jeg gikk omkring og sultet i Kristiania, denne forunderlige by som ingen forlater før han har fått merker av den", åpner Hamsun boka "Sult".

Vi befinner oss i 1880-årenes Kristiania, og jeg-personen er en fattig journalist som lever på sultegrensen. Sulten gnager i ham, og han klarer nesten ikke å tenke på annet. Samtidig vil han ikke ha noen form for medlidenhet. Det er han for stolt til!

Mens sulten tærer ham opp og bidrar til både ytre og indre forfall, sliter han med å skrive artikler han kan tjene penger på. Uten penger, ingen mat. Men det er vanskelig å skrive noe som er virkelig bra når alt tankene er opptatt av, er hvor man skal få tak i det neste måltidet.

I boka gjør Hamsun et solid dypdykk inn i sjelslivet til den unge journalisten. Det sies at denne boka er selvbiografisk og at Hamsun selv opplevde å sulte før han slo gjennom som forfatter. Jeg er sikker på at det ikke ville vært mulig å skrive en slik bok uten å ha opplevd dette selv.

Jeg ble svært positivt overrasket over boka! Tidligere har jeg nemlig hatt sperre mot denne boka. Jevnt over var boka kjempefin, men jeg opplevde også passasjer i den som var forferdelig tunge og litt kjedelige. Disse passasjene var heldigvis ikke lange. For øvrig tror jeg lydbokutgaven kunne tjent på en mer moderne innspilling. (Og etter dette har det faktisk kommert en nyinnspilling med Aksel Hennie som oppleser! Neste gang jeg leser denne, kommer jeg til å høre på denne nye lydbokversjonen.)

Obsersten har ventet i 15 år på pensjonen sin. Hver fredag venter han i spenning på at det skal komme et brev med postbåten, men ingen skriver til obersten. Han vender hver gang like tomhendt tilbake til kona, som han lever sammen med i dyp fattigdom.

Snart har de solgt nesten alt de eier for å overleve, og det eneste de har igjen er en gammel kamphane. Skal de selge den også, eller skal de vente enda en uke på pensjonen?

I boka beskrives et totalitært og korrupt samfunn, der man ikke kan stole på et løfte. Obersten gir imidlertid ikke opp håpet om at han skal få den pensjonen han har fortjent for sin innsats under krigen.

Jeg likte boka svært godt, og det eneste jeg beklager er at den ikke var tykkere.

15-åringene Alex og Nadja begir seg ut på en ekspedisjon inn i Amazonas´ jungel for å finne et jungeluhyre. Dette er første boka i en triologi.

Jeg har alltid likt Isabel Allendes bøker, selv om jeg synes hennes bøker har vært på hell en stund. Det er derfor en del år siden sist jeg leste noen av hennes bøker. Denne boka ble jeg veldig skuffet over, kanskje fordi jeg etter hvert skjønte at dette er en barnebok - en nokså banal barnebok. Jeg syntes ikke den var spennende, og etter hvert irriterte jeg meg også over språket. En stemning blir ikke mer magisk selv om forfatteren strør om seg med ordet magisk - i tillegg til vidunderlig, vakkert etc. Følelsen av at forfatteren forsøker å konkurrere ut Indiana Jones eller noe i den gaten, ble etter hvert påtrengende. Men hun klarte heller ikke det ... Personene i boka fremsto som endimmensjonale stereotyper, veldig forutsigbare og lite levende.

Det er mulig det blir urettferdig for forfatteren at jeg ender opp med å gi en veldig dårlig karakter, i og med at jeg ikke liker fantacy-genren eller eventyr-genren, men jeg gjør det likevel. En treer fra meg for denne.

I denne boka tar Kielland et saftig oppgjør med skolesystemet slik det fungerte på slutten av 1800-tallet. Denne boka handler om maktmisbruk fra lærere, den gangen en del av øvrigheten i samfunnet.

Lille Marius pugger latin så det står etter. Latinske gloser og bøyninger er noe han virkelig har taket på. De andre fagene lider, men latinen er uansett nøkkelen til fremtiden hans får man høre ... Lærerne latterliggjør de av elevene som ikke kan leksene sine, og både elevene og deres foreldre skjelver av frykt for at lærernes gunst skal forsvinne. Alle unntatt fru Wenche ... Hun aksepterer ikke uten videre de verdier skolen forvalter. Men prisen hun betaler for å opponere er høy. Som kvinne på 1800-tallet har hun heller ikke så mye hun skulle ha sagt.

Skolesystemet undergraver den selvstendige tanke hos de unge. Marius tar bokstavlig talt sin død av det. En dag stopper alt opp og han får ikke noe til lenger. Og så dør han ... mens latinske gloser fortsetter å komme over hans lepper helt til det siste ...

Heldigvis er puggeskolens dager et tilbakelagt stadium, men det tok sin tid ... Jeg tilhører ikke dem som mener at boka fremdeles er høyaktuell, selv om den absolutt er tankevekkende.

Mary lever et relativt sorgløst og overfladisk liv på midten av 1900-tallet i en by, i det som i dag kalles Zimbabwe. Hun er stenograf, hvilket gjør henne økonomisk uavhengig. Verken kjærligheten eller nærhet til andre opptar henne noe særlig, og heller ikke det at venninnene gifter seg og får barn, stresser henne. Helt til hun ved en tilfeldighet overhører vennenes nedlatende beskrivelse av henne som kvinne; hvor håpløs hun er, at hun aldri kommer til å bli gift slik som HUN er osv. Med ett blir det svært viktig for henne å bli gift.

Nokså tilfeldig er det Dick hun gifter seg med, en fattig hvit farmer. Plutselig befinner hun seg langt ute i ødemarken sammen med et for henne fremmed menneske. Ekteskapet blir ikke slik hun hadde forestilt seg, og fattigdommen setter store begrensninger mht. hennes valgmuligheter. Da Dick blir syk og hun er nødt til å ta ansvar for farmen, oppdager hun i tillegg at mannen hun har giftet seg med er fullstendig udugelig. Mary vil bare vekk, men hun har ikke en gang penger til å stelle seg så pass at hun faktisk kan få en jobb. Ingen vil ansette henne slik som hun ser ut.

Forholdet mellom de svarte og hvite beskrives på en sjokkerende måte. Rasismen er utbredt. Moses jobber som tjener for Mary og Dick. Fordi han har vokst opp ved en misjonsstasjon, er han både oppegående og bevisst sin egen verdi som menneske. Dette er meget provoserende for de hvite.

Mary forakter de svarte, men pga. ensomhet samt avstanden til Dick, den eneste hun kunne ha funnet støtte hos, tiltrekker Moses henne som mann. I datidens Zimbabwe var dette helt uhørt. Sakte men sikkert går Mary også fullstendig til grunne.

Denne boka krøp under huden på meg. Ikke bare er boka glitrende skrevet, men historien er betagende. Jeg vekslet mellom å mislike Mary og synes synd på henne. Ektemannen Dick er også offer for omstendighetene. Han er godheten selv, men får absolutt ingenting til. Denne boka var altfor tynn!

I åpningsscenen i boka står presten Gösta Berling i fare for å miste sitt presteembete pga. en livsstil med drukkenskap. Vi befinner oss på 1820-tallet i Värmland. Presten har lagt seg ned for å dø i snøen, men blir reddet av fruen på Ekeby. Hun tar seg av ham, og han blir en del av hennes omgangskrets. Fruen – eller majorinnen – lever et sorgløst liv fylt med overfladisk glede. Presten er meget vakker, og det aksepteres av omgivelsene at han går fra blomst til blomst, selv om dette innebærer mange knuste kvinne- og pikehjerter. For Gösta Berling forelsker seg ofte og heftig. Gjennom majorinnens redningsforsøk, reiser Gösta seg atter og kan med et snev av verdighet se bygdas folk i øynene. Prisen majorinnen betaler er imidlertid at Gösta feier henne av banen og på mange måter overtar hennes sentrale plass på Ekeby.

Like fullt er det ikke presten og alle hans innfall som står i sentrum i boka. Mange av personene i boka er svært fargerike, og humoren ligger ofte på lur. Samtidig har boka en alvorlig klangbunn, og omhandler bl.a. det moralske dilemmaet om hvordan man kan være god samtidig som man er glad.

Det som gjør boka ekstra spennende er at den ble skrevet i 1891, og fremdeles har aktualitet. Boka var Selma Lagerlöfs gjennombruddsroman.

Dette er en av mine favoritter, jeg synes også den er fantastisk. Og den fordømte kråka gir meg frysninger hver eneste gang jeg leser! Huff... ;)