Bokelskere.no

Hehe, ja, det var enkelte steder i boka som fikk meg til å skjære grimaser og vri litt på meg.

Jeg likte den og ble positivt overrasket. Boka var vanskelig å legge fra seg, forfatteren bruker kunnskapene sine godt og greide å skape et intrikat plott som holdt på interessen til en leser som ikke er spesielt opptatt av opera fra før av. De korte kapitlene gjorde også sitt til at den ble en page-turner for meg.
En spennende debut fra et miljø som ikke akkurat er dagligdags innen krimsjangeren. Liker man krim og vil prøve noe nytt, så er ikke denne boka et dumt tips.

Rose-Marie: Ja, magefølelsen må en følge! Om vi styrer klar av alle bøker med pung, fitte, nigger, milf osv. i tittelen, tror jeg mange gode leseopplevelser venter oss.

Tross alt; om en forfatter har skrevet ei virkelig god bok, som kan stå på egne bein, trenger han vel ikke fornedre seg til å bruke tittelen som sjokktaktikk for å selge mer... Slik er det iallefall i min drømmeverden ;)

Damenes detektivbyrå nummer en-bøkene får i alle fall meg i godt og lunt humør. Pluss at jeg bare må ha rooibos-te. :-)

Godt jeg ikke er den eneste kjerringa (vel, mannen her) mot strømmen, der alle andre synes å lovprise Fuglane opp i skyene...

He he. Mercedes har eg faktisk lest, for lenge sia... Har planar om å lese meir av Hovland, han er ein av forfattarane som gjer meg dårleg samvit...

Nei, stryk ikkje Fuglane ;)

Har etterhvert blitt stadig mer glad i å lese bøker skrevet på nynorsk. Noen ganger fordi nynorsk kan føles nærmere min dialekt (trøndersk) enn bokmål, men aller oftest på grunn av at jeg rett og slett synes nynorsk er et nydelig og rikt skriftspråk. Setter også pris på mulighetene til dialektuttrykk nynorsken gir. Her er mine favoritter (i tilfeldig rekkefølge) så langt:

Har lest oversettelsen til Arthur O. Sandved på nb.no, og hva skal man si? Her er det mye svik som fører til fall, barske krigsmenn, en svak konge og onde (Jeanne) eller endimensjonale (Margaret)kvinner. Det fartes inn og ut av scenen, gjerne akkompagnert av trommer og fanfarer... Muligens har jeg gått glipp av noen "subtleties" her...

Ble litt letta da jeg leste oversetterens etterord der det står at man er litt i tvil om det er Shakespeare som har skrevet dette, evt i samarbeid med noen andre. Likte Sandveds språk sjøl om jeg ikke har sammenligna med originalen. Høydepunktet for meg i stykket, er scene 5, 6, og 7 i fjerde akt (Talbot og sønnen). Her vises det mesterskap i skildringen av de to og forholdet mellom dem, og språket og språkbildene er nydelige!

Ble inspirert til en annen leseopplevelse også i forbindelse med denne scenen og leste om igjen kvadet "Sønnetapet" i Egil Skallagrimssons saga. Praktfullt!

Gleder meg til å lese del to og tre som oversetteren i etterordet lover mer av.

Kjell Risvik er ein av dei verkeleg store oversetterane vi har i Noreg, han har oversett ifrå spansk, portugisisk, katalansk, italiensk, fransk, tysk, engelsk og hebraisk, samt 6 andre språk. Her er lagt til nokon av dei han har oversatt for å vise hans repetoir. Det må nemnast at hans sambuar Kari Risvik også har bidratt ein del.

Som lydbok var denne helt grei, men ikke mer enn det. Manglet spenning. Mye banning. Likte ikke spesielt godt tidsperspektivet; Fra 80 -tallet til 2010. Synes innblikket i Jonas´ liv var litt tynt. Ble ikke godt nok kjent med ham. Likte første del best. Ble godt kjent med Tord og følte litt på hvordan han hadde det.

Da, kjære Shakespeare-elskende venner, har startskuddet for vårt dypdykk gått! Sjekk mailen deres og kom med innspill. Lykke til ;) Æ glæde mæ som ein onge!

Ja, jeg driver også sånn og snakker med meg selv iblant. Sjeldnere at jeg korresponderer med meg selv, riktignok - men for all del...

Sorry; kunne ikke dy meg! :-P

Jeg skal opprette Karlsen-stiftelsen og drive "Det Litterære Pensjonat" et eller annet stille og natuskjønt sted. Folk bare sender inn et par selvskrevne sider til vurdering, så vil de, hvis søknaden godkjennes, få opphold og mat og det hele gratis, med egne kontorer og egne soverom med franske balkonger, ehh, og lov til å røyke. Det kreves ingen formell utdanning, bare naturtalent eller eget engasjement. Et krav er at kandidatene innen to års opphold har produsert et publiseringsklart verk. Stiftelsen tar prosenter av utgivelsene, men ikke mer enn at forfattere selv kan leve godt og vel på tekstene sine, samtidig som pensjonat og ansatte kan holde det gående.

Jeg regner selvfølgelig med støtte fra statskassa, så det blir helt opp til økonomiske rådgivere og regnskapsførere å få alt til å gå opp.

Du er hjertelig velkommen til det fremtidige DLP for et toårig opphold. Det vil være nok av bjørketrær, benker og piker i gule kjoler i den gartnerstelte hagen utenfor.

Åtte timer per dag? Du er for ung til den type ensomhet. Selv bodde jeg langt pokkerivold utpå landet helt alene i et helt år. Jeg leste, skrev, leste og skrev. Det tok flere uker å venne seg til folk igjen, og jeg er fortsatt litt uvanlig og sær :D

Nå har ting forandret seg. Jeg dukker opp her og der. Litteraturhuset, Nationaltheatret osv. Jeg går til og med på kino (!)

Men jeg ofret altså et år av livet mitt for bøkene, og håper at det en dag vil gi lønn for strevet. Nå er jeg fattig og arbeidsledig, på jakt etter et noenlunde overkommelig sted å bo, en jobb i Oslo og en dør til litteraturstudiene. Times are tough. Det er liten tid til å lese. Kanskje en bok i uka. Kanskje mindre. Jeg har jo også datteren min fra tid til annen (hun leser forresten som en heltinne).

Så jeg tenker: Når Gyldendal har akseptert min genialitet, og halve Norges befolkning har et eksemplar av min bok i hylla, da skal jeg kjøpe meg et kråkeslott av en enebolig hvor jeg skal lese og skrive til krampene tar meg. Og selvfølgelig lære meg å spille piano.

Når de har reist en statue av meg ved siden av Ibsen og Bjørnson, blir ting så mye lettere. (Jeg prøver å overbise kjæresten min om det, men hun bare rister på hodet og sier "du må få deg lappen, så du kan begynne å kjøre post eller gjøre noe annet fornuftig". Men jeg insisterer på å bli rik og berømt eller dø som en mislykket kunstner. Uansett vil mine barn oppleve æren av å bære mitt etternavn når det blir kjent at jeg var et misforstått supertalent i egen samtid.

Ja, jeg tror at min datter vil stå der oppe en dag, og motta Nobels litteraturpris for sin avdøde far - Ove Karlsen - mannen som forandret skrivekunst for alltid.

Neida, jeg overdriver ikke. Men kjæresten maser fortsatt om at jeg skal søke jobb på kiwi, ta en yrkesrettet utdanning eller begynne å kjøre buss. Men hun skjønner ingenting. Jeg tilegner henne ihvertfall ikke boken min :p

Så jeg spiller The Beatles-låta "Baby, you can drive my car. Yes I'm gonna be a star. Baby, you can drive my car. And maybe I'll love you". Men hun skjønner ikke. Hun hører bare på Lady GaGa og Eminem. Så da spiller jeg "but you don't really care for music, do ya?" og hun smeller i dørene og forsvinner ut.

Det er ikke lett å være meg. Jeg ser ordentlig ut og kler meg ikke som en fjott, barberer meg hver dag og går jevnlig til frisøren. Så på nav blir jeg møtt med kryssede armer, i og med at jeg ikke kommer inn med spritånde og helskjegg.

Ja, nå har jeg fått låne en sofa da, hos en kamerat, og vi tar en dram sammen om kveldene. Han sier jeg har talent, at han ser noe der, noe helt unikt. Men hverken Cappelen eller Gyldendal har vært modige nok. Aschehoug står igjen. Hvis de ser muligheten, har de en kontrakt, og en kontrakt med meg, er penger i kassa, banna bein.

Men jeg står altså opp tidlig om morgenen, i denne sofaen (som klør, og ullteppet er for varmt). Kameraten min byr stadig på noe å drikke. Jeg nevner for ham at han drikker som en sjømann. "Kanskje fordi jeg er en" svarer han. Hver gang han drar til sjøs igjen, må jeg ut. Han stoler ikke helt på meg. Jeg har sittet inne for bedrageri, og røkt opium. Så når hans arbeidsuker starter, må jeg bo hos kjæresten min igjen - kjæresten som ikke forstår.

Og ja - jeg bare kødder. Men noe er likevel sant. Haha

Denne boka er i båndsjiktet i Harry Hole-serien, og hadde det ikke vært for at jeg fremdeles liker Harry, og det ender opp med at han tar et tak og kanskje, kanskje kommer seg på beina så hadde det ikke vært så mye bra om si om denne boka.

Det er kanskje ikke så rart, for han tar noen vanskelige grep her som ikke fungerer:

• Kjærlighetshistorien er ikke troverdig.

• Seriemordere er uvanlige. Allikevel er det 3. gangen de dukker opp i Norge hos Hole. (Eller er det flere?)Denne gangen "forvanskes det" med at det jo ikke er en, men to "hjerner" bak. To som er like sadistiske, som er like utspekulerte, som begge oppfører seg som "en snikende leopard", som gjør seg til venns med Hole. Det henger ikke på greip, overhode ikke på greip. Om det er Altman som er den gale, som vil at drapene skal oppdages, hvorfor følges det så godt opp av drapsmannen? Hvorfor i alle dager henge opp en stortingsrepresentant i Frognerbadet? Det skal mye til å få plottet med to hjerner bak drap til å henge sammen, og det fungerer ikke her, overhode ikke.

• Mange krimromaner har avsnitt der vi følger morderen. Her får vi slike avsnitt, der vi følger tre personer. Det blir bare forvirrende og usammenhengende.

• Mulig jeg leste for fort men jeg opplevde at det var mye uklart, mange halvkvedede ting der man skulle tenke seg til mye selv, men jeg må innrømme at jeg ikke engang skjønte hvordan Hole kom seg fra fra Leopolds eple. Noen som kan opplyse meg? Fikk han den ut i halvstilling, eller dro han til en gang til i den den ble helt utløst, slik at den var tilbake uten pigger?

• Det ble for mange cliffhangers (også bokstavelig talt), det ble rett og slett litt for mye av det gode. For mange opplakte skurker som vi så tok feil av. For mange opplagte ting som så viser seg å være feil. For tydelige og for mange.

Jeg har i mange år nå vært dypt forelsket i en mann. Denne mannen er dessverre forlengst død, men arven som står igjen etter ham er i aller høyeste grad levende. Gjennom sine tekster og sine språklige finurligheter har han trolig påvirket språket vi i dag bruker mer enn noen annen. William Shakespeare har fått meg til å lese skuespill og sonetter, til å reise til sin hjemby flere ganger, til å besøke The Globe, til å le og gråte, til å ta Shakespearian walks i London, til å se teaterforestillinger og filmer, til å tvinge mine elever til å lese og dramatisere hans verker… Han har til og med fått meg til å tatovere inn portrettet sitt på min en gang akk så bare legg. Med andre ord; han er i aller største grad til stede i mitt liv.

Til min store sorg har jeg ikke vært kvinne nok til å lese alt han har skrevet; det har jeg tenkt å gjøre noe med! Jeg og en bokelskende venninne, som er minst like forelsket som meg, har satt oss fore å lese alt som påstås å komme fra Shakespeares hånd. I tillegg til å lese, planlegger vi også å se noen av filmatiseringene og lese en del sekundærlitteratur. Vi ønsker å sette i gang så raskt som mulig og vil gjerne ha flere med. The more, the merrier, med andre ord. I tillegg vil det kanskje være lettere å holde seg til ”planen” om flere er med? Kan noen Shakespeare-elskende eller Shakespeare-nysgjerrige bokelskere tenke dere å lese sammen med oss? Det hadde vært hyggelig.