Bokelskere.no

“It (the play) has 14 killings, 9 of them on stage, 6 severed members, 1 rape (or 2 or 3 depending on how you count), 1 live burial, 1 case of insanity, and 1 of cannibalism—-an average of 5.2 atrocities per act, or one for every 97 lines.” Wikipedia

Jeg trengte litt tid for å fordøye dette stykket, og fant litt hjelp i sekundærlitteratur for å få noe mer ut av det enn bare vold og grusomhet. Det hjalp litt når jeg leste hos Dickson at ”Titus Andronicus (…) specializes in squeezing distressing events into beautiful patterns.”

Flere kritikere mener at det blomstrende, bilderike, høytidelige språket brukes for å skape distanse til de grufulle hendelsene. Publikum skal være klar over at det er et teaterstykke de ser på eller leser. Karakterene er ikke tegnet som mennesker, men som typer som det ikke er meningen at vi skal identifisere oss med. Lavinia er ikke et menneske vi skal føle medlidenhet med men en representant for typen Såret Uskyld. Wikipedia

Mulig jeg er langt utafor her, men her detter Brecht og ”Episches Theater” og Verfremdungseffekte ned i hodet på meg. Fremmedgjøringseffekter skal skape distanse til karakterene som fremstilles, slik at publikum ikke ”blendes” av medfølelse med dem, men røskes ut av teaterets illusjon og ser (hos Brecht det politiske) budskapet. Hmm, må tenke litt mer på det der…

Når Lavinias onkel, Marcus, får se sin niese etter voldtekten styrter han ikke frem for å hjelpe henne. I stedet utbryter han:

Fortell, Lavinia hvilke barske hender

har hugget grenene og snauet kroppen

for de to skjønne ornamentene,

hvis skygge konger ønsket sove i,

men aldri vant så stor en lykke som

din halve kjærlighet? Du svarer ikke?

Å, se, det varme, røde blodet strømmer

som en fontene vinden griper fatt i,

det stiger, faller mellom dine lepper,

og går og kommer med ditt åndedrett.

2.4

Jeg synes i alle fall det er umulig og ikke føle medfølelse med Lavinia, selv om hun ikke fremstilles med psykologisk dybde osv.

Det er nok Titus som skal være den tragiske helten, og hans tragiske feil som utløser hevnorgiene, er at han lar Tamoras sønn bli ofret helt i begynnelsen. I tillegg hogger han, temmelig impulsivt, ned sin egen sønn når denne vil hjelpe sin søster. Ganske vanskelig å ha medfølelse med denne helten, som riktignok utsettes for mye grusomt, men som er like grusom selv, ikke minst når han dreper Lavinia for at hun (eller han selv) skal få slippe skammen.

”I likhet med mange hevndramaer på den tid, har det som formål å vise oss hevnens destruktive og selvdestruktive virkning. Men Shakespeare søker også å trenge dypere ned i hevnproblematikken ved å flette inn et videre tema: forholdet mellom barbari og sivilisasjon.” (Kirsten Minsaas i etterordet til oversettelsen på nb.no) I forhold til de klassiske aristoteliske krav til en tragisk helt når vel ikke Titus helt opp, det er han for barbarisk til.

Jeg aner ikke hvorfor jeg ventet så lenge med å lese denne. En massiv tegneserie; researchen Moore har gjort her må ha tatt årevis. Så presenterer han altså det hele i et flettverk av historie, arkitektur, religion, konspirasjoner og samfunnskritikk, og resultatet er rystende lesning. En bragd, både grafisk og litterært. Den beste tegneserien jeg har lest.

Vi kan vel si med Oscar Wilde; I'm not young enough to know everything - og heldigvis for det!

Jeg har ikke lest "Berlinerpoplene" og heller ikke særlig mye kiosklitteratur. Men jeg har fulgt med på denne debatten fordi jeg synes den er interessant, og jeg ser at det er mange gode argumenter på begge sider.

Aller først: dette dreier seg om smak. På dette forumet er vi like forskjellige som ellers i verden, det vi har til felles er at vi er glade i å lese. Og vi leser veldig mye variert. Jeg er glad for at det finnes både erfarne og uerfarne lesere, og for at det finnes så mye variert litteratur at alle kan finne noe som passer for dem. Det er det sikkert flere enn meg som er glade for!

Bård er i sin fulle rett til å kritisere "Berlinerpoplene". Og de som ønsker det, er i sin fulle rett til å svare. Men jeg opplever faktisk ikke at Bård kritiserer, og det er kanskje det noen reagerer på? Jeg opplever at Bård spisser sin leseropplevelse for å få i gang en diskusjon. Det er helt greit det også, men da må han, og alle andre som formulerer seg på lignende vis, forstå at andre kan bli provoserte.

Nå veit ikke jeg hva som var intensjonen din Bård, bare å ytre deg, å diskutere "Berlinerpoplene" eller å diskutere kiosklitteratur? Uansett er det fort gjort å bli uenige, særlig når premissene for en diskusjon er uklare.

Dette er kanskje litt på sida, men et tankekors for meg er likevel dette: på alle andre områder enn kunst og litteratur nøler vi ikke med å tilkalle eksperter eller profesjonelle. Hvis vi har en vannlekkasje ringer vi som oftest til rørleggeren, ikke til farfar som er hobbysnekker. Å lese, å tolke og å analysere tekster er en ferdighet som det tar lang tid å trene opp, og som en fortsetter å utvikle for hver bok en leser. For meg sier det seg selv at en trent leser er mer skikka til å "dele inn" litteratur enn en utrent. Men det betyr selvsagt ikke at de "utrente" ikke skal lese eller ytre seg!

Alle har rett til å ha sin mening og sin leseropplevelse. Det er utrolig viktig. Men hvis en tenker etter, så ser en jo at det er forskjell på f.eks. Anne B. Ragde og Frid Ingulstad og f.eks. Shakespeare eller Dante. Underholdning er ikke det samme som kunst, og hvert til sitt bruk.

Jeg håper ingen tar seg nær av eller føler seg støtt av dette innlegget - det er absolutt ikke det som har vært intensjonen. Men hvis så er tilfelle, beklager jeg.

Noen av bøkene i bokhylla mi, er typiske "høstbøker" dvs. etter min mening passer de best en mørk høstkveld, helst med litt vind og regn. Da krøller jeg meg sammen i sofaen, tar med meg puter, teppe og en stor kopp te (kanskje tenner jeg et stearinlys eller to) og begynner å lese. Stemmningen bli helt annerleder enn når jeg f.eks. ligger på stranda om sommeren, litt mørk og magisk på en måte. Denne høsten har jeg spart opp et knippe bøker som forhåpentligvis vil passe perfekt en sen høstkveld:)

(The Most Lamentable Roman Tragedy of) Titus Andronicus går for å være Shakespeares aller første tragedie. Romerne kommer hjem som seierherrer etter kamper mot goterne. Blant fangene deres befinner Tamora, goternes dronning, og hennes sønner seg. Trass i at Tamora ber for sin førstefødtes liv, velger den romerske generalen Titus Andronicus å drepe ham. Dette er starten på en intens jakt på hevn.

Tamora gifter seg med keiser Saturninus og hennes makt som keiserinne gir henne anledning til å planlegge og gjennomføre hevnen (er det bare jeg som ser noen paralleller mellom dronning Margaret, Henry VIs kone, og keiserinne Tamora?). Hun får sine sønner til å voldta Titus’ datter Lavinia og drepe hennes ektemann, Bassianus; keiserens bror. Etter voldtekten kutter de av Lavinias tunge og hender, slik at hun ikke vil være i stand til å fortelle hvem som har utført udåden. På toppen av det hele sørger Tamora for å legge skylden for Bassianus’ død på to av Titus’ sønner. Men hevnen er ikke over med dette. Tamora sender sin mauriske elsker Aaron med falskt bud til Titus; om han kutter av seg hånden vil sønnene hans bli spart. Titus blir nesten gal av sorg når sønnenes hoder og hans egen hånd kommer i retur fra keiseren.

Lavinia greier etter hvert, ved hjelp av Ovids Metamorphoses, å forklare for faren hva som har skjedd. Det er alltid interessant når Shakespeare refererer til sine inspirasjonskilder. Metamorfoser har jeg lenge hatt tanker om å lese, nå ser det ut til at det er noen vei utenom.

Når Tamora føder Aarons sønn, kommer det til brudd mellom dem; et annet barn blir plassert i bastardens sted og Aaron velger å ta seg av sitt nyfødte barn. Når Aaron etter hvert blir tatt til fange av Titus’ sønn Lucius er han villig til å fortelle alt som har skjedd, for å spare sønnen. Aarons karakter kommer til syne når han uttaler:

Even now I curse the day – and yet I think

Few come within the compass of my curse –

Wherein I did not some notorious ill

Titus får til slutt sin hevn over Tamora; han dreper hennes to gjenlevende sønner og baker dem inn I en pai som han lurer henne til å spise. Etter å ha fortalt henne den grusomme sannheten, dreper han henne. Titus blir så drept av keiseren selv, som igjen blir drept av Titus’ sønn Lucius… Ikke ende på blodbad og grusomheter, altså! Tragedien ender med at Lucius overtar som keiser, men han sørger for at hans families tragedie ikke blir glemt (om Tamora):

But throw her forth to beasts and birds to prey.

Her life was beastly and devoid of pity,

And being dead, let birds on her take pity.

Må si at Shakespeare i denne tragedien overgår selv Quentin Tarantino i blod, gørr og djevelskap! Likevel; jeg likte skuespillet godt. Lavinias skjebne var definitivt den som gikk mest inn på meg; ondskapen som ble utført mot denne uskyldige jenta var hjerteskjærende. Når hun i tillegg til slutt blir drept av sin egen far, som ønsker å spare henne for den fornedrelsen hun lever med, er tragedien komplett.

Etter tips her på bokelskere.no kjøpte jeg "Røde mølle" av Pierre la Mure på loppemarked. "Røde mølle" er en roman basert på kunstneren Henri Toulouse-Lautrecs liv. Det fikk meg til å tenke på andre romaner basert på store kunstneres liv - noen har jeg lest, noen har jeg bare hørt om. Jeg vil gjerne ha flere tips! (De bøkene jeg kjenner til, handler om europeiske kunstnere - dét er ikke noe vilkår for denne listen! Derimot har jeg lagt som premiss for meg selv at historiene skal være knyttet til kunstnere som faktisk har levd; romaner som f.eks. Lars Saabye Christensens "Modellen" faller utenfor i denne sammenheng, fordi den ikke er basert på en kunstner som faktisk har eksistert.)

Spionromaner får vel en liten renessanse etter siste avsløringer om Treholt-saken.

Og snart kommer nummer to. Jeg gleder meg som en liten unge:) Tiller er fantastisk!

Språket er like vakkert som historien og hovedpersonene. En bok som rommer mange historier, men først og fremst så er det en bok om godhet. Jeg vil gjerne lese den en gang til.

(Her følger dagens mest saklige innlegg til månedens minst heldige utvikling av en tråd): –– BRØWLP.

Denne diskusjonen minner meg om en lignende meningsutveksling jeg hadde med noen venninner da cd-platene og –spilleren kom… De sverget til kassetter og jeg til vinyl (vi var jo tenåringer, og likte å stå hardt på det vi mente!), men til slutt ga vi etter og etter relativt kort tid var vi ganske så fornøyde. En stund etter cd’en, kom mini-discen; kjæresten min på den tiden syntes jeg var helt håpløs som kjøpte cd’er (enda mer håpløst var det at jeg ikke ante hva en mini-disc var)!! Hvor er mini-discen nå? Etter cd, gikk jeg over til mp3-format; musikk (og annet) er lett tilgjengelig, men jeg lengter fremdeles svært etter lyden av de gamle, gode vinylplatene mine og spiller dem selvsagt innimellom… Heldigvis; The times they are a-changing; nå ser det ut til at vinyl er på vei tilbake, rett og slett på grunn av det rustikke preget en avspilling av en slik plate gir..

Tror noe av det samme kommer til å skje med bøker. Har alltid foretrukket det å holde i en bok når jeg leser, men jeg har lært meg å sette pris på blant annet lydbøker. Etter tips fra andre bokelskere har jeg også lest noen bøker jeg har funnet i bokhylla på nb.no (ja, på en ekkel dataskjerm!); praktisk, siden en ikke trenger gå ut for å få tak i boka og siden en kan lese noe på rent innfall. Lesebrett har jeg ennå ikke gjort meg kjent med, men jeg er villig til å prøve (skjønner det praktiske elementet)! Tror likevel det vil ta svært lang tid før papirboka eventuelt kommer til å forsvinne; til det er det alt for mange av oss som bryr seg om den (være seg innbundet eller pocket!). Mange lesere er opptatt av nostalgien i det å sitte og holde i, kjenne på, føle ei ”ekte bok” mens vi leser, andre vil gjerne ha et helt bibliotek bare for seg selv (litt stusselig med et lesebrett, da!), mens andre igjen gjerne vil gi videre akkurat den boka de leste, tok i, elsket (!) da de var unge, til kommende generasjoner. Tror nok papirboka vil vare en stund til, ja, men da hånd i hånd med bøker i andre format !

Jeg er glad i mange av de filmatiserte bøkene (det der ble fascinerende dårlig formulert, men skitt au;-) - både Harry Potter-filmene og Ringenes Herre-filmene står mitt hjerte nær. Om jeg skal trekke fram noen virkelige perler så sier jeg likevel Blikktrommen - den står fremdeles veldig høyt i kurs hos meg og Gjøkeredet - 2 flotte bøker og 2 flotte filmer som er tro mot bøkene - fanger stemninga - og samtidig står veldig godt for seg selv.

For øvrig er det en rekke gode filmatiseringer som allerede er nevnt - i tillegg er det mange flotte filmer der jeg ikke har lest bøkene og derfor ikke kan uttale meg om hvordan den er laget etter boka.

Når det gjelder Twilight synes jeg filmversjonen er bedre enn bøkene - av den enkle grunn at Meyer ikke skriver spesielt godt, og bøkene fremstår som relativt platte.