Bokelskere.no

Breaking Down er vel en av de bøkene jeg har lest flest ganger, også. Og jeg er snart 30... Jeg kjenner meg veldig igjen i det Bella forteller om i begynnelsen. Hun mistrives med forlovelsesringen, fordi hun ikke vil bli sett på som en "sånn" type jente. Jeg var også noen runder der. Jeg syns Bella som karakter har utviklet seg til å ha mer selvtillit i den siste boken. I den første er hun mer usikker og vesentlig mer sutrende. I Breaking Dawn er hun trygg på forholdet mellom seg og Edward, og det fjerner sikkert noe av spenningen, men tryggheten der legger et stabilt teppe under de nye problemene som oppstår.

Nå skiller Breaking Dawn seg skikkelig ut. Tipper Meyer spiller på egen erfaring, da hun og fikk barn veldig tidlig. "Krigen" de skal utkjempe blir en mental strid denne gangen. Og Bella, som alltid før har gjemt seg bak Edward og Dr.Cullen, blir nå den ledende i beskyttelsen av egen familie.

Syns forøvrig også transformasjonen til vampyr virker gjennomtenkt. Likte den delen veldig godt.

Hvis en bok ikke gir deg noen ting, så slutt og lese den og les noe annet. Det er ikke vits i å irritere seg over det, når det finnes så mange andre titler her i verden som venter på å bli lest. Men jeg vet at det er mange her inne som elsker Twilight-sagaen, og som lar seg forføre av 1900talls gentlemann Edward, og som kjenner seg igjen i den grå, klumsete og usikre Bella.

Mennesker er rare dyr. Vi trenger forskjellige ting til forskjellig tid. Kanskje det ikke var meningen at du skulle lese denne tittelen akkurat nå?

Jeg leser både Murakami og Shakespeare. Men jeg må innrømme at når jeg er sliten eller deppa, så er det deilig å trøstelese Ringenes Herre, Harry Potter eller Twilight omigjen. Det føles nesten ut som å komme hjem.

Profilbilde er jo en del av førsteinntrykket. Jeg har f.eks en fast leser på bloggen min som kaller seg Vaskeklut, men bildet hennes er av et par lekre dameben med pumps. Jeg ser alltid for meg Vaskeklut som en snasen, Betty Page-aktig dame med god humor og det handler jo om kombinasjonen av navn og bilde.

Til sist: Stanken av kattedyrets ånde.

Anbefaler på det sterkeste De dødes tjern av Andre Bjerke om du vil gå litt utenom seriekrim : )

Var trist. Fant bok. Ble glad.

Jeg har faktisk fått lest flere bøker enn tidligere, tror jeg, ved å legge dem inn her, og merke dem med "skal lese" - for når jeg har lagt inn bøker jeg har hatt en stund, har jeg samtidig fått en påminnelse om alt det snacksy jeg faktisk har liggende... Det har heldigvis ikke gitt meg "pensumfølelsen", i alle fall! Men det å være "støttemedlem", som du sier, høres ut som et columbi egg. Sterkt fristet til å følge ditt eksempel!

(Og ja - den "Tempest"-oppsettingen var en fryd og en fest! Har ergret meg i 25 år over at jeg ikke noterte ned navnet på fyren som stod for moroa - han var canadier, tror jeg, men dét er jo ikke særlig mye til spor å gå videre etter... Så lenge etterpå er han kanskje ikke å finne på scenen lenger heller, uansett.)

Mulig jeg ikke burde opplate min røst så sent på natten, men når jeg nå først har logget meg på før jeg finner køya: Er ikke katarsis = renselse, da? Sånn à la den renselsen som sjelene gjennomgår i skjærsilden, for å bli rene og slippe inn i paradiset? ("Med ondt skal ondt fordrives" i n'te potens?)

Jo, katarsis var vel noe tilskuerne skulle føle/oppleve, også slik at de tok avstand fra det som utspant seg på scenen (som f.eks. incest i Kong Oidipus, for å ta et kjent eksempel).
Altså å bli renset og "kurert", og ikke gå hjem og gjøre likeså.

Nå fikk jeg forresten lyst til å lese Fedra igjen, selv.

Ja, det er ikkje tvil om at Fedra er ein tragedie. Men trass alt; ingen av figurane i stykket går gjennom katarsis (rensels) for så å komme heilskinna ut den andre enden. Dei som lyg må betale, men det må jamvel dei som teier òg. Den einaste som står att til slut er Tesevs, og han er vel ikkje akkurat nokon mønsterborgar…

Absolutt! Likte skodespelet svært godt! Racines bruk av klassiske figurar og mytologi fungerte bra. Sette òg pris på temaet; ikkje berre gjerningar, men sjølv tankar kan føre ein person ut i ulykka. Stakkar Hippolytos, han fekk ein ublid og særs ufortent skjebne..

Mitt litterære innspill på Shakespearefronten vil nok begrense seg til dette. Jeg har kun lest Romeo og Julie og deler av Hamlet i skolesammenheng. Grunnen til at jeg allikevel skriver dette er fordi jeg synes du skriver godt og klargjørende om dette for meg ukjente stykket. Til tross for at jeg ikke leser litteraturen er det veldig interessant å følge med på diskujonen:) Lykke til videre!

Så mange snakker om å drømme seg vekk i bøker. Om å flykte, eller ta et avbrekk fra virkeligheten. Den viktigste funksjonen bøkene har for meg, er at de er en plass å komme hjem til. disse tankeverdener, denne verdenen av ord. Og ikke minst de bøkene jeg har lest så mange ganger, at det blir som å besøke gamle venner.

Bøker er sikkert virkelighetsflukt i mange situasjoner. Eller ren underholdning. Eller noe annet. Men de kan også være Stabilitet. Er det ikke fantastisk, hvordan et nytt og ukjent hus, som slynger uforståeligheter etter deg hvorhen du måtte tørre å bevege deg, hvordan det huset brått blir hjemmekoselig hvis man setter seg ned med en kjent bok og noe koselig å drikke^^

Det synes i alle fall jeg. Og hvor skal jeg ellers dele disse så veldig nattinspirerte tanker enn akkurat her hos andre bokelskere?

Carpe Noctem.

Eg hadde ei stund som mål å lese alle Shakespeare-stykka på både norsk og engelsk. Dette har eg gått bort frå, sidan eg vil lese anna litteratur innimellom òg. Synd at du meiner omsetjinga var svak, men i så fall er eg glad eg nøyde meg med den engelske utgåva denne gongen.

Sidan Titus Andronicus truleg var Shakespeares første tragedie, er det ikkje rart om den store diktaren ved seinare høve tok fram nokre liknande karakterar igjen. Trass alt; med alder og erfaring utvikla truleg sjølv Shakespeare seg… Han var vel berre eit menneske og ville kanskje vidareutvikle og modifisere ting han hadde skrive da han var yngre?

Nei, du har rett i at klinisk lesing av sjølve stykket ikkje borgar for særleg sympati for karakterane, til det er dei rett og slett for karikerte og/eller eindimensjonale. Når eg kjenner sympati,er det fordi eg ser for meg det som skjer og lever meg inn i meir enn orda eg les (ah, den som hadde vore regissør!).

Av Aristoteles’ katarsis er det lite å finne i dette stykket; her er det hemn og atter hemn, utan stopp, som gjeld. Titus er slett ikkje, etter mitt syn, ein klassisk helt, men han blir i mine auge utsett for urett i og med at Tamoras hemn er ein smule… overveldande. Difor kan kanskje Titus oppfattast som ein slags helt; han må utslette denne forferdelege og hemngjerrige kvinna!

Er einig i at Tamora er ein karakter ein festar seg ved; ho driv historia framover og er kanskje den eigentlege hovudpersonen?

Takket være meg har du lest Misantropen, sier du - det er jammen mer enn jeg har... Men hyggelig at vi kan inspirere hverandre! Jeg har fått tidsplanen du har satt opp, fra Karamella tidligere i dag, og som jeg sa til henne: det ser jo forlokkende ut, ja... Jeg tør ikke love noe, annet enn at jeg definitivt skal finne frem de samlede fra hyllen og sette meg til å bla litt i løpet av helgen. The taming of the shrew, som dere skal gå løs på nå, er ikke noe dumt sted å starte for min del, og så liker jeg jo å lese skuespill, selv om det er lenge siden sist. Det jeg også sa til Karamella, var at jeg blir litt "misunnelig" for dere som har grunnlag for å mene noe om fortolkningen av Titus, når jeg leser innleggene her i tråden - og misunnelse er som kjent en sterk drivkraft! ;-P

Jeg er fullstendig enig med deg i at Titus ikke akkurat er noen klassisk helt! Til tross for hans skyld og ondskap synes jeg likevel det er mulig å føle sympati med han; han blir jo nesten gal av sorg etter at Lavinia er skjendet og sønnene henrettet for noe de ikke har gjort.

Javel, han startet det hele med å henrette Tamoras sønn (siden sønnen var krigsfange, var vel ikke det uvanlig? Og tross alt, han lot resten av familien gå fri...noe som gjorde det mulig for Tamora å gifte seg med keiseren), men Tamoras hevn er vel en smule uproposjonal, eller? Selv om Titus er den første til å drepe noen av de som er involvert i dette stykket, mener jeg det er Tamora som setter i gang selve blodhevnen.. og her er ikke øye for øye nok!

Hehe, ja, man kan vel ikke vite, kan man? Er Titus drap av Lavinia selvisk eller uselvisk? Er det mulig å skille mellom æresdrap og barmhjertighetsdrap i Titus' øyne? Det eneste vi kan si sikkert er at Titus selv rettferdiggjør sitt drap som barmhjertighet, men kanskje noe av den smerten han føler i ettertid også kommer av at han tviler på sine egne motiver og de veier han har "blitt tvunget" inn på. Det er vel det som gjør Shakespeare så frisk, det uvisse og ubestemte som vi lesere (eller publikum) selv må fylle ut. Og selvsagt at det ved siden av alt det høystemte også er plass til burlesk humor og uortodoks pailaging. ;-)