Omtale fra Den Norske Bokdatabasen
Los Angeles, 1930. Tyve år gamle Arturo Bandini, forfatterens alterego, har publisert en novelle, og lengter etter å gjøre suksess som forfatter. Dagene tilbringer han på et slitent hotellrom, sulten og uten penger. Dette er boken om en ung manns håp, om et elsk-hat forhold til en kvinne, om galskap og om smerte. Dette er den tredje romanen i kvartetten om Arturo Bandini.
Omtale fra forlaget
Forlag Arneberg
Utgivelsesår 2008
Format Heftet
ISBN13 9788291614830
EAN 9788291614830
Genre Klassisk litteratur
Omtalt tid 1918-1939
Omtalt sted Los Angeles
Språk Bokmål
Sider 223
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Arturo Bandini drømmer om å bli forfatter, men i en alder av 20 har han kun en publisert novelle med tittelen ”Og bikkja gjødde til langt på natt” å vise til. Han bor på et temmelig semmert hotell, og i perioder er det knapt så han har penger til mat. Hans kreativitet for å overleve er stor, men det går en grense for hvor langt han er villig til å synke for en matbit.
En dag treffer han meksikanerjenta Camilla Lopez i en bar hvor hun serverer. Dette blir innledningen til et hat-kjærlighetsforhold, hvor de begge fornedrer hverandre til det utålelige lavmål. Jo verre de behandler hverandre, jo mer tiltrekkes de av hverandre. For Arturo er Camilla ”Maja-prinsessen”. Mens Arturo forsøker å få flere noveller og til slutt en roman publisert, drar Camilla ham mer og mer inn i galskapen …
I begynnelsen fikk denne romanen meg til å tenke på Hamsuns ”Sult” fordi tematikken er så lik. Språket er imidlertid mer moderne, og bakteppet i historien er også annerledes. Boka er meget godt skrevet, og forfatteren går dypt, dypt inn i sinnet til hovedpersonen. Vekslingen mellom Arturos ømhet og kynisme var fascinerende lesning! Forfatteren Charles Bukowski , som står bak mange bøker om mennesker som lever helt på kanten av stupet i samfunnet, har skrevet forordet i boka.
Boka kom ut i USA i 1939 og regnes som sentral i amerikansk litteratur.
Forrykende godt skrevet om selvopptatt, men også usikker forfatterspire. Sant å si er jeg-stemmen, den unge italiensk-amerikaneren Arturo Bandini, innledningsvis ganske så uspiselig. Han er jo i egne øyne en mesterforfatter alt etter å ha fått sin første novelle på trykk. Hovmodet rammer ikke minst andre som i depresjonstiden er like så fattige som han selv.
Når Arturo så bråforelsker seg i den meksikansk-amerikanske servitøren Camilla, hindrer arrogansen utviklingen av et normalt, modent forhold. Siden vi som lesere er fanget i jeg-stemmens fortelling, er det først når Arturo lykkes og blir tryggere som forfatter at vi får et ordentlig, fyldigere bilde av henne.
Den norske utgaven har en god innledning av kultforfatteren Charles Bukowski som gjenoppdaget romanen på slutten av 1970-tallet. I Norge var John Fante allerede oppdaget i 1940 av Sigurd Hoel og Johan Borgen med Vent til våren, Bandini!
Boka har rastløsheten til Kerouacs "On the Road", og intensiteten til Hamsuns "Sult", selv om tematikken er mer klassisk, nemlig (den håpløse) kjærligheten. Fantastisk språk, hvor alle setningene virkelig lever, og en bok som sikkert var forut for sin tid stilmessig da den kom.
For hvad gagner det et menneske om vinner den hele verden, men tar skade på sin sjel?
Jeg var tjue dengang. Helvete heller, pleide jeg å si, ta den tida du trenger, Bandini. Du har ti år på deg til å skrive ei bok, så ta det med ro, du må komme deg ut og lære om livet, vandre gatelangs. Det er det som er problemet ditt: uvitenhet om livet. Herregud, mann, innser du at du aldri har hatt noen virkelig erfaring med kvinner? Å,jo da, det har jeg, i massevis. Å, nei da, det har du ikke. Du trenger en kvinne, du trenger et bad,du trenger et spark i baken.
For det er noe som brister, noe som gir etter, plutselig, ett eller anet sted, langt der inne, er det noe som revner, som en demning bryter over og man kan høre det, han kan høre det. Alle sanser er samstemte i ett og samme øyeblikk, stilt inn mot dette ene, mot bruddet. Og det blir helt stille, for dette er øyeblikket hvor alt er fokusert. Selv om man ikke kan fatte rekkevidden av hva som skjer, selv om ord aldri kan beskrive det nøyaktig, vet man likevel hva det er, for dette er endelig, dette er øyeblikket hvor speilet vendes endelig og avgjørende inn mot deg selv, mot ditt aller innerste, og selv om speilet er tomt, selv om du har forlatt speilet, får du likevel se deg selv, i relieff av dine nærmeste, og dermed bryter demningen sammen. Alt begynner å rase, det fosser fram og river med seg trær og hus, mennesker og dyr, vannet farges brunt av jord og grus, for dette er begynnelsen, eller så er det slutten kanskje er det ikke den store forskjellen på de to, men bruddet er endelig, bristen er fullkommen og total og ingen kan være forberedt på dette, for du trodde du var sterk, du har forsøkt å gjøre deg sterk, så er du ikke det likevel, så er du ikke annet enn et menneske, og ingen mennesker er noen gang helt alene, og styrken du har søkt er kun en illusjon, for uansett hvor mye du forsøker å distansere deg vil det alltid komme noen, de vil snike seg gjennom forsvarsverket ditt, bygge bro over vollgraven din og tvinge deg ut av din selvpåførte ensomhet, og så kommer spørsmålet; er man klar til å møte menneskene igjen, er man klar til å miste menneskene igjen? Det er dette som er stormens øye, selve støvets kvintessens, er du klar til å bli forlatt, igjen?
Jeg plukket opp brevet og leste det igjen. Jeg åpnet vinduet, klatret ut og la meg i det skinnende gresset i hellinga. Fingrene mine klorte i gresset. Jeg rullet meg over på magen, senket tennene i jorda og dro ut gressrøttene med munnet. Så begynte jeg å gråte.
Det var så trist der nede i magen min. Det var mye gråt, og dystre små skyer av gass kløp meg i hjerte.
Tilstanden min dreiv meg til skrivemaskinen. Iblant fløy en ide harmløst gjennom rommet. Den var som en liten hvit fugl. Den ville ingenting vondt. Den ville bare hjelpe meg, kjære lille fugl. Men jeg pleide å slå etter den, hamre den ut over tastaturet, og dermed døde den i hendene mine.
Noen forfattere har den fantastiske evnen at de får sagt mye bra med få ord. Her er et forsøk på å samle noen av de beste kort-romanene (her definert til under 300 sider) som jeg har lest. Enkelte av dem kan nok karakteriseres som noveller snarere enn romaner, men de får likevel være med.
Bøker som handler om ensomhet anbefalt av bokelskerene her inne.
Stjålet rett fra Wikipediaen
"Svart humor, også kalt morbid humor og annet, er en spesiell grotesk, pessimistisk eller svartsynt form for humor og satire der emnet er alvorlig og gjerne kan gjøre folk opprørte, slik som død, krig, narkotika og lignende. Provokasjoner og lek med tabuer er ofte en viktig del av den svarte humoren, som kan betraktes som en måte å vekke dem som ser og hører, og dermed et virkemiddel for å endre holdningene i samfunnet. Svart humor er ofte preget av ironi, men også det tragikomiske."
Kom med forslag du
Huskeliste over bøker eg godt kan sjå etter når eg skulle vere så uheldig å ramle innom ein bruktbutikk eller loppemarknad. Men som tittelen seier, det hastar ikkje, eg har plenty av uleste bøker i bokhylla.
Charles Bukowski var en forfatter som skrev romaner, noveller, dikt og artikler(og ett lite filmmanus). Han ble sent ansett som en stor skribent, selv om han skrev fra han var rundt 16-17-18-19 år. Populært kalt for "Kultforfatteren"(noen som vet hvorfor?)
I det han skrev snakker han ofte godt og vondt om forfattere og forskjellige litterære verk. Denne listen skal fokusere på hans mer varme ord om verdens forfattere, og det de brukte så jævlig mye tid på.
(NBPSOSV: Kom gjerne med innvendinger på bøker jeg ikke har tatt med)