Omtale fra forlaget
Annie Ernaux regnes som en av Frankrikes aller største forfattere – prisbelønt, bredt lest og høyt verdsatt. I Årene forteller hun om en kvinnes liv og om Frankrike i perioden 1941 til 2006. Hun reflekterer over kvinnens erfaringer som mor, datter, hustru og ikke minst som skrivende. Samtidig tar hun oss med på innsiden av de store samfunnsendringene, fra klassekamp og kjønnskamp til studentopprør og forbrukskultur. Fotografier og minner danner utgangspunkt for teksten, der forfatterens egen stemme nærmest slynger seg inn og ut av leserens bevissthet. Men teksten fortelles fra et kollektivt ståsted, fra et «vi» som inkluderer leseren. Slik blir selve tiden en fortellerstemme i boka. Med Årene skaper Ernaux en helt ny form for selvbiografisk tekst, en «kollektiv selvbiografi», som er både subjektiv og upersonlig, privat og felles. Årene fra 2008 ble Annie Ernaux' internasjonale gjennombrudd, og boken ble kortlistet til den internasjonale Man Booker-prisen i 2019. Den regnes allerede som en moderne klassiker. Etterord av Sandra Lillebø. «Jeg rives med av Ernaux’s minner og nyter velformulerte tankesprang om vår tid … Bokstavelig talt forbilledlig. Selvbiografisk uten å være selvsentrert. Personlig og distansert på samme tid. Årene er en eneste lang velformulert assosiasjonsrekke på 250 sider ... En bladvender.» Vigdis Moe Skarstein, Adresseavisen «Jeg gremmes over ikke å ha oppdaget Annie Ernaux tidligere … en usedvanlig klar og smart stemme. … Hun spinner en imponerende vev av personlig erfaring kombinert med fransk og europeisk samfunnsutvikling i hennes levetid. … Ernaux er en sitatmaskin uten like. Stadig dukker det opp slående formuleringer, alltid stødig og ledig oversatt av Henninge Margrethe Solberg. … Hun skriver med en tilbaketrukket ettertenksomhet som er intelligent og tiltrekkende … Årene fremstår som en moderne klassiker.» Erlend Loe, Aftenposten «Briljant erindringskunst … Med sitt grasiøse minneverk Årene viser Annie Ernaux at ‘jeg’ alltid inngår i et større ‘vi’ … et klartenkt, nydelig minneverk.» Astrid Fosvold, Vårt Land «Ernaux skriver frem noe som er større enn seg og sitt … en glitrende analyse av etterkrigstidens Europa … en utpreget tenkende forfatter … Teksten er lettlest, stram, visuell, den er sår og skarp. Ernaux bruker akkurat så mange ord som trengs … ypperlig oversatt av Henninge Margrethe Solberg.» Anne Cathrine Straume, NRK «Vekslingen mellom pronomener, og dermed mellom ulike perspektiver, er mesterlig utført. Intensiteten og tankekraften i hennes selvbiografiske romaner savner sidestykke i europeisk litteratur.» Tom Egil Hverven, Klassekampen «Annie Ernaux graver skeptisk og følsomt i sin egen skjøre hukommelse.» Eline Lund Fjæren, Morgenbladet «Et av de viktigste verkene i fransk litteratur.» Édouard Louis «… en selvbiografi som ikke ligner noe annet du har lest. Årene er en alvorstung, fryktløs bok, en På sporet av den tapte tid for vår mediestyrte og forbruksorienterte tidsalder …» New York Times Book Review «Elegant, presist ... virkelig et mesterverk.» Expressen
Forlag Gyldendal
Utgivelsesår 2020
Format Heftet
ISBN13 9788205546271
EAN 9788205546271
Serie Gyldendal pocket
Omtalt tid 1945-1999
Omtalt person Annie Ernaux
Språk Bokmål
Sider 248
Utgave 2
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Dette var en fascinerende bok som ofte traff meg med stor gjenkjennelig kraft. Ernaux er opptatt av tid og minner, og hun har her begitt seg ut på det vanskelige prosjektet å skrive en bok som skal fange henne selv og hennes utvikling sammenkoblet med erindringene om og endringene i de nære omgivelsene og de tilsvarende i den store verden. Boken skulle derved bli en slags personlig, kollektiv minnebok, og det synes jeg hun har lykkes godt med.
Den ble gitt ut da hun var 67 år og dekker årene 1941-2008, og for meg, som bare er litt yngre enn henne, er den gjenkjennelig på mange måter. Først og fremst gjelder det selve det mer overordnete emnet: opplevelsen av tiden som går og alle minnene som er nesten fysisk lagret i oss. Hun opplever det som om hun er en palimpsest, et dokument der eldre skrift er fjernet og som blir brukt om igjen. Selv forestiller jeg meg det med et bilde fra arkeologien, hvordan minnene ligger stratigrafisk lagret i oss, slik vi kan se det i en profil i feltet. Det er jo noe av samme opplevelse, og det som er fascinerende, er at med alderen kan minner langt nedefra bryte opp til overflaten, slik at man kan få følelsen av å bli ett med den man var i yngre dager.
Jeg kjente meg jo også igjen i mange av både de personlige og de kollektive minnene hennes, alle disse endringene vi har opplevd og vært en del av. Men i og med at hun skildrer et liv i Frankrike, er det jo mye jeg ikke kjenner meg igjen i, - f.eks. mange navn på tv-personligheter og -programmer og dessverre også politikere, og dette trakk leseopplevelsen litt ned, men i det store og hele kjente jeg meg godt igjen, - både i stort og smått. Altså: en fascinerende og tankevekkende bok!
Etter mye omtale av boken i avisene ønsket jeg å lese denne boken. Forfatteren er noe eldre enn meg, men etter noen sider var jeg på høyden av begivenhetene. Det er mye referanser til fransk kultur som jeg kjenner delvis til men like vel var boken bra. En artig studie av utviklingen etter 1945 og da spesielt sett med kvinneøyne. Som mann har jeg bare observert det fra den andre siden. Hun knytter også mange endringer til vurdering av "utvikling og forbedring". Trigget derfor mye tanker underveis. En bok og lese men les sakte og tenk.
Boken er en biografi og kommentar til hvordan samfunnet har utviklet seg siden 1940. Selv om forfatteren er fransk og kommentarene gjelder endringene i det franske samfunnet, er det ikke vanskelig å kjenne seg igjen, og se paralleller til det norske samfunnet. Boken er både biografisk og universell - den beste jeg har lest på lenge!
Verden fra ca 1940 til ca 2006 sett fra Frankrike. Til tider gjenkjennelig, til tider interessant, ofte tilknytninger til franske navn jeg kke har noe forhold til.
Kritikerrost bok, en «kollektiv selvbiografi» og forfatterens stor internasjonale gjennombrudd.
Det er en spesiell tekst, der den blander det store og det lille og følger oss gjennom den franske historien fra etterkrigstiden frem til 2008. Vi får det lille gjennom en mengde fotografier som beskrives og som flettes sammen med verdensbegivenheter. På slutten beskrives teksten: imperfektum (må innrømme at de grammatiske formene er litt rustede, så her må jeg ta fortelleren på ordet), punktnedslag, og variasjon mellom en hun og et vi.
Jeg er usikker på om jeg liker teksten, ideen eller helheten. Enkelte observasjoner, særlig knytter til «slekters gang» for å bruke en klisje (og det er meg og ikke forfatteren) grep meg veldig. Beskrivelsen av følelsen av å eldes er vare, tankevekkende og gjenkjennelige. Det samme gjelder observasjonene av forholdet mellom det store og det lille, der Marilyn Monroes død gjør sterkere inntrykk enn drapet på Kennedy fordi det da var andre ting som var viktig; en forsinket mens. Beskrivelsen av den kollektive resignasjonen over kriger langt bort er treffende.
På den andre siden blir teksten på denne måten også distansert og teoretisk. Vi føler ikke med kvinnen som har en forsinket mens, men reflekterer over hvordan samfunnets kontroll over kvinnens seksualitet har endret seg. Jeg synes også at veldig mye blir eksplisitt, Fortelleren viser ikke bare, men tilbyr oss også en fortolkning. Som den nevnte passasjen på slutten, der bokens formgrep brettes ut og fortolkes. Det blir en veldig eksplisitt leserveiledning.
Som leser av den norske oversettelsen, ble jeg sittende å undre hvorfor noe er oversatt, men andre tvinger på fransk.
Absolutt leseverdig, men den taler sterkere til hjernen enn til hjertet. Det er noken morsom bok å lese i en lesesirkel der man kan trekke paralleller til hennes litterære forbilder. Mine tanker går til Roland Barthes tekst om fotografiet.
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verketI mylderet av begreper ble det stadig vanskeligere å finne sin helt egne setning. Den setningen som, når man gjentar den i sitt stille sinn, gjør det lettere å leve.
Og hvordan skal hun organisere alle minnene som har hopet seg opp i henne - begivenheter, små nyhetssaker, tusenvis av dager som har ført henne dit hun er i dag.
Vi syntes ikke noe om at kroatene, kosoverne og så videre drepte hverandre som villmenn i stedet for å følge vårt eksempel. Vi følte ikke at vi tilhørte samme Europa som dem.
[...]
Det som skjedde i Rawanda, hadde vi enda mindre lyst til å sette oss inn i, det var jo umulig å forstå hvem av hutuene og tutsier som var gode og onde. Å tenke på Afrika hadde alltid vært utmattende.
Normløsheten grep om seg. Folk brukte et stadig mer virkelighetsfjernt språk som et slags bevis på at de utmerket seg intellektuelt.
I likhet med det seksuelle begjæret, opphører erindringen aldri. Den knytter døde til levende, virkelige mennesker til oppdiktede, drømmen til historien.