Sterk og tankevekkende beretning om det å være pårørende til et familiemedlem som måtte stå utenfor samfunnet på grunn av alvorlig sykdom. Dette er en bok alle burde lese! Anbefales på det aller sterkeste! :-)

Les gjerne hele omtalen min her.

Jeg håper denne boka får mange lesere. Obligatorisk lesning for vår statsminister, statsråder og politikere.

Godt komponert - balanse mellom innblikk i et liv og betraktninger. Obligatorisk bok om viktigheten av velferdsstaten.

Moren til forfatteren ble alvorlig kreftsyk i tidlig alder, og deretter ballet det på seg. Fra å jobbe mer enn fullt, ble hun uføretrygdet. Smertene og bivirkningene fra alle medisinene gjorde arbeidslivet til en saga blott.

Forfatteren retter fokus mot en gruppe som sliter med å bli hørt. At det kan føles som en fulltidsjobb å være trygda. Man er jo for syk til å jobbe, men det krever både sin mann og kvinne å holde seg oppdatert på nye regler, og omstendelige søkeprosesser.

Interessant og tankevekkende bok.

Håper denne boka når ut til veldig mange. Min omtale her

Kristijànsson skriver godt og innsiktsfullt om å være pårørende til en alvorlig syk person. Tross bokens tragiske og dystre ramme er den full av humor og treffende poenger - satirisk om klasseskillet i velferdsstaten.

Det er vanskelig å sjangerbestemme denne boka. Mímir Kristjánsson forteller historien om mora si, og hennes mange kamper etter at hun ble kreftsyk.Samtidig er det en selvbiografi, hvor forfatterens oppvekst med en alvorlig syk mor skildres. Og over der igjen handler det om hvordan vi som storsamfunn forholder oss til folk på trygd.

Grunnstrukturen kan minne om Kristjánssons bok Frihet, likhet, Island, hvor forfatterens eget miserable ung-voksen-liv på den tida tråkles sammen med en større fortelling om et Island i krise.

I Mamma er trygda er han blitt eldre, og nå handler det om egen barndom og det å selv skulle bli far. Koblingen mellom det politiske og det personlige er enda mer vellykket i Mamma er trygda enn i boka om Island.

Kristjánsson har en misunnelsesverdig lett penn. Vittigheter, småhistorier fra eget liv og faktaopplysninger veves sammen til ei bok som aldri synker sammen under vekten av egne ambisjoner, selv om den er rikelig lastet. (Det var en lettelse å lese i etterordet at Kristjánsson skrev manuset tjue ganger før han kom i mål.)

Er det ei politisk bok? Ja, men jeg synes den er det på naturalistisk måte mer enn en realistisk måte, for å si det med litteraturhistoriemerkelapper. Kristjánsson viser fram samfunnets nedlatende holdninger til de som er på bunnen, men Mamma er trygda er ikke en forlengelse av Rødts partiprogram.

Mamma er trygda er en energibar av ei bok; tynn, men effektiv.

Skremmende lesning, denne anbefales sterkt

«Meg og mamma som lente hodene mot hverandre. Jeg hadde på meg redningsvest, vi må ha vært på båttur, bak oss var himmelen knallblå. Mamma var solbrun og hadde på seg solbriller. Hvor gammel var jeg der. Åtte, ni? Det sa albumet ingenting om. Men det må ha vært før jeg fylte ti. Vi så lykkelige ut sammen, og så lykkelige så vi aldri ut etter den sommeren mamma fikk kreft.»

Endelig har jeg fått lest Mímir Kristjánssons bok Mamma er trygda som ble utgitt i 2019. Boken starter ved at han forteller om den første hunden de hadde som fikk kreft og måtte avlives, de er hos dyrlegen med hunden:

«Til slutt ga han opp, og med sine siste krefter kom han luntende bort og la hodet sitt i fanget mitt. Jeg rufset ham i pelsen og klødde ham bak ørene, og så sovnet han inn for aller siste gang.
Bacchus fikk ikke cellegift. Lillehjernen hans ble ikke strålt i stykker. Han gikk ikke på hormonkur så han føyk opp i vekt. Han måtte ikke gå på morfin, begynte aldri å skjelve, slet ikke med depresjoner og søvnløshet.
Bacchus fikk aldri dårlig råd, måtte aldri gå til Nav for å tigge om hjelp. Han mistet ikke jobben, mistet ikke det sosiale livet sitt, ble aldri ensom, ble aldri uføretrygda.»

Mímir Kristjánsson forteller i denne boka om livet til en kreftsyk mor. Om det å være barn, etter hvert enebarn, ungdom og voksen med en kreftsyk mor i mange år. Han skriver at han har ventet på at moren skal dø siden han var ti år. Høsten moren ble syk, grein han hele tida. Men på et tidspunkt gikk det tomt. Når han får vite at moren igjen er innlagt på sykehuset kjenner han på frykten at hun skal dø. En annen del av han kjenner på en lettelse. Var det ikke like greit å bli ferdig med det? Moren ville dø, det var i hvert fall noe hun sa.

«Det sa hun i alle fall selv.
Jeg skulle ønske jeg kunne legge meg i kveld og våkne opp død i morgen, sa hun.
Et av de spørsmålene som engasjerte mamma mest var retten til å få hjelp til å gjøre slutt på livet, til å bli «koblet fra», som hun kalte det.
Hva om legene ikke vil gjøre det? spurte jeg.
Da må du ta deg av det.
Ja vel, svarte jeg.
Men jeg kom selvsagt ikke til å gjøre det. Jeg kom aldri i livet til å gjøre det.»

Flettet innimellom kommer politikeren og den samfunnsengasjerte Mímir Kristjánsson til orde - kraftfull som alltid:

«Hva kostet det egentlig den norske skattebetaleren at mamma overlevde? Det er vanskelig for meg å si nøyaktig, men billig var det ikke.
Det er meningen at staten skal gå i pluss på folk. En voksen mann bringer inn mer til statskassen enn han koster. I tilfellet mamma går staten i minus så det synger.
Mamma har vært inn og ut av sykehus så lenge jeg kan huske. Bit for bit har de plukket kroppen hennes fra hverandre. Operert bort brystet, Oernet lymfekjertler, tatt ut deler av en svulst i hjernen. Sprøytet henne full av cellegift og forsøkt å brenne bort kreftcellene ved hjelp av stråling.
Mamma tar så mye medisiner at det hver uke kommer hjemmehjelp for å hjelpe henne med å ta riktige tabletter. Nesten like ofte må hun til legen, eller det blir vel riktigere å si legene, det er et helt team som er sving for henne.
Mamma bidrar ikke med noen ting. Hun jobber ikke, det har hun ikke gjort på snart tjue år. Hun har aldri tjent opp mange pensjonspoeng, for mamma tilhører den generasjonen som kunne studere så lenge de ville, og hun kom ikke ordentlig inn i arbeidslivet før hun var i starten av trettiårene. Etter femten— seksten yrkesaktive år var hun ute igjen.»
Omtale fra bloggen her

En ærlig bok om både han selv og hans mor.
Denne boka er valgt ut til å være boka «hele Rogaland» leser. Det er lett å forstå. Det er blitt en Stavanger bok med god skildring av deler av Stavangers historie.
Mimir Kristjansson deler mye av seg selv gjennom å fortelle som mors historie. Den er varm, ærlig og et godt tilskudd til Stavanger litteraturen.
Innimellom litt mye politikk sett med «Rødt»- perspektiv, men det tåler vi!

Målet er 65 bøker.

-

**

Bøker lest i 2020.

.

Alt jeg har lest i 2021

Forhåpentligvis mer en i 2021

Bøker jeg ønsker å lese før 2026 det året jeg blir 40

Bøker

Oppdateres løpende