«EN TEORI OM alkoholisme kan være denne: Så lenge man drikker og er lykkelig, har man ikke alkoholproblemer. Hvis man derimot er ulykkelig og drikker, blir det straks verre.
De fleste drikker for å bli glade, for å feire noe. Fordi alkoholen volder så mye skade, er det vanskelig å snakke om gleden ved å drikke. Vi fornekter de lyse sidene ved alkoholen for hverandre, fordi snusfornuften forteller oss at vi ikke må lokke folk lenger ut på skråplanet. Derfor forblir det på overflaten en gåte hvorfor så mange velger å drikke, det er tross alt både dyrt og skadelig. Men de som er glad i å drikke, vet utmerket godt hva svaret på gåten er, og det er at drikking kan være jævlig kjekt - i alle fall til å begynne med.»

Selv om jeg har lite positivt å si om det politiske partiet Mímir Kristjánsson representer, lytter jeg til Mímir. F eks når han uttaler seg i Dagsnytt 18. Han har en ærlighet med seg som jeg synes for mange politikere mangler. Et ekte engasjement for temaet han ytrer seg om.

Boken Pabbi en familiesaga om drukkenskap er den tredje boken Mímir Kristjánsson har skrevet som jeg har lest. Boken ble utgitt i 2024. Jeg har hørt han snakke om temaet i boken på radio. Allikevel ble jeg overrasket over å lese om hvor mye alkohol han inntar når han drikker. Jeg håper at han etter hvert kommer til den konklusjonen at det ikke kan fortsette slik. Vi trenger hans stemme i samfunnsdebatten.

Boken handler jo om «Pabbi», Mímirs islandske pappa, men den handler like mye om Mímir selv, og enda mer om alkoholisme og alkohol, - om kjærligheten til den og mellom far og sønn. Det er en rystende, reflektert og tilsynelatende helt selvutleverende beretning om alkoholens betydning og forbannelse. Boken gir en grundig innsikt i alkoholikeres forhold til alkohol og gir derfor en større forståelse for problemet, og man kan ikke annet enn å være lykkelig over å ha unnsluppet å bli så forført av den.
Det er alltid interessant å lese om mennesker og levd liv, så også her, - terningkast fem.

Mìmir Kristjànsson har skrevet en sterk og brutalt ærlig beretning om farens og ikke minst sin egen drikking.

Slukt. Eg har ikkje lese mykje om alkoholisme før, men dette slår meg som ei annleis forteljing om livet med flaska. Han teiknar eit rørande portrett av far sin, med både lidelse og glede og kjærleik intakt. Determinismen og skjebnen gjennomsyrer heile boka. Slekt skal følge slekters gang. Boka opnar som ei islendingesoge med ei lang oppramsing av slektsledd som koplar Mímir sjølv til Eigill Skallagrimsson (som er ein av dei mest fascinerande (anti-)heltane frå islendingesogene). Alkoholen har følgt slekta nedover i ledda.

God bok! Heilt klart skriven av ein son som forventar at foreldra elskar han nok til å vere villige til å vere der for han heilt uavhengig av kva han måtte finne på å gjere, i livet så vel som i døden.

«En familiesaga om drukkenskap» Mimir forteller om faren sin som var alkoholiker, men som var en god, kjærlig og omsorgsfull far. Han skriver og reflekterer også om egen drikking. Han kaller seg ikke alkoholiker, men vet at han drikker som en alkoholiker. Alkoholen er hans venn, og han har ikke noe ønske om å slutte.

Jeg likte boka godt, hørte den som lydbok hvor han selv leser. Godt språk og gode refleksjoner, selv om det er ganske uforståelig at han ikke ønsker å slutte å drikke når han sier «Jeg vet at jeg drikker så mye at jeg ødelegger for meg selv og for menneskene rundt meg».

Bøker eg har lest dette året

Bøker lest

Bøker eg las i 2026

Alt jeg leser i denne perioden. 14 januar til 6 februar på Granka.