Mennesker blir født, mennesker lever og mennesker dør. Det er én av de få ubestridte faktumene i livet vi alle kan enes om, uansett tro eller livssyn. Fødsel, liv, død. Så naturlig, men allikevel så vanskelig å forsone seg med. I “Mors gaver” skriver Cecilie Enger om de mange sidene ved det på én gang både umulige, deilige, kranglete og fantastiske livet, men mest om hvordan vi klorer og sliter for å prøve å holde fast i det.

Med en mor på sykehjem som sakte og skremmende mister hukommelsen, blir Cecilie Enger konfrontert med døden. Den stirrer uredd på henne når hun møter morens tomme blikk, og når angsten kryper opp i halsen om moren ikke svarer fort nok i telefonen. Noen reagerer med sinne, andre trekker seg unna eller viser en kvelende omsorg for sin aldrende og syke forelder, men Enger finner sin egen metode. Hun finner morens gamle julegavelister, skrevet og oppbevart gjennom en årrekke, og bruker dem som utgangspunkt til å tegne opp historien om sin egen familie. Som i et forsøk på å forstå de mange nyansene i morens liv før hun skal dø, før hun forsvinner for aldri mer å komme tilbake.

Gjennom tanter, onkler, besteforeldre, søsken og søskenbarn, fra utvandring til USA og tilbake til Halden og videre til Oslo og Asker. Gjennom hverdagsliv, skolegang, høytider, sommerferier, barnefødsler og død, skuffelser, gleder, kjærlighet og tenårsopprør; Cecile Enger bruker julegavelistene til å spore an sin egen hukommelse om familiehistorier og opplevelser. Der tingene skrevet med penn på et stykke papir bare gir skinn av å være “ting”, ligger det bak hver enkelt av dem så mange historier og minner. En ting er ikke bare en fysisk ting; for oss mennesker representerer de så mye mer når vi ser på dem gjennom hukommelsen blikk, noe Enger fremhever ved å veksle mellom fortid og nåtid.

Det er noe nydelig hjelpeløst over “Mors gaver”, og samtidig en følelse av desperasjon som resonnerer langt inn i hjertekammeret. Enger vil så inderlig gjerne forstå; ikke bare hvorfor det “ble som det ble”, men for å kunne forsone seg med at et liv snart er over, at moren skal dø. Kontrasten mellom hennes egen skarpe hukommelse som vekkes av julegavelistene og morens sviktende minne, er sterk og skildres på en så myk, men allikevel vond måte at det setter seg en klump i halsen. Hva vil det si å gi, å få og hvor viktig er fysiske ting for oss mennesker når vi skal holde fast ved minner – og tiden som har gått? Og hva er hukommelsen vår uten faktiske ting? “Mors gaver” er skrevet med dyp innsikt og en finstemt evne til å se de mange synlige og usynlige trådene som binder mennesker sammen. Og når trådene brytes, har vi tingene som bærer minnene og hukommelsen videre.

Den boka!

Rørende og gjenkjennelig

"Mors gaver" er Cecilie Engers (f. 1963) sjette roman (og syvende bok dersom man tar med barneboka "Kjell Aksel - en snauklippet historie fra 1999), i følge Wikipedia (skjønt jeg savner "Kammerpiken" som utkom i 2012 i Wikipedias oversikt). Selv har jeg bare lest "Himmelstormeren" om Ellisif Wessel, rebellen og overklassekvinnen som engasjerte seg i kvinnekamp blant samer og kvener i Finmark i første halvdel av det 20. århundre. En engasjerende og interessant bok, for øvrig! "Kammerpiken" endte jeg derimot opp med å avbryte etter å ha erkjent at dronning Mauds kjoler - eller kjoler over hode - kanskje ikke er det som interesserer meg mest her i verden.

Da Cecilie Engers mor fikk Alzheimer og endte opp på Bråset bo- og omsorgshjem i Røyken (nabokommunen til morens hjemkommune Asker), måtte hun og familien etter hvert avvikle barndomshjemmet på Høn. I tillegg til at det var sårt å se moren forsvinne inn i glemselen, ble dette for forfatteren en reise tilbake i tid, til barndommen og den gangen moren var et rivjern med sine meningers mot - politisk radikal, med sterke nei-til-EU-meninger og en kvinne som ikke gikk av veien for å skrive protestinnlegg i lokalavisen når hun følte for dét.

"Nå husker ikke mor Høn lenger, og jeg snakker aldri om huset når jeg er på besøk, for å skåne henne. Hver gang vi går rundt omsorgssenteret, som det så hensynsfullt kalles, og kommer til inngangen, stanser hun og sier: Skal vi inn her? Her har jeg aldri vært før. Så tar hun meg under armen og sier: Skal vi se hva som venter oss på innsiden?

Tenker hun ikke på noe annet enn det hun ser, lukter, hører? Finnes ikke huset lenger? Ville hun sett på den blå døren nå, på frosten på bakken og rimet på innsiden av vinduene, og ikke ant at store deler av livet hennes har vært innenfor disse veggene. Med heftige diskusjoner, kjærlighet, fortvilelse, hennes voldsomme engasjement?

Av og til er jeg også borte for henne. Som datter kommer og går jeg i bevisstheten hennes. Oftere og oftere er jeg et hvilket som helst menneske." (side 13)

Her treffer forfatteren en sår nerve for alle de som har opplevd at foreldrene har forsvunnet inn i glemselen, hva enten man snakker om Alzheimer spesielt eller demens generelt. Skjønt man ved Alzheimer i alle fall glimtvis kan oppleve autentisk kontakt, slik den en gang var ...

Cecilie Enger kommer i forbindelse med ryddingen i morens hus over en skrivebok, der moren har skrevet opp absolutt alle presanger som har vært gitt og mottatt til jul gjennom alle år. Mens hun sitter og blar i denne, oppdager hun at disse i utgangspunktet så uskyldige notatene ikke bare er historien om familien Enger, men også sier noe om den utviklingen Norge som nasjon har gjennomgått fra slutten av 1950-tallet og frem til i dag. For gavene sier noe om hvordan det sto til i det som etter hvert ble velstands-Norge - mens vi var på vei dit. Gjennom de magre 1960-årene der det meste var hjemmelaget, med dog preget av optimisme, og 1970-tallet der velstanden for folk flest begynte å befeste seg for alvor, inntil den sprang ut i full blomst på 1980-tallet. Og for meg som er omtrent like gammel som forfatteren, blir dette også en reise gjennom minner fra egen oppvekst og levde liv. Akkurat dette - gjenkjennelsen - er nok nøkkelen til suksessen Cecilie Enger opplever med denne boka, som flere steder betegnes som hennes definitive gjennombrudd.

Morens gavelister får forfatteren til å huske mange enkeltepisoder og familiemedlemmer fra egen oppvekst, det være seg en tante med tunge depresjoner til familiemedlemmer som hun har blitt fortalt opplevde å få hele sin oppsparte formue revet bort i forbindelse med børskrakket i 1929 ... Hun trekker frem enkeltepisoder og samtaler som har gjort et dypt inntrykk på henne - noe er til å smile av, noe gjør en trist ...

"Mor rakner, litt etter litt, og nå har hun mistet forståelsen av hva en gave er. Hun som alltid satte frem de styggeste bilder på peishyllen og la de mest usmakelige puter i sofaen, når giverne av disse tingene var på besøk. Ga jeg henne et smykke, brukte hun det alltid når vi var sammen. Og da Ola, som seksåring, kjøpte en stor, rød plastring til henne, gikk hun med den hver gang han traff henne." (side 81)

Og jeg som fremdeles husker hvordan det var å gå på skole på lørdager, og som dessuten husker hvor befriende det var da lørdagsfri ble innført, måtte virkelig smile når forfatterens mor på side 140 i boka beskrives som en iherdig motstander av lørdagsfri skole. For hvordan skulle det gå med alle barna? Hvor skulle de gjøre av seg på lørdager? Bare drive formålsløs rundt uten å ha noe sted å gå? Hvorpå faren, som moren senere skilte seg fra, utbrøt "Kan de ikke bare være hjemme, som andre folk?" For ikke å snakke om morens indignasjon da hun fikk "Anna i ødemarka" i julepresang fra sine foreldre. Trodde de kanskje ikke at hun var mer intellektuell enn som så, og så fnøs hun av denne ukeblad-romanen ... Og jeg fikk samtidig flashback til et minne om den samme boka hjemme hos oss en jul, bare at der var den faktisk til glede, som all annen dokumentarlitteratur som handlet om mennesker som hadde hatt det vanskelig og som klarte seg på tross av dette. "Dankert-Anna" føyde seg pent inn i denne rekken, selv om man neppe kunne snakke om stor litteratur. Og når hun skriver om moren som gråter seg gjennom filmen "Broene i Madison County" med Meryl Streep og Clint Eastwood i hovedrollen, tenkte jeg: "Gi meg navnet på den - mann som kvinne - som ikke har tørket en eneste tåre under denne filmen?"

"Alle vet at det skal skje en dag. Det er naturlig å oppleve foreldrenes bortgang. Men når det skjer, så er det likevel ikke som man har forberedt seg på. Det er en tom sorg, det er å kjenne seg som en etterlatt barn, selv om jeg er voksen. Det er vemod over tapt tid, anger over det so er sagt og det som ikke er sagt, og takknemlighet over alt som har vært fint." (side 256)

Hun får sagt det, Cecilie Enger! Hun skriver om sin mor, men klarer samtidig å få det til å bli så allmenngyldig - som om vi alle er i samme båt og i bunn og grunn opplever det samme, men med noen ulike detaljer her og der. Hun treffer dermed en streng av gjenkjennelse hos de fleste av oss, og med en rørende og naivistisk humor og glede gjør hun samtidig det hele litt ufarlig. Hun bekrefter også myten om at "det er noe i de fleste familier", men måten hun pakker det hele ut på, er så fylt av respekt at jeg aldri tenkte på det som pinlige avsløringer av hennes families indre liv. Og mens vi er inne på dette med julegaver - jeg tipper at denne boka kommer til å ligge under særdeles mange juletrær i år. Og så håper jeg at alle som stifter bekjentskap med Cecilie Enger for første gang gjennom denne boka, også tar seg bryet med å lese "Himmelstormeren"! Det fortjener både boka og leserne!

Cecilie Enger skriver så lett og ledig, samtidig som hun med få, presise ord klarer å fange inn mennesker, stemninger og tidskoloritt. En fornøyelse fra ende til annen! Ikke til å undres over at hun er blitt belønnet med Bokhandlerprisen 2013!

Jeg forsøkte å lese sakte for å hale ut tiden jeg hadde med denne aldeles nydelige romanen. Gleder meg til å duskutere den med min egen mor. Hva er en god bok for meg? En bok som språklig sett ikke irriterer meg, en bok som ikke er forutsigbar, en bok som beveger meg og en bok som endrer meg.

Denne boken hadde jeg lite forventninger til, men det ble gjort til skamme! En utrolig bok som rommer så mye om: jul, gaver, oppvekst, familiehistorier, norsk kulturhistorie de siste 150 år, sosialismen på 70-80 tallet, skikker, ekteskap, vennskap, krangling, mor/datter-forhold, demensproblematikk for pårørende/den syke, å forholde seg til demens, død, liv, familieroller: tanter, onkler, besteforeldre, foreldre, barn, søsken osv., kjærlighet til personer, ting og steder, osv. osv.
Hva er en gave, hva betyr det å gi en gave, hva rommer en gave, hva er det å ta imot en gave - hvilke følelser får vi av gaver, nye gaver eller brukte gaver (gjenbruksgaver).
Cecilie Enger har skrevet en bok som var så mye mer enn jeg noensinne kunne tenkt meg at en bok om gavelister gjennom 40 år kunne romme. Jeg ble betatt og levde meg inn i de ulike stemningene og historiene mens jeg hørte henne lese eller leste selv. Anbefales på det sterkeste - kanskje mest en bok for kvinner/jenter. Vi har mer å relatere dette til. En god bok om familieforhold og oppvekst som jeg dro paraleller til i min egen familie og oppvekst.

varm, gripende fortelling., full av følelser, glede, sorg, fortvilelse og sinne, nydelig leseopplevelse, gjenkjennende og hjerteskjærende. hva blir husket av meg og mine "ting" (og historien bak) når jeg er borte? en blir så hjelpeløs i møte med livet og døden

Jeg var sikker på at dette skulle være en opphypa "damebok", men så endte den opp med å være noe av det skjøreste og vakreste jeg har lest på lenge. Les denne!

Engers bruk av sin mors oversikt over julegaver til og fra familie og venner er et originalt utgangspunkt for en roman. Det gir grunnlag for familiehistorie, men også vesentlige refleksjon over gavers betydning for giver og mottaker. Slik sett blir også boken et bidrag til kulturhistorien.

Tack för den här boken Cecilie Enger!
Finstämd och rolig bok om en entusiastisk, energisk och engagerad mor med en skrivande dotter och deras relation samtidigt som Alzheimer sveper in modern i en allt tjockare dimma. Mycket läsvärd. Slutet kom lite väl abrupt för en sexa. Hade velat haft det hela mer utförligt i slutet...
Inläst av författaren och för en gångs skull är det en fullträff!
Läser nu en annan bok som läses in av en skådespelerska, och Enger läser sin bok bättre. För en gångs skull anser jag att författaren KAN läsa in sin bok!

Ensom og forlatt stod boken i bokhylla på biblioteket. Den som er periode var så omsvermet. Flere ganger har jeg sett den stå der uten å låne den med meg. Boken mange har snakket og skrevet så mye fint om. Som jeg tenkte neppe ville være noe for meg. Fordi den oste av en datter som elsket sin mor, en mor som var sterkt angrepet av «flink-pike»-syndromet – begge deler er noe jeg ikke kan kjenne meg igjen i. I tillegg liker jeg ikke "hysteriske" tilstander rundt en bok. Slike bøker har en tendens til å skuffe – muligens fordi det er knyttet så mange forventninger til dem. Men nå er boken lest og jeg likte den.Mer i innlegg på bokbloggen min

En vakker, sterk, sår og lavmelt bok..
Jeg hørte lydbok versjonen der forfatteren selv leser. Anbefales!

Vær med å stemme på Tiårets beste norske roman

Det har vært og vil bli en del nordiske forfattere i år fordi jeg skal studere nordisk litteraturvitenskap til høsten. Jeg koser meg!

Bøker hvor handlingen i en og samme bok er plassert i flere tidsrammer. Utstilte bøker i biblioteklokalene februar 2016.

Bøker jeg ønsker å høre som lydbok

Her er en oversikt over bøker jeg har lest, de ligger kronologisk etter lesedato. Jeg prøver å gi terningkast til hver bok jeg har lest, det er en helt subjektiv vurdering!

Satser på et bedre leseår enn 2013, som ble et år med alt for lite lesing. Finnes så mange bøker der ute jeg har lyst til å lese, så årets nyttårsforsetter må være å la Candycrush vike plassen til fordel for andre og mer givende gjøremål, som for eksempel lesing. Så får vi se når 2014 er over om jeg klarte å oppfylle fortsett mitt :)

Bøker som bør sjekkes ut :-). De bøkene som jeg har skaffet kan legges inn i boksamlingen.

nytt år nye muligheter

Bøker lest i 2020.