En ganske interessant fortsettelse av "slåttekar .." og nok et eksempel på godt skrivearbeid fra Hoem. Han er flink til å skape troverdige og levende slekts-historier på et relativt tynt grunnlag. Som det fremgår av epilogen, er det meste av boka fiktivt, mens navn og datoer forholder seg til den faktiske virkelighet.
Akkurat som forrige bok som jeg likte svært godt.
Denne fanget meg likevel ikke i samme grad. Klarer ikke helt å sette finger'n på akkurat hva det er som "mangler", men det hele ble kanskje en aning overfladisk? Eller at en historie som faktisk er, eller burde være, ganske lang, oppleves som komprimert?
Eller at jeg ikke likte hovedpersonen i boka noe særlig:
Denne Eilert, med alle sine ørkesløse religiøse grublerier, vasser rundt i det nye livet "på prærien", med en enorm arbeidskapasitet, med kvinnfolka løpende etter seg, jobbtilbud over alt, og topper dette med en kledelig dose beskjedenhet. Nokså "klisjé - Norsk" synes jeg og jeg merker ofte at jeg rett og slett blir irritert på rollefiguren. Etterhvert tar Troen skikkelig tak i fyren også, og da fremstår han enda mer usympatisk, all den stund han preker nestekjærlighet og denslags til alle og enhver, mens hans egne arme foreldre hjemme på Vestlandet, tar han seg ikke tid til å besøke en eneste gang!
Så kan man selvfølgelig si at; sånn var det. Hoem ønsker ikke å sukre denne historien, og bra er dèt.
Bokas avsluttende del vies for en stor del til de gamle hjemme på Rekneslia. Han har et godt grep om denne delen av boka synes jeg og disse avsluttende kapitlene fremstår som troverdige, ganske gripende og bærende for hele boka. Ingen kjære mor, for de gamle, og ikke mye hjelp å få for en stakkar, hverken fra sine egne eller av det "offentlige". Og sånn var det.
Alt i alt en bra bok, men finner ikke helt "spenningen" i historien.

En av de beste norske romanene i 2015!

Edvard Hoem (f. 1949) har skrevet mange bøker om egen slekt. Basert på en del kilder har han forholdt seg til de ytre hendelsene, men ellers diktet seg inn i deres liv.

Nesje fra romanen "Slåttekar i himmelen", er Edvard Hoems oldefar (linken går til min omtale av boka). Han fikk fire sønner, og endte opp med å miste dem alle. Handlingen i denne boka startet i 1874, på landsbygda utenfor Molde.

Nesjes første kone døde, og senere giftet han seg med Serianna. Siden fulgte vi Nesjes svigerinne Gjertine, som var svært frimodig av seg, og som slekta av den grunn fryktet for ikke skulle bli gift. Men gift ble hun, og hun gikk etter dette inn for at hun og ektemannen skulle reise til Amerika.

De som satt hjemme ble i brevs form fortalt hvor fantastisk det var "over there", og mange ble derfor fristet til å reise etter. En av dem er Eilert Knutsen, sønn av Nesje og Serianna. I romanen "Bror din på prærien", som er en fortsettelse av "Slåttekar i himmelen", følger vi Eilert på hans ferd over til Amerika. Han er kun seksten og et halvt år gammel, og han reiser mutters alene. Han er en høyreist og flott ung mann, noe vi merker fordi damene åpenbart svermer rundt ham. Selv er han livredd for å binde seg til noen, slik at han ikke skal få fullført drømmen sin om et bedre liv. Han jobber iherdig med ikke å la seg rive med, verken av følelser eller øyeblikkets lyster.

Til slutt kommer han omsider frem til Roslyn utenfor byen Webster, der tanta Gjertine og mannen Ole Aas bor.

"Synet som møtte han da ho snudde seg, var uventa. Gjertine reiste seg seint og tok han i handa, men ho smilte ikkje og omfamna han ikkje. Ho mumla at han fekk vera velkomen. Kva var det som gjekk føre seg her?" (side 24)

Livet på prærien er ikke bare mye hardt arbeid, men det er i tillegg ensomt. De fleste bor langt fra folk, og den eneste dagen de i grunnen treffer andre er når de reiser til kirken på søndager. Gjertine, den en gang så levende tanta til Eilert, er deprimert. Livet ble ikke slik hun trodde at det skulle bli, og for det meste sitter hun igjen på gården mens mannen stort sett er på farten. Det skal vise seg at Eilert kommer med de forløsende ordene, som gjør at Gjertine ikke går fullstendig i stykker der ute på prærien. Hvorfor tar ikke Ole Aas med seg sin kone på jakt? Dette har Ole aldri tenkt på. Men hvem skal passe barna? Eilert tilbyr seg med det samme. Etter dette dukker livsgnisten atter opp i Gjertine.

Gjertine og Ole har en vakker datter, 14 årige Olava. Det er ikke fritt for at Eilert og Olava får et godt øye til hverandre. Eilert er imidlertid fremdeles så redd for å binde seg opp i noe han ikke kan komme seg ut av at de fleste mulighetene forsvinner lenge før han får snudd seg. Gjertine drømmer om at Eilert skal bli prest, men Eilert lar også denne muligheten gå fra seg fordi han risikerer å bli bundet til Roslyn i all sin dag. Det vil han ikke.

På prærien er det alltid bruk for en arbeidskar. Betalingen er det derimot verre med. Eilert bestemmer seg tidlig for å holde seg på den smale sti, og planen er å legge seg opp penger slik at han kan få sitt eget en gang. Før han klarer dette, kan han ikke se at han har noe å tilby en kvinne - som f.eks. Olava.

"Eilert og Olava gjekk til potetåkeren på farmen til Hans Aas, og ein kunne sjå kor fortrulege dei var. Dei hadde noko saman som ikkje andre visste om. Kva var det dei dreiv på med? Var dei ikkje altfor unge til å ha løyndommar?

Eilert hadde venta at Hans Aas skulle vera etter han og klandre innsatsen hans, men no var det Karina som snudde vrangsida til og ikkje var fornøgd med nokon ting, enda det ikkje var første gong Eilert plukka poteter. Ho sette Olava i gang med å køyre potetkasser til vinterkjellaren, der det stod ein gammal mann og tok imot, og han tippa kassene mot ei skrå renne som potetene ramle ned i kjellaren på. Olava hadde ingen vanskar med å manøvrere ein hest, det hadde ho gjort mange gonger før, men kvifor var det ikkje Eilert som skulle køyre?

Nei, han skulle plukke, sa Karina." (side 71)

Mens Eilert strever med å komme seg opp og frem i det nye landet, der det meste av jordbrukseiendom er tatt, og hvor det nå lokkes med billige jordeiendommer i Canada, strever Nesje og Serianna med sitt hjemme i Norge. Får de noen gang se sønnen igjen? Så rammes de av enda en ulykke. Sønnen Bastian Georg innkalles til Setnesmoen for å tjene som soldat i 1898, men blir plutselig borte. Lenge vet de ikke om han lever eller er død, og håpet om at han lever er forbundet med stor skam. Hele bygda vet at deres sønn ikke møtte opp, og alle antar at han har stukket av.

Man er aldri i tvil om at det er en Hoem-bok man har foran seg, dersom man har lest noen bøker av ham fra før av. Hoems fortellerstil har fulgt ham gjennom mange bøker, og jeg tror at disse bøkene om Nesje og hans etterkommere, vil vekke opp lysten hos mange lesere til å finne frem til flere av hans tidlige bøker. Jeg sier det rett ut: dere blir ikke skuffet!

Hoem har et fortellertalent av de sjeldne, og magien ligger i det litt gammelmodige, poetiske språket, der nynorsken hans medvirker til å gjøre fortellingene hans så vakre. Dessuten er det noe med måten han skildrer menneskene. Det er så nært og menneskelig alt sammen. Mellom linjene er det også mye humor, noe jeg ikke minst merket svært godt fordi det er forfatteren selv som leser på lydboka. Jeg kunne nesten høre at han smilte mens han leste. Noen ganger stopper han opp og stiller spørsmål, og da på en slik måte at i alle fall jeg skjønte at dette måtte han ha hatt moro av å skrive om. Særlig gjaldt det da Eilert, som jo var så sikker på at det var den smale vei som var tingen for ham, faller for fristelsen og ikke bare drikker seg full, men også innlater seg på damebekjentskaper. Angsten etterpå - at han skal binde seg til noen han vil angre på senere ... Alt er så vart og nærmest kjærlig fortalt. Den unge mannen som har reist over Atlanteren for å finne seg selv, og som ikke ønsker å kaste seg bort på den første og den beste ... Han skjønner heldigvis når han må handle for ikke å risikere at livet bare passerer forbi ham.

I sluttordet til boka skriver forfatteren blant annet:

"Både Slåttekar i himmelen (2014) og Bror din på prærien er fiksjonsromanar, som rett nok baserer seg på sanne historier og som diktar om personar som har levd. Eg fekk først kjennskap til desse slektningane da far min fortalte om dei i min barndom. Han snakka om oldefar Knut Nesje som ein mann som hadde fire søner, men miste dei på ulikt vis. To av dei, Eilert og Bastian Georg, såg han ikkje etter at dei reiste frå landet, Eilert da han var seksten og eit halvt år gammal, Bastian Georg da han var tre og tjue." (side 465)

Det måtte gå svært mange år før han klarte å skrive om dette, og mange av hans tidligere forsøk strandet. Siden reiste han selv til Sør-Dakota, og dette hjalp ham et stykke på vei. Nå har årene jobbet for ham, og han har etter mitt skjønn virkelig fått det til! Jeg ble fra meg av begeistring over den første boka, og selv om det tok litt lenger tid før denne andre boka "tok av" for meg (ble det en stund litt vel mye oppramsing?), synes jeg fortsettelsen er flott.

Jeg storkoste meg med denne boka, og kjedet meg ikke et øyeblikk! Jeg er også veldig glad for at jeg valgte lydbokutgaven denne gangen, fordi forfatterens egen høytlesing tilførte boka mer enn hva ordene i seg selv gjorde.

"Bror din på prærien" er rett og slett en av de beste bøkene som ble utgitt i Norge i 2015! Jeg kan nesten ikke vente på fortsettelsen!

Det skal noe til å følge opp en bok som Slåttekar i himmelen, og Hoem innfridde ikke helt. For all del, det er mange solide elementer i historien, han skriver godt og og fortellingen gir et godt innblikk i nybyggerlivet.

De sterkeste partiene i boka er likevel dem fra Molde og det aldrende ekteparet som "mistet" sine sønner. (Selv om jeg må si at det irriterer meg litt hvordan de neglisjerer at de faktisk har en datter som flytter til nabogården - det må da være noe!!!). Kvinneskikkelsene er i det hele tatt ikke så tydelige i boka, selv om de helt tydelig er i et arbeidsfellesskap med sine menn. Det er ett unntak: Gjertine, som utradisjonell kvinne som fremstår som en selvstendig aktør.

Bokens hovedperson, Eiliert, er både høy og pen, arbeidsom og gudfryktig - men litt vanskelig å få den store sympatien med.

Boka kommer aldri helt opp mot forgjengeren Slåttekar i himmelen. Her er likevel mye interessant lesning om nybyggerne i Amerika, og ikke minst om livet og utviklingen i Molde for drøye hundre år siden. Edvard Hoem skriver bra, men ut i fra forventningene jeg hadde ble leseopplevelsen denne gangen litt skuffende.

Kva skal ein seie. For ein skrivar og stor diktar me har i Edvard Hoem. Ein nasjonalskatt av skrivekunst og sogeformidling.

”Det var akkurat som eit teppe vart rive til side, og noko han lenge hadde prøvd å gløyme, steig fram for det indre blikket hans. Han såg seg sjølv, ein høg, men spinkel ung mann på seksten og eit halvt år, den dagen han forlét foreldreheimen i Rekneslia ved Molde. ”. Jeg ble slått i bakken ved slutten av denne boka. Plutselig gikk det opp for meg for et gjennomgripende og avgjørende valg mange i Norge måtte ta da de emigrerte til Amerika. Slit og strev blir skildret, alt de prøver å få til- og alle nederlag. Jeg syns det gikk litt treigt med boka underveis. Men det var verdt det da jeg kom til slutten av boka. Hoem har klart å male frem slektningene så levende for oss som leser. Jeg tror på karakterene, jeg tror på slitet og motet. Dette er den andre boka til Hoem om slekta hans. Magien fra ”Slåttekar i himmelen” er ikke helt til stede her, det er flere historier og større persongalleri å få oversikt over . Men den er veldig vel verdt å lese! Nå er jeg klar for ”Land ingen har sett.”

Hoem er god til å dikte. Han tek utgangspunkt i fakta han har samla om slekta si, og tryllar fram levande menneske slik han forestiller seg at dei hadde det, både i Molde og omgjevandane der og på prærien i Nord-Amerika, for over 100 år sidan. Dette er bok nr. to i denne halvdokumentariske slektskrøniken, som starta med Slåttekar i himmelen.

Brorparten av boka handlar om Eilert, den tredje sonen til slåttekaren Knut Nesje. Ein fyl han på overfarta frå Norge til Amerika, som dreng på garden til tanta Gjertine, og i tru og tvil om kvar og med kven han skal etablere seg. Eilert er nemleg uviljug til å binde seg til noko eller nokon, han vil ha fridom til å gjere som han vil, sjå seg godt omkring, og til å leite etter lukka uansett kor lang tid det måtte ta. Heime i Norge gjeng tida også for slåttekaren Nesje. Det er tungt å drive gard for eit aldrande og etter kvart i praksis nesten barnlaust ektepar. Inntektene minker, og Nesje må innrette seg deretter.

Det er mange scener frå boka som heng att etter at den er ferdiglest. For eksempel Gjertine som vil skyte med gevær og gå på jakt, eller den gamle Nesje som grev seg ny brønn ein tørkesommar. Tidsbiletet er også veldig bra, anten det gjeld livet til nybyggarane på prærien eller miljøet i Molde og omegn rundt år 1900. Dei detaljerte skildringane tyder på at Hoem har satt seg godt inn i levemåten på denne tida. Når språkføringa i tillegg er framifrå, fyk sidene i veg nærmast av seg sjølv. Ein må berre applaudere forfattaren, og glede seg til dei to siste binda i denne serien. Begge er i hus.

Utdrag av omtale på bloggen min:
Nybyggerlivet er for såvidt greit beskrevet, men jeg savner litt mer brodd og temperatur i fortellingen. Bedre er det når vi er tilbake i Moldetraktene hos den gamle slåttekaren. Da kjenner jeg igjen noe av magien fra den første boka.

"Bror din på prærien", Edvard Hoem.
Boka heng saman med "Slåttekar i himmelen", handlinga veksla mellom armod, fortviling og håp i Norge, og om håp, strev og kvalar i den nye verda "over there". Det var masseutvandring av "lykkejegarar" frå midten av 1800 og til byringa på 1900. Då var folketallet i Norge ca 2 - 2,5 mill, og so mange som 800 000 drog ut.
Boka skildrar identitet og strev i den nye verda, fundamentale ting i livet i Maslows behovpyramide, men også om teknologisk utvikling og endring i samfunna, både her og der, som fylgje av det. Gudstru - og tvil, slekters gang, behov for å finne seg sjølv, midt opp i det å ha sikkerhet i kvarandre, er viktige tema i denne boka, som i den førre. Lykkejegarar er jo det mykje snakk om no i dag også. At nokon måtte setja bort born, og at folk måtte flykte for å skapa seg eit liv, ja det er berre 100 år sidan "vi" også var so fattige - så dagsaktuell er den også.
Det er i dei mellommenneskelege skildringane og store konfliktene forfattaren etter mitt ringe skjønn er best. Der får han fram sitt vidsyn og klokskap gjennom karakterane i boka. Somme passasjer i sjølve handlingsdrevet i boka er spekt med heilt sikkert historisk riktige hendingar, stadar og datoer, men vart for meg dei kjedeligste partia. Særleg somme av skildringane om livet på prærien tidleg i boka. Men klart; skal ein skildre og skrive ein historisk roman om slekters gang, sjølv om det er fiksjon, ja då lyt ein ha med litt historie også, så eg tilgir han lett dei passasjene - og ser ikkje bort frå at han drog einsemda på prærien litt ut nett for at lesarane også skal kjenne på det livet.
Det snakkast om at han skal kome med ei til bok i forsettelsen. Håpar den kjem før jul - for å seie det sånn.

Etter å ha lest "Slåttekar i himmelen", så jeg veldig frem til denne boka, men den innfrir ikke helt. Hoem har et godt språk, men jeg fanges ikke like godt inn i historien som jeg gjorde i den første boka. Ser frem til bok nummer tre.

"Drømmen om Amerika" er tittelen på en bok av Toril Brekke, men det er også en betegnelse som er egnet til å sammenfatte hva som motiverte tusener på tusener av nordmenn til å forlate gamlelandet og reise over Atlanteren. I dag kommer mange innvandrere til Norge med tilsvarende drømmer om at Norge skal vise seg å være landet der det går an å skape seg et bedre liv.

På denne listen vil jeg samle både skjønnlitteratur og andre bøker som kan fortelle noe om norske utvandringen til Amerika. Jeg tar gjerne imot flere tips!

For øvrig oppdaget jeg at nettstedet [The Promise of America] bl.a. inneholder tekster fra og om norsk-amerikansk litteratur; både skjønnlitteratur og annet, på norsk og engelsk. Interessant!

Leseutfordring 2016:

en bok basert på et eventyr
en bok som har vunnet National Book Award
en Young Adult bestselger
en bok du ikke har lest siden ungdomsskolen
en bok med handling fra ditt hjemsted
en bok oversatt til engelsk
en kjærlighetshistorie med handling i fremtiden
en bok hvor handlingen er i Europa
en bok på under 150 sider
en New York Times bestselger
en bok som blir til film dette året
en bok anbefalt av noen du akkurat har møtt
en selvutviklingbok
en bok du leser ut på en dag
en bok skrevet av en kjendis
en politisk memoar
en bok som er minst 100 år eldre enn deg
en bok på mer enn 600 sider
en bok fra Oprah's bokklubb
en science- fiction roman
en bok anbefalt av et familiemedlem
en tegnet roman
en bok publisert i 2016
en bok hvor hovedpersonen har samme yrke som deg
en bok hvor handlingen er om sommeren
en bok og dens prequel
et mordmysterie
en bok skrevet av en komiker
en dystopi
en bok med blått omslag
en diktsamling
den første boken du ser i en bokhandel
en klassiker fra det 20 ende århundre
en bok fra biblioteket
en selvbiografi
en bok om en roadtrip
en bok om en kultur du er ukjent med
en satirisk bok
en bok hvor handlingen foregår på en øy
en bok som garantert vil gi deg glede

og
1 - Read a book with over 500 pages
2 - Read a book that has been translated to your language
3 - Read a book with a red cover
4 - Read a book you have wanted to read for a long time
5 - Read a book with under 200 pages
6 - Read a book you finish in one day
7 - Read a fantasy book
8 - Read a book that has been standing in your shelf for too long
9 - Re-read a book you read years ago
10 - Read a book you chose from the cover alone
11 - Read a book with a cover you didn't like
12 - Read a book you should have read in school
13 - Finnish a series you startet once
14 - Read a triology
15 - Read a prequel
16 - Read a novella
17 - Re-read a children/teenage book you used to love
18 - Read a book that has been translated to english
19 - Read a book by your favorite authour
20 - Re-read your favorite book

Ikke sikkert jeg klarer alle, men legger til bøker her etterhvert som jeg leser dem
Og jeg har bestemt meg for at de utfordringene som er like i de to listene kan dekkes av samme bok.

Her er en oversikt over bøker jeg har lest i 2016. Bøkene legges kronologisk inn etter lesedato.

Målet er minst 30 bøker

Bøkene er ikke rangert etter hva jeg likte mest og minst, men de er alle blant favorittene:

• Markens grøde (Hamsun)
• August-trilogien (Hamsun)
• Kristin Lavrandsdatter-trilogien (Undset)
• Krig og fred (Tolstoj)
• Vanity fair (Thackaray)
• Folket på Innhaug, serie (Elstad)
• Edvards Hoems serie, 1.bok: Slåttekar i himmelen

Send meg GJERNE tips om historiske romaner😊

Hvilke bøker jeg ønsker meg i 2016

Bøker lest i 2017.

.

Uthevet tekst