Bokelskere.no

En ganske interessant fortsettelse av "slåttekar .." og nok et eksempel på godt skrivearbeid fra Hoem. Han er flink til å skape troverdige og levende slekts-historier på et relativt tynt grunnlag. Som det fremgår av epilogen, er det meste av boka fiktivt, mens navn og datoer forholder seg til den faktiske virkelighet.
Akkurat som forrige bok som jeg likte svært godt.
Denne fanget meg likevel ikke i samme grad. Klarer ikke helt å sette finger'n på akkurat hva det er som "mangler", men det hele ble kanskje en aning overfladisk? Eller at en historie som faktisk er, eller burde være, ganske lang, oppleves som komprimert?
Eller at jeg ikke likte hovedpersonen i boka noe særlig:
Denne Eilert, med alle sine ørkesløse religiøse grublerier, vasser rundt i det nye livet "på prærien", med en enorm arbeidskapasitet, med kvinnfolka løpende etter seg, jobbtilbud over alt, og topper dette med en kledelig dose beskjedenhet. Nokså "klisjé - Norsk" synes jeg og jeg merker ofte at jeg rett og slett blir irritert på rollefiguren. Etterhvert tar Troen skikkelig tak i fyren også, og da fremstår han enda mer usympatisk, all den stund han preker nestekjærlighet og denslags til alle og enhver, mens hans egne arme foreldre hjemme på Vestlandet, tar han seg ikke tid til å besøke en eneste gang!
Så kan man selvfølgelig si at; sånn var det. Hoem ønsker ikke å sukre denne historien, og bra er dèt.
Bokas avsluttende del vies for en stor del til de gamle hjemme på Rekneslia. Han har et godt grep om denne delen av boka synes jeg og disse avsluttende kapitlene fremstår som troverdige, ganske gripende og bærende for hele boka. Ingen kjære mor, for de gamle, og ikke mye hjelp å få for en stakkar, hverken fra sine egne eller av det "offentlige". Og sånn var det.
Alt i alt en bra bok, men finner ikke helt "spenningen" i historien.

Etter å ha lest Slåttekar i himmelen hadde jeg kanskje litt for høye forventninger til fortsettelsen. Jeg er enig med deg i at "nerven" uteblir - og alle geografi-og naturfagleksjonene ble litt i meste laget. Å ramse opp absolutt alle typer blomster- og grønnsakfrø som var i handelen, er for eksempel litt amatøraktig hos en ellers habil historieforteller, synes jeg.

Av og til får vi sidefortellinger som skriker etter oppfølging: Hvorfor introduseres for eksempel denne framifrå dyktige og gåtefulle tømreren, når gåtene bare blir hengende i løse lufta? Et triks for å skape interesse for ei mulig tredje bok?

Jeg kom heller ikke så godt overens med Eilert, men en likandes hovedperson er jo ingen betingelse for en god leseopplevelse. Jeg slutter meg til firerkastet ditt: Ei bra bok.

Enig med deg. Og du har et godt poeng vedr. denne gåtefulle tømreren. Her får vi en fin introduksjon, men Hoem hopper bare videre i stedet for å dykke ned i det som fort kunne blitt en fin del av historien og tidsbildet.
I det hele tatt synes jeg han raser for fort fram. 50 års historie på noen hundre sider. Det blir for overfladisk.
I hvert fall til Hoem å være.
Nå leser jeg Solstad igjen.
Han er lit mer "nøye" kan man si...