Ingen hylle
Ingen lesedato
Ingen favoritt
Ingen terningkast
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
Vi snakker om de trygda hele tida. Hver uke på statskanalen sitter et begeistret publikum og roper «Stay trygda!» i kor. De har til og med fått sitt eget verb. Å nave, jeg naver, han navet, hun har navet.
318.244 mennesker hever uføretrygd i Norge. En av dem er Marit Wilhelmsen. Hun er et trygdebeist, en udetonert bombe under velferdsstaten, en trussel mot alt det vi har kjært. I denne boka forteller sønnen, den profilerte forfatteren, politikeren og samfunnsdebattanten Mimir Kristjansson, den rørende historien om sin mor. Det er en fortelling om tiår med en alvorlig kreftsyk mamma, om drømmer som brast, en familie som går i oppløsning, om å foreta en klassereise bratt nedover. Det er en fortelling om å leve med en mor som har så store smerter at tenåringssønnen ikke ser noen annen mulighet enn å kjøpe hasj til henne i skolegården.
Varmt, inderlig og ofte humoristisk - samtidig med den hardtslående politiske retorikken som kjennetegner forfatteren - gir "Mamma er trygda" både en rystende familiehistorie og en innsideskildring av en samfunnsgruppe som ofte omtales, men som sjelden kommer til orde selv.
Terningkast 6: «Rørende og politisk om det totale utenforskap (...) Teksten balanserer djervt på linjen mellom det utleverende og det kjærlige.» Dagbladet
Forlag Kagge
Utgivelsesår 2019
Format Innbundet
ISBN13 9788248922353
EAN 9788248922353
Genre Biografisk litteratur
Omtalt person Marit Wilhelmsen Mímir Kristjánsson
Språk Bokmål
Sider 189
Utgave 1
Tildelt litteraturpris Bokbloggerprisen. Sakprosa 2019
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Sterk og tankevekkende beretning om det å være pårørende til et familiemedlem som måtte stå utenfor samfunnet på grunn av alvorlig sykdom. Dette er en bok alle burde lese! Anbefales på det aller sterkeste! :-)
Les gjerne hele omtalen min her.
Jeg håper denne boka får mange lesere. Obligatorisk lesning for vår statsminister, statsråder og politikere.
Godt komponert - balanse mellom innblikk i et liv og betraktninger. Obligatorisk bok om viktigheten av velferdsstaten.
Moren til forfatteren ble alvorlig kreftsyk i tidlig alder, og deretter ballet det på seg. Fra å jobbe mer enn fullt, ble hun uføretrygdet. Smertene og bivirkningene fra alle medisinene gjorde arbeidslivet til en saga blott.
Forfatteren retter fokus mot en gruppe som sliter med å bli hørt. At det kan føles som en fulltidsjobb å være trygda. Man er jo for syk til å jobbe, men det krever både sin mann og kvinne å holde seg oppdatert på nye regler, og omstendelige søkeprosesser.
Interessant og tankevekkende bok.
Håper denne boka når ut til veldig mange. Min omtale her
En viktig bok som spesielt Høyre og FRP politikere bør lese
Kristijànsson skriver godt og innsiktsfullt om å være pårørende til en alvorlig syk person. Tross bokens tragiske og dystre ramme er den full av humor og treffende poenger - satirisk om klasseskillet i velferdsstaten.
Det er vanskelig å sjangerbestemme denne boka. Mímir Kristjánsson forteller historien om mora si, og hennes mange kamper etter at hun ble kreftsyk.Samtidig er det en selvbiografi, hvor forfatterens oppvekst med en alvorlig syk mor skildres. Og over der igjen handler det om hvordan vi som storsamfunn forholder oss til folk på trygd.
Grunnstrukturen kan minne om Kristjánssons bok Frihet, likhet, Island, hvor forfatterens eget miserable ung-voksen-liv på den tida tråkles sammen med en større fortelling om et Island i krise.
I Mamma er trygda er han blitt eldre, og nå handler det om egen barndom og det å selv skulle bli far. Koblingen mellom det politiske og det personlige er enda mer vellykket i Mamma er trygda enn i boka om Island.
Kristjánsson har en misunnelsesverdig lett penn. Vittigheter, småhistorier fra eget liv og faktaopplysninger veves sammen til ei bok som aldri synker sammen under vekten av egne ambisjoner, selv om den er rikelig lastet. (Det var en lettelse å lese i etterordet at Kristjánsson skrev manuset tjue ganger før han kom i mål.)
Er det ei politisk bok? Ja, men jeg synes den er det på naturalistisk måte mer enn en realistisk måte, for å si det med litteraturhistoriemerkelapper. Kristjánsson viser fram samfunnets nedlatende holdninger til de som er på bunnen, men Mamma er trygda er ikke en forlengelse av Rødts partiprogram.
Mamma er trygda er en energibar av ei bok; tynn, men effektiv.
«Meg og mamma som lente hodene mot hverandre. Jeg hadde på meg redningsvest, vi må ha vært på båttur, bak oss var himmelen knallblå. Mamma var solbrun og hadde på seg solbriller. Hvor gammel var jeg der. Åtte, ni? Det sa albumet ingenting om. Men det må ha vært før jeg fylte ti. Vi så lykkelige ut sammen, og så lykkelige så vi aldri ut etter den sommeren mamma fikk kreft.»
Endelig har jeg fått lest Mímir Kristjánssons bok Mamma er trygda som ble utgitt i 2019. Boken starter ved at han forteller om den første hunden de hadde som fikk kreft og måtte avlives, de er hos dyrlegen med hunden:
«Til slutt ga han opp, og med sine siste krefter kom han luntende bort og la hodet sitt i fanget mitt. Jeg rufset ham i pelsen og klødde ham bak ørene, og så sovnet han inn for aller siste gang.
Bacchus fikk ikke cellegift. Lillehjernen hans ble ikke strålt i stykker. Han gikk ikke på hormonkur så han føyk opp i vekt. Han måtte ikke gå på morfin, begynte aldri å skjelve, slet ikke med depresjoner og søvnløshet.
Bacchus fikk aldri dårlig råd, måtte aldri gå til Nav for å tigge om hjelp. Han mistet ikke jobben, mistet ikke det sosiale livet sitt, ble aldri ensom, ble aldri uføretrygda.»
Mímir Kristjánsson forteller i denne boka om livet til en kreftsyk mor. Om det å være barn, etter hvert enebarn, ungdom og voksen med en kreftsyk mor i mange år. Han skriver at han har ventet på at moren skal dø siden han var ti år. Høsten moren ble syk, grein han hele tida. Men på et tidspunkt gikk det tomt. Når han får vite at moren igjen er innlagt på sykehuset kjenner han på frykten at hun skal dø. En annen del av han kjenner på en lettelse. Var det ikke like greit å bli ferdig med det? Moren ville dø, det var i hvert fall noe hun sa.
«Det sa hun i alle fall selv.
Jeg skulle ønske jeg kunne legge meg i kveld og våkne opp død i morgen, sa hun.
Et av de spørsmålene som engasjerte mamma mest var retten til å få hjelp til å gjøre slutt på livet, til å bli «koblet fra», som hun kalte det.
Hva om legene ikke vil gjøre det? spurte jeg.
Da må du ta deg av det.
Ja vel, svarte jeg.
Men jeg kom selvsagt ikke til å gjøre det. Jeg kom aldri i livet til å gjøre det.»
Flettet innimellom kommer politikeren og den samfunnsengasjerte Mímir Kristjánsson til orde - kraftfull som alltid:
«Hva kostet det egentlig den norske skattebetaleren at mamma overlevde? Det er vanskelig for meg å si nøyaktig, men billig var det ikke.
Det er meningen at staten skal gå i pluss på folk. En voksen mann bringer inn mer til statskassen enn han koster. I tilfellet mamma går staten i minus så det synger.
Mamma har vært inn og ut av sykehus så lenge jeg kan huske. Bit for bit har de plukket kroppen hennes fra hverandre. Operert bort brystet, Oernet lymfekjertler, tatt ut deler av en svulst i hjernen. Sprøytet henne full av cellegift og forsøkt å brenne bort kreftcellene ved hjelp av stråling.
Mamma tar så mye medisiner at det hver uke kommer hjemmehjelp for å hjelpe henne med å ta riktige tabletter. Nesten like ofte må hun til legen, eller det blir vel riktigere å si legene, det er et helt team som er sving for henne.
Mamma bidrar ikke med noen ting. Hun jobber ikke, det har hun ikke gjort på snart tjue år. Hun har aldri tjent opp mange pensjonspoeng, for mamma tilhører den generasjonen som kunne studere så lenge de ville, og hun kom ikke ordentlig inn i arbeidslivet før hun var i starten av trettiårene. Etter femten— seksten yrkesaktive år var hun ute igjen.»
Omtale fra bloggen her
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verketAlle som har levd noen år med en syk person vet godt at medfølelse er et knapphetsgode. Du går fort tom. Når medfølelsen er borte, er du bare sliten. Det er heller ikke alltid at sympati er det beste du kan tilby et sykt menneske. Både galgenhumor og ærlig tale kan være vel så lindrende for en som sliter.
Jeg googlet nummeret til Sentralsjukehuset i Rogaland. Det het det selvfølgelig ikke lenger. I en dynamisk og moderne velferdsstat er det avgjørende at alle enheter skifter navn med jevne mellomrom, godt hjulpet av dyre konsulenter.
De er mennesker det er lov å pisse på, for å så klage over at de lukter vondt
Du kan si mye stygt om Nav, men godtroende, det kan ingen kalle dem. Nav vokter våre skattepenger med en nidkjærhet og årvåkenhet som kan imponere de fleste.
Har du en legeerklæring på at du er arbeidsufør? Du lurer ikke Nav med den. Nav har sin egen lege, og han mener at din lege tar feil.
Trygd er et onde alle fornuftige politikere og økonomer helst skulle vært kvitt, men som de selvfølgelig ikke kan fjerne, i alle fall ikke over natten, da vil folk dø i gatene, og det er dyrt, det også.
«Hvordan går det med Marit?» spurte kompisen min.
Hvordan det går? Det er en egen kunst å svare på det spørsmålet, særlig når både den som spør og den som svarer vet at det ikke går særlig bra. Det blir ikke lettere når begge vet at den andre vet at det ikke går særlig bra.
Trikset er å ikke svare for positivt, for da virker det hyklersk, da virker det som du lyver.
Hvordan går det med din kreftsyke mor som nettopp fikk akutt nyresvikt?
Tipp topp, terningkast seks!
Det går heller ikke an å være helt mollstemt, folk spør tross alt for å være høflige, ikke fordi de vil bli dratt inn i hva enn det er du går og sliter med.
Hvordan går det med din kreftsyke mor som nettopp fikk akutt nyresvikt?
Det går ganske jævlig egentlig, hun har store smerter, og noen ganger tenker jeg at det beste for henne bare er å dø.
Nei, du må svare noe som er sånn midt på treet.
«Det går bedre, i alle fall.»
Dermed var den samtalen over.
Førerkortet fikk mamma beholde, men handicapbeviset tok de fra henne. Etter at hun hadde hatt handicapbevis i mange år, fikk mamma en dag et brev fra Stavanger Parkering som kunne informere henne om at retningslinjene var endret, og dessverre var hun ikke dårlig nok til beins lenger til å få parkere gratis på handicapplassene. Legene mente mamma var alvorlig syk. Nav mente mamma var ufør. Stavanger Parkering visste bedre, så de friskmeldte henne.
Bacchus fikk ikke cellegift. Lillehjernen hans ble ikke strålt i stykker. Han gikk ikke på hormonkur så han føyk opp i vekt. Han måtte ikke gå på morfin, begynte aldri å skjelve, slet ikke med depresjoner og søvnløshet. Bacchus fikk aldri dårlig råd, måtte aldri gå til Nav for å tigge om hjelp. Han mistet ikke jobben, mistet ikke det sosiale livet sitt, ble aldri ensom, ble aldri uføretrygda
Hva kostet det egentlig den norske skattebetaleren at mamma overlevde? Det er vanskelig for meg å si nøyaktig, men billig var det ikke. Det er meningen at staten skal gå i pluss på folk. En voksen mann bringer inn mer i statskassen enn han koster. I tilfellet mamma går staten i minus så det synger.
Vi som jobber opplever gjerne det vi kan kalle prestasjonsstress eller positivt stress. Tenk at du stresser før en viktig eksamen, eller før du skal holde en presentasjon på jobben. Positivt stress virker motiverende, og får oss ofte til å prestere bedre.
Negativt stress, derimot, er når du stresser over noe du ikke har forutsetninger for å mestre. Det kan være at du ikke har råd til å betale regninger, eller at du er redd for om svulsten i hjernen din er god- eller ondartet. Hvis du stresser – ikke fordi du selv vil prestere eller oppnå noe, men fordi du hele tida må håndtere nye problemer som livet utsetter deg for – begynner stresset å spise opp hjernen din.
Der har vi mamma. Hun har ingen deadliner hun skal rekke, ingen foredrag å grue seg til, må aldri igjen kjenne på nervene etter å ha levert en jobbsøknad. Til tross for at det eneste hun gjør er å sitte hjemme hele dagen og se på TV, er hun mye mer stressa enn meg.
Hvorfor? Fordi i livene til folk som mamma finnes det ingen små problemer. Hver eneste nye telefonsamtale med Hafslund, hver eneste konvolutt fra Stavanger Parkering, hver eneste oppringning til kontofonen er verdt å stresse over. Bare å holde styr på alle pillene hun må ta og alle legetimene hun må på, krever mer administrasjon enn mitt enkeltmannsforetak. Da blir det ikke tid til å tenke på så mye annet enn stress.