Ingen hylle
Ingen lesedato
Ingen favoritt
Ingen terningkast
Ingen omtale
Omtale fra Den Norske Bokdatabasen
Romanen tar utgangspunkt i ei av norgeshistorias mest omfattende pyromansaker. I 1978, i Finsland utenfor Kristiansand, herjer en pyroman. Politiet jobber for å ta pyromanen, men de har få spor. Parallelt med historia om pyromanen, forteller forfatteren si egen historie. Han blei døpt dagen før saka blei løst, og har levd heile livet med historiene om brannene. Romanen ser på hvem mannen som tente på var og hvorfor han gjorde det, og forteller om hva det blei av gutten som blei døpt søndag 4. juni 1978.
Omtale fra forlaget
En sann historie. En rystende roman.
Søndag, 4. juni 1978. En pyroman går løs i Finsland, et stykke utenfor Kristiansand. I en hel måned har han herjet, og frykten stiger i den lille bygda. KRIPOS har sammen med det lokale politiet etablert base i den gamle kommunestyresalen. "Men dette er jo galskap," hvisker folk til hverandre. Pyromanen må tas, men sporene er få.Dagen etter vil det hele være over, men først etter den verste natten av dem alle. Den samme søndagen blir det ført en gutt til døpefonten i Finsland kirke. Den gutten heter Gaute Heivoll. Og med denne forbindelsen som utgangspunkt rekonstruerer Før jeg brenner ned det som hendte våren 1978, og det som skulle vise seg å være en av norgeshistoriens mest omfattende og dramatiske pyromansaker. Hvem var mannen som tente på? Hvorfor gjorde han det? Og hva med gutten som ble døpt den dagen, og som hele sitt liv har levd med historien om brannene? Hva ble det av ham? Gjennom å legge fortellingen om pyromanen ved siden av sin egen, åpner Gaute Heivoll på mesterlig vis for galskapen i et hvert menneskes liv. For hvor mye skal egentlig til før man går til grunne? Før man selv står i fare for å ødelegge alt?Før jeg brenner ned er en usedvanlig historie, og sjeldent rystende roman, om flammene i ens eget liv.Gaute Heivoll (f. 1978) har et rikt forfatterskap bak seg. Han har skrevet romaner, noveller, dikt og barnebøker, og mottok blant annet Sørlandets litteraturpris 2008 for romanen Himmelarkivet, en roman som Edvard Hoem karakteriserte som et "storslagent litterært arbeid." Allerede etter hans andre utgivelse hevdet Lars Saabye Christensen at han var "en betydelig stemme i den unge samtidslitteraturen", og Hans Herbjørnsrud har utpekt Heivoll som sin favoritt blant den unge generasjonen av forfattere. Før jeg brenner ned er hans fjerde roman.
Forlag Tiden
Utgivelsesår 2010
Format Innbundet
ISBN13 9788210051180
EAN 9788210051180
Omtalt tid 1960-1999
Omtalt sted Vest-agder
Språk Bokmål
Sider 302
Utgave 1
Tildelt litteraturpris Brageprisen Skjønnlitteratur 2010 Sørlandets litteraturpris 2011
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Jeg hadde virkelig aldri hørt noe som helst om denne forfatteren før jeg nokså tilfeldig snublet over denne boka nå i høst. Og når det i Bokklubbens presentasjon av boka kan leses at Gaute Heivoll har et rikt forfatterskap bak seg, så lurer jeg selvsagt på hvor jeg har vært de siste årene ... Etter å ha lest "Før jeg brenner ned", er jeg i alle fall ikke i tvil om at jeg skal lese mer av denne forfatteren! For å fortelle og skrive, det kan han!
Jeg er ikke helt sikker på hvordan jeg skal karakterisere denne boka. På den ene side er den en slags selvbiografi, og på den annen side nesten en dokumentar. For det er to parallelle historier som fortelles; en om forfatteren selv og en om gutten som vokste opp til å bli pyroman. Hva var det egentlig som gjorde ham slik? Han som var så flink og snill hele tiden? Hvordan kunne han så til de grader ødelegge sitt eget og andres liv?
Det året forfatteren kom til verden i en liten bygd utenfor Kristiansand i 1978, gikk det altså en pyroman løs i Finsland. Denne pyromanen herjet rundt i en måneds tid før han ble tatt. I løpet av denne tiden skapte han stor frykt blant innbyggerne i bygda. Det ene hjemmet etter det andre brant ned til grunnen, til stor sorg for dem det gjaldt. Om vi ikke akkurat får noe svar på hva som gjorde at gjerningsmannen ble pyroman, så er det i alle fall et interessant personportrett som tegnes av en person som virkelig har eksistert. Samtidig forteller forfatteren om sitt eget liv og hva som var avgjørende i forhold til at han valgte forfatterskapet som levevei og hoppet av jusstudiet mens faren hans lå på det siste, kreftsyk og døende.
"Før jeg brenner ned" er virkelig en svært spesiell bok! Jeg ble meget fascinert under lesingen av den! Og rent litterært er dette noe av det bedre jeg har lest innen norsk litteratur! Denne boka er faktisk så god at jeg forventer at den kommer til å få en rekke priser utover høsten. Grensene mellom det faktiske og det fiktive flyter litt ut, uten at jeg egentlig la særlig vekt på dette underveis i lesingen. Forfatteren har åpenbart intervjuet mange av sambygdingene om det som en gang hendte når han har drevet reseach, men hvilke tanker mennesker som for lengst er døde gjorde seg underveis, må forfatteren selv ha diktet opp. Dette har han imidlertid gjort så nydelig at hensynet til de involverte er ivaretatt på en meget omsorgsfull måte. Det som gjør boka ekstra spennende er at både pyromanen og forfatteren har en del felles trekk. Begge er/var snille, pliktoppfyllende og flinke. Så hva var det som egentlig gjorde at det gikk så galt for den ene, mens den andre - altså forfatteren - klarte seg så bra? Kun tilfeldigheter eller iboende egenskaper hos hver av dem? Kanskje er de fleste av oss en eller flere ganger i løpet av livet en hårsbredd fra den totale katastrofe - mer eller mindre uten at vi er klar over det selv? Eller ... ?
Terningkast fem fra meg!
Noen ganger har bøker en uvirkelig kraft. Kraft til å bevege, til å løfte blikk og til å gi leseren en opplevelse av å gjøre viktige erkjennelser. Ikke alltid, men noen ganger er det sånn, og da sitter man med en merkelig følelseskombinasjon av eufori og melankoli. Det føles som at man har overvært noe viktig og erkjennelsen av at det er over gjør at man sitter igjen litt tom og tappet.
Slik er det for meg etter å ha lest denne boka. Dette er en leseopplevelse av de sjeldne.
Mer om det kan du lese i bloggen min her.
Noen trenger 6 bøker, andre trenger omtrent 300 sider. Dette er så fortettet og vakkert at jeg ikke trodde jeg skulle lese flere bøker etter denne. Men det går jo ikke an, å gi opp bøker mener jeg.
"Før jeg brenner ned", Gaute Heivoll
Jeg tror at alle pattedyr har et nervøst forhold til åpen ild, og at alle mennesker er redde for, og har et forhold til brann.
I løpet av de dagene jeg las denne boka var det storbrann på Ranheim, nord for Trondheim, mange ble evakuert, det var stor fare for eksplosjoner, og planene for masseevakuering lå klare.. Sør for byen, på Orkanger, gikk deler av et stort kjøpesenter, som jeg tar hyttehandelen på, opp i røyk. De har funnet arnestedet - trolig påsatt sier politiet. Noen har altså brent ned vinmonopolet "mitt".
I barndommen min flyttet det inn en famile i huset ved siden av mormor. De hadde mange barn som vi lekte med, og de hadde bare nye leker og klær - de hadde mistet alt i en brann, og det gjorde inntrykk. For to år siden brant nabohuset på den andre siden til bestemorhuset ned. Når jeg i tillegg legger på minner fra 1968, da jeg var en liten gutt; en fireåring som gjemte seg når politiet kom for å oppsummere sløkkinga, mens brannkorpset fra Ålesund og Spjelkavika rullet inn slangene, etter at "små barns lek med fyrstikker", som det sto i Sunnmørsposten, hadde brent ned 6 mål skog og kratt rett under høyspenten i Fremmerholen, hvor var strømtilførselen til Ålesund og omegn gikk. De nevnte heldigvis ikke navn på de tre brødrene, som bare skulle svi av noen tuer - på en fin vårdag.
Vel, det er med dette bakteppet jeg las denne boka. Det er mitt forhold til brann.
Gaute Heivoll også har et nært forhold til brann, og til bygda si. Og jeg tuller ikke eller harselerer, når jeg forteller at han skriver med varme. Han forteller en historie om seg selv, og familien sin, om bygda si, om landskapet og folkene som bor der - og om en pyroman som satte sine spor der.
Han begynner å fortelle om en brann, og at "han er tatt" - så spenninga er ikke om de finner pyromanen. Det som er spennende er hvordan han vekselsvis i tilbakeblikk ruller ut brannslangene, historien om seg selv, om bygda, om de mange brannene, og folkene som berget fra brannene. Familien til, rettsaken om, og om hvordan pyromanen preget livet i bygda Finsland fra1978 og frem mot i dag. En dramatisk bygdebok - på en måte.
For meg var dette gripende lesning - en veldig godt fortalt historie.
Anbefales
Nå skal jeg ta batteritest på røykvarslerene, før jeg fortsetter på "Den ulende mølleren, Arto Passilinna. Trenger noe lettere nå.
Den lå lenge der og vansmektet i bokhylla på hytta. Litt snakk om fimatisering og hint var det som skulle til for at jeg skulle begynne å lese. Gaute Heivoll er min nye "venn".
Glimrende fortelling. Er det noen som har gjort seg noen tanker om hva som skjedde med "Dag" når han var i militæret?
En bok med både godt språk og en solid og troverdig historie å fortelle. Den veksler mellom to historier og også mellom to tidsepoker, og det gjøres på en veldig smidig måte. Den veksler mellom å (gi seg ut for å?) være selvbiografisk og å (gi seg ut for å?) være en dokumentar. Noe er nok ren fantasi og utbroderinger, men hva som er hva er ikke godt å si - og ikke spiller det noen rolle heller. Historien har uvanlig godt driv og er fengslende fortalt. Lange beskrivelser og utbroderinger pleier ikke være mine favoritter men denne forfatteren (som jeg aldri har lest noe av før) gjør disse veldig sanselige og fine. Særlig falt jeg for flere av jaktbeskrivelsene, til tross for (eller kanskje nettopp fordi) jeg ikke har noen jakterfaring. Jeg gir kun terningkast 6 til bøker jeg MÅ lese igjen. Denne når ikke helt opp dit, men den bør definitivt leses!
Drit fet! En av de beste jeg har lest på lenge. Rørende, melankolsk og alt det der, javist! Thumbs up :-)
Svært god! Inspirerende å lese denne boken. Språket og handlingen flyter lett og ledig, selv om det blir litt frem og tilbake. Spennende teknikk med blanding av paralellhistoriene. Eksistensialisme, enkel, spennende og rørende er stikkord jeg vil bruke om denne boken.
Anbefales!
Takk, bokelskarar! Dette er ei bok eg truleg ikkje ville funne på av meg sjølv å plukke opp i ein bokhandel. Korkje biletet eller teksta på omslaget virka spesielt tiltalande på meg. Med ved ei tilfeldigheit blei eg merksam på at boka fekk mange strålande omtalar her inne, og endte opp med å kjøpe den på sal. Det er eg glad for.
Boka er delvis ein sjølvbiografi, der Heivoll nøstar opp i ei personleg krise han gjekk igjennom då faren døydde om lag samstundes med at forfattaren oppdaga at han ikkje ville studere jus likevel. Parallelt med dette fortel han historia om ein pyroman som herja i heimbygda hans i 1978, same året han vart fødd. På meisterleg vis flettar han desse forteljingane saman, delvis ved at han projiserer sin eigen krise over på pyromanen, og delvis ved å nøste i alle berøringspunkta mellom pyromanen sin historie og sin eigen historie. Det er ulikt alt anna eg har lest, og det fungerte kjempegodt.
Spesielt imponerende er den mengda forarbeid som ein må anta ligg bak boka, her må ein tru forfattaren har gjort mange og grundige intervju med bygdefolket, og gått igjennom mengder av arkivert materiale. Noko av dette gjer han også greie for i boka. Og med dette i tankane så vart eg nesten slått i bakken av genialiteten i scena (s. 232-233) der han oppsøker den tome kyrkja i heimbygda, og bestemmer seg for å prøvespele på trø-orgelet:
«Jeg forsøkte spaken merket Vox celeste (himmelsk røyst, min kommentar). Den var stum.»
…
«Jeg forsøkte spaken merket Vox humana (menneskleg røyst, min kommentar). Det var en lav, skjelvende tone som vokste og ble fast og sterk bare jeg tråkket lenge nok på pedalene»
Og det er nettop det Heivoll har gjort i denne boka. Ved å grave i arkiv og intervjue sambygdingane har han trakka på bygda sine pedalar, og fått fram dei menneskerøystene som ber fram denne historia med ein fast og sterk tone. Bravo!
Så skal eg unnlate å pirke i detaljane som gjorde at eg ikkje trilla høgaste terningkast på denne.
Hvem er det vi ser når vi ser oss selv?
En bok hadde fått meg til å gråte.
Det var uhørt. Jeg skammet meg i lang tid etterpå. Jeg kunne ikke fortelle det til en levende sjel, men jeg lurte selvsagt på om det samme hadde skjedd med pappa, og at det var derfor han ville ha meg til å lese den.
Når vinden sto fra nordøst, pleide døra til biblioteket å blåse opp. Vinden presset den opp på gløtt, og det hendte flere ganger mens jeg var der og gikk alene mellom hyllene. Jeg husker den helt særegne lyden av vinden gjennom dørsprekken, det ulte og jamret, og jeg glemmer det aldri. Når det blåser, tenker jeg på bøker.
Han sto der og støttet seg til dørkarmen, og hun trodde et øyeblikk at han skulle miste balansen og falle om, men han gjorde ikke det, han sto. Han tok noen steg framover, og så sto han midt på golvet i stua, og det var som om han bar hele huset på skuldrene.
Der og da kjente han at alt var mulig, han hadde ubegrensede evner, verden lå jo der, det var bare å begynne å gå.
Hva sier man til to som nettopp har mistet huset sitt ?
Jeg satte bilen i gir, jeg var som før, men jeg var blitt en annen, og det var ingen som så det da jeg kjørte ut av båten, ut i høstkvelden og videre hele veien hjem.
Jeg hadde løyet for ham, det siste jeg gjorde var å lyve for faren min, og løgnen hadde gitt ham ro. Slik var det.
Jeg leste med en iver og grådighet som ingen forsto, kanskje ikke engang jeg selv. Det var bøker som fikk meg til å drømme. Det var bøker som langsomt gjorde noe med meg, som fikk meg til å ønske meg bort.
Denne gangen klarte hun ikke å få fram et svar, hun bare smilte. Det var et stort, varmt smil som bare hun kunne gi ham, og som bare han kunne ta imot.
Etter at jeg ble medlem her inne, har en helt ny litteraturverden åpenbart seg for meg. Dette er en liste over bøker jeg har lest som følge av påvirkning fra andre bokelskere. Noen bøker er bokelskere jeg følgers favoritter, enkelte bøker/forfattere har jeg fattet interesse for etter å ha lest bokomtaler, og atter andre er verker jeg fått konkrete tips om. Tusen takk til alle dere som skriver om bøkene dere har lest eller leser, det er nettopp dette som gjør denne siden helt unik og verdifull for alle oss som virkelig elsker bøker og det skrevne ord!
Det er mange fine og gode bokomslag som viser portretter/bilder av mennesker som fotografi, tegninger eller billedkunst på bokomslagene.
Jeg har laget ei liste fra noen av "mine" bøker over de bokomslagene jeg synest utmerker seg.
Dere har sikkert deres egne favoritter.
Startet lesesirkel i 2011. Her er bøkene vi har lest til nå. Etter 3 år har det blitt 30 bøker! :-)
Bøkene som har holdt meg med selskap på godt og vondt, vår, sommer og høst 2011 - i tilfeldig rekkefølge=)
Emosjonelle bøker, med karakterar som legg ut på vandring inn i ukjend terreng, ofte etter ei slags krise.
Disse bøkene er nominert til Sørlandets litteraturpris 2011. Stem på din favoritt på prisens hjemmeside
Eg var som snarast innom Haugenbok, og oppdaga at Kjartan Fløgstad sin "Fyr og flamme" var til sals til ein særs rimeleg pris. Må ha. Sidan eg først hadde bestemt meg for å kjøpe noko, skrolla eg like godt igjennom diverse tilbodssider for å sjå om eg fann andre bøker eg ynskjer meg til nedsatt pris, fann to til, la dei i handlekorga og betalte.
Først då eg fek ordrestadfestinga på e-post såg eg det: titlane eg hadde valt hadde det til felles at dei dreier seg om eld på ein eller annan måte. Tilfeldig, eller har undermedvitet fått meg til å velge titlar med tematisk slektskap? Artig uansett.
Etter dei første tre så utvider eg lista etter kvart med fleire heite titlar eg har lest / skal lese.
I anledning verdens bokdag 2018 presenterer vi seks ganske forskjellige bøker av norske forfattere.
https://bergenbibliotek.no/inspirasjon/lesetips-til-verdens-bokdag-2018