Bokelskere.no

"Før jeg brenner ned", Gaute Heivoll
Jeg tror at alle pattedyr har et nervøst forhold til åpen ild, og at alle mennesker er redde for, og har et forhold til brann.
I løpet av de dagene jeg las denne boka var det storbrann på Ranheim, nord for Trondheim, mange ble evakuert, det var stor fare for eksplosjoner, og planene for masseevakuering lå klare.. Sør for byen, på Orkanger, gikk deler av et stort kjøpesenter, som jeg tar hyttehandelen på, opp i røyk. De har funnet arnestedet - trolig påsatt sier politiet. Noen har altså brent ned vinmonopolet "mitt".
I barndommen min flyttet det inn en famile i huset ved siden av mormor. De hadde mange barn som vi lekte med, og de hadde bare nye leker og klær - de hadde mistet alt i en brann, og det gjorde inntrykk. For to år siden brant nabohuset på den andre siden til bestemorhuset ned. Når jeg i tillegg legger på minner fra 1968, da jeg var en liten gutt; en fireåring som gjemte seg når politiet kom for å oppsummere sløkkinga, mens brannkorpset fra Ålesund og Spjelkavika rullet inn slangene, etter at "små barns lek med fyrstikker", som det sto i Sunnmørsposten, hadde brent ned 6 mål skog og kratt rett under høyspenten i Fremmerholen, hvor var strømtilførselen til Ålesund og omegn gikk. De nevnte heldigvis ikke navn på de tre brødrene, som bare skulle svi av noen tuer - på en fin vårdag.
Vel, det er med dette bakteppet jeg las denne boka. Det er mitt forhold til brann.

Gaute Heivoll også har et nært forhold til brann, og til bygda si. Og jeg tuller ikke eller harselerer, når jeg forteller at han skriver med varme. Han forteller en historie om seg selv, og familien sin, om bygda si, om landskapet og folkene som bor der - og om en pyroman som satte sine spor der.
Han begynner å fortelle om en brann, og at "han er tatt" - så spenninga er ikke om de finner pyromanen. Det som er spennende er hvordan han vekselsvis i tilbakeblikk ruller ut brannslangene, historien om seg selv, om bygda, om de mange brannene, og folkene som berget fra brannene. Familien til, rettsaken om, og om hvordan pyromanen preget livet i bygda Finsland fra1978 og frem mot i dag. En dramatisk bygdebok - på en måte.
For meg var dette gripende lesning - en veldig godt fortalt historie.
Anbefales
Nå skal jeg ta batteritest på røykvarslerene, før jeg fortsetter på "Den ulende mølleren, Arto Passilinna. Trenger noe lettere nå.

Utrolig bra skrevet. Du viser oss ved eksempel at bakgrunnen vår når vi leser en bok har alt å si, for om vi liker den eller ikke. Jeg venter på "Over det kinesiske hav", og skal med den boken lese forfatteren for første gang. Nå gleder jeg meg. Han skal forøvrig snakke om boken på Litteraturhuset i Bergen i høst, så da skal det bli kjekt å høre om hans bakgrunn for å ha skrevet boken. Igjen, takk for et flott innlegg!

Takk. Jeg så ikke før nå at svar på innlegg kommer opp her. Takk for gode ord.

Og ja; for meg har bakgrunn alt å si for opplevelsen av en bok. Derfor er jeg veldig ydmyk, eller prøver å være, om andre har andre oppfatninger av bøker enn hva jeg har. Når jeg leser legger jeg all objektivitet til side, leser med hele meg, hele følelsesregisteret og prøver å være i boka. Så skriver jeg snuttene mine i det jeg avslutter boka - og skriver magefølelsen jeg sitter med der og da. Derfor gir jeg ikke terningekast som egentlig er en karakter, for de sier så lite. Jeg liker å høre hva andre får ut av bøker og hvorfor - og når jeg leser prøver jeg å finne ut hva forfatteren prøver å fortelle og hvorfor.

Mange i trehusnorge har et forhold til flammer. Andre har opplevd andre bygg brenne ned, og om sommer`n står ofte skog i flammer. Dette er nære og skremmende opplevelser for de som får det tett på seg. Jeg er heldigvis ikke blant dem. Så langt, må vite.

Gaute Heivoll er en eminent forfatter. Før Jeg Brenner Ned er en sidevrenger av dimensjoner. Måten han bygger historien opp, som du så korrekt beskriver, ordvalgene, persongalleriet - alt dette bygger jo på en sann historie. Det renner på meg en viss ubehagelighet når jeg leser boka, og jeg skal neste år lese den på ny. Det er 2 år sida jeg leste boka, da på ferie på Jylland. Jeg utsatte faktisk en badetur til sjøen med en times tid, tilden yngste dattera mi sin store fortvilelse. Jeg klarte ikke å rive meg løs før boka var lest ferdig. Shame on me...

Når du har tatt for deg Arto Passilinna kan du vende tilbake til Heivoll og Kongens Hjerte, ei bok om ei reise i båt til København for sjukdomshelbredelse. For å gjøre en beskrivelse urettferdig kort. Om du har lest Veien (The Road) av Cormac McCarthy er det åpenbare likheter. Og det ubehagelige når høyere luftlag. Velbekomme ;-)