Bokelskere.no

For en litt annen innfallsvinkel til Heivoll anbefaler jeg innlegget "So you think you can write" på Roar Sørensens litteraturblogg "Blodets hvisken, benpibernes bøn".

http://roarsorensen.litteraturbloggen.com/2010/11/15/so-you-think-you-can-write/

Jeg føler at Heivoll skriver veldig muntlig. Hovedhistorien var kjempespennende, men historien om han forsvant litt innimellom.

Jeg leste dette blogginnlegget før jeg leste hele romanen, og ble nokså skeptisk til boka utfra de påpekte språklige tingene. Men jeg synes også det var mye flisespikeri, og litt sånn surmakga, og etter å ha lest hele boka konkluderte jeg rakst med at sjøl om språk er viktig, er det veldig mange faktorer som sammen gjør om en bok er god, og Heivoll har skrevet en bok med et fantastisk innhold og driv, der lupelesing av innledninga med kritisk blikk på kun litterære virkemidler og bildebruk, blir alt for snevert. Kan få inntrykk av at Heivoll skriver dårlig, og det gjør han ikke. Men han har jo sikkert noe å lære han som andre.

Jeg vet ikke om jeg er så enig i at Heivoll skriver så veldig bra. Det fremstår for meg som liksomlitteratur. En som gjerne vil skrive godt, men som verken har noen god historie å varte opp med, eller virkemidler til å heve det han skriver opp fra kiosklitteraturnivå. Det er noe utpreget wannabe over hele prosjektet. Akkurat som om han prøver å få det til å ligne på noe ekte og dypt følt ved å smøre på med "jeg husker pusten hennes" og "man så de bølgende skogene i bakgrunnen". For meg fremstår dette som en ikke-historie, diktet opp av en som vil, men ikke får det til..

Er det virkelig mulig å fortelle en historie godt uten å mestre språket? For meg blir det som å si at det er fantastisk musikk selv om man spiller falskt, for det er jo så INDERLIG FØLT!

Dere som mener han skriver godt: eksempler takk.

Boka er tilbake på biblioteket, så jeg kan ikke hoste opp eksempler. Kanskje det ikke er en bok jeg ville sitere fra, at styrken i denne boka ikke er "språklige perler" heller. Jeg leste innledningskapitlet først, vel vitende om at språket var kritisert, og ja, jeg så at det var en del overdreven billedbruk og annen grums. Så leste jeg kritikken (og den var i og for seg underholdende, jeg koste meg med den også). Men når jeg tross dette satt meg ned meg boka, med skepsien godt innabords, så ble jeg rett og slett veldig revet med. Av historien, av måten han bandt sammen sin historie med historien om pyromanen, av måten han "behandlet" romanpersonene. Jeg ble rett og slett litt overrasket sjøl over at jeg faktisk likte det jeg leste så godt, med det utgangspunktet jeg hadde. Jeg er i utgangspunkte ikke så veldig glad i litteratur som har slike språklige klisjeer, men jeg ble vel rett og slett forført, og derav argumentasjonen rundt at "å skrive godt" har flere lag. Jeg tror nok at om jeg ikke hadde kjøpt historien, hadde jeg kanskje fokusert mer på det rent språklige. Personlig synes jeg han nettopp "fikk det til" Men det er absolutt interessant dette. Det er Brageprisvinneren vi snakker om.

For beskrive boken som Gaute selv ville gjort det: Den var forunderlig repeterende, men allikvel variert. Det var som om [sett inn tilfeldig deskriptiv setning]

Jeg fikk boka til jul, og var villig til å gi den en fair sjanse, og det til tross for at jeg på forhånd hadde lest Sørensens anmeldelse av første kapittel.

Jeg tror jeg kom et stykke ut i tredje kapittel, før et "jeg var som sagt på vei opp bakken" fikk meg til å gi opp.

Men det var ikke det dårlige språket, klisjeene og de forblommende damebladaktige vændinger som gjorde at dråpen falt over bord, som døm gamle grekera sa. Nei, det var det at det gikk opp for meg at han hadde laget en roman ut av en virkelig hendelse der han selv IKKE var hovedpersonen, men at historien var skrevet som om han selv var hovedpersonen - det var da jeg skjønte hvor dette ville bære avsted. Det var en pyroman på Sørlandet han skrev om. En virkelig person. I romans form. Og han skrev med åpenbar sympati for foreldrene til denne pyromane. Som om den virkelige historiens fasit hadde blitt ham fortalt, og nå satt han med nøkkelen til å fortelle denne historien.

Så når det gikk opp for meg at han fortalte en historie han ikke kjente, som om han kjente den, med en slags merkelig vinkling der han selv er en slags hovedperson (wtf?!), ja da ga jeg opp. Livet er for kort til å lese damebladromaner.

Damebladroman? Hallo, hvor mange sider leste du egentlig?

Nei, boka er ikke et språklig mesterverk, det er jeg enig i. Men måten han knytter hendelsene og pyromanens liv opp mot sitt eget synes jeg er litt genialt rett og slett. Jeg var vel den som først la ut linken til Sørensens "slakt" av boka i en tidligere tråd og startet derfor å lese med skepsis. Men etterhvert så glemte jeg å irritere meg over eventuelle språklige blemmer og ble rett og slett revet med og inn i historien. Og etter å ha lest uttallige anmeldelser så visste jeg veldig godt hva jeg gikk til i f t brannene og Heivolls "rolle" her.

Da er vi inne på en litt annen diskusjon, tenker jeg. Jeg har full forståelse for at en kan reagere negativt på det å bruke virkelige personer og hendelser på denne måten. Det er mange mulige etiske betenkeligheter og dilemmaer her. Men at han tar et slikt utgangspunkt, betyr ikke boka pr def blir en "damebladroman". Det avhenger av gjennomføringen, tenker jeg. Jeg opplevde jo at han lykkes i dette dristige prosjektet.

Veldig enig i det du skriver! Da jeg for en tid tilbake leste Sørensens innlegg (det er allerede nevnt i en annen tråd her inne), ble jeg først pinlig berørt. Er jeg som leser virkelig så lite bevisst språklige virkemidler? Sørensen har mange gode poeng, og den eneste unnskyldningen jeg kan finne for min egen del, er at jeg mer eller mindre slukte denne boka. Jeg syntes den var spennende og fant tematikken svært interessant. Før jeg brenner ned ble lest i høyt tempo, over to dager, og jeg koste meg hele veien. Kan hende jeg ikke ville lest boka om jeg på forhånd hadde lest Sørensens dissekering, heldigvis for meg ble jeg først oppmerksom på den i ettertid. Kanskje er det sånn at jeg stiller mindre krav til samtidige forfattere enn jeg gjør til for eksempel Shakespeare og Joyce? Jeg vet ikke. Det eneste jeg er sikker på er at Heivolls bok ga meg en god leseopplevelse.

Som nevnt mener jeg at Sørensen har mange gode poeng, det er nesten imponerende at han har lagt så mye arbeid i blogginnlegget sitt. Samtidig fikk jeg, etter å ha lest kommentarene under innlegget, en anelse av at Sørensen slett ikke er like objektiv som han hevder å være. Han påstår han ikke er ute etter å ”ta” Heivoll, samtidig som han kommer med surmagede kommentarer som denne:

Ja, noen må gjerne sende en link til Heivoll, så han kan forklare seg, for hvis alt dette kløneriet er gjort bevisst – for at forfatteren/fortelleren skal framstå som en klønet, psykisk utviklingshemmet fyr som ikke kan skrive, for eksempel – så må jeg jo bare be om unnskyldning.

Slike usaklige argumenter bør vel en selvhevdet språklig mester greie seg foruten?

Tankevekkende innlegg.... var nok derfor jeg ikke ble grepet av beskrivelsen av brannen i starten....