Over det kinesiske hav

roman

av (forfatter).

Tiden 2013 Innbundet

Gjennomsnittlig terningkast: 4.76 (177 terningkast.)

386 bokelskere følger dette verket.

Kjøp boken hos

Kjøp boka hos norli.no! Kjøp boka hos norli.no! Kjøp ebøker og lydbøker på EBOK.NO Kjøp bøker hos haugenbok.no Kjøp boka hos Bookis!

Selg boken hos

Selg boka hos Bookis!

Omtale fra forlaget

Forfatteren av Før jeg brenner ned er tilbake! Like før krigen får et ektepar reist sitt eget forpleiningshjem for "
"åndssvake"
" i den vesle bygda helt sør i Norge. Snart fylles rommene med pasienter; den religiøse grubleren Christian Jensen, den tause, alltid ruggende Matiassen, og Onkel Josef, som er blant de mest beleste i bygda. En søskenflokk på fem barn flytter inn i "
"galehuset"
" som det blir kalt. Josef kaller dem bare "
"tullingene fra Stavanger"
", men de blir likevel raskt en del av familien. Krigen tar slutt, men den usedvanlige familien skal få alt annet enn fred. For snart rammes de av en stor tragedie som kommer til å forfølge dem alle resten av livet. Med en ny historie basert på virkelige hendelser og autentiske personer har Gaute Heivoll skrevet om mennesker som kanskje kunne kalles "
"åndssvake"
", men som gjennom sine liv og sine handlinger viser et hvert menneskes verdighet og iboende styrke.

Bokdetaljer

Forlag Tiden

Utgivelsesår 2013

Format Innbundet

ISBN13 9788210053269

EAN 9788210053269

Omtalt tid Etterkrigstiden 1939-1945

Omtalt sted Vest-agder

Språk Bokmål

Sider 247

Utgave 1

Finn boka på biblioteket

Du kan velge et fast favorittbibliotek under innstillinger.

Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!


Bokelskeres terningkastfordeling

30 91 40 15 1 0

Bokomtaler

Det føles ikke bra å bruke “kjedelig” som hovedargument for at en tekst ikke er særlig god, men etter å ha lest Gaute Heivolls siste roman “Over det kinesiske hav”, er det nettopp kjedelig som beskriver leseropplevelsen best. Gjentatte ganger var det kjedelig, kjedelig, kjedelig. Etter å ha bladd om side etter side til man endelig (takk!) kom til slutten, fant man seg i å undre over hvordan denne ikke-historien endte opp mellom to stive permer.

Forsøk på å forklare hvorfor “Over det kinesiske hav” er en usedvanlig kjedelig roman:

  1. SPRÅKET. Språket til Gaute Heivoll er flatere enn bestemors hjemmelagde flatbrød. Der en forfatter med litt fantasi kunne ha briljert med vakre beskrivelser av natur, lukter, de skjøre trådene i et familieforhold og ikke minst sinnsstemninger (som det er mange av i teksten), virker det som om Heivoll har gått til verket med en helt tom verktøykasse. Han har slengt oppi hammer og spiker i all hast, men utelatt både malerkost og malingsspann i prosessen. Slik kan han helt fint bygge en simpel utedo (les: skrive en enkel, deskriptiv tekst), men den blir stående der i landskapet som grå og fargeløs, uten at noen legger merke til den.

  2. REPETISJONENE. Som en naturlig følge (?) av et flatt språk, er teksten overstrødd med repetisjoner. Man leser om og om og om igjen om Ingrids undertrykte uling, om Matiassen som rugger på stolen, om asketreet med alt lauvet/alternativt fravær av lauv, om Josef med uniformsjakka og om vedovnen med det inngraverte paret som danser under den svarte solen. For å nevne noen. Det ligger en forslitt symbolikk både i asketreet, den svarte solen og også nellikene som etter hvert symboliserer døden for jeg-personen. Den gjennomgående historien som romanens tittel er basert på, er heller intet kreativt valg fra forfatterens side.

  3. KARAKTERENE. Den mannlige jeg-personen i “Over det kinesiske hav” betrakter og observerer omverdenen nøytralt fra utsiden. Han vokser opp i en familie på sørlandet på 1940-tallet, hvor foreldrene tar til seg en søskenflokk på fem “åndssvake”, som det het dengang, for å pleie dem i sitt eget hjem. I tillegg bor tre herremenn ved navn Christian Jensen, Matiassen og Josef sammen med storfamilien, også disse anses som åndssvake. De bor i ei lita bygd hvor alle kjenner alle, og ikke mye skjer. Sammen med søsteren Tone og foreldrene går jeg-personen i kirken, de går alle turer, de sitter rundt kjøkkenbordet og spiser – de åndssvake i etasjen over. Og sånn går no dagan. Romanen har et bredt persongalleri med storfamilien, lærere, kirketjenere, prester og bygdefolk, men ingen av dem makter å engasjere særlig. Gaute Heivoll har glemt malerpenselen også her, og holder seg i stedet til en platt, traust og repetetiv fortellerteknikk for å beskrive dem. Det er et trist faktum at ingen av dem makter å engasjere, vekke interesse, sympati, glede eller irritasjon.

  4. DRAMATURGIEN. I en tekst som omhandler hverdagsliv og noe av det mest dagligdagse som finnes – å spise, gå turer, gå på skolen – er det fristende å henge ei gulrot foran leseren som hele tiden skal lokke med at historiens toppunkt nærmer seg - like rundt hjørnet nå, bare hold ut litt til! Et åndssvakt persongalleri holder ikke, for strengt tatt er disse karaktenene veldig normale, og verken spennende eller uoriginale. Forsøket på å løfte teksten og heve historiens spenningshakk gjøres ved at Heivoll gang etter gang benytter seg av følgende metode: en setning blir stående alene på én linje, som for å markere at dette er alvor, og med et definitivt standpunkt á lá “men det skullle ikke bli slik jeg hadde tenkt”, “vi så ikke da hva som skulle komme senere” eller “hadde jeg bare visst den gang hvordan det kom til å bli”. Hele tiden hinter han om at det skal skje noe skjellsettende, noe forløsende, men det skjer jo for svingende aldri. Og det vaskeseddelen kaller “tragedien som kommer til å forfølge dem alle, resten av livet” er egentlig ikke mer enn et pfffttt.

“Over det kinesiske hav” er ingen dårlig roman, bare uutsigelig kjedelig. Uinteressant. Traust. Alt for hverdagslig. Som i “Før jeg brenner ned” viser Gaute Heivoll at han er langt unna å være en språklig virtuos, men der denne romanen var suggerende, fandenivoldsk og umulig å legge fra seg, er “Over det kinesiske hav” nesten umulig å fullføre uten sovepauser.

Den boka!

Godt sagt! (5) Varsle Svar
Godt sagt! (2) Varsle Svar

Om psykisk helsevern i etterkrigstidens Norge

Gaute Heivoll (f. 1978) har en formidabel produksjon av bøker bak seg - i følge Wikipedia hele 17 bøker faktisk, og det er svært imponerende for mannen har jo ikke rukket å bli mer enn 35 år. Seks av bøkene hans er romaner. De øvrige er barnebøker, antologier, dikt og annet.

Selv har jeg kun lest tre av Gaute Heivolls bøker tidligere. Da han kom ut med romanen "Før jeg brenner ned" (2010), hadde jeg aldri hørt om ham før og var fra meg av begeistring over å ha oppdaget en ny og helt særegen fortellerstemme innenfor norsk litteratur. Siden fulgte jeg opp med "Himmelarkivet" (2008) og "Kongens hjerte" (2011). Jeg har gitt samtlige bøker terningkast fem.

Noe som går igjen i Heivolls romaner er at han tar utgangspunkt i virkelige hendelser, og dikter seg inn i hovedpersonenes liv. Som regel har han hatt svært lite å gå ut fra, og jeg har hatt stor beundring for hva han har klart å skape ut av dette. I "Over det kinesiske hav" har han faktisk hatt atskillig mer å ta utgangspunkt i. Like fullt synes jeg dette er hans svakeste roman så langt blant dem jeg har lest. Dette skal jeg komme nærmere tilbake til nedenfor.

Kort sagt handler "Over det kinesiske hav" om et ektepar som etablerer sitt eget forpleiningshjem for "åndssvake" i en liten bygd på Sørlandet etter krigen. Faren i familien har en fortid som dekan fra Dikemark, og fordi dette har utgjort hans lykkeligste år, ønsker han altså å gjenskape en slags mini-institusjon i sitt eget hjem. Han gifter seg med ei Oslo-jente som legger egen sangkarriere på hylla for å følge ham. Hun er tilfeldigvis også sykepleier. De får etter hvert to barn - vår navnløse hovedperson og hans søster Tone. Jeg-personen vår sover i en gammel appelsinkasse som en gang angivelig har reist over det kinesiske hav, og denne kassen følger oss utover i boka. Derav tittelen på boka.

Mens hovedpersonen og bokas jeg-person mange år senere er i barndomshjemmet for å rydde opp i tingene etter sin avdøde mor, strømmer gamle minner på etter hvert som han finner gamle klær, dokumenter, ting ... Historien veksler frem og tilbake i tid - fra tiden etter krigen og frem til midten av 1990-årene.

En kveld i februar 1945 kommer en søskenflokk på fem til den lille familien på fire, som allerede har et par pleietrengende pasienter boende hos seg, i tillegg til en åndssvak onkel. Det ligger en tragisk historie bak med alvorlig omsorgssvikt, og barnevernet har tatt barna fra deres foreldre.

"- Så dette er de nye tullingene, sa han.

Søskenflokken sto der som om de hadde reist to ganger over Atlanteren, akkurat som Jensen og Matiassen, som på dette tidspunktet hadde gått til ro oppe på loftet. Lilly stilte alle på rekke, fra Nils som var høyest, til Sverre som var minst, og så kom pappa og tok dem alle i hånda. De bukket høflig, bortsett fra Erling som bare veivet med hodet, og Ingrid som neide nesten like dypt og adelig som Lilly. Sjåføren som hadde stått og hutret hele tida, satte seg i bilen og startet motoren. Frontlyktene kom på, og igjen kunne jeg se jordene og skogbrynet og granene der borte som liksom stivnet til i det plutselige lyset." (side 19)

Måten man betrakter disse barna på i en tid hvor det å bli stemplet som "åndssvak" er noe som blir hengende ved dem og blir umulig å endre, er virkelig til å grine av. Alle skjæres over en kam, og flere ganger sammenlignes de med dyr. Tvangssterilisering hører dessuten med. Selv ble jeg sittende med en nagende tvil - for Lilly var vel ikke åndssvak? Hun tok vare på søsknene sine, var den moren de aldri hadde hatt. Men ingen tok seg bryet med å undersøke henne særskilt, og også hun blir tvangssterilisert. Etter hvert blir hun så institusjonalisert og ute av stand til å klare seg på egen hånd at det kanskje kunne være det samme ...

"Synet av Matiassen og søskenflokken og den enfoldige Josef hadde reist spørsmål av grunnleggende art, om hva det egentlig vil si å være menneske. Muligens en naturlig reaksjon. Muligens et naturlig spørsmål. I et glimt hadde han sett dem, i et glimt hadde Oldervik sett seg selv. Og han hadde ikke vært sikker på hva han så." (side 156)

Bokas jeg-person og hans familie lever tett sammen med pasientene de har tatt i forpleining, og sammen beriker de på et vis hverandres liv. Men å sitte ved samme bord som familien, det får disse barna ikke. Nei, man satte inn mat til søsknene på rommet deres, og så spiste de sammen, mens familien satt i etasjen under og inntok sine måltider der.

Så skjer det noe dramatisk som snur det meste på hodet for familien. Parallelt følger vi myndighetenes håndtering av søsknene, som i svært liten grad tar hensyn til at de har følelsesmessige bånd seg i mellom ...

Gaute Heivoll skriver poetisk og vakkert som alltid, og likevel blir det litt kjedelig det hele. Historien tar liksom aldri av. Ikke at jeg venter meg veldig mye action når jeg har en Gaute Heivoll-roman foran meg, men denne gangen fikk jeg en påtrengende følelse av at han godt kunne ha fornyet fortellerstemmen litt, ikke la det gå rutine i å kjøre alle historier over den samme lesten. Særlig dette at han tværer ut alle detaljene, gjentar og gjentar det samme. Noen ganger fungerer dette svært godt, og f.eks. i "Kongens hjerte" var det nettopp dette som skapte magien i historien, slik jeg opplevde det. Men i herværende bok ble det unødig trøttende. Da jeg var kommet godt over midten av "Over det kinesiske hav", syntes jeg likevel at den tok seg betydelig opp. Og bare for å ha sagt det: boka har sine glitrende partier! Like fullt: det blir for mye gjentakelser og dveling ved detaljer, uten at forfatteren egentlig graver seg dypere ned i persongalleriet, og dette ødela min leseopplevelse et stykke på vei. Samtidig ser jeg at dette er en bok det er mange ulike oppfatninger av, og hvor de aller fleste synes å elske boka. Selv er jeg litt mer lunken denne gangen, selv om jeg absolutt vil si at boka er godt skrevet og at historien som sådan er både viktig og har en stor verdi. Jeg hadde imidlertid forventet mer av en så dyktig forfatter som Gaute Heivoll, og kanskje i særdeleshet at han kunne ha gjort noe mer ut av persongalleriet og gitt personene mer dybde. Her ender jeg på terningkast fire.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Gripende og godt skrevet historie sett gjennom barneøyne. En på mange måter lun og varm bok selv om synet på "åndssvake" en hadde på tiden handlingen er lagt til er rystende i dag.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Vakkert, trist, nært og varmt. Få kan skrive så følelsesvart som Heivoll. I denne boka minner han meg litt om Lars Amund Vaage, når det gjelder skrivestil...tematikken er jo heller ikke ulik. Om de som er annerledes, og om relasjonene med dem..

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Skriv en omtale Se alle omtaler av verket


Sitater fra dette verket

-Jeg fant ikke Asina i butikken, sa jeg. -Men Solo er jo nesten det samme.
-Ja, Solo e nesten det sama, sa Nils.
-Jeg fant ikke Gjende-kjeks heller, sa jeg.
-Det gjør `kje någe, sa Sverre.
-Dere liker disse også? sa jeg.
-Me lige alt! sa Nils.

Godt sagt! (7) Varsle Svar

Legg inn et nytt sitat Se alle sitater fra verket

Lister som inneholder dette verket

Legger ut bøker vi har lest i lesesirkelen.


Godt sagt! (2) Varsle Svar

Bøker jeg har lest i 2015.


Godt sagt! (1) Varsle Svar

Denne listen inneholder bøker jeg har lest i 2016. Inkluderer også bøker jeg har startet på tidligere, men som fullføres i løpet av dette året.
Målet er å lese minst en bok i uka!


Godt sagt! (1) Varsle Svar

Jeg leser sjeldent samme bok flere ganger, og ser uhyre sjelden samme film om igjen. Noen bøker har likevel den egenskapen at jeg ikke føler meg "ferdig" med dem. Ofte fordi de er det jeg kaller løk-bøker, altså at de har flere lag. Andre ganger fordi jeg føler jeg gikk glipp av noe - særlig spennende kan det være å lese starten på en bok om igjen når en er litt mer kjent med bokas karakterer fra før slik at en legger merke til andre aspekter ved boka enn første gang en leste og måtte konsentrere seg om å få med seg alt.

Og så er det de bøkene man tenker på lenge etter å ha lagt dem bort. Og bøker man husker følelsen i magen av, uten at handlingen nødvendigvis er klar. Sist men ikke minst finnes nostalgi - bøkene - bøker man liker på grunn av sammenhengen og omgivelsene de ble lest i, bøker man har positive assosiasjoner til, ofte på grunn av sine egne ytre omgivelser fra første gang man leste boka heller enn til bokas handling (F. Eks SVK av Roald Dahl - husker jeg leste den på hyttetur i Sirdal i 1998, husker mamma og pappas stemmer fra stua, husker peisens varme som hang igjen i kinnene mine da jeg la meg... Selve boka husker jeg ikke fullt så godt.. Men alt dette rundt er klokkeklar og gjør at jeg får gode assosiasjoner til boka.)

Kort sagt: her er bøker jeg av en eller annen grunn kan tenke meg å lese om igjen


Godt sagt! (1) Varsle Svar

Når jeg har kommet meg gjennom nok pensum, om det noen gang skjer.


Godt sagt! (0) Varsle Svar

Du vil kanskje også like

  • "De fem årstidene - roman" av Gaute Heivoll
  • "Sang for sekstiåtte forrædere - roman" av Gaute Heivoll
  • "De skyldfrie - roman" av Gaute Heivoll
  • "Av lys er du kommet - roman" av Britt Karin Larsen
  • "Anna og kjærligheten - roman" av Birger Emanuelsen
  • "Marmor" av Toril Brekke
  • "Jordmora" av Katja Kettu
  • "Slekters gang - fortellinger fra et glemt land" av Jan Kjærstad
  • "Det hvite badehuset" av Thorvald Steen
  • "Formørkelsen - roman" av Karin Fossum
  • "Den som ser - roman" av Herbjørg Wassmo
  • "Verdens ende - roman" av Ketil Bjørnstad
Alle bokanbefalinger for dette verket

Andre utgaver