I en sykehusseng ligger Terje, miljøverneren, på dødsleiet etter et selvmordsforsøk. Ved sengekanten sitter moren og søsteren og krangler, som vanlig.
Gradvis trekkes vi med bakover i tid, og får del i Terjes liv som voksen, videre til ungdom, og til slutt som barn.
Det er en traurig familiehistorie som avdekkes. Terjes kjærlighet til naturen er et stort tema som belyses, i tillegg til valg Terje har gjort gjennom livet.
Tiller klarer nok en gang å få leseren «på kroken». Helt fra starten vekket bokens personer følelser i meg. Både irritasjon, sinne, oppgitthet, medynk og sårhet. Veldig originalt å begynne med slutten og føre leseren tilbake i tid. Digger Tiller!
Dagsaktuelt tema om miljø og menneskenaturen.
Lillevi som svar til Jostein Røyset :
19:14, 15. januar 2018 Diskusjon: LESESIRKELEN av 2014. Valg av Nn7. Frist: 14/1 kl. 18.00
Ha, ha, det er nesten ikke til å tro; for tredje gang kontakter jeg min venninne i bruktbutikken om en bok til lesesirkelen – og vipps så har jeg et innbundet eksemplar til 20 kroner! Først «Profetene i evighetsfjorden», så «Historien» og nå venter «Guds barmhjertighet» på meg når jeg kommer hjem.
kjempeglad i denne krimhelten- denne boken hadde nesten amerikanske tilstander, men vi fikk innblikk i sterke saker av internasjonal karakter. Leste til 04.30 i morges!
Lillevi som svar til kjell k :
20:13, 14. januar 2018 Diskusjon: LESESIRKELEN av 2014. Valg av Nn7. Frist: 14/1 kl. 18.00
Skal prøve å henge med, selv om jeg kommer i gang en uke senere enn dere. Håper derfor på minst tre uker. Nå er ikke Ekman blant mine favoritter, men heier på Hillevi, og gir henne en sjanse til :-)))
Hilsen Lillevi
Signe vokste opp i ei vestlandsbygd. Moren drev bygdas hotell, og hadde stor innflytelse. Hun var en av pådriverne for å legge den store elva deres i rør. Faren var sterkt imot menneskelig inngripen i naturen, noe som fikk sterk innvirkning på Signe. Nå, i 2017, er hun tilbake i barndomsbygda; snart 70 år. Med seg har hun båten sin, Blå. Hun skal gjøre noe ulovlig før hun oppsøker han hun en gang elsket for en siste konfrontasjon.
David er på flukt med datteren Lou. De er på jakt etter Davids kone og lille sønn. Gjennom brunsvidd landskap tar de seg til en flyktningeleir. Året er 2041, og i Sør-Europa er det nesten tomt for vann. Det regner aldri mer, og de fleste pakker sakene sine for å flytte nordover der det ennå er levelig. David synes det er både belastende og slitsomt å plutselig være alenefar, men en dag finner han og Lou en stor båt i en forlatt hage, og alt forandres.
Nok en tankevekkende og interessant bok om natur og miljø.
Jeg vil gjerne slå et slag for Karin Bangs forfatterskap. Av hennes store produksjon vil jeg spesielt trekke frem:
- Bøkene om Jutøya (som du nevner) Havet ble blod og Jag etter vind
- Fugl blå – en gammeldags roman
- Fjerne seil
- Familien på Gidske (et håndskrevet manuskript som hadde ligget i en skuff i mange år før det endelig kom mellom to stive permer)
- Antologien Har dukkene sjel? som Karin Bang var redaktør for, likte jeg også meget godt.
Da Karin døde i sommer var det et stort tap for Veierlandsamfunnet – en meget kunnskapsrik, reflektert, skarp og humoristisk kvinne.
Veldig hyggelig å høre at du likte boken min om Veierland.
God bedring og god lesing!
Spillemenn å bli glad i!
«Å sette så mye ulykke så muntert i scene som William Heinesen gjør, er sannelig en dikterbragd. Ved å holde fast på latteren og smilet midt i all verdens fortredelighet, forvandler verket seg fra en klagesang til en hyllest, en lovprisning av kjærligheten og håpet.»
Store ord i Erik Skyum-Nielsens etterord, men han har sine ord i behold.
Jeg håpet inderlig det skulle gå bra med disse herlige musikantene, selv om tittelen forespeilet noe annet. Men «Det hadde kanskje gått meget bedre med disse spillemennene det her skal fortelles om, hvis de hadde passet sitt jordiske yrke i denne mest småskårne av alle verdener, og ikke vært slike merkelige himmelstormere. Men det var de nå engang. Alle var besatte, hver på sitt vis, som virkelige spillemenn er det fra naturens hånd.» (s. 20)
Fra første side fikk jeg en forkjærlighet for gamle klokker Kornelius Isaksen, de tre sønnene hans, Moritz, Sirius og Vesle-Kornelius, og resten av gjengen på det forblåste øylandet. I et mettet og presist språk, med hjertevarme og humor tegner Heinesen dem opp for oss – med alle deres laster og skavanker, omsorgsfulle, vennligsinnete og rettskafne. Menn og kvinner som oppviser mot og selvoppofrelse når situasjonen krever det. Selv den utålelige sparebankbestyrer og legpredikant Ankersen har forsonende trekk. Jeg kom i tanker om gjengen i Cannery Row i John Steinbecks Dagdrivergjengen og Alle tiders torsdag. Menneskekunnskap og kjærlighet for «de små» i samfunnet er en fellesnevner.
Boken karakteriseres som en moderne versjon av en pikareskroman, Wikipedia: «Pikaresk roman (fra spansk picaresca, fra pícaro, skøyer, kjeltring, vagabond) er en roman som består av korte episoder heller enn en enhetlig fortelling. Handlingen holdes sammen av en omreisende munter og eventyrlysten vagabond.» Her er jeg på usikker grunn; vil tro det siktes til at De fortapte spillemenn ikke har en egentlig handling fra a til å, men at Heinesen bruker dens fire «satser» til å belyse spørsmål knyttet til religion, det onde og det gode, Søren Kierkegaard tanker m.m. Musikken binder det hele sammen. Korriger meg gjerne.
Men boken kan like gjerne leses som en skildring av livet i den lille byen Torshavn (selv om det aldri sies direkte) tidlig på 1900-tallet. Om færøyingenes trange kår og de danske embetsmennene. Om drømmer og håp, dagligliv og kjærlighet. Om vær – og vind! Og om hvordan samfunnet settes på ende når avholdsbevegelsen og en tilreisende skurk gjør sitt inntog.
«Den daglige ensformigheten i en liten by, hverdagens stadige gjentakelser og smågnisninger, gjør folk dumme og irritable, misunnelige og småskårne. Derfor kan det være oppløftende å se at det alltid blir en forandring til det bedre når det usedvanlige inntreffer en gang imellom som skyver tingene ut av deres sure og gnidrete likevekt. Byen blir liksom plutselig klar over at ved randen av verdenshavets veldige avgrunn.» (s. 52)
Jeg er takknemlig for at bokelskere har gjort meg oppmerksom på de færøyske forfatterne
William Heinesen (1900–1991) og hans fetter og venn Jørgen-Frantz Jacobsen (1901–1938). Begge skrev på dansk. Mens Heinesen har en omfattende produksjon, skrev Jacobsen kun én roman Barbara, som vi har lest i lesesirkelen. Jeg håper flere vil få øynene opp for disse to. Å besøke deres hjemland står høyt på min ønskeliste.
De fortapte spillemenn (fra 1950) får terningkast 6 og mine varmeste anbefalinger!
Lisbeth Kingsrud Kvisten om Den kongelige, egyptiske automobilklubben av Alaa Al Aswany:
19:41, 11. januar 2018
Da Karl Benz finner opp den første bilen i 1885, blir det starten på en revolusjon. Folk kan etterhvert bevege seg over store avstander på kortere og kortere tid.
I 1890 så egypterne en bil for første gang, og noen år senere ble det klart for den britiske kolonimakten at de måtte stifte en automobilklubb i Kairo. Helst uten egyptiske medlemmer, men nubiske tjenere av ypperste klasse var velkomne.
Spennende, interessant, lærerik og grusom!
Forfatteren har laget et fargerikt persongalleri rundt denne klubben, som skildrer Egypt i all sin prakt.
Lillevi som svar til Enna L :
17:11, 11. januar 2018 Diskusjon: Del den første setningen/Det første avsnittet i bøkene du leser Del 2:
Langt ute i det kvikksølvlysende verdenshavet ligger et ensomt lite blyfarget land. Det ørvesle berglandet forholder seg til storhavet omtrent som et sandkorn til gulvet i en ballsal. Men sett under et forstørrelsesglass er dette sandkornet likevel en hel verden med fjell og daler, sund og fjorder og hus med små mennesker. Ja, et sted ligger det til og med en hel liten gammel by med brygger og pakkhus, gater og veiter og bratte smug, hager og torg og kirkegårder. Der er også en gammel kirke på en bakketopp. Fra tårnet er det utsikt over hustakene i byen og utover det veldige havet.
De fortapte spillemenn av William Heinesen
Karin Berg siterer En moderne familie av Helga Flatland
12:19, 11. januar 2018 Ingen har det som favoritt.
Jeg venter en stund, til jeg er sikker på at hun ikke våkner igjen, så pakker jeg dyna tettere rundt henne, larver henne, som Liv og jeg kalte det da vi var små. Mamma, nå kan du larve, sa vi, og mente hun skulle pakke dyna tett rundt oss på alle kanter, slik at vi lå som i en puppe.
Den tidligere studenten Rodion Raskolnikov bor i et kott av en hybel. Leien har ikke blitt betalt på lenge, og vertinnen hans truer med å melde ham til politiet. Raskolnikov har ikke spist skikkelig på flere dager, og prøver å få pantet et ur hos en kvinnelig pantelåner. Kopekene han får varer ikke, og da han får et langt brev fra moren, bestemmer han seg for å begå en forbrytelse.
Den unge mannen er tydelig i psykisk ubalanse, og det blir ikke bedre når venner og bekjente rundt ham prøver å finne forbryteren.
En klassiker som heldigvis er ganske tilgjengelig når det gjelder både handling og språk.
kjempespennende- gode karakterer og mye innfløkte intriger- men ikke vanskelig å følge seneskiftene
herlig- kreativ løsning og koselig krim -
Det hender en gang innimellom at du etter å ha lest 5-6 sider er fanget. Fanget inn i ordene og historen som utspiller seg. Boktyven fanger og leverer så til de grader. Flott historie der refleksjoner og spennende iakttagelser kommer på rekke og rad. Denne boka glir rett inn på favorittlisten. Bokelsker: gled deg:-D
Så hyggelig at du leser boken min der oppe på nordvest-landet! Håper du vil like den. Flere har sagt at de kjenner seg igjen i beskrivelsene, selv om de kommer fra andre kanter av landet enn der min øy ligger. Jeg har som deg, sans for øyer.
Det er litt pussig, jeg har lagt inn boken for lenge siden, men får den ikke opp når jeg søker (bare når jeg søker fra min side). Her er den i hvert fall :-)
God helg!
TanteMamie som svar til Hilde H Helseth :
10:44, 6. januar 2018 Diskusjon: Litterære nyttårsforsett 2018
De har det visst på Østsiden...på Sellebakk!
Lillevi som svar til Morten Bolstad :
07:30, 3. januar 2018* Diskusjon: Morten Bolstad om A tree grows in Brooklyn av Betty Smith av Betty Smith
Og dette er min «dom» over boken:
«Denne boken gikk rett til hjertet på meg. Skrevet med en sånn varme og kjærlighet og en stillferdig humor. Så skarpe personskildringer, mennesker med styrke og svakheter, gode og dårlige sider; med andre ord, levende og troverdige mennesker til å bli glad i. Skildret i et miljø du nærmest kjenner på kroppen. Etter litt ettertanke – det kan ikke bli annet enn terningkast 6.»
For øvrig blir jeg alltid overrasket / imponert over lesere som fullfører bøker de gir terningkast 1 :-)
Beathe Solberg siterer Det ender med oss av Colleen Hoover (side 229)
21:01, 2. januar 2018 Ingen har det som favoritt.
Tenk deg alle menneskene man møter i løpet av livet. Det er så mange. De kommer inn som bølger, renner inn og ut med tidevannet. Noen bølger er mye større og gjør større inntrykk enn andre. Noen ganger fører bølgene med seg ting dypt nede fra havbunnen, og de etterlater seg de samme tingene på stranden.Avtrykk mot sandkornene som beviser at bølgene en gang har vært der, lenge etter at tidevannet har trukket seg tilbake.
Elisabeth, kalt Betty, vokser opp i Kina. Hun blir tidlig foreldreløs, og har ikke helt kontroll på framtiden.
Så møter hun den erkebritiske Edward Feathers. Der Betty er lidenskapelig og impulsiv, er Edward korrekt og omstendelig. Til tross for forskjellene, sier Betty ja til giftemål med Old Filth, som Edward kalles.
Da svaret er gitt, møter Betty den karismatiske Terence Veneering. Han er Edwards erkefiende, men blir Bettys store kjærlighet.
I andre bok av tre om Old Filth, blir vi kjent med Betty. Bildet av Filth blir mer nyansert, og det gledes til siste bok.
For meg, skole er svette greier ass. Jeg sverger, hoden min blir varm der. Jeg sitter der liksom, og jeg følger med og sånn, hvert fall noen ganger jeg gjør det, [..]
Sist sett
