Bokelskere.no

Jeg har begynt på Palestina Fakta på bakken av Kjersti G Berg. I Til fots i Palestina bruker den palestinske forfatteren Raja Shehadah landskapet på Vestbredden som bakteppe når han forteller om det palestinske folkets historie. I «Fakta på bakken» tar førsteamanuensis Kjersti G. Berg utgangspunkt i hus, Arafats soveværelse, britiske vakttårn, andre bygninger, steder og flyktningleirer når hun forteller fra de siste hundre årenes konfliktfylte historie. Som baksideteksten sier: «I Palestina, Fakta på bakken forteller bygningenes historie en større historie.»

Jeg har ikke komme langt, men boken er velskrevet, grundig (12 sider med litteraturhenvisninger), interessant og lærerik.

Jeg vil også trekke frem det omslaget med Yasir Arafats presidentpalass i Ramallah, tegnet av Haneen Nazzal og de opplysende kartene. Gleder meg til å fordype meg i denne boken.

God helg til alle!

Alt ved det gamle

Ugla
sluttar å gruble,
pussar brillene sine
og sukkar.
Ein sankthansorm
trillar nedover fjellet,
og ei stjerne
skyt seg ut.
Ugla slår med vengene
og grublar vidare.

Frederico García Lorca
Fra Suitar,
Grøn vil eg ha deg grøn, Dikt i utvalg, gjendikta av Tove Bakke og Ragnar Hovland.

Synes at første halvdel var rotete og lite engasjerende. Likte siste del mye bedre, men ikke nok til å høyne terningkastet.

Så morsomt, Laila! Arr anbefaler jeg virkelig. Ikke ofte man kan le over et så alvorlig tema. Tror jeg må oppgradere den til en 6-er. Stiklingen hadde jeg også stor glede av. Får komme tilbake til Eden når jeg er ferdig med den..

Ja,denne var helt nydelig! Jeg fikk litt "Stoner-vibber" når jeg leste den syntes jeg å erindre, den kan anbefales om du ikke har lest den. Ellers har jeg lest et par andre av Seethaler og de kan anbefales! Jeg vil òg nevne "Togdrømmer" av Denis Johnson, den er helt i samme gate som denne, en veldig bra bok som anbefales på det varmeste!

Jeg koser meg med Eden av Audur Ava Ólafsdóttir. En god, underfundig og underholdende bok. Men så langt når den ikke opp til hennes, etter min mening, beste Arr. Selv om jeg ikke er noen språkviter som Alba, kan jeg kjenne meg igjen i hennes trang til å henge seg opp i ord og uttrykk, og å assosiere fritt. Må humre litt både over Alba og meg selv.

Inspirert av Spania som jeg for tiden er, har jeg Grøn vil eg ha deg grøn, dikt i utvalg av Frederico Garcia Loca liggende på stuebordet og leser daglig et dikt eller to. Det slår meg for en spennvidde det er i disse diktene, fra de tilsynelatende enkle, humoristiske til de symboltunge og krevende. Men som tidligere skrevet, Lorca gir meg stadig mer etter hvert som jeg har blitt bedre kjent med hans hjemland. Jeg er imponert over hvilken mengde dikt han skrev i sitt kort liv, myrdet av Francos menn i 1936, 38 år gammel.

I min barndom fantes ingen halloween, mens Allehelgensaften var en høytidelig og tradisjonsbundet kveld. Stemningen på kirkegården med alle de tente lysene på gravene, gjorde inntrykk på et barn. Denne helgen blir det mest farmor-oppgaver 😊

God helg ønskes dere alle!

Ja, kvar er dei vaksne? Eg kjenner både meg sjølv og andre att i forholdet mellom foreldre og barn. Det må vere lov å vere vaksen, sjølv i 2025!

Gleder meg til å høre hva du synes om Sølvfell!

Veldig herlig at både du og Lillevi også ble så begeistret av og glad i denne lille perlen av bok og at dere to skriver så gode anmeldelser av den også! Moro.:)

Takk skal du ha!
Jiménez er et nytt bekjentskap for meg, som du sier, takket være TanteMamie – tusen takk til deg, TanteMamie! Jeg er også veldig glad for at jeg fikk ta i Sølvfell, men har ikke noen av de andre.

Det jeg finner på norsk (Store norske leksikon) er dikt:
- «Kjærleik! Den einaste rosa.»
- «Spanske stemmer. Dikt fra middelalderen til i dag.»
- «Spansk lyre. Dikt fra det 19. og 20. århundre.»

De to sistnevnte er antologier der Jiménez er representert. Alle finnes i Nasjonalbiblioteket. «Spanke stemmer» ser det ut som Ark har. Har ikke sjekket andre steder.

Har venner som kjenner spansk litteratur langt bedre enn meg. Skal høre med dem neste gang vi treffes.

Tusen takk for din fine og utfyllende omtale, Pippokatta. Så enig med deg. Det er imponerende hva Jiménez formidler i løpet av disse få sidene, og hvordan han på sitt stillferdige vis vekker så mange tanker og følelser hos leseren.

Det er påfallende hvor lite kjent spansk litteratur er i Norge. Jeg fant at blant Jiménez' store produksjon er det foruten Sølvfell kun to diktsamlinger som er oversatt til norsk.
Måtte «Sølvfell og jeg» få riktig mange lesere!

Poetisk og varmt om en dikter og hans esel

«Sølvfell og jeg, en andalusisk elegi» av Juan Ramón Jiménez er en nydelig, liten bok om en dikter og hans trofaste, kloke og godmodige følgesvenn, eselet Sølvfell. Nobelprisvinneren Jiménez (1881–1958) skildrer dagliglivet i sin fødeby, landsbyen Moguér sydvest i Spania. Språket er så bildeskapende, mettet og samtidig så lett, presist og poetisk. Det er som jeg ser, hører, lukter, smaker og fysisk kjenner dette livet. En fryd å lese.

Et eksempel: «Jarabuskenes tette kratt er oversådd med lette konturløse blomster, som var de roser av røk, av flor eller silkepapir – fire karmosinrøde tårer lyser innerst i begeret.» (s. 68). En mesterlig beskrivelse av blomster jeg har sett.

En elegi er opprinnelig en klagesang, men brukes i dag om lyriske dikt av lengselsfull, vemodig klagende karakter (Norsk akademisk ordbok). Klagende er ikke «Sølvfell og jeg», men den har en undertone av lengsel og vemod. Bare 15 år gammel ble den begavete Juan Ramón sendt til Sevilla for å studere og utvikle sine kunstneriske evner. I boken lever han seg tilbake til sin barndom by, sammen med sin beste venn. «Min lille by omga min lykkelige barndom i et hus med høyloftete værelser og innebygde gårdsplasser, som bugnet av blomstrende planter.»

Og den har humor og glede. For eksempel da dikteren vil vise Sølvfell byens vakre, innelukkete blomsterhave. «Eselet kan nok ikke få komme inn her, min herre. «Eselet? Hvilket esel? For jeg hadde glemt at Sølvfell ser ut som et dyr.» (s. 77) Eller i hyllesten til brødet: «Brødet går sammen med alt: Det dyppes i oljen eller salaten, det spises til osten og til druene, for som den gamle regelen sier: «å gi smak av kyss». Det passer til vinen, til oljen, til salaten, til skinken, til buljongen, ja til brødet selv – brød med brød.» (s. 47)

Som Jiménez skriver i sitt forord: «Denne lille bok, hvor gleden og sorgen er tvillinger, som Sølvfelles to ører (…)»

«Platero y yo» ble utgitt i 1914 og regnes (ifølge Store norske leksikon) som den ypperste samling prosadikt som er skrevet på spansk. En klassiker for barn og voksne i hele den spansktalende verden. Likevel skulle det gå nesten sytti år før den ble oversatt til norsk. Solum forlag skal ha ære for å utgi en forkortet utgave av «Sølvfell og jeg» i 1981 og skam for noen korrekturfeil.

Boken er illustrert med uttrykksfulle strektegninger av Rafael Alvárez Ortéga.

Jeg har vært i Huelva-provinsen der Moguér ligger. Ved neste Spania-reise vil jeg besøke byen, se hvilke spor jeg kan finne etter Jiménez’ barndomsby og omegn.

Det er ikke mange bøker som kommer inn på min favorittliste, men denne er selvskreven.

Jeg vil løfte frem to utsøkte bøker fra denne måneden.

Maud Martha av Gwendolyn Brooks (1917–2000) gir et varmt og troverdig bilde av Maud Martha og hennes liv i mellomkrigstiden i Chicago. Jeg likte spesielt godt den måten forfatteren bruker språket på, så poetisk og presist. Hvordan hun bruker tilsynelatende enkle og hverdagslige episoder og Maud Marthas egne refleksjoner til å gi oss et helt liv. Den mørkhudete Maud Martha utsettes stadig for små og større stikk av rasisme. Men som om Margo Jefferson skriver i sitt forord, Maud Martha benekter ikke rasismens makt, hun nekter bare å gi den makt til å styre livet hennes. Jeg har skrevet mer om boken på dens side.

Sølvfell og jeg, en andalusisk elegi av Juan Ramón Jiménez en nydelig, liten bok om en dikter og hans trofaste, kloke og godmodige esel, Sølvfell. Nobelprisvinneren Jiménez (1881–1958) skriver poetiske skildringer av hverdagslivet i sin fødeby, landsbyen Moguér sydvest i Spania. Språket er så bildeskapende, mettet og samtidig så lett og presist. Det er ikke mange bøker som kommer inn på min favorittliste, men denne er selvskreven. (Jeg vil skrive mer om den i løpet av helgen)

Jeg vil også nevne Grøn vil eg ha deg, grøn av Jimenés’ landsmann Frederico Garcia Lorca (1898–1936). Jeg har lest få av Lorcas dikt, har syntes de har vært noe vanskelig tilgjengelige. Men etter hvert som jeg har blitt bedre kjent med Spania, kulturen, landskapene, historien og folket, er det som om diktene åpner seg opp for meg. Boken inneholder dikt i utvalg av, gjendiktet til nynorsk av Tove Bakke og Ragnar Hovland. Jeg har nylig begynt på den, og regner med å ha glede av den i lang tid.

Begge de to sistnevnte regnes blant de ypperste i spansk litteratur.

Tusen takk, Ava!

Du barn …

Du barn som drikker melk av sølvblankt beger
som var din vekst målt ut – og før du drakk
Du drikker målbesatt som trær av jordens saft
Du slår snart ut: Såmann, hyrde eller jeger
Ennu stiger du som én fra dypet av sitt beger
naken kun i nuet av ditt skjære blod mot hud
Med solens lys fra melken speilet i ditt ansikt
aldri bøyd over ditt speil – eier du deg selv
kjenner ingen splittelse og ingen bortvendt gud.

(….)

Stein Mehren
Fra samlingen Alene med en himmel,
Veier til et bilde, Den norske bokklubben, udatert.

En strofe er kommet til oss, men vi klarer ikke å huske/finne ut fra hvor. Den lyder: "hyrde, såmann eller jeger", ev. "såmann, hyrde eller jeger".
Muligens fra et dikt som begynner med: "Du barn som drikker melk av sølvblankt beger,"
Kan noen hjelpe, så tusen takk!

Det er ikke fra Eivind Skeies "Sommerlandet". Det er heller ingen religiøs tekst vi tenker på.

Det er klart men om man vil legge til en offisiell omtale har man ingen annen mulighet å skrive den enn på bokomtale eller diskusjon om boka. Det siste hadde kanskje vært bedre?

Jeg ser ikke noe galt med det…synes det er bra noen tar seg bryet med å legge inn forlagets omtale av boken der det er fraværende, jeg har endog gjort det selv noen ganger men opplyser jo om at det er forlagets omtale.

Hva, hva skal jeg gjøre med alt dette livet?

Boken tegner et varmt og troverdig bilde av Maud Martha. Fra hun som jentunge beundrer løvetennene i bakgården, «Gule hverdagsjuveler som prydet bakgårdens grønne lappetøyskjole», til hun som voksen kvinne, ektefelle og gravid ettbarnsmor hater rasismen kjøpesenter-julenissen utsetter datteren hennes for. En kvinne som bærer i seg en fremtidstro og spør seg selv; Hva, hva skal jeg gjøre med alt dette livet. (s. 144)

Maud Martha trer frem for meg som en nydelig kvinne, utvendig og innvendig. En kvinne jeg blir glad i. Hun lever sitt liv i Chicago i mellomkrigstiden. Et liv preget av lengsler, sjalusi, fattigdom og tristhet, og av verdighet, klokskap, håp, humor og glede. Mørkhudet som hun er, utsettes hun stadig for små og større stikk av rasisme. Men som om Margo Jefferson skriver i sitt forord, Maud Martha benekter ikke rasismens makt, hun nekter bare å gi den makt til å styre livet hennes. (s. 13).

Jeg liker svært godt den måten Gwendolyn Brooks (1917–2000) bruker språket på, så poetisk og presist. Ikke ett overflødig ord. Hvordan hun bruker tilsynelatende enkle og hverdagslige episoder og Maud Marthas egne refleksjoner til å gi oss et helt liv. Hvert kapittel kunne ha vært en liten novelle, endatil et dikt. Det er kanskje ikke så rart, Brooks skrev i hovedsak poesi. Dette er hennes eneste roman, utgitt første gang i 1953. Oversatt til norsk først i 2024.

Noen linjer på tampen av boken, like etter verdenskrigens slutt, illustrer godt mitt poeng:
«Men sola skinte, og noen av menneskene i verden hadde fått leve, og det var tvilsomt hvorvidt menneskehetens vanvidd noen gang ville lykkes helt i å rasere kloden – eller engang den minste og mest alminnelige blomstens grunnleggende harmoni: for ville ikke den og andre som den, komme opp igjen til våren? komme opp, om nødvendig, blant, mellom eller ut av – forbasket besværlig! – de smadrete likene der de lå i absolutt sinnsro, ufeilbarlige og uskrømtet i denne stillheten.» (s. 145)

Jeg vil også fremheve omslaget; de harmoniske fargene og den ansiktsløse kvinnen. Ansiktet kan leseren selv legge inn, kanskje forfatterens eget smilende, gode.

Jeg ga denne boken første en 5-er, men hever til en 6-er. Dette er en bok jeg vil lese igjen og også sterkt anbefale.

Jeg er i hovedsak enig i din omtale av boken, Ellen. En god og presis omtale av en god bok. Men det du skriver om lettheten i forløperen Jeg heter Lucy Barton, hjelper meg å sette ord på hva jeg savner i «Hva som helst er mulig». Noe av nettopp denne samme lettheten og underfundige humoren. Siden jeg ga Lucy en 5-er, og ikke var like fornøyd med denne, må det dessverre bli en 4-er. Et sterkt terningkast 4 + og en anbefaling!