«Der det finst fuglar» har utløst et stort engasjement. Enige er vi ikke, hverken når det gjelder bokens kvaliteter eller persongalleri. Et sunnhetstegn!

Den fulle «sannheten» får vi nok aldri vite. Om den da finnes. Som Torill sier, «vi får ikke vite alt og vi tolker underveis». Slik vil det alltid være. Jeg har lyst til å sitere fra Bjørgs bokomtale: «De (Johan, Darling, Marie) har hver sine hemmeligheter, men hvor mye forstår de av hverandre og hvem er det som utnytter hvem?» Spørsmål som blir hengende i luften.

Bokens forsonende avslutning liker jeg. Fyret blir automatisert, menneskene ror i land, og fuglene slår seg igjen trygt ned på skjæret. Ringen er sluttet.

Tusen takk til alle!

Godt sagt! (2) Varsle Svar

ja ja ok plott fikst med sporene og ok opprulling av dem, men hadde det ikke vært for glimtene av patricia så hadde jeg nok bare stoppet.
Oppstyltet kjærlighetsliv--ikke troverdig( etter min mening) beskrivelse Kanskje neste bok blir mer fengende - håper det
Danielsen skulle jeg gjerne hørt mer til

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Marian deler leilighet med Ainsley. De to unge kvinnene har lite til felles, men de går greit sammen. Begge har noe odde jobber - Ainsley jobber med reklamasjoner av elektriske tannbørster, mens Marian jobber med diverse markedsundersøkelser.
Ainsley er singel, mens Marian er kjæreste med Peter. Han er kjekk, men litt skjør. Han kollapser totalt hver gang hans single kamerater går i «fella». For Peter er nemlig ekteskap en felle. Overraskelsen er derfor stor da han, ut av det blå, frir til Marian. Hun overrasker seg selv ved å svare ja, for hun vil jo egentlig noe mer med livet sitt. Noe som får hennes normalitet til å sprekke.

Atwoods debut, som først nå foreligger på norsk. Treg start, men tok seg opp i andre halvdel. Litt sær og rar, men ok leseropplevelse.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Jeg vet ikke om vi kommer så mye videre, tuhamre. Jeg har i flere innlegg prøvd å si noe om hva det gjør med et barn å bli seksuelt misbrukt, og du svarer at jeg har metoo-brillene på. Jeg blir også litt matt når du sier at menneskene i boken, i den naturalistiske ånd de er beskrevet i (handlingen er lagt til mellomkrigstiden) ikke hadde så mye ansvar sine for egne handlinger. Mener du det?

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Om jeg forstår deg rett, synes jeg det er sjokkerende at du holder en 15 år gammel, allerede seksuelt misbrukt og forsømt jentunge, ansvarlig for de overgrepene en voksen mann ([ste]faren) begår mot henne.

Må ikke Johan ta ansvar for at han tillater seg å synke ned i usselhet fordi han ikke får den kvinnen han vil ha? Må han ikke ta et selvstendig ansvar for at han voldtar sin egen datter, uansett hvordan hun oppfører seg? (På tidspunktet for voldtektene tror Johan fortsatt at Darling er hans biologiske datter, og visa versa. Om det gjør saken verre, er et annet spørsmål.)

Jeg kan være enig med deg i at «resignert» ikke er et dekkende uttrykk for hvordan Darling har det. Mer presist er at hun har mistet sin verdighet og selvrespekt. Jeg oppfatter at hun derfor gir f, og kjemper med de eneste midlene hun kan se at hun har. Hun har ingen som hjelper, trøster og veileder henne. Hun har ikke egne reisepenger. Farmoren er den eneste voksne Darling har hatt et godt og trygt forhold til. Men til farmor kan hun ikke gå med hva hun har blitt utsatt for; det er for skambelagt. Og farmor dør.

Darlings håp ligger i Gudrun. Gudrun representerer den frigjorte, selvstendige kvinnen og bringer et friskt pust til menneskene innestengt på fyret. Det kommer ikke frem hvor gammel hun er, men hun har i hvert fall andre erfaringer enn Darling og kvinnene på Uthaug. Gudruns rolle i dette lille samfunnet er sammensatt og ikke utelukkende positiv. Er det ikke Gudrun som regelmessig forsyner Darling med brennevin og oppfordrer henne til å drikke, som gir henne smaken på hva brennevin kan gjøre med folk.

I et annet innlegg skriver du, tuhamre: «Jeg ser at du ikke er enig hva angår Valdemars far.» Feil, jeg er ikke uenig i det. Sett det på tabbekvoten (det begynner å bli en stund siden jeg leste boken) og takk for at du oppklarer familieforholdene på fyret!

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Jeg synes dette er sjokkerende lesing. Darling er 13 år, et barn, når hun blir voldtatt for første gang. Denne gangen av Fredrik, den konfirmerte sønnen til bygdas store mann, Feite. Darling er overbevist om at han vil drepe henne i båtnaustet. Lammet av angst klarer hun ikke å gjøre noen form for motstand. Hun forteller det ikke til noen. Får ingen hjelp eller trøst. Når hun er 15, truer Fredrik henne med seg inn på rommet sitt, låser døren og forgriper seg på henne på nytt. Hun klarer å rømme før han får fullbyrdet samleiet, livredd og dypt krenket.

Hun er 15 år da faren (som skal vise seg å være stefaren) voldtar henne første gang. «Han var allereie ferdig då ho panisk begynte å skubbe han vekk.» (…) [Ho] gret då ho gjekk ned trappa … (side 182).

Visste Darling hva hun bega seg ut på da hun ved hjelp av brennevin og såkalt kvinnelist prøvde å få (ste)faren til å gi henne penger for å komme bort fra fyret? Hvor desperat må hun ikke ha vært når hun tydde til slike midler. Darling gjør bruk av de eneste metodene hun kjenner til, de hun har lært av den eldre Gudrun. Hun får ingen støtte hverken av moren eller andre nære.
Jeg oppfatter at Darling har resignert. Hun lar det stå til, med ett må for øyet – å få penger nok til å forlate fyret. Hun er fortsatt et barn, Johan en voksen mann.

Fra min side handler det ikke om å være «for snill eller forståelsesfull» overfor Darling, men å forstå hvordan alt dette hun utsettes for, former henne som menneske. Vi vet en god del om hvor ødeleggende seksuelle overgrep kan være. Kvinner (og menn) som mister selvrespekten, tror de ikke fortjener bedre (enn å bli misbrukt), «lærer» å bruke seg selv for å oppnå det de vil, får varige vansker med å inngå i nære relasjoner mm. Å komme ut av en slik situasjon, krever langvarig hjelp og støtte (terapi) og arbeid med seg selv, en hjelp Darling aldri får.

Godt sagt! (4) Varsle Svar

god engelsk politikrim

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Takk til deg, Tuhamre som ønsker å grave dypere i boken. Det er et spørsmål som ikke som ikke vil slippe tak i meg, Darling og de funksjonshemmete barna. Nå er det en stund siden jeg avsluttet lesingen, og det var i utgangspunktet vanskelig å holde styr på hvem som er foreldre til hvem (så beklager om jeg roter med detaljene).

Incest / «innavl» øker risikoen for at ev. barn blir skadet. Jeg antar det er dette Uthaug vil belyse når hun lar flere av barna på fyret være funksjonshemmete; Maries Valdemar og Darlings Gro. Men siden Feite er far til begge disse to (stemmer ikke det?) henger ikke argumentet helt på greip (som mye annet i boken). Med mindre det er incest også i tidligere generasjoner.

Hva som egentlig feiler Valdemar, som spiser gress og oppfører seg tilsynelatende som en kalv, får jeg ikke tak i. Jeg kjenner ingen typer utviklingshemning / funksjonshemning som gir denne typer symptomer.

Nå er det imidlertid Darlings sønn Thomas (som Marie tar som sin egen), Darling gir navnet Kalven. Hun har under graviditeten sett et deformert kalvekadaver, og ifølge overtroen vil et slikt syn skade fosteret. Men så vidt vi vet, er Thomas det eneste av fyr-barna som ikke feiler noe.

Du skriver, Tuhamre:
«Til slutt kjem Gro, og da lurar eg på kvifor Darling faktisk verkar nøgd (iallfall ikkje fortvila) då det viser seg at dottera hennar også er evneveik.»

Jeg tror ikke Darling er fornøyd, jeg tror hun ikke makter å forholde seg til barna sine. Livet har vært for brutalt. Som et seksuelt misbrukt barn har hennes selvfølelse fått en livslang knekk (som hun febrilsk prøver å kompensere for). For barn som er misbrukt av sine nærmeste, er det vanskelig (umulig) å knytte nære, varige og tillitsfulle relasjoner til andre mennesker. De føler seg «skyldige» og «urene». Darling får, hvor paradoksalt det enn kan høres, i egne øyne som fortjent.

Her ligger antakelig også svaret på ditt neste spørsmål; hvorfor er det bare er broren Valdemar Darling knytter seg så sterkt til. Han er den eneste hun stoler på. Faren (stefaren skal det vise seg) misbruker henne på det groveste, moren er sint og avvisende og klarer ikke å beskytte henne mot (ste)farens overgrep. Barna på fastlandet mobber henne. Lillen vil riktignok være venn med henne, men er ikke det fordi Lillen ikke har noen andre? Ergo stoler ikke Darling på det vennskapet heller.

Valdemar er helt og holdent Darlings; han gjør henne ikke noe vondt.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Et lite kjent stykke om kjærlighet litt à la Romeo og Julie. Skrevet på rim, så litt vanskelig å forholde seg til.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Er fan , men syntes Joona kom for lite fram i denne boken . Spennende psykiatri

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Tusen takk for påminnelsen, Monica! Min ønskeliste er lang og uoversiktlig; pirolene har havnet litt i bakleksa. Begge disse bøkene til Håenes frister (skulle gjerne hatt et system der lese- og ønskelister kunne prioriteres, ha, ha). Du hører fra meg når jeg har lest dem (skal prøve å huske det :-))

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Forfatterens far ble utsatt for seksuelle overgrep da han var mellom 9 og 16 år gammel. Overgriperen var en familievenn fra Tyskland som kom til dem hver jul. Etter det har julen vært et mareritt for Vildes far. Da Vilde får vite om overgrepene, er det 40 år siden det skjedde, og hun begynner å se på barndommen med nye øyne. Han har vært en god far for de 4 døtrene, men det er enkelte ting de har reagert på gjennom årene. Faren var en urolig sjel, og han led også av depresjoner og spiseforstyrrelser. Både far og datter har trent uhorvelig mye - på grensen til det usunne. Alt for å ta tankene vekk fra det de ikke mestret.

En sterk og viktig historie, som også inneholder lyspunkter, og diverse forskning på temaet.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Tusen takk til alle for svar! Artig å reflektere litt over det å lese i fellesskap kontra det å lese alene. Blir vi mer kritiske når vi leser med lupe på detaljene (morsom formulering Torill!), og mister vi noe av leseopplevelsen ved denne nøye gjennomgangen, som Kjell er inne på? For andre er det som Ingunn er skriver, ingen forskjell i opplevelsen. Takk til Ingar som bringer også kritiske anmeldelser til torgs. Særlig Sofie Brauts anmeldelse i Stavanger Aftenblad finner jeg interessant. Følgende sitat er nokså dekkende for mitt syn på «Der det finst fuglar»:

«I dei mange forviklingane og konfliktlinjene er det som om menneska likevel står att som litt uferdige og kystlandskapet som litt gisne kulissar.»

«Språkleg har Uthaug prioritert detaljar vekk og skapt eit knapp uttrykksform fint tilpassa eit karrig kystlandskap. Hadde handlinga vore prioritet etter same prinsipp hadde uttrykket blitt mindre overlessa, mindre repeterande og truleg meir vellukka.»

Selv er jeg en i overkant kritisk leser. Så kritisk at det til tider kan være plagsomt, ha, ha. I dette tilfellet landet jeg på en 4-er. I positiv retning trekker tematikken og et relativt godt språk, i negativ personskildringene. Boken har uansett avstedkommet mye debatt; det er i seg selv positivt!

Godt sagt! (5) Varsle Svar

Selv om ikke leseperioden er utløpt, virker det som mange har fullført. Boken har utløst mye debatt, og det er i seg selv et bra tegn. Men jeg sitter igjen med et inntrykk av at lesesirkelens deltakere har vært langt mer kritiske enn Bokelskeres øvrige medlemmer og de profesjonelle anmelderne. (At anmelderkorpset ofte (men ikke alltid) løper i flokk, er en kjent sak.) Hos Bokelskere.no generelt har boken i overveldende grad fått 5-ere og 6-ere, mens lesesirkelens folk jevnt over har gitt lavere score, helt ned på 3-tallet. (Dette basert på et inntrykk, ikke nøyaktig opptelling.) Få eller ingen i lesesirkelen har uttrykt begeistring over boken.
Har noen av dere lagt merke til det samme som meg?

Hvis mine antakelser er riktige, hva er da årsakene? Er det så enkelt som at smaken er forskjellig? Eller stimulerer en lesesirkel til å lese med et spesielt kritisk blikk? Eller er det andre årsaker?

Dette er bare løse tanker fra min side. Har dere noen av dere synspunkter på disse spørsmålene?

Godt sagt! (7) Varsle Svar

Det er hett i New York sommeren 1969. Søsknene Gould kjeder seg nesten til døde. Så får de høre om en klarsynt dame som holder til i nærheten. De oppsøker henne, noe de senere skal angre på. Damen kan nemlig forutsi dødsdagen deres, og det hver og en av søsknene får høre den dagen, påvirker dem for resten av livet.

Simon, som er morens øyensten, rømmer til San Fransisco og jakter på kjærligheten.
Daniel velger det trygge, og blir militærlege. Skoleflinke og søskenflokkens eldste, Varya, blir forsker på udødelighet og levetid.
Klara følger i den mystiske mormorens fotspor, og blir tryllekunstner i Las Vegas.

Underholdende og annerledes om familie, tro, illusjon og kjærlighet. Anbefales!

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Artig! Også jeg tenkte på Kim Leine da jeg leste denne boken. Jeg er enig i din vurdering av «Der det finst fuglar» (ingen fysiske reaksjoner hos meg heller), men ikke i synet på Leine. Jeg har kun lest Profetene i Evighetsfjorden. I den syntes jeg ikke forfatteren brukte sine virkemidler spesielt godt.

Jeg siterer fra min egen oppsummering av Profetene i Evighetsfjorden:
«Den mest i øyenfallende svakheten er språket. I partier skriver Leine levende og godt, i andre partier er språket nærmest platt og skjemmet av klisjeer. Leines ordvalg har vært mye diskutert. Jeg har ingen problemer med grove ord og nærgående beskrivelser, spørsmålet er hvordan ordene brukes. Har de en relevant funksjon? I denne boken lesses de på, uten å ha en slik funksjon. En sykdom blir ikke mer lidelsesfull om forfatteren pøser på med kroppsvæsker i alle mulige konsistenser. Mangler Leine dekkende ord for det han vil formidle, eller er han, satt på spissen, ute etter å skape sensasjon?»

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Felleslesing – i november 2020 leste vi «Der det finst fuglar» i Kjells lesesirkel. Synspunktene på denne kritikerroste romanen varierte mye. Mange interessante innlegg, men som du vil se her, var ikke alle deltakerne like begeistret.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Bok 5 om Jarle Klepp.
Jarle er nå i slutten av 30-årene, gift, og har 3 barn. Faren er død, men moren er i live, og Jarle er tett knyttet til henne. Hun er også populær hos barnebarna.
Det er nyttårsaften, og Jarle og den 2 år gamle sønnen, er på jakt etter stjerneskudd. De finner et utsalgssted som selger fyrverkeri, men Jarle er ikke forberedt på å møte en person fra barndommen bak disken. Minner kommer strømmende på, og de er ikke bare gode. Han får også et innblikk i hvordan andre opplevde foreldrene.

Jeg blir umiddelbart dratt inn i universet til Jarle Klepp, og historien er godt fortalt, og lett å lese.

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Vi leser denne i Kjells lesesirkel nå. Ta en titt her, og du vil se at du ikke er alene.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Lagt til ønskelisten. Takk!

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Annonsér hos bokelskere.no


Sist sett

Hilde H  HelsethKarin BergTone SundlandAnne Berit GrønbechtuhamreLibraritas vJulie StensethTorMonica CarlsenSynnøve H HoelDolly Duckhenrik erfjordTorill Elisabeth RevheimHildeE .LilleviSiv Årdaltove NessSissel ElisabethmoiraTanteMamieBeathe SolbergLene AndresenBerit RMarianne AugustaHarald KHeidiNinaOleMarit HåverstadVegard Nordin LøvåHegeGodemineVibekeSolgunnToveAnne LønøyCazaanne83Marianne MTurid Kalvatn Schøyen