Bokelskere.no

The river cannot go back

It is said that before entering the sea
a river trembles with fear.
She looks back at the path she has traveled,
from the peaks of the mountains,
the long winding road crossing forests and villages.
And in front of her,
she sees an ocean so vast,
that to enter
there seems nothing more than to disappear forever.

But there is no other way.
The river can not go back.
Nobody can go back.
To go back is impossible in existence.
The river needs to take the risk
of entering the ocean
because only then will fear disappear,
because that’s where the river will know
it’s not about disappearing into the ocean,
but of becoming the ocean.

Khalil Gibran

En grei debut om et høyst interessant tema, nemlig tradwife og influenserkultur, og ikke minst hvor galt ting kan gå når den perfekte fasaden slår sprekker....men litt lite spennende til å bli kalt en psykologisk thriller i mine øyne!

Takk for tips. :)

Takk for at du opplyser meg om hvem som sa den herlige setningen første gang, jeg måtte jo sjekke i boka og finner ingen kildehenvisning men det kan være det står nevnt i teksten et eller annet sted, husker ikke en gang om Monsen er omtalt! Men han skrev jo boka den gang denne setningen sikkert var mye brukt så de fleste visste vel hvem som var opphavet. Artig at du har hatt en T-skjorte med det sitatet! :)
Så langt i Sitt Marie Rose kan jeg konstatere at hverdagsbrutaliteten er på et helt annet nivå enn her før det som blir omtalt som «hendelsen»…ikke overraskende!

I sommer har jeg lest litt til og fra i en bok om den beste medisin for å holde hjernen frisk og det er fysisk aktivitet. Boka er av hjerneforsker og fastlegen Ole Petter Hjelle og tittelen er «Sterk hjerne med aktiv kropp» utgitt i 2018. En herlig setning han har skapt er «Hvorfor være inne når alt håp er ute?» :D
Siden jeg avsluttet den i dag åpner jeg et impulslån fra bibben, en bok jeg ikke har hørt om men fanget min interesse. «Sitt Marie Rose» av Etel Adnan. Det står bakpå at den regnes som en klassiker innen litterære krigsskildringer. Den utspiller seg i Beirut/Libanon 1975-90 og handlingen er sentrert rundt Sitt Marie-Rose, som jobber på en skole for døvstumme barn. Hun blir arrestert, torturert og drept pga sin feminisme og politiske aktivisme.
«Kanskje fins ingen sannere roman om krig enn denne - den burde alltid finnes til hånde, som vitnemål og momento»
Jeg vet ikke helt hva jeg begir meg ut i!!!
God lesehelg til alle!

Takk for din fine og utfyllende tilbakemelding, Bjørg. Sårt og rørende å høre om din barndomsvenninne og høytlesningen for den eldre kvinnen (en fint ting av deg å gjøre). Det kommer stadig tilbake til meg at dette ikke er lengre tilbake i tid enn 1970-årene. Nesten utrolig.

Jeg har lest «Heim» av Johan Mjønes, en bok som har mange av de samme kvalitetene som «Spuria». «Orkanger» synes jeg ikke høres like fristende, men kanskje jeg må revurdere mitt syn.

En flott sorti på et langt forfatterskap. Varmt og inderlig skrevet med en alvorlig undertone.

Morsom og velskrevet.

Takk for det Kirsten!
Auster er en av mine favorittforfattere så jeg anbefaler ham gjerne! Du kunne jo begynne med Brooklyns dårskap? Ellers er det mange ytterst lesverdige av ham :)

God helg Kirsten og andre bokelskere :)
Jeg har begynt å lese «New York trilogien» av Paul Auster. Jeg var så sikker på at jeg hadde lest den før men det virker ikke sånn. Jeg har dog lest mye av ham, nylig leste jeg «Baumgartner» som var hans siste bok, denne jeg har åpnet nå er hans første roman.
Dette blir en fin leseopplevelse og siden det er spådd regn de neste dagene har jeg mye å hygge meg med i lesekroken!

Overgangen til Slimanis bok ble ingen nedtur heldigvis. Veldig god avslutning på hennes trilogi kan jeg konstatere etter ca 80 sider.

Ikke ofte jeg avbryter bøker men dette ble for pretensiøst og kjedelig for meg.
Fortellerstemmene skifter hele tiden, ofte er det flere av dem i løpet av èn side. Dette er med på å gjøre romanen noe fragmentert i stilen, valget forfatteren har gjort her gjør at jeg ikke kommer så veldig inn på karakterene. Noe som igjen gjør at jeg ikke klarer å engasjere meg så veldig heller. Jeg leser gjerne romaner som er fragmenterte i stilen, men her syntes jeg forfatteren har prøvd på noe hun ikke helt klarer å gjennomføre.
Boken er lettlest og har mange referanser til annen litteratur, men dessverre så retter det ikke opp min stadig dalende interesse for det som foregår på sidene. Mange kleine sexscener og en vennegjeng som helst skulle hatt sex med andre enn den de kom sammen med på hytteturen.
Dette er forfatterens debutroman og jeg ser at den har fått veldig gode anmeldelser, men for meg ble dette en skikkelig nedtur. Det jeg leste av innholdet ( ca100 sider)står veldig godt til tittelen på boken, for det er navlebeskuende dette her, og veldig overfladisk.

Sommerlektyre? Ja jeg har 3! Alle kom omtrent samtidig på min reservering på bibben, først hentet jeg «Gliff» av Ali Smith og Leïla Slimani: «Jeg skal føre ilden videre» dagen etter kom ny melding, «Tyveri» av Abdulrazak Gurnah var ledig til henting…
Jeg begynte med Gliff og den er snart utlest…nesten umulig å legge fra seg! Leser den ut i dag…da åpner jeg Slimani sin siste i en trilogi hvor jeg har lest de to første for noen år siden.
Overgangen fra Gliff er jeg spent på…blir det en nedtur? Vel, en overgang helt sikkert!
Været her i dag er litt «kjøligere» bare 26˚ og overskyet ;), blir nok litt mer levelig for meg!
God lesetid til alle.

Forklaringen er nok at boka ikke er lagt inn her på bokelskere før så da må du gjøre det selv.

Mathilde må slutte som lærer i videregående skole da det kommer fram at hun har har et seksuelt forhold til en elev over lengre tid. Koronaen herjer landet og Mathilde bestemmer seg for å flytte ut av hovedstaden. Valget faller på Telemark. Gården hun havner på drives av to brødre som begge viser sin interesse for henne.
Begge familiene har en ganske spesiell bakgrunnshistorie, som langsomt blir nøstet opp.

Drama, etiske dilemmaer, hardingfele og gamle soger, summerer opp historien. Mathildes versjon er på bokmål, mens Johs’s er på nynorsk. Medrivende.

Neida, ikke serie…kun en tykk bok som er splittet i to deler.

Årets lengste dag!
Jeg holder på med Rosens navn av Eco og har nå begynt på bind to som for mange er lettere å begripe. Sikkert for meg også! Jeg måtte ha en feelgood’er ved siden av og valgte den første og beste(?) jeg fikk opp, altså «Å danse i Lahore» av Anne Østby. Der har jeg nå kommet til at Edith bestiller billetter til Pakistans nest største by for å finne ut hvorfor hun er invitert dit gjennom en mystisk dødsannonse i lokalavisen!
Ha en herlig helg i årets lyseste tid… :)
PS’. Velkommen tilbake, jeg ventet meg det altså! :D

Jeg vet ikke hvor historisk korrekt boka er, tror nok hun har diktet en del men grundig undersøkelse har hun nok foretatt seg.
Jeg oppdaget gjennom lesingen at det var et så rikt og levende norsk, flott rytme i språket, så jeg forsto at her hadde oversetteren gjort en formidabel jobb!
Jeg pleier alltid å titte etter hvem som er oversetter og titter også etter hva tittelen er på originalspråket.
En annen oversetter jeg har merket meg er Signe Prøis, hun oversetter mest fra spansk.
Det finnes jo helt klart mange flere dyktige oversettere også men denne gangen merket jeg det ekstra tydelig!

Et fint initiativ Piippokatta!
Etter jul har jeg lest to bøker som har overrasket meg. Den ene fordi engelsken var fullt forståelig for meg som ikke er helt stø i det språket og den historien var godt fortalt også, boka ble nominert til Bookerprisen i 2020. Anne Tyler er forfatter og boka: «Redhead by the side of the road». Hun har skrevet mange bøker, debuten var i 1964, så dette er en dame på 83…
Den andre boka overrasket meg pga oversettelsen som jeg ble mektig imponert av! Det er «Portrett av en brud» av Maggie O’Farrell, oversatt av Kirsti Vogt. Drivende handling fra første stund hadde den og!